Vennligst vær oppmerksom på at alle stedsnavn, egennavn og andre særegne kjennemerker er erstattet i denne artikkelen.
En forsinket høst har dekket brosteinene i Sin City med regnvann, gjørme og noe som like gjerne kunne vært udefinerbart slim i nattemørket. Vi går langs innfartsåren til en av byens mange lysløyper - hvor man finner skjenkesteder i hopetall, hånd i hånd med hurtigmatkjedene, kioskene, blomsterselgerene utenfor. Regnet slutter ikke i natt, vinden trykker det liksom ned i alle sprekkene som finnes på bakken. Skyller skiten ut av sprekkene. Skyller den ut, og danner etterhvert store strømmer av avfall og møkk. Skyller oss videre nedover mot byen også, sammen med mange, mange andre. Det synges, det skråles, det kastes opp i busker - det går mot en ny, glimrende utelivsnatt og saftig omsetning i kasseapparatene. Fornemmelsen av at man faktisk ikke går, men blir vasket nedover, forsvinner ikke. Ser hvordan mennesker blir som partikler, blir skylt inn på de forskjellige utestedene. Justis Nu! Står ved siden av meg, vi har stoppet opp midt i sentrum. Vi har akkurat snakket om hvordan rus, og det som ligger i de handlinger man utfører for å ruse seg, kan ses på som et slags rituelt skille mellom arbeid og fritid. Folk strømmer rundt oss, forbi oss. Alle er mer eller mindre glade, med unntak av sporadiske forekomster av de evinnelige kranglende kjærestene. Det er tilsynelatende ingenting som skiller oss fra resten av mengden. Men det er det. Vi befinner oss klinkende edru i den lovlige beruselses høyborg, og ser på mange måter denne delen av bybildet med helt andre øyne.
E. Munch: Aften på Karl Johan (1892)Det er underlig. Disse gatene man vanligvis tråler seg gjennom i med en eller annen grad av promille virker plutselig mye mindre. Det er trangere. Folksomt. Kanskje fordi alkoholen ikke har gjort intimsonene våre mindre i kveld. Vi kommenterer menneskene vi ser til hverandre. Reduserte, ukoordinerte, famlende, egentlig ganske ufine. Hele tiden duver vissheten om at vi vanligvis tar del i denne nattlige oppvisningen. Vanligvis småsnubler vi også over disse glatte steinene, snakker høyt med dørvakter, synger, ler, roper. Kjøper hurtigmat. Avviser blomsterselgerene. Ypper til bråk. Demper bråk. Observatørrollen er uvant, men fører med seg en enorm maktfølelse. Bare det å kunne ha sine motoriske evner fullstendig i behold, et klart sinn, gir en følelse av overlegenhet.
I de blindes land, og så videre.
Turen vår går mot stedet "Piker, vin og tidvis kultur", et sted vi ellers sjeldent er å finne grunnet stedets altoppslukende pretensiøsitet. Et sted hvor frekvensen av de bevingede ord ofte øker i takt med tykkhetsgraden på stålbrilleinnfatningene. Byens selvutnevnte kulturelite går her. Det samme gjør alle som liker denne gjengen, og ønsker at de skal se dem, ja, kanskje til og med snakke med dem. Her går guttene som har lyst til å kline med de pene jenteskuespillerene, og jentene som har lyst til å tafse på de suksessfulle gutteskuespillerene. Det er på dette stedet man ofte finner folk med det jeg liker å kalle overtydelig notatblokk. Du vet hvem jeg mener. Han som skriver noe. Ja, så spennende - han skriver noe! Han har plassert seg slik at kun medlemmer i blindeforbundet vil kunne unngå å se han og hans notablokk - og han passer naturligvis på at han tidvis reiser sitt bohemhode for å dele ut spartanske og flyktige blikk til resten av klientellet. Om dette er et forsøk på å opprette en viss mellommenneskelig kontakt, eller om det fungerer som en slags trussel - ja du ser vel at jeg skriver? - forblir uvisst. Assorterte
alkoholikere spennende, nytenkende og festglade mennesker i førtiårene er også å finne.
