Stilling i ei rekke

Grøftegravaren var  i Verdun

Og vraltar rundt på syltelabbar

snørrat i den naudsynte nasen

sånn dei gjer og gjor

dei som sprang her

og grov

med rifler dei knapt kunne bære

og no spreng dei armar og bein

av dei då dei speida og spada

ein låg og lada

tåka seig inn

og nokon ropa

Er det noko liv der ute

Gravaren rulla seg med beinrestar

og ler

Ein tango på ein offentleg stad

Naken, i eit romarbad

I eit slakteri

i kristendomen

i røyndomen

stenkar han med alt han gjor

han låg i dekning og glor

Soldaten kjem nærare

Fysst er det rifla

så er det kniven

så er det neven

så er det spaden

No er fienden kome så nær

at dei blei nødd å begrave han

tolv mann

gravlegg han

i djup sorg.

Reiser dei heim som sigerherrar

og knullar damer

enten dei vil eller ei

Han

Han har vært her lenge

går for det meste igjen aleina

Han mangler orda til å gripe verda hennes

og trenge seg på ho

med heile verda si

du ser han aldri i augo

men heile kroppen hans er auge

364 dager i året

23 timar i døgnet

som han nyttar fullt ut

Den siste timen

skal kvile i tankane hennar

som ein kulp, kor sjølv

råttne greiner

blir vakre

Du treff han stadig med piler

Ikkje den typen som dobbeltklikk

Men den typen som Sebastian såg i sin siste time

Verda hans er som ein himmel fyllt av piler

Bueskyttarane slepp

og sender hagl

Den som står i regnet blir truffet

Den som står i treffet blir våt

Gjennombårra av piler

står Sebastian ved pålen

og skimter årsaka

Langt der ute

Kor elva treff hav

og blir til fjell

som ho renn ut av.

Gamlekjærasten

Eg står her på kanten, og vil væra din

uansett korleis ein vinklar det,

så har eg gitt meg sjølv til deg

utan å sjå tilbake, no er det berre deg

Finaste jenta i verda

beste handa ein kan halde i

All tida me skal slå i hjel

med kjærleiken vår

Det einaste du og eg

Ei endelaus forteljing

ei endringslaus forteljing

som brått endrer seg og endest

her på kanten,

blir eg laga

Vei

Skoene seiler over gatene i saktefilm, som om vi er i en konstant tilstand av å falle framover, falle inn i noe, men de er trygge og tomme disse gatene – de slitne gatene, slitne etter alt strabas og søl, skrapt ren av fugler, løpt over av de sene, unngått av de rene og pene –

Har ropt navnene våre så mange ganger disse gatene, har ropt navnene våre, men aldri samtidig i stillheten, som nå – noen ganger går vi til sengs, andre ganger til strid, og føttene – enda over underlaget. Armer og hår flakser etter egne anvisninger, men øynene, nå kun som flyktige fjærkre finner bare et par stilletthæler og et par sorte sneakers som seiler, flyktige øyne finner nå bare dette, og et fjes fra tid til annen, glimter over andre øyne i raske berøringer – flyktige øyne finner dette, vi er fine, på grunn av dette, det klossete, falmende, det drunkne utelatt av oss, fine i dette – en høyrehofte og en venstrehofte som skåler og utveksler et språk som sinn og struper utelater – flyktige, skvettende øyne skal åpnes i morgen, og ligge rolig over hver sin linje i hvert sitt tak, gli over denne som et saktegående skip, i horisonten, gli og drikke, og dvele ---

Snakker i frådende fosser.

Skoene skal brått forskjellig vei i denne harde labyrinten – snakket stilner og dempes til forsiktige forslag.

En slak bakke ser ned på sorte sneakers –

Brosteiner ber om stiletthæler, og klemmer seg sammen for å gjøre sprekkene mindre farlige –

Men veien må stanse her, og se etter oss når vi går inn i en park, se ryggene våre smalne og minske over grusen. Stemmene mindre distinkte, drukner i lyden av såler mot småstein, skopar som skulle skilles opprinnelig forsvinner inn blant buskene, går på denne måten hundre meter ekstra.

Kroppsleg eksamen

"Nokon skulle ha prylt

og dengt deg."

