Viser innlegg med etiketten kulturelitisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kulturelitisme. Vis alle innlegg

mandag 3. september 2012

Bilateral Apati

Det herska ein total bilateral apati blant dei herskande klassane. Ein konsensiøs arbeiderpartimann og to retta nervøst på slipsa. Den kvite elefanten i rommet ville berre ha det gøy, og freista være med på leken då ein velkoreografert sende ballane fram og tilbake over bordet. Det er slik i dei fleste posisjonar, at det er fleire som sitt på ballane. Men det er aldri nok ballar.

Med stoisk ro held agnostikaren ordførar handa på roret, medan han korsar seg og sender flyktige blikk opp mot himmelen og håpar at gud ikkje ser ho.

Dei satt sløvt og bladde gjennom umenneskelegt store saksframlegg som skulle inneholda alle orda som skulle gi dei tryggleiken dei trengte for å kringsette seg i fornufta si einaste gangbare valuta:
Fleirtal om vedtaket.

Lunsjen stod sakte men sikkert og mygla i bakgrunnen. Tilhøyrarbenken var tom.
Alle var sikre på at dette var noko dei kunne stå inne for.

Somme gjekk og forsynte seg av maten ein tredje gang. Det knasa i salatblad i det plastkniven sagde seg gjennom karbonaden og traff planten som om han aldri hadde vært der, og skar seg vidare gjennom den slappe møteloffen som alle oppmøtte hadde hatt i halsen opptil fleire ganger.

Det borgarlege kalaset her, minner meg mest av alt i verda om snittekalaset ein kan være så heldig å få være med på når nokon døyr. Berre at her, så skjer det på fastare basis med litt meir snipp, pomp og prakt. Brusen er gratis, og ein byttar ut gravlegginga av den konkrete menneskekroppen med å gravlegge ark dynka i kompromisset sin verdilause tev.

Hjernen og fornufta stirra apatisk inn i spegelen og håpte for guds skyld at hendene hadde gjort ein god nok jobb. Klarer me å lyfte dette opp, så skal me nok ikkje sjå om me får kasta det ut og. Dei to stirra blankt på ein annan og lurte på kor mange konsulentar det trengtes for å fake ein orgasmedebatt.

Dei retta alle litt på slipsa, og styrmannen kremta, tok på seg det sjølvsikre smilet, strauk seg over luggen og sa; "Dersom ingen har nokre innvendingar... anser eg punkt ein i forslaget for vedtatt".

"Det er ein viktig debatt å ta, og han var sannelig god". Det nikkast på alle kantar. Eg skjønner ikkje heilt om det er skjevo eller saka han snakkar om. 

Bunke etter bunke skyv ein skriv etter skriv frå seg og ned i krypta kor ein tygg dei sønder og saman, for å sette det skrevne ordet ut i livet. Amen.

Det er som ein dans. Berre at ingen utanfør kan høyre musikken.

Ute i byen dura verda fram som om ingenting hende. Der inne løfta ein papirlappar opp og ned som galne, nett som ein har gjort med vekslande suksess heilt sida antikken.

Tenk om Gud hadde skrudd av lyset i morgo, og alt var forgjeves.

mandag 15. februar 2010

Løva

Langt der ute på flytebrygga, i ei kløft mellom betong og stålrammer. Over lang tid har det samla seg skit i kløfta. Mosen har lagt seg over. Asfalt støv flyr ut og landar på på det knudrete grøne teppet. Tungmetalla ligg i skiten. Sklir gjennom lag på lag, og blir liggjande og forgifte det vesle landet i kløfta. Livlaust. Berre mosen veks her, og kveler med den svartnande grønfargen. Eg ser opp på dei to kantane frå det grøne daudingelandet. Eg tar sats og ser dei nærme seg. Eg stikk hovudet mitt over kanten, og der står du. Du spring fram og hogg i meg med sånn ei kraft at hodet mitt flyr i tusen bitar. Bitane blir tatt av vinden og flyr ut over heile verda.