Problemet med dette stedet, denne kretsen, denne glade gjengen er som følger; etter å ha skapt et par gode filmer og teaterproduksjoner, som ikke bare var definerende, men også i veldig stor grad tilhørighetsskapende for en hel by og en hel region, og som sendte de dyktigste av manusforfatterene og skuespillerene inn på en lysende sti som skulle gjøre dem til et vanlig syn på norske TV-skjermer, slo denne gjengen seg til ro i byen som alltid på en subtil måte var hovedpersonen i filmene deres. De fanget noe sant og viktig i filmene sine. De klarte det som de aller fleste kunstnere drømmer om; å være unge, skapende og definerende, og ved hjelp av dette bli berømte og utvilsomt svært kule. Hva er problemet med dette? Jo, de slo seg til ro i byen sin. Og hvorfor ikke? Siden de selv spilte rollene i filmene, i debutfilmen med sine egne navn, kanskje filmene hadde selvbiografiske trekk, hvorfor kan de ikke bare gli stille inn i sin virkelige filmverden, et slags grenseland kunne etableres, hvor magi går hånd i hånd med det hverdagslige, et domene hvor ting kan skje, og skal skje, et rike hvor man kan gå og drikke sin helt vanlige øl, eller kaffekopp, og samtidig få et dryss av glamour og mytisk spenning over seg. De er jo her, på skikkelig, personene i filmene - de går her, du kan få snakke med dem.
Ved å slå seg til rot i sin egen selvtilfredshet på denne måten, har gjengen, enten bevisst eller ubevisst skapt et stort problem for deler av den videre kulturproduksjonen i Sin City. Miljøet for dette er for lite, og ved å legge seg selv igjen som store statusfigurer har de skapt en stor barriere som nok stenger for mange av de nye som uten hindring ville kommet fram i lyset etter sine forgjengere. Skal du lage film, skal du henge her, skal du i det hele tatt interessere deg for dette, føler nok mange at man blir målt opp mot denne gjengen, at man må gjennom deres filter. bli godkjent av dem før man kan komme videre, et cetera.
I mellomiden står vi nå iallefall utenfor "Piker, vin og tidvis kultur". Beveger oss mot inngangspartiet. En rødvinssupende dame i penklær hiver en sigarettsneip på Justis nu! Hun beklager seg så veldig. Jeg kolliderer passende nok med N.N., en anerkjent regissør. Vi går inn i lokalet. Farger, musikk, varme - og fyll. Det som i utgangspunktet er et ganske lite lokale er fylt til randen, og stemningen er utvisomt høy. Vi baner oss vei mot bardisken, og jeg roper opp vår noe uortodokse bestilling, ivhertfall på en lørdagskveld: To kaffe. Bartenderen blir litt usikker, kanskje han tror vi er fra skjenkekontrollen - han peker på øret sitt, og jeg gjentar bestillingen. Vi får kaffe, betaler. Skåler med koppene og ser utover det lille fargerike rommet vi befinner oss i. Her har vi umiddelbart i synsfeltet en ganske full skuespiller, en av hovedrollene i den første filmen. Han svaier lett til en side og smiler til alle han ser. Svaien blir etterhvert til en ganske kraftig helling. Heldigvis får han hjelp fra en blond, pen pike. Kjenner igjen ansiktet - hun jobber som bartender på et av de mer populære utestedene i byen. Dermed blir de stående. Den smilende skuespiller, og hans trofaste bartendersaltstøtte - nesten som et bedugget stilleben. Til høyre for meg står en typisk byløve. Taktisk plassert utenfor dametoalettet, og i lilla penskjorte knurrer og glefser han lekent til samtlige representanter for det kvinnelige kjønn som beveger seg ut og inn av barens fasiliteter. Ovenfor guttene opptrer han med framskutt brystkasse og småpsykotiske blikk for å beskytte sitt gunstige territorie.