I byrjinga av dannelsen skulle knyttneven min bora seg inn i nasebeinet ditt så blodspruten sto. Då skulle eg vist deg alt om verda og du ville ha skjønt. Etterkvert som eg knakk ei og anna ribba på deg skulle du forstå korleis alt heng saman, og kor viktig det er å vera audmjuk. Då du låg på kne og eg sparka deg i magen, og slo all pusten ut or deg, skulle du forstå at du var nødd til å vere med og lage verda rundt deg. Når du grinande og stotrande fekk stabla skrotten din opp på dei brukne beina dine skulle eg hamra til deg på kjeften med ein to-fire-tommars planke. Då tannspruten sto skulle du ha skjønt at ingenting kjem av seg sjølv. Då du snurra hundre og åtti grader rundt og landa på dei kalde kvite flisene, og du byrja kave for å komma opp, så skulle du skli litt og famle for å reise deg igjen. Ditt eige blod var sleipt og glatt der det så smått var begynt å farge flisene raude. Heldigvis fekk du godt grep med skoa dine på grusen som før var tennene dine. Der skulle du stått klar til nytt angrep. Klemt tanngrusen fast mellom skosålane og flisene. Innimellom dei to flatane og kvar enkelt tannrest flaut blodet ditt. Fysst då skulle eg sjå deg i kvitauga og skrike høgt til deg og tvinge deg til å undra deg over kva sannheit er, og kvifor ein må vere kritisk til verda rundt seg. Medan du sto der i ørska skulle eg ha slått deg med flate hender over øyrene dine, og øydelagd hørsla di for godt. Fyllt øyregongane dine med blod som pipla deilig fram frå langt der inne. Då kunne det ha størkna der, og sørgja for at dei nye tankane ikkje skulle renne ut igjen frå hjernen din. Eg skulle stått og sett på deg, og dratt fram eit lerret fra taket, og holdt ein powerpointpresentasjon over korleis alt i verda heng saman. Vist deg plansjar over korleis gjødsling av jordsmonnet er ei viktig del av vår naturlege rolle i det store økosystemet på jordkloden. Gjødsling og opphakking, oppdeling og oppstykking av jorda. Eg skulle ta eit helvetes godt tak med begge nevane og røske av deg store hårtustar sånn at du ville få innsikt i korleis det var å føle seg som ein idiot. Idét røtene slepp tak i skalpen din skulle du kjenne den vonde stikkande følelsen av å vere utan grunn, aleine utan nokon som ville hjelpe deg. Stå der på dei kvite og raude flisene medan hovudet ditt såg ut som ein fotball. Denne delen av seansen vår handlar jo djupast sett om empati! No byrja du forstå. No skulle eg repetere for deg. Eg skulle ha sparka deg frå sida inn i kneet så du ikkje klara stå på eine foten, og måtte knele ned forran meg. Då ville du skjønne korleis det er å knele forran nokon. Og då skulle me repetere med to fire tommarsplanken. Det skulle ha knaka i ryggraden din kvar gong han senka seg på ryggen din, og du skulle kjenne på kroppen korleis det er å sjå. Så skulle du fly bakover og rett på ryggen, når flata av skoa mine, som låg tjukt rundt foten min, traff kjeften din. Det skulle ha sett litt ut som avslutninga på ein actionscene i ein karatefilm. Du skulle fly opp sånn at det nesten såg ut som du sto oppreist, og så skulle hovudet ditt med all krafta sparket mitt hadde gitt det, trekke ryggen din vidare bakover i ein halvsirkel og så skulle bakhovudet ditt treffe gulvet med eit kraftig knekk, som eg ikkje ville høyre, fordi det var pakka inn i hårtustar og hud. Du derimot, ville høyre det, for lyden for gjennom hovudet ditt og fortalte deg at hodeskallen din hadde sprukke. Så skulle du berre lagt der utstrakt og sliten etter dei innledande rundane i dannelsesprosessen. Eg kunne ha henta litt vatten, tørka det verste blodet og snotten frå andlete ditt, og gitt deg nokre oppmuntrande ord. Så skulle det ha vore over i fysste omgang. Du fekk ligge der, mot dei kvite flisene og tannrestane dine i fred og tenkja litt over kva det vil sei å vere i live, og kva det vil seie å bevege seg sakte, men merkbart mot det å ikkje eksistere meir. No skulle eg teikne med tusj på deg, fleire teikningar som skulle vere fine. Pynte på utsida di, sånn at folk rundt deg skulle bli stolte og lovprise deg for fasaden din. Etterpå skulle insida di ut. Du skulle gurgle og lage gryntande stønnelydar medan eg rispa opp circa vertikale linjer i huden din. I andletet skulle du fått linjer i panna, og på halsen din skulle huden hengja i flenger ned, sånn at du nesten såg ut som ein gammal mann. Ribbene dine skulle koma til syne ut or huden, og etterkvert skulle du slutte å gurgle. Då skulle du ralle! No skulle me få ut innsida di. Tarmar og innvollar skulle ha blomstra ut or kroppshål og flenger i abdomenet ditt, medan eg dansa ei slags blanding av tango og riverdance på lekamen din. Og så plutselig, når danninga var over, skulle du skrapast opp og takast ut i graset og blomsterbedet. Då skulle ein ha grovhakka deg og gjødsla rosene med deg. Det skulle gjerne ha skjedd. Kunne ikkje nokon ha latt det skje?