Eg ligg og kviler på giften. I daudingelandet er skiten alfa og eg omega. Støvet kitlar i porene mine. Eg ligg berre her og hold fast. Eg må kvele. Eg skrik når du trenger deg gjennom meg. Du fortsett å stige, og utan å høyre på ropa mine, stig du opp mot kanten. "Vend om! Kom tilbake!" Kor mange gangar har eg ikkje sett hodene gå i tusen knas og fly med vinden. Att ligg eg med kroppar som eg må senka ner i gifta. Ny næring til giften og skiten. Ut or deg stig ein ny som skal trenge gjennom meg og stige opp mot sola, berre for å falle ned på meg igjen.

Ein liten gut spring ned mot brygga. Han ber ei lita fiskestang som han har laga sjølv. Ein seljekvist med hyssing og ein bøygd spikar til krok. Han går ut for å komme ut på djupet der dei store berggyltene og rødnebbene leikar seg i kloakkutløpet. Han prøver å ikkje tråkke på strekane i brygga. Det luktar gammal råtten sjø her. Så lengje han kan hugse har dei knust skjell mot betongen og stålkantane. Ein gong hadde han tråkka på eit blåskjell for å knuse det. Då skar det seg langt inn hælen hans. Han måtte sy tre sting. Idet han går over streken, ser han eit lite hovud stikkande opp frå ei sprekk. "Flygeblomst!" ropar han, og langar ut med fiskestanga si. Flygeblomsten går i tusen knas og dei små fallskjermane seglar avgårde på vinden.

I eit land langt borte kjem fallskjermane dalande ned på jorda. Innbyggerane der spring jevnlig ut for å kjempe dei ned når dei oppdagar fienden. Dei synk ned i det lange graset, og byrjer organisere seg. Dei grev tunellar under bakken, og sprett opp overalt. Ein evig krig. Dei som bur i landet bygg murar og gjerder for å beskytte borgene sine, men fallskjermane dalar ned bak fiendelinjene. Dei øydelegg vegane og kveler der dei går.

Langt ute på parkeringsplassen trenger ein einsleg løvetann seg opp gjennom asfalten. Ingen kan trampa på han her som berre bilane kjøyrer. Heilt aleine her ute, kor han kan sjå sola, og trekke pusten djupt inn av deilig gift, som han blås ut igjen som rein livseliksir. Her kan ingen nå meg, sjå meg, nå meg, få meg eller flå meg. Her ute kan eg krige, som ei løve, i fred.

onsdag 25. mars 2009

Jammen så svøm då!

Ja, men svarte faen
Du kan ikkje berre
stå her og hakka tenner
Kva kan du sei?

Kva faen skal eg gjer
det er jo knapt tenner
det er ikkje så lett å endre på noko
det er ikkje meir med meg

ja, men inni helvete
det er jo mørkt her
du kan jo sjå i mørkret
her i djupet

hold kjeften din
kva faen skal ein sei?

Svømme rundt og ete smårask
og passe seg for det store rasket
det må no faen meg
kunne vere e
it minimum

