Kroppsleg eksamen

"Nokon skulle ha prylt

og dengt deg."

I byrjinga av dannelsen skulle knyttneven min bora seg inn i nasebeinet ditt så blodspruten sto. Då skulle eg vist deg alt om verda og du ville ha skjønt. Etterkvert som eg knakk ei og anna ribba på deg skulle du forstå korleis alt heng saman, og kor viktig det er å vera audmjuk. Då du låg på kne og eg sparka deg i magen, og slo all pusten ut or deg, skulle du forstå at du var nødd til å vere med og lage verda rundt deg. Når du grinande og stotrande fekk stabla skrotten din opp på dei brukne beina dine skulle eg hamra til deg på kjeften med ein to-fire-tommars planke. Då tannspruten sto skulle du ha skjønt at ingenting kjem av seg sjølv. Då du snurra hundre og åtti grader rundt og landa på dei kalde kvite flisene, og du byrja kave for å komma opp, så skulle du skli litt og famle for å reise deg igjen. Ditt eige blod var sleipt og glatt der det så smått var begynt å farge flisene raude. Heldigvis fekk du godt grep med skoa dine på grusen som før var tennene dine. Der skulle du stått klar til nytt angrep. Klemt tanngrusen fast mellom skosålane og flisene. Innimellom dei to flatane og kvar enkelt tannrest flaut blodet ditt. Fysst då skulle eg sjå deg i kvitauga og skrike høgt til deg og tvinge deg til å undra deg over kva sannheit er, og kvifor ein må vere kritisk til verda rundt seg. Medan du sto der i ørska skulle eg ha slått deg med flate hender over øyrene dine, og øydelagd hørsla di for godt. Fyllt øyregongane dine med blod som pipla deilig fram frå langt der inne. Då kunne det ha størkna der, og sørgja for at dei nye tankane ikkje skulle renne ut igjen frå hjernen din. Eg skulle stått og sett på deg, og dratt fram eit lerret fra taket, og holdt ein powerpointpresentasjon over korleis alt i verda heng saman. Vist deg plansjar over korleis gjødsling av jordsmonnet er ei viktig del av vår naturlege rolle i det store økosystemet på jordkloden. Gjødsling og opphakking, oppdeling og oppstykking av jorda. Eg skulle ta eit helvetes godt tak med begge nevane og røske av deg store hårtustar sånn at du ville få innsikt i korleis det var å føle seg som ein idiot. Idét røtene slepp tak i skalpen din skulle du kjenne den vonde stikkande følelsen av å vere utan grunn, aleine utan nokon som ville hjelpe deg. Stå der på dei kvite og raude flisene medan hovudet ditt såg ut som ein fotball. Denne delen av seansen vår handlar jo djupast sett om empati! No byrja du forstå. No skulle eg repetere for deg. Eg skulle ha sparka deg frå sida inn i kneet så du ikkje klara stå på eine foten, og måtte knele ned forran meg. Då ville du skjønne korleis det er å knele forran nokon. Og då skulle me repetere med to fire tommarsplanken. Det skulle ha knaka i ryggraden din kvar gong han senka seg på ryggen din, og du skulle kjenne på kroppen korleis det er å sjå. Så skulle du fly bakover og rett på ryggen, når flata av skoa mine, som låg tjukt rundt foten min, traff kjeften din. Det skulle ha sett litt ut som avslutninga på ein actionscene i ein karatefilm. Du skulle fly opp sånn at det nesten såg ut som du sto oppreist, og så skulle hovudet ditt med all krafta sparket mitt hadde gitt det, trekke ryggen din vidare bakover i ein halvsirkel og så skulle bakhovudet ditt treffe gulvet med eit kraftig knekk, som eg ikkje ville høyre, fordi det var pakka inn i hårtustar og hud. Du derimot, ville høyre det, for lyden for gjennom hovudet ditt og fortalte deg at hodeskallen din hadde sprukke. Så skulle du berre lagt der utstrakt og sliten etter dei innledande rundane i dannelsesprosessen. Eg kunne ha henta litt vatten, tørka det verste blodet og snotten frå andlete ditt, og gitt deg nokre oppmuntrande ord. Så skulle det ha vore over i fysste omgang. Du fekk ligge der, mot dei kvite flisene og tannrestane dine i fred og tenkja litt over kva det vil sei å vere i live, og kva det vil seie å bevege seg sakte, men merkbart mot det å ikkje eksistere meir. No skulle eg teikne med tusj på deg, fleire teikningar som skulle vere fine. Pynte på utsida di, sånn at folk rundt deg skulle bli stolte og lovprise deg for fasaden din. Etterpå skulle insida di ut. Du skulle gurgle og lage gryntande stønnelydar medan eg rispa opp circa vertikale linjer i huden din. I andletet skulle du fått linjer i panna, og på halsen din skulle huden hengja i flenger ned, sånn at du nesten såg ut som ein gammal mann. Ribbene dine skulle koma til syne ut or huden, og etterkvert skulle du slutte å gurgle. Då skulle du ralle! No skulle me få ut innsida di. Tarmar og innvollar skulle ha blomstra ut or kroppshål og flenger i abdomenet ditt, medan eg dansa ei slags blanding av tango og riverdance på lekamen din. Og så plutselig, når danninga var over, skulle du skrapast opp og takast ut i graset og blomsterbedet. Då skulle ein ha grovhakka deg og gjødsla rosene med deg. Det skulle gjerne ha skjedd. Kunne ikkje nokon ha latt det skje?