Løva

Langt der ute på flytebrygga, i ei kløft mellom betong og stålrammer. Over lang tid har det samla seg skit i kløfta. Mosen har lagt seg over. Asfalt støv flyr ut og landar på på det knudrete grøne teppet. Tungmetalla ligg i skiten. Sklir gjennom lag på lag, og blir liggjande og forgifte det vesle landet i kløfta. Livlaust. Berre mosen veks her, og kveler med den svartnande grønfargen. Eg ser opp på dei to kantane frå det grøne daudingelandet. Eg tar sats og ser dei nærme seg. Eg stikk hovudet mitt over kanten, og der står du. Du spring fram og hogg i meg med sånn ei kraft at hodet mitt flyr i tusen bitar. Bitane blir tatt av vinden og flyr ut over heile verda.

Eg ligg og kviler på giften. I daudingelandet er skiten alfa og eg omega. Støvet kitlar i porene mine. Eg ligg berre her og hold fast. Eg må kvele. Eg skrik når du trenger deg gjennom meg. Du fortsett å stige, og utan å høyre på ropa mine, stig du opp mot kanten. "Vend om! Kom tilbake!" Kor mange gangar har eg ikkje sett hodene gå i tusen knas og fly med vinden. Att ligg eg med kroppar som eg må senka ner i gifta. Ny næring til giften og skiten. Ut or deg stig ein ny som skal trenge gjennom meg og stige opp mot sola, berre for å falle ned på meg igjen.

Ein liten gut spring ned mot brygga. Han ber ei lita fiskestang som han har laga sjølv. Ein seljekvist med hyssing og ein bøygd spikar til krok. Han går ut for å komme ut på djupet der dei store berggyltene og rødnebbene leikar seg i kloakkutløpet. Han prøver å ikkje tråkke på strekane i brygga. Det luktar gammal råtten sjø her. Så lengje han kan hugse har dei knust skjell mot betongen og stålkantane. Ein gong hadde han tråkka på eit blåskjell for å knuse det. Då skar det seg langt inn hælen hans. Han måtte sy tre sting. Idet han går over streken, ser han eit lite hovud stikkande opp frå ei sprekk. "Flygeblomst!" ropar han, og langar ut med fiskestanga si. Flygeblomsten går i tusen knas og dei små fallskjermane seglar avgårde på vinden.

I eit land langt borte kjem fallskjermane dalande ned på jorda. Innbyggerane der spring jevnlig ut for å kjempe dei ned når dei oppdagar fienden. Dei synk ned i det lange graset, og byrjer organisere seg. Dei grev tunellar under bakken, og sprett opp overalt. Ein evig krig. Dei som bur i landet bygg murar og gjerder for å beskytte borgene sine, men fallskjermane dalar ned bak fiendelinjene. Dei øydelegg vegane og kveler der dei går.

Langt ute på parkeringsplassen trenger ein einsleg løvetann seg opp gjennom asfalten. Ingen kan trampa på han her som berre bilane kjøyrer. Heilt aleine her ute, kor han kan sjå sola, og trekke pusten djupt inn av deilig gift, som han blås ut igjen som rein livseliksir. Her kan ingen nå meg, sjå meg, nå meg, få meg eller flå meg. Her ute kan eg krige, som ei løve, i fred.

Kun en times forløp av nattens hendelser, tirsdag, natt til onsdag.