torsdag 26. februar 2009

Endelig någe action

Endelig någe action. Cementen liksom? Får billig øl der. Eg spelte ein birolle, akkurat som Stavanger spele ein birolle i mitt liv. Bare statister heile gjengen. Kongsgård, Kaizers. Statister. Eg kan gå i Stavanger i flerne timar uden å se någe eg ikkje har sett før. Action. Det e helg, og eg ska på Helgø, spisa pylsa fra Idsøe. Skulle drokke tau. Nå e tau bare ei fotnota i Stavangers historie. Hjemma så har eg alle bøkene te Renberg. Både hardcover og paperback. Paperback e så møje lettare når eg ska på hyttå i Sirdalen. Hardcover ser jævla fint ut i boghyllå. Far min jobbe i oljå. Mor mi jobbe i Oljå. Når eg blir voksen ska eg og jobba i oljå. Tenkte eg sku studera i Australia. Ta forberedane på Bali. Kanskje reisa litt først. Et halvt år i Thailand. Se Phuket og ta dykkerlappen. Av og te så reise eg te Oslo på konsert. Såg U2 på Valle Hovin. Tenkte eg sku få med meg Morten Abel i spektrum, men eg blei dridas så eg kom meg ikkje på konserten. Rakk ikkje flyet hjem heller. Det e godt i Stavanger. I andre byar e det så langt fra plass te plass. Cementen, Checkpoint, Folken, Burger King, Shawarma. De seie at Viking e bedre enn Brann. Sjøl om Bergen e ein større by. Men der regne det jo alltid. Eg tar Trien fra Kvadrat. Bussjåføren e polske, så det tar jævlige tid. Slide me å fylla på kortet mitt gjørr han og. Eg trenge bare to sonår. Han har sting i pannå ette nattbusskjøring i helgå. Brynefolk på fest i storbyen vett du. Det e livsfarlig vett du. Går av på byterminalen og går langs Breiavannet og ser bort på Kongsgård. Alle de goe folkå har gått der. Tore, Alexander, you name it. Stoppe opp på domkirkeplassen og tenne ein røyg. Tenk her fløy kulene . Vent te de lage film, og verden får se ka skjedde den påskemorningen. Vårt 911. Eg tar ut penger i minibanken. Tar ein tur ner på torge. Det e festival. Vettsje ka festival det e, men det e masse folk. Liv. Fisketorget e stengt. E det gladmaten dette? Eller e det volleyballen kanskje? Skjønne ingenting. Kor ska eg spisa henne? Ka ska eg spisa? Det e seint. Eg må gå på 7-11. Der har de så jævla goe pizza. Eg må finna ei dama. Trorkje eg går på Dickens. Bare bråg der. Checkpoint kanskje? Rockedamer e vel litt lettare å ha med å gjørr. Åtta øl seinare så står me i taxikøen. Den der udforbi posten. Jævlig lange kø. Skjønne ikkje koffor politikarane ikkje gjørr någe me køen. De e skikkelig drid. Tippe de får hørra det på bagsiå av RA på mandag. Jentå tar tak i meg og seie at hu har eit triks. Me går bort i gamle Stavanger og så bestille hu Norges Taxi. Då komme an me ein gang. Endelig e eg hjemma på Tjensvoll. Eg e så dridas. Skjønne ikkje at eg kan se så bra ut at hu aligavel vil vær med meg hjem. Sette på me to går alltid aleina. Hive av meg t-skjortå. Bankers med singlet og tribaltattovering. Hu kan vel ikkje motstå meg. Litt mer drikka nå så blir det klinings. Eg spør om hu e solten. Det e hvertfall eg. Grandi i ovnen. Det e så jævla godt. Uden paprika. Fint ska det ver. Tar me meg jentå inn i sengå. Hu e heilt me på det. Opp å ner å fram å bak. Lige at hu tar på seg sjøl. Tydelig at eg ikkje e så verst. Eg e så fodle at eg konne holdt på i timesvis. Plutselig e hu ferdig. Det gjekk for hu. Hu ser på klokkå. Ser tilfreds ut. Ha! Og eg har ikje komt eingang. Hu ska bare på do seie hu. Tar med seg klenå og veskå. Det slamre i ytterdørå. Det svimle. Eg orke ikkje gjør meg ferdig ein gang. Ud å roba på elgen. For ein kongekveld! Facebookmateriale for å sei det sånn. Faen, det lokte svidd.

fredag 5. desember 2008

Stavanger 2008

Nå stenger kulturbyen.

Nå som det endelig er slutt på kultureuforien, kan Stavanger endelig igjen bli den byen den egentlig er. En liten by, i en fjord. En liten, men viktig utpost for oljesamfunnet Norge. En rolig by, hvor Arkaden og Kvadrat er de største severdighetene. En by hvor borgermesteren tidligere arbeidet som innehaver av en spilleautomat. Den beste byen i verden på vestlandet (kanskje utenom Bergen, men det snakker vi ikke høyt om). Den byen man kan bli født i, leve hele sittt liv i, og dø i. Selv om man har oppholdt seg her hele livet, vil man nok uansett ved sitt livs utgang si til seg selv: «Jeg har sett og gjort alt jeg ville. Mitt liv har hatt mening.» Nå er Stavanger blitt seg selv igjen. Kanskje hvis vi er heldige så roer alt kulturstyret seg nå. Hvis vi er ekstra heldige slutter noen av våre lokale musikere å spille i band, sånn at vi ikke må høre på gnålet om øvingslokaler. Da kan vi heller bruke midler på noe mer fornuftig, som for eksempel utbedring av Forus og opparbeiding av nye næringstomter i Stavanger sentrum. "Point of Peace" vil sannsynligvis forflytte seg litt lenger ned på kontinentet. Ikke altfor langt vil jeg tro, for man må passe på at menneskerett og slikt ikke kommer for nærme EU parlamentet, hvor enn det nå er. Uansett, nå stenger kulturbyen 6. desember, og jeg tenkte at det kunne være greit å gi deg, leseren, en oversikt over hvordan selve seremonien skal foregå i forhold til det programmet som er meg gitt:

