DENNE KAN ME TRYKKA: SMÅSKUMLE REFERANSAR OG EI GJENREISING AV
POTENSPROBLEMA VÅRE:
Han skyver sakte alle notatene
og skissene sine fra seg, og inn mot veggen. Alle notatbøkene og
permane skraper mot den kalde, kvitmalte betongen som skrivebordet
hans står inntil. Kan hende var det ein dårleg idé å legge så mykje
pengar inn i eit så fint skrivebord. Ei glasplate, med ledningar, lys
og USB i hopetal. Integrert dockingstasjon for Mac, flotte integrerte
høgtalarar og vinskap. Han drikk jo ikkje vin. Har ikkje apple-pc ein
gong. Det var berre noko tiltalande og innviterande med skrivebordet.
Tre bein på eit massivt fundament. Ein rolls royce av glas til å
skrive og surfe internet på. Eit must for ein vordande forfattar. Han
skulle skrive og forandre verda, tjene store pengar og pule masse
damer. Han hadde studert på SkriveKunstAkademiet, og debuterte i ei
diktsamling for ungdomar, i ein alder av tjuefem. Og bordplata, såg ut
som ho var skåre ut or himmlen. Som den klaraste diamant lysar
skrivebordet mot han når han opner døra. 227 led diodar lyser mot han.
Dei dimmer seg ned når han klappar.
Gjevare skrivebord skulle han ikkje ha klare funne med mindre dei
hadde gravd opp levningane etter dei fem store, og bygd eit integrert
mausoleumsskrivebord i eik. Då kunne han ha svevd og lånt av alle
kreftene deira.
På den andre sida, så er det nesten som all verdas forfattarar,
kunstnarar, ingeniørar og glupe skallar svever rundt bordet hans, der
han sitt og lar seg innspirere av alt internet kan gi han. Det finns
ikkje tvil i han. Det er berre eit spørsmål om tid før det smell.
Midt ute der havet rullar inn i frå det store tomme, flyr været som luft i ein trompet inn i fjorden. Der inne er det vel kanskje verre enn her ute på havet. Her møter me berre dei store havdønningane. Store, forutsigbare og tunge. Ikkje noko kan endra straumen dei flyt i. Desse store bølgene som stryk kjærlig over dekket mitt no, hadde reve sund det meste menneskeheita kunne ha bygd her ute. Heldigvis er ikkje me ein steil byggning eller eit gjerde. Me flyt så fint mellom vind og vatten. Det einaste me merker er når båten ristar deilig slag i slag med bølgene. Det sildrar i vatten som renn i frå cockpiten og ner i salongen. Eg ber styrmann halde roret medan eg går fram på dekk og sett stormfokk. Eg blir innhylla i vatten og vind i baugen, kor eg tar spenntak og byrjer hekte på krokane i seglet ein etter ein. Det tar tid, og saltet svir i augo. Eg kjem levande attende til styrmannen, og spør han kor lengje til me er i skudeneshamn. Han klarar ikkje svare før stormfokka deiser i dekket. Bølgjene tårnar seg opp som monster og styrmannen og eg går under dekk for å spele kort. "Hugsar du turen vår i fjor?" spør eg. Han nikkar og ler. Me segla open jolle i vestlandsbassenget og gjorde strandhogg alle fine plassar som var i gangavstand ein pub. Turen varte i fire dagar og me hadde Bergen som mål, med fine dressar og norske flag pakka inn i vantette sekkar. Søskjenbornet mitt skulle møta oss på kaien med champagne. Me kom aldri fram, for det var ikkje vind. Me padla halve dagen og seilte nokre timar, før me fant oss ei vik i nærleiken av ein pub. Styrmannen tar ansvar og åpnar ei flaske som han skjenke i to glas. Under dekk er alt stille. Me kan kjenne ristinga av bølger som slår sideslengs inn i båten. "Trur du ikkje at me burde ha vore oppe og hatt litt styring?" spør eg. "Dette er segling, ikkje eit strikkelag, du skal berre drite i alt anna og drikke