September, en stund før eller en stund etterpå.

Nå er den blant kveldene jeg husker best, denne ene rare, hvor ingenting skjedde.

Alt hadde ledet til dette, dresskledde gutter, hvert sitt redskap. Jeg spiller kontrabass på kjøkkenet og har store problemer med å bestemme meg for hvilken jente jeg vil jage. Denne sitter fast.

Senere, når Henrik ligger i seng med Lise, og forsøker å unngå sex. Jeg ligger med Sara, og forsøker iherdig å få det, og ingen vet helt hva som skjer mellom Jon og Vilde, men puling ble det i hvert fall ikke.

Så jeg ligger her med Sara, etter en tur tvers over byen i Taxi. Victoria, tøffe VeniVidiVici tør ikke ta taxi alene. Hun vil ikke bli knivstukket, voldtatt eller ranet, sier hun til meg lavt, og med desperate øyne. Hun dytter fem hundre inn i hånda mi, og betaler for turen hjem igjen – Alene med sjåføren over utkant-Stavangers asfaltdekker – glir drosjelett gjennom lufta og suser forbi lyktestolpene mens Sara hvisker meg i øret gjennom mobiltelefonen.

Senere tør hun ikke ta av seg alle klærne. Senere snakker hun som en foss om absolutt alt, snakket hennes er en sterk strøm som mine ord ikke kan stanse, ikke endre kurs, bare butte mot og strømme rundt og over og – som hun snakker, og snakker, hun snakker meg ned, bedøver meg, og stanser ikke – bedøvet, og hun bare fortsetter. Jeg tenkte; hold kjeft nå Sara. Kan du ikke bare holde kjeft. Tyve år senere ville jeg bare smilt, og latt det gå.

Løva

Langt der ute på flytebrygga, i ei kløft mellom betong og stålrammer. Over lang tid har det samla seg skit i kløfta. Mosen har lagt seg over. Asfalt støv flyr ut og landar på på det knudrete grøne teppet. Tungmetalla ligg i skiten. Sklir gjennom lag på lag, og blir liggjande og forgifte det vesle landet i kløfta. Livlaust. Berre mosen veks her, og kveler med den svartnande grønfargen. Eg ser opp på dei to kantane frå det grøne daudingelandet. Eg tar sats og ser dei nærme seg. Eg stikk hovudet mitt over kanten, og der står du. Du spring fram og hogg i meg med sånn ei kraft at hodet mitt flyr i tusen bitar. Bitane blir tatt av vinden og flyr ut over heile verda.

Eg ligg og kviler på giften. I daudingelandet er skiten alfa og eg omega. Støvet kitlar i porene mine. Eg ligg berre her og hold fast. Eg må kvele. Eg skrik når du trenger deg gjennom meg. Du fortsett å stige, og utan å høyre på ropa mine, stig du opp mot kanten. "Vend om! Kom tilbake!" Kor mange gangar har eg ikkje sett hodene gå i tusen knas og fly med vinden. Att ligg eg med kroppar som eg må senka ner i gifta. Ny næring til giften og skiten. Ut or deg stig ein ny som skal trenge gjennom meg og stige opp mot sola, berre for å falle ned på meg igjen.

Ein liten gut spring ned mot brygga. Han ber ei lita fiskestang som han har laga sjølv. Ein seljekvist med hyssing og ein bøygd spikar til krok. Han går ut for å komme ut på djupet der dei store berggyltene og rødnebbene leikar seg i kloakkutløpet. Han prøver å ikkje tråkke på strekane i brygga. Det luktar gammal råtten sjø her. Så lengje han kan hugse har dei knust skjell mot betongen og stålkantane. Ein gong hadde han tråkka på eit blåskjell for å knuse det. Då skar det seg langt inn hælen hans. Han måtte sy tre sting. Idet han går over streken, ser han eit lite hovud stikkande opp frå ei sprekk. "Flygeblomst!" ropar han, og langar ut med fiskestanga si. Flygeblomsten går i tusen knas og dei små fallskjermane seglar avgårde på vinden.

