På noen gater smiler folk mer enn andre gater. Men det skal være riktig type gate. Den bør være smal, eller på en annen måte gjøre at man må være nærere hverandre når man befinner seg i forflytningen.
Det er imidlertid ingenting ved gatens geografiske plassering eller fysiske utforming som skaper denne epidemien. Nei. Det begynner med en eller annen person som går alene og tenker for seg selv. Og det det tenkes, og vedkommende finner ut at hei, livet/kjærligheten/tilværelsen/ekteskapet/regningene/alderdom/ungdom/mamma/skolen/jobben/sinnsykdommen/avhengigheten/hun/han/det/verden ikke er så aller verst tross alt, tross alt så er det helt okei, kanskje til og med litt fint. Og så får man et av disse typiske smilene, blikket mot bakken og for seg selv, men klart til å hoppe opp mot én eneste forbipasserende i siste øyeblikk. Det trengs nemlig bare én. Dette subbete, avslappede og fullkomment nonchalante smilet. Som smitter.
//////--------------------> Go!
smitter smittende smitter smittede gjør et sprang over på en forbipasserende som tar det med seg femten meter bort, det trengs ikke mer, det allerede forplantet seg i den forbipasserendes forbipasserende, og så videre, og så videre, videre videre! Danner seg en etappe her, en strekning, en gate med flere smil enn andre steder. Fraktes fram og tilbake av alle forskjellige. Pleier ikke bli så lange disse midlertidige strekkene som strekker i leppene til folk og får folk til å strekke seg opp, og tankene deres strekker seg opp strekkers seg oppover, over bygningene, blir liggende under kaldere luftlag og se ned - her oppe fra
her oppe fra
her oppe fra kan man tydelig se at strekningen ikke egentlig er spesielt langt,
kanskje bare 100m til sammen.
M
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar