Løva

Langt der ute på flytebrygga, i ei kløft mellom betong og stålrammer. Over lang tid har det samla seg skit i kløfta. Mosen har lagt seg over. Asfalt støv flyr ut og landar på på det knudrete grøne teppet. Tungmetalla ligg i skiten. Sklir gjennom lag på lag, og blir liggjande og forgifte det vesle landet i kløfta. Livlaust. Berre mosen veks her, og kveler med den svartnande grønfargen. Eg ser opp på dei to kantane frå det grøne daudingelandet. Eg tar sats og ser dei nærme seg. Eg stikk hovudet mitt over kanten, og der står du. Du spring fram og hogg i meg med sånn ei kraft at hodet mitt flyr i tusen bitar. Bitane blir tatt av vinden og flyr ut over heile verda.

Eg ligg og kviler på giften. I daudingelandet er skiten alfa og eg omega. Støvet kitlar i porene mine. Eg ligg berre her og hold fast. Eg må kvele. Eg skrik når du trenger deg gjennom meg. Du fortsett å stige, og utan å høyre på ropa mine, stig du opp mot kanten. "Vend om! Kom tilbake!" Kor mange gangar har eg ikkje sett hodene gå i tusen knas og fly med vinden. Att ligg eg med kroppar som eg må senka ner i gifta. Ny næring til giften og skiten. Ut or deg stig ein ny som skal trenge gjennom meg og stige opp mot sola, berre for å falle ned på meg igjen.

Ein liten gut spring ned mot brygga. Han ber ei lita fiskestang som han har laga sjølv. Ein seljekvist med hyssing og ein bøygd spikar til krok. Han går ut for å komme ut på djupet der dei store berggyltene og rødnebbene leikar seg i kloakkutløpet. Han prøver å ikkje tråkke på strekane i brygga. Det luktar gammal råtten sjø her. Så lengje han kan hugse har dei knust skjell mot betongen og stålkantane. Ein gong hadde han tråkka på eit blåskjell for å knuse det. Då skar det seg langt inn hælen hans. Han måtte sy tre sting. Idet han går over streken, ser han eit lite hovud stikkande opp frå ei sprekk. "Flygeblomst!" ropar han, og langar ut med fiskestanga si. Flygeblomsten går i tusen knas og dei små fallskjermane seglar avgårde på vinden.

I eit land langt borte kjem fallskjermane dalande ned på jorda. Innbyggerane der spring jevnlig ut for å kjempe dei ned når dei oppdagar fienden. Dei synk ned i det lange graset, og byrjer organisere seg. Dei grev tunellar under bakken, og sprett opp overalt. Ein evig krig. Dei som bur i landet bygg murar og gjerder for å beskytte borgene sine, men fallskjermane dalar ned bak fiendelinjene. Dei øydelegg vegane og kveler der dei går.

Langt ute på parkeringsplassen trenger ein einsleg løvetann seg opp gjennom asfalten. Ingen kan trampa på han her som berre bilane kjøyrer. Heilt aleine her ute, kor han kan sjå sola, og trekke pusten djupt inn av deilig gift, som han blås ut igjen som rein livseliksir. Her kan ingen nå meg, sjå meg, nå meg, få meg eller flå meg. Her ute kan eg krige, som ei løve, i fred.

En liten pose oppmerksomhet

Du har bare en viss mengde oppmerksomhet å gi. Det er som om du går rundt med en liten pose med oppmerksomhet. Hver dag deler vi litt og litt ut, men vi har rett og slett ikke nok oppmerksomhet til alt.