Fem minutter over halv fire:

Det foregår en frenetisk aktivitet i rommet, som er fullstendig innhyllet i stillhet. Nummerene på digitalklokken bombarderer luften med lys, som skjærer gjennom tomrommet mellom klokken og veggen – hvor myriader av luftmolekyler arbeider intenst med å produsere det varmende suset vi forbinder med en sovende stillhet. I hjørnet ligger en person under en dyne, i en seng. Han puster jevnt og trutt. Utenfor vindusruten velter himmelen fram i skybrudd som gamle spanske galleoner ned mot huset. Det knirker idet soveromsvinduet lirkes opp, og en person tar seg inn, og faller som en sekk ned på gulvet. Blir liggende der, fortsatt i en byltlignende tilstand. Luften fra rommet strømmer til for å dempe de nye lydene, og vinner etter et par minutter mot lyder av klær, gulv og kropp. Stillheten kommer tilbake til rommet, nå med to personers åndedrett i forgrunnen til regndråpene som trommer på det halvåpne vinduet. Så et øyeblikk av fullstendig stillhet – den typen stillhet som kun kommer forut en handling. En inngripen i universet. Den sovende puster ikke, personen på gulvet puster ikke.

Bylten snakker:

Å FALLE som regn, falle har falt. Har allerede falt. Jeg har falt inn vinduet ditt. Våkne, Ezekiel – og hør Guds røst til mennesket, det herlige og forferdelige kanon! La-la-la-foof!

Hmm. Mm... Hva? Er det noen her?

Det er ingen her.

Hallo? Hallo? Hvem er det? Er det deg? Hva er klokka? Hvordan kom du deg inn? Jeg kan ikke se hvem du er i dette mørket!

Det er ingen som er her. Dette er en drøm av et slag. Ihvertfall for min del. Selv kan jeg ikke vite om du er våken eller ikke.

Hva er klokka, herregud – det er jo midt på natten – hvordan kom du deg inn?

Å komme inn, og å komme inn. Kom inn. Å komme inn var et mindre problem. Det er et større problem som ligger foran oss.

Hva? Er du i trøbbel? Hva har skjedd?

Trøbbel. Trøffel. Trøbbeltrøffel – trøffeltrøbbel. Svineri.

Hva skal dette bety? Hva gjør du egentlig her?

Et fantastisk spørsmål, gamle kujon. Jeg har kommet for å hjemsøke deg. Dette er i så måte en hjemsøkelse. Jeg var der ute, i gatene. Og så søkte jeg hit, til ditt hjem. Vårt hjem.

Vårt hjem? Hvorfor sier du det? Du har da ikke tilbragt tid her på så lenge? Bodde du noensinne her egentlig? Jeg husker ikke at du og jeg har vært i samme rom samtidig... siden... jeg vet ikke, siden... siden hun...?

Husker du at jeg fortalte deg om inspirasjonen min?

Inspirasjon? Hva er dette? Hvorfor har du kommet?

Kommer kun i mitt svakeste øyeblikk.

Er du svak? Heller syk.

Som en gjenfødsel. Barselsmerter.

Jeg burde kaste deg ut. Kan du ikke heller komme i morgen

Etter at jeg har vært ute i gatene.

Jeg ville blitt glad for selskap en annen gang

Og ropt i gatene, og gatene har ropt tilbake

Bare ikke i kveld

Etter at jeg har kastet all energien min ned i sprekkene

Jeg vet ikke

Ned i avløpene, ned i blandingen av mat, skitt og oppkast.

Hvorfor ikke nå, tross alt.

Neste dag, da – når jeg er på mitt svakeste

Det har bare vært så lite i det siste

Kommer det til meg, det er da det kommer

Jeg tenker nesten ikke lenger.

Jeg merker det umiddelbart.

Jeg tenker hverken på henne, eller noe annet.

Jeg merker det med en gang, allerede før jeg går utenfor

En skulle tro at et slik tomrom ville fylles

Jeg merker det i sofaen, når jeg ser ut av vinduet.

At noe annet ville strømme til etterhvert

Jeg har et vindu, som man bare ser himmel og skyer ut av, når man ser ut

Tomme tanker.

Første steg ut i verden – allerede da

Istedenfor er det bare tomhet.

Jeg merker det så godt.

Jeg har til og med forsøkt å tenke på henne igjen

Jeg er virkelig et menneske i verden.