I eit land langt borte kjem fallskjermane dalande ned på jorda. Innbyggerane der spring jevnlig ut for å kjempe dei ned når dei oppdagar fienden. Dei synk ned i det lange graset, og byrjer organisere seg. Dei grev tunellar under bakken, og sprett opp overalt. Ein evig krig. Dei som bur i landet bygg murar og gjerder for å beskytte borgene sine, men fallskjermane dalar ned bak fiendelinjene. Dei øydelegg vegane og kveler der dei går.

Langt ute på parkeringsplassen trenger ein einsleg løvetann seg opp gjennom asfalten. Ingen kan trampa på han her som berre bilane kjøyrer. Heilt aleine her ute, kor han kan sjå sola, og trekke pusten djupt inn av deilig gift, som han blås ut igjen som rein livseliksir. Her kan ingen nå meg, sjå meg, nå meg, få meg eller flå meg. Her ute kan eg krige, som ei løve, i fred.

Tog

”Vi er andre mennesker nå...”

Enn da vi kom på –
Jeg kom – ravende inn fra den lyseste natten – du satt rolig, bekreftet posisjonen din for femhundrede gang – jeg skammet meg for lukten min, vrak - å måtte være så nær hverandre – nå av alle tider og her av alle steder –

”Vi er andre mennesker nå...”

Enn når vi begynte å rulle over skinnene –
nå åpner vi øynene i en ny uvirkelig dag og ser ut over ukjente trær og fjell ser utover hverandre – vi er nye mennesker nå – når vi endelig skjønner hvor vi er på vei, men ikke hvorfor.

Vi er andre mennesker nå;

Lukten og smaken av leppene er savnet, men er like fullt forsvunnet, forsvant et sted langt tilbake, når jeg lå i søvne, når du satt i drømme, og var et helt, helt annet sted.

Då drengen vakna

Eg såg dauden
måla på veggen
av ljos frå natta ute
inn gjennom vindauge

Visst var han frykteleg
der daudingeskallen forma seg
Eit kvitt glis i mot meg
Ein glisande klisjé

heilt ufarleg for meg

Fysst då sola stod opp
då daudningen svann henn, slo det ned i meg
det einaste eg kunne vere sikker på
var at eg, den natta, hadde sett daudingen måla på veggen.
Då byrja ting skje inne i meg
klisjéen hogg seg fast og nekta
sleppe tak.

UNNSKYLD

”UNNSKYLD” – uten skyld, unn meg skyld, tvister, og træler i hendene. Gå på nå da, for helvete, gi på! Skyld unna, skylles unna, unnaskylles unnskyldes, skyller inn i, gå på da, må være mer her, gi mer, tyn tuben, press deg, gi på! Uten skyld. Unn meg å skylles videre – mer vann, berører ikke bakken, skyll videre, sølete papirbit over asfalten.

Kanskje 100 m

På noen gater smiler folk mer enn andre gater. Men det skal være riktig type gate. Den bør være smal, eller på en annen måte gjøre at man må være nærere hverandre når man befinner seg i forflytningen.

Det er imidlertid ingenting ved gatens geografiske plassering eller fysiske utforming som skaper denne epidemien. Nei. Det begynner med en eller annen person som går alene og tenker for seg selv. Og det det tenkes, og vedkommende finner ut at hei, livet/kjærligheten/tilværelsen/ekteskapet/regningene/alderdom/ungdom/mamma/skolen/jobben/sinnsykdommen/avhengigheten/hun/han/det/verden ikke er så aller verst tross alt, tross alt så er det helt okei, kanskje til og med litt fint. Og så får man et av disse typiske smilene, blikket mot bakken og for seg selv, men klart til å hoppe opp mot én eneste forbipasserende i siste øyeblikk. Det trengs nemlig bare én. Dette subbete, avslappede og fullkomment nonchalante smilet. Som smitter.

//////--------------------> Go!

smitter smittende smitter smittede gjør et sprang over på en forbipasserende som tar det med seg femten meter bort, det trengs ikke mer, det allerede forplantet seg i den forbipasserendes forbipasserende, og så videre, og så videre, videre videre! Danner seg en etappe her, en strekning, en gate med flere smil enn andre steder. Fraktes fram og tilbake av alle forskjellige. Pleier ikke bli så lange disse midlertidige strekkene som strekker i leppene til folk og får folk til å strekke seg opp, og tankene deres strekker seg opp strekkers seg oppover, over bygningene, blir liggende under kaldere luftlag og se ned - her oppe fra

her oppe fra

her oppe fra kan man tydelig se at strekningen ikke egentlig er spesielt langt,

kanskje bare 100m til sammen.

M