  • 11:00 Sevland og Miller møtes på Jans Mat og Vinhus og spiser lunsj\frokost.
  • 11:35 Sevland og Miller kommer på at de skal jo avslutte kulturbyen Stavanger.
  • 12:00 Sevland og Miller begynner i hver sin ende og jager alle trekkspillerene bort fra torget og vågen.
  • 12:15: Sevland og Miller leker tikken med unge grafittikunstere i geoparken, og så etterpå kjører Trond Birkedal og Sevland ned grafittiveggene for å symbolisere stengingen av kulturbyen, mens symfoniorkesteret spiller konsert på taket til oljemuseet. De spiller et verk som er spesialbestilt av Fred Olsen og Stavanger Kameratene, komponert av finanstopper bosatt i Oslo, med adresse Kypros.
  • 12:45 Samlingen ved oljemuseet beveger seg nå i en parade retning vågen. Restene av Geoparken blir satt i brann for å symbolisere ildsjelene i stavanger, innovasjon og fokus på profesjonalisering innenfor kultursektoren.
  • 13:00 Paraden når sentrum, og Sevland og Miller må jage bort et par roseselgere som driver og plager noen prostituerte. Paraden kan snart fortsette så snart Sevland har fått uttrykket sin misnøye med disse roseselgerene som forstyrrer de stakkars prostituerte i sitt akk så uverdige, men nødvendige arbeid.
  • 13:05 En gigantisk lekter Sevland har kjøpt på finn.no, som 2008 har leid av han til to tredeler av kjøpesummen blir slept inn av Stavanger Havnevesen(Gratis selvfølgelig). Og på den lekteren står en mengde lavotelt som Sevland forærer byens studenter. Ut av teltene kommer dansere fra både barnehager, danseskoler og lignende som danser en stor dans.
  • 13:25 Michael Jackson kommer opp av sjøen i en Ubåt leid av et forsvarseid selskap kalt «UBÅT ENTERTAINMENT NORGE» og fremfører «We are the World» sammen med alle barna.
  • 13:45 Barnas kulturverksted fremfører på torget et skuespill kalt «Barna i steinbruddet», skrevet av Tore Renberg. Et stykke som handler om en kongsgårds elev som sitter på Cementen eller Folken eller noe, og syns noe om noe, og har irritert seg over barnearbeid i India.
  • 14:00 Seremonien tar pause mens Sevland og Miller tar seg pause på Allegro.
  • 15:00 En gigantisk pappfigur av en mann i dress blir flydd inn fra Sirdal med helikopter. Figuren plasseres oppå lekteren som blir satt i brann og slept sakte ut i byfjorden, mens en tro kopi av USS ENTERPRISE flyr over himmelen. Dette skal symbolisere Sevland som Stavangers høye beskytter, som lyser i horisonten. Romskipet er bare tøft og dyrt.
  • 16:00 Sevland og Miller tar en drink på Hall Toll.
  • 17:00 Sevland og Miller diskuterer og oppsummerer kulturbyåret.
  • 18:00 Valbergstårnet som har blitt fylt med femhundrelapper, blir sprengt i lufta, med 1.5 millioner kroner i fyrverkeri.
  • 19:00 Alle går hjem og ser avslutningen fra Liverpool.
  • 20:00 Alle ser MTV og er fornøyde.

onsdag 27. februar 2008

Krigserklæring og festinvitasjon til dem der føler seg invitert og intimidert.