Vet du! Jeg har forsøkt det!

Jeg er ute i det hele.

Det går ikke det heller.

Luften, lydene.

Det har vært så lite i det siste.

Jeg går opp forbi klosteret, og ser unger leke med den store husken der.

Jeg er kanskje glad for at du kommer nå.

Jeg er i dette, jeg er virkelig en del av dette

Tross alt.

Jeg føler meg aldri så i ett med mine omgivelser som da

Men jeg kommer ikke til å gi uttrykk for det.

Det er så fredfullt

Jeg tror jeg har savnet dette.

Og det er som, til tross for at jeg ikke passer inn i dette samfunnet

Samtalene våre

At jeg ikke passer inn i denne verdenen

Samtalene våre, hører du!

Til tross for alle hyklere

Det er for dumt.

Alle pengemaskinene

Det er for tomt.

Alle dressene

Det er forbi.

Og de nådeløst velbarberte leggene

Skal du ikke krype ut snart?

De leggene som angriper fortauet, bevæpnet med stilletthæler

Det er ingenting å si lenger.

De som låter som døende maskingevær i gatene

Det er ingenting i meg lenger

Til tross

Ingenting som vil ut

Så er det som om jeg akkurat da kan være trygg på at jeg er her

Ingenting som vil inn.

Og si at ja, jeg er en del av denne verdenen

Allikevel er jeg glad for at du kom.

På godt og vondt en del av denne verdenen

Hvorfor dro du?

Det er som om jeg kan begynne å leve da.

Du bare kommer, og går

Luften er frisk og kald mot huden

Som hun gjorde.

Lyset ekstra lyst, nesten blendende.

Det er som om jeg har stått på toppen av et fjell, og frøset

Og sett solen skinne nede i dalen

Som om at jeg endelig går ned i dalen

Og får ly fra vinden

Og får varme på kroppen

Her har du både ly og varme. Mitt ly, og min varme

Det kunne vært hvem som helst.

Men allikevel kom du hit?

Allikevel kom jeg hit.

Jeg forstår ikke hva jeg kan gi deg.

Du kan gi deg.

Med hva?

Med det der.

Jeg bare prater.

Du bare prater.

Det er tomt prat.

Men jeg pratet med noen helt andre en dag

Jeg vet ikke hva klokken er en gang.

Vi pratet bare, om forskjellig

Som om jeg er en person som har grunn til å tenke på klokken

Husker ikke akkurat hva.

Grunnene jeg har til å eie en klokke er for tiden dårlige

Han nevnte tilfeldigvis at han vanligvis ble veldig inspirert av slike dager

Jeg skulle kastet deg ut

Han hadde også vært ute i gatene, og ropt, og kastet, forkastet

Hadde jeg hatt noe å våkne uthvilt til

Så det er bare dette da.

Men i morgen våkner jeg bare til mer tid.

Inspirasjonen min – en falsk ting

Det er det samme som nå, den samme tiden

Bare en kjemisk ubalanse i hodet

Bare annerledes. Lysere.

Gift som forlater kroppen

Hver dag blir jeg eldre.

Jeg er ikke lenger trygg i verden

Enkelte ville sagt at jeg burde noe

Eller en del av verden

Burde gjøre noe

Ikke lenger i kontakt med noe

Med livet mitt

Ikke spesiell,

Du har ikke god tid, kunne de sagt

Ingen selvbekreftelse for spesialiteten

Du har heller dårlig tid.

Ingen spesialitet

Det kommer ikke tilbake.

Kun en fyllik.

Det er ikke noe som kommer tilbake.

Dårlig tid – hva er det for en ting å si, egentlig?

Hva er dette for et begrep?

Man kan jo ikke ha dårlig tid

Man har jo ikke tid

Jeg skulle så gjerne hatt det

Jeg skulle så gjerne hatt noe dårlig tid

Jeg skulle så gjerne hatt mengder av dårlig tid.

Her er ingen tid.

Her er for mye tid.

Vi har all tiden vi trenger

Du vet ikke hva jeg trenger.

Du trenger bare litt tid på deg

Jeg har jo sagt jeg har for mye tid.

Jeg kan ikke få nok tid, til å forklare meg

Nok tid. Nok om tid. Nok av dette.