Vi skåler nok en gang med koppene. Det er alvorlig varmt. Nede ved vinduet sitter Pen Ung Hovedrolle omgitt av beundrende guttevenner, eller bare gutter, eller venner. Det er litt uklart. Det lyser i øynene hennes, slående vakker, som alltid. Blikkene graviterer mot disse to polene - den kjekke skuespillermannen (for øyeblikket engasjert i stabiliserende virksomhet), og P.U.H. To gravitasjonssentre som nesten all virksomhet dreier seg rundt. Nesten som man kan dele opp de forskjellige lagene av sosial aksept. Innerst, sammen med oppmerksomhetssenteret, de aksepterte, godkjente. Et bord borte sitter grensetilfellene, de som får blikk og smil, men fortsatt venter på et opprykk i neste sosiale divisjon. I utkanten, de som sakte men sikkert forsøker å drikke seg til mot, eller kanskje bare drikke. Kaster lengtende blikk inn mot midten. Ikke smil, ikke blikk å høste for disse. Ikke enda. Men kanskje, en gang. Det gjelder jo bare å holde seg her, holde seg rundt senteret, kanskje man får innpass en dag. Gjelder jo bare å vente, holde seg gående - i mellomtiden tar tar det brune gull overhånd. Dager og netter forsvinner i venting, og rus.
Det slår meg idet jeg står der, den overveldende ufarligheten som egentlig dominerer disse menneskene. Den skjulte mangelen på enhver form for brodd. Det er ingen dynamikk i dette. Det er ingenting som er utfordrende ved disse personene. Vuggende i sin egen varme kultursåpeboble deler de ut og mottar komplimenter - all utvikling stoppet. All nyskapning unødvendig. Den selvutnevnte kulturelite trenger ikke framskritt. Stagnasjon og repetisjon er å foretrekke - forståelig, med tanke på den graden av komfort de nåværende tilstandene bringer med seg. Bedøvede, berusete, pasifiserte hedonister er det jeg har foran meg - og mot denne klippen av levende døde bryter bølger av nyskapning og dør hen. Det slår meg: Hvis man skal skape noe, noe som helst i kongeriket Norge, må man gjøre det alene. Helt mutters alene. Man må kaste idolene sine. Man må forkaste forbildene sine. Man må skape, og stå alene - ikke søk dine forgjengeres anerkjennelse. Forakt dine forgjengere.
Vi har sett nok. Vi setter fra oss de tomme kaffekoppene våre på disken, og beveger oss mot utgangen. Det er ingen som kaster sigaretter etter oss når vi går. Ut i frisk luft, ut i kanalene - nok en gang i en strøm av mennesker - promillen har steget i regnværet. Bak oss ligger fortsatt den selvutnevnte kulturelite trygt i fosterstilling, stille. Varme og trygge. Kjente og kjære. Ubrukelige. Det er som man får lyst til å rope det ut til de andre: "Kom fram! Det er ingenting farlig her! Det er ingen som vi bite dere, kom fram!" - Hvem ville høre ropet i den lovlige beruselses høyborg? Det er jo så mye annet å tenke på. Vi jobber trettisju og en halv time i uka . For hva? For at vi skal få tid, og råd til å ruse oss. Eller bevege oss geografisk. Eller stimulere primærbehovene våre på overdådige måter. Eller en kombinasjon; en geografisk bevegelse, kanskje over en landegrense, for å gjøre akkurat det samme på et annet sted. God mat, god vin, myke madrasser. Dette er livet. Dette er det du jobber for. Du sparer til en flatskjerm-TV, eller en bærbar DVDspiller. Dette er et du sliter for. Dette er det du lever for.
Rus. Gjenstander. Bevegelse. Rus. Repetisjon.
:::M