"War. War never changes"


Vi erklærer herved de kulturdestruktive markedsorienterte underholdningsleverandørene i krig.
Vi har sett oss lei av tyggegummien som serveres oss på hvert et gatehjørne, i hver en høytaler, på hver en skjerm og ledig vegg. Vi akter ikke som andre aktører, å spille til dans for adel og storfolk. Vi er ikke fornøyde med å ikke virke som annet enn underholdning. Kunst og kultur er ikke tidsfordriv og underholdning. Det er å skape, leve, speile, utfordre, observere, forklare, inspirere, å delta, sparke og rose. Vi kan ikke sitte og se på at en dødelig kake bakes og serveres i dette sure selskapet vi har klart å stelle i stand. Vi erklærer dere i krig, kulturkonsumenter. Vi går herved fra festen. Alle er inviterte til en ny, hvor alle må være med å bake litt selv. Festen, jo den nye festen, foregår på, ja akkurat, hvert gatehjørne, i hver høytaler, på harddisken din, på internet, på veggene, hjemme hos deg, på eteren, og ikke minst, inne i ditt eget hode. Vår krigserklæring er en festinvitasjon. Enten er dere med oss, ellers er dere passive.

torsdag 6. desember 2007

Trip report: Den selvutnevnte kulturelites valgte sedasjon.

Vennligst vær oppmerksom på at alle stedsnavn, egennavn og andre særegne kjennemerker er erstattet i denne artikkelen.

En forsinket høst har dekket brosteinene i Sin City med regnvann, gjørme og noe som like gjerne kunne vært udefinerbart slim i nattemørket. Vi går langs innfartsåren til en av byens mange lysløyper - hvor man finner skjenkesteder i hopetall, hånd i hånd med hurtigmatkjedene, kioskene, blomsterselgerene utenfor. Regnet slutter ikke i natt, vinden trykker det liksom ned i alle sprekkene som finnes på bakken. Skyller skiten ut av sprekkene. Skyller den ut, og danner etterhvert store strømmer av avfall og møkk. Skyller oss videre nedover mot byen også, sammen med mange, mange andre. Det synges, det skråles, det kastes opp i busker - det går mot en ny, glimrende utelivsnatt og saftig omsetning i kasseapparatene. Fornemmelsen av at man faktisk ikke går, men blir vasket nedover, forsvinner ikke. Ser hvordan mennesker blir som partikler, blir skylt inn på de forskjellige utestedene. Justis Nu! Står ved siden av meg, vi har stoppet opp midt i sentrum. Vi har akkurat snakket om hvordan rus, og det som ligger i de handlinger man utfører for å ruse seg, kan ses på som et slags rituelt skille mellom arbeid og fritid. Folk strømmer rundt oss, forbi oss. Alle er mer eller mindre glade, med unntak av sporadiske forekomster av de evinnelige kranglende kjærestene. Det er tilsynelatende ingenting som skiller oss fra resten av mengden. Men det er det. Vi befinner oss klinkende edru i den lovlige beruselses høyborg, og ser på mange måter denne delen av bybildet med helt andre øyne.


E. Munch: Aften på Karl Johan (1892)

Det er underlig. Disse gatene man vanligvis tråler seg gjennom i med en eller annen grad av promille virker plutselig mye mindre. Det er trangere. Folksomt. Kanskje fordi alkoholen ikke har gjort intimsonene våre mindre i kveld. Vi kommenterer menneskene vi ser til hverandre. Reduserte, ukoordinerte, famlende, egentlig ganske ufine. Hele tiden duver vissheten om at vi vanligvis tar del i denne nattlige oppvisningen. Vanligvis småsnubler vi også over disse glatte steinene, snakker høyt med dørvakter, synger, ler, roper. Kjøper hurtigmat. Avviser blomsterselgerene. Ypper til bråk. Demper bråk. Observatørrollen er uvant, men fører med seg en enorm maktfølelse. Bare det å kunne ha sine motoriske evner fullstendig i behold, et klart sinn, gir en følelse av overlegenhet.

I de blindes land, og så videre.