Luften ligger enda i hjørnene av rommet, og langs gulvet, og opp under taket. Avventende. Regnet har sluttet å treffe vindusruten, som har blitt dyttet igjen av en svak vind. Ny luft ønsker seg en vei inn, noe den ikke finner. Må nøye seg med å se inn på de to utenfra.

Hva nå da?

Jeg tror jeg drømte nå nettopp

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke

Før du kom, om jeg ikke enda gjør det

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne isolere det spesielle i meg

Så tror jeg at jeg drømte at jeg satt ved vinduet

Og koke bort resten

Vinduet i stuen.

Hva jeg ønsker?

Men det var ikke en sliten bakgård jeg så utenfor

Jeg ønsker på et vis bare å fordufte

Det var ikke det jeg så ut på.

Fordampe

Jeg så en strand, og et hav.

Forsvinne

Hav, så langt jeg kunne se.

Nei, fordampe

Og sjøluften var i stuen min – og sanden, som små partikler

Tenk – å bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Konsentrere seg selv ned, til noe fantastisk

Et slags gyldent skjær i rommet

Og bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Og stige opp i luften

Og jeg satt ved vinduet, så lenge jeg kunne huske

Og så falle som lett regn

Og kom til å gjøre det

Falle som et lett, og uventet duskregn over noen som ville forstå

Havet var grønt

Noen som er på tur ute en søndag

Og hvitt.

Oppe ved klosteret

Hvitt i skum.

Og de ville føle min storhet

Og noe i meg visste.

Min spesialitet

At hun hadde vært der

Treffer dem i pannen, og på kinnet

Ikke for lenge siden, men nylig

Faller som lett regn

Og jeg visste hun ville komme tilbake, ikke om lenge

Jeg vet ikke.

Men snart

Jeg bare ligger her.

Som et spøkelse.

Jeg ligger her.

Streifer rommet til tider

Jeg ligger her og jeg aner ikke.

Streifer et rom med gylne stråler.

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke.

Skulle komme tilbake.

Regnet har kommet tilbake utenfor, trommer utenfra. Bylt og sengeliggende er begge stille. Luften avventer situasjonen et par sekunder, før den igjen strømmer tilbake, og igjen arbeider intenst med å skape den statiske stillheten. Den strømmer til og svermer rundt munnene deres, demper lyden av åndedrettet. Den legger seg over kroppene deres. Den plasserer seg mellom hårstrå. Den legger seg på avstand, og venter. De puster begge, i utakt. Luften i rommet demper lydene av dette, skyver luften tilbake mot munnene. Regnet trommer på ruten utenfra. Skyene stormer fram mot vinduet, velter fram. Deretter et øyeblikk av fullstendig stillhet. Rommet holder pusten, det er fullstendig stille. Nok en gang den typen stillhet som kun kommer forut en handling, et øyeblikk. Fra hjørnet av rommet kommer det et lavt, skarpt klikk i alt dette. Klokkeradioen på nattbordet viser fem minutter over klokken halv fem.

Slutt.

Breigata, Storhaug. 28/10-2007

Å kunne se et lite hus fra et annet. Vi kunne det en gang. Vi likte det, en gang, så fra topp til topp små trehus og trær og de langstrakte skyene bak minnet oss på at det fantes noe annet enn dette. De sjeldne dagene når skillet mellom regn og sol går rett over hodet ditt, og man ser mot solen, selvfølgelig, fra sin topp mot de andres topp, fra sin topp mot solen, turkist under skydekket over trekronene. Vind, bare der oppe i skyene – sterk dragning.

Nå har de bygget for høyt nede i dalen, nå har de bygget for stort i skråningene. Vi ser ikke hverandre lenger. De graver enda, skyver gjørme i slutten av høsten, bygget for høyt i denne byen. Bygget for stort, ser kun kolossene nå, og når vi går mellom dem ser vi ingenting. Er blant dem. Jobber der. Lever blant dem. Puster inn luften. Full av steinstøv. Lunken luft nede ved vannet. Bygget for høyt i denne byen. Et av de å stedene, en av de få gatene hvor man enda ser over til de andre, siste utpost, folketomt på søndag. På en betongvegg har noen skrevet ”DE LYGE!” med sprittusj.

Skillet har flyttet seg. Regn over begynner å dryppe. Begynner å gå hjem. Går nedoverbakke. Går inn mellom høyhusene og glemmer alt man har sett. Bor her nede. Lever her nede. Puster luften.