I disse dager vil alle ha litt oppmerksomhet. Musikere vil ha oppmerksomhet. Kunstnere også. TV vil ha masse oppmerksomhet. TV-en dør hvis den ikke får oppmerksomhet. Aviser, ukeblad, butikker, Facebook, Google, e-post, spåkoner, mobiler, Hollywood, MySpace, politikere, designere, bakterier, kafeer, tivoli, teater, bøker, bibliotek, uteliggere, Afrika, klesplagg, pupper, porno, arkitekter, reklamer, sportsutøvere, lange barberte unge ben i høyhelte sko og gutter med pene store glatte muskler vil også ha oppmerksomhet. Som ville dyr i et lite bur sloss de om oppmerksomhet. De stikker hverandre i ryggen med skitne klør og sender hverandre i døden. Midt i denne rasende stormen av hyl og skrik som i en arabisk basar drevet av djevelen selv, der sitter du med posen din, og prøver å dele ut så bra og lurt du kan. Egentlig, sitter du bare der så du kan bli sett selv.

Då eg var liten

Ein kan ikkje klara leva
skal ein leva livet steil
og krangla knuffa skrika høgt
om kver ein halv og heil
då kan ein sjå i spegelen
og veta kva ein har
eit slete ansikt, gamle kler
og arr i frå han far

300 mann sku slost med meg
eg drap dei kvar ein mann
for eg har sett kor skjørt alt er
eg veit kva triks eg kan
dei lev jo berre i telefon
trådlaust og på nett
eg som har bygd jernbane!
Eg knuste dei med spett

No skal eg ut og kverka dei
og oppdra nokre fleir

Jahvist!
Fordømte femte avkom sveik
ein femte kolonist

Det kan vel ver dei greier seg
med bank og pryl og deng
heile jævla menneskeslekta
sendte rett i seng

dei rautar rundt som hundar
og syt på eit kontor
nei, sannelig eg seier deg
dei krøkast vel seint no

UNNSKYLD

”UNNSKYLD” – uten skyld, unn meg skyld, tvister, og træler i hendene. Gå på nå da, for helvete, gi på! Skyld unna, skylles unna, unnaskylles unnskyldes, skyller inn i, gå på da, må være mer her, gi mer, tyn tuben, press deg, gi på! Uten skyld. Unn meg å skylles videre – mer vann, berører ikke bakken, skyll videre, sølete papirbit over asfalten.

Kanskje 100 m

På noen gater smiler folk mer enn andre gater. Men det skal være riktig type gate. Den bør være smal, eller på en annen måte gjøre at man må være nærere hverandre når man befinner seg i forflytningen.

Det er imidlertid ingenting ved gatens geografiske plassering eller fysiske utforming som skaper denne epidemien. Nei. Det begynner med en eller annen person som går alene og tenker for seg selv. Og det det tenkes, og vedkommende finner ut at hei, livet/kjærligheten/tilværelsen/ekteskapet/regningene/alderdom/ungdom/mamma/skolen/jobben/sinnsykdommen/avhengigheten/hun/han/det/verden ikke er så aller verst tross alt, tross alt så er det helt okei, kanskje til og med litt fint. Og så får man et av disse typiske smilene, blikket mot bakken og for seg selv, men klart til å hoppe opp mot én eneste forbipasserende i siste øyeblikk. Det trengs nemlig bare én. Dette subbete, avslappede og fullkomment nonchalante smilet. Som smitter.

//////--------------------> Go!

smitter smittende smitter smittede gjør et sprang over på en forbipasserende som tar det med seg femten meter bort, det trengs ikke mer, det allerede forplantet seg i den forbipasserendes forbipasserende, og så videre, og så videre, videre videre! Danner seg en etappe her, en strekning, en gate med flere smil enn andre steder. Fraktes fram og tilbake av alle forskjellige. Pleier ikke bli så lange disse midlertidige strekkene som strekker i leppene til folk og får folk til å strekke seg opp, og tankene deres strekker seg opp strekkers seg oppover, over bygningene, blir liggende under kaldere luftlag og se ned - her oppe fra

her oppe fra

her oppe fra kan man tydelig se at strekningen ikke egentlig er spesielt langt,

kanskje bare 100m til sammen.

M