Turen vår går mot stedet "Piker, vin og tidvis kultur", et sted vi ellers sjeldent er å finne grunnet stedets altoppslukende pretensiøsitet. Et sted hvor frekvensen av de bevingede ord ofte øker i takt med tykkhetsgraden på stålbrilleinnfatningene. Byens selvutnevnte kulturelite går her. Det samme gjør alle som liker denne gjengen, og ønsker at de skal se dem, ja, kanskje til og med snakke med dem. Her går guttene som har lyst til å kline med de pene jenteskuespillerene, og jentene som har lyst til å tafse på de suksessfulle gutteskuespillerene. Det er på dette stedet man ofte finner folk med det jeg liker å kalle overtydelig notatblokk. Du vet hvem jeg mener. Han som skriver noe. Ja, så spennende - han skriver noe! Han har plassert seg slik at kun medlemmer i blindeforbundet vil kunne unngå å se han og hans notablokk - og han passer naturligvis på at han tidvis reiser sitt bohemhode for å dele ut spartanske og flyktige blikk til resten av klientellet. Om dette er et forsøk på å opprette en viss mellommenneskelig kontakt, eller om det fungerer som en slags trussel - ja du ser vel at jeg skriver? - forblir uvisst. Assorterte alkoholikere spennende, nytenkende og festglade mennesker i førtiårene er også å finne.

Problemet med dette stedet, denne kretsen, denne glade gjengen er som følger; etter å ha skapt et par gode filmer og teaterproduksjoner, som ikke bare var definerende, men også i veldig stor grad tilhørighetsskapende for en hel by og en hel region, og som sendte de dyktigste av manusforfatterene og skuespillerene inn på en lysende sti som skulle gjøre dem til et vanlig syn på norske TV-skjermer, slo denne gjengen seg til ro i byen som alltid på en subtil måte var hovedpersonen i filmene deres. De fanget noe sant og viktig i filmene sine. De klarte det som de aller fleste kunstnere drømmer om; å være unge, skapende og definerende, og ved hjelp av dette bli berømte og utvilsomt svært kule. Hva er problemet med dette? Jo, de slo seg til ro i byen sin. Og hvorfor ikke? Siden de selv spilte rollene i filmene, i debutfilmen med sine egne navn, kanskje filmene hadde selvbiografiske trekk, hvorfor kan de ikke bare gli stille inn i sin virkelige filmverden, et slags grenseland kunne etableres, hvor magi går hånd i hånd med det hverdagslige, et domene hvor ting kan skje, og skal skje, et rike hvor man kan gå og drikke sin helt vanlige øl, eller kaffekopp, og samtidig få et dryss av glamour og mytisk spenning over seg. De er jo her, på skikkelig, personene i filmene - de går her, du kan få snakke med dem.

Ved å slå seg til rot i sin egen selvtilfredshet på denne måten, har gjengen, enten bevisst eller ubevisst skapt et stort problem for deler av den videre kulturproduksjonen i Sin City. Miljøet for dette er for lite, og ved å legge seg selv igjen som store statusfigurer har de skapt en stor barriere som nok stenger for mange av de nye som uten hindring ville kommet fram i lyset etter sine forgjengere. Skal du lage film, skal du henge her, skal du i det hele tatt interessere deg for dette, føler nok mange at man blir målt opp mot denne gjengen, at man må gjennom deres filter. bli godkjent av dem før man kan komme videre, et cetera.



I mellomiden står vi nå iallefall utenfor "Piker, vin og tidvis kultur". Beveger oss mot inngangspartiet. En rødvinssupende dame i penklær hiver en sigarettsneip på Justis nu! Hun beklager seg så veldig. Jeg kolliderer passende nok med N.N., en anerkjent regissør. Vi går inn i lokalet. Farger, musikk, varme - og fyll. Det som i utgangspunktet er et ganske lite lokale er fylt til randen, og stemningen er utvisomt høy. Vi baner oss vei mot bardisken, og jeg roper opp vår noe uortodokse bestilling, ivhertfall på en lørdagskveld: To kaffe. Bartenderen blir litt usikker, kanskje han tror vi er fra skjenkekontrollen - han peker på øret sitt, og jeg gjentar bestillingen. Vi får kaffe, betaler. Skåler med koppene og ser utover det lille fargerike rommet vi befinner oss i. Her har vi umiddelbart i synsfeltet en ganske full skuespiller, en av hovedrollene i den første filmen. Han svaier lett til en side og smiler til alle han ser. Svaien blir etterhvert til en ganske kraftig helling. Heldigvis får han hjelp fra en blond, pen pike. Kjenner igjen ansiktet - hun jobber som bartender på et av de mer populære utestedene i byen. Dermed blir de stående. Den smilende skuespiller, og hans trofaste bartendersaltstøtte - nesten som et bedugget stilleben. Til høyre for meg står en typisk byløve. Taktisk plassert utenfor dametoalettet, og i lilla penskjorte knurrer og glefser han lekent til samtlige representanter for det kvinnelige kjønn som beveger seg ut og inn av barens fasiliteter. Ovenfor guttene opptrer han med framskutt brystkasse og småpsykotiske blikk for å beskytte sitt gunstige territorie.

Vi skåler nok en gang med koppene. Det er alvorlig varmt. Nede ved vinduet sitter Pen Ung Hovedrolle omgitt av beundrende guttevenner, eller bare gutter, eller venner. Det er litt uklart. Det lyser i øynene hennes, slående vakker, som alltid. Blikkene graviterer mot disse to polene - den kjekke skuespillermannen (for øyeblikket engasjert i stabiliserende virksomhet), og P.U.H. To gravitasjonssentre som nesten all virksomhet dreier seg rundt. Nesten som man kan dele opp de forskjellige lagene av sosial aksept. Innerst, sammen med oppmerksomhetssenteret, de aksepterte, godkjente. Et bord borte sitter grensetilfellene, de som får blikk og smil, men fortsatt venter på et opprykk i neste sosiale divisjon. I utkanten, de som sakte men sikkert forsøker å drikke seg til mot, eller kanskje bare drikke. Kaster lengtende blikk inn mot midten. Ikke smil, ikke blikk å høste for disse. Ikke enda. Men kanskje, en gang. Det gjelder jo bare å holde seg her, holde seg rundt senteret, kanskje man får innpass en dag. Gjelder jo bare å vente, holde seg gående - i mellomtiden tar tar det brune gull overhånd. Dager og netter forsvinner i venting, og rus.

Det slår meg idet jeg står der, den overveldende ufarligheten som egentlig dominerer disse menneskene. Den skjulte mangelen på enhver form for brodd. Det er ingen dynamikk i dette. Det er ingenting som er utfordrende ved disse personene. Vuggende i sin egen varme kultursåpeboble deler de ut og mottar komplimenter - all utvikling stoppet. All nyskapning unødvendig. Den selvutnevnte kulturelite trenger ikke framskritt. Stagnasjon og repetisjon er å foretrekke - forståelig, med tanke på den graden av komfort de nåværende tilstandene bringer med seg. Bedøvede, berusete, pasifiserte hedonister er det jeg har foran meg - og mot denne klippen av levende døde bryter bølger av nyskapning og dør hen. Det slår meg: Hvis man skal skape noe, noe som helst i kongeriket Norge, må man gjøre det alene. Helt mutters alene. Man må kaste idolene sine. Man må forkaste forbildene sine. Man må skape, og stå alene - ikke søk dine forgjengeres anerkjennelse. Forakt dine forgjengere.

Vi har sett nok. Vi setter fra oss de tomme kaffekoppene våre på disken, og beveger oss mot utgangen. Det er ingen som kaster sigaretter etter oss når vi går. Ut i frisk luft, ut i kanalene - nok en gang i en strøm av mennesker - promillen har steget i regnværet. Bak oss ligger fortsatt den selvutnevnte kulturelite trygt i fosterstilling, stille. Varme og trygge. Kjente og kjære. Ubrukelige. Det er som man får lyst til å rope det ut til de andre: "Kom fram! Det er ingenting farlig her! Det er ingen som vi bite dere, kom fram!" - Hvem ville høre ropet i den lovlige beruselses høyborg? Det er jo så mye annet å tenke på. Vi jobber trettisju og en halv time i uka . For hva? For at vi skal få tid, og råd til å ruse oss. Eller bevege oss geografisk. Eller stimulere primærbehovene våre på overdådige måter. Eller en kombinasjon; en geografisk bevegelse, kanskje over en landegrense, for å gjøre akkurat det samme på et annet sted. God mat, god vin, myke madrasser. Dette er livet. Dette er det du jobber for. Du sparer til en flatskjerm-TV, eller en bærbar DVDspiller. Dette er et du sliter for. Dette er det du lever for.

Rus. Gjenstander. Bevegelse. Rus. Repetisjon.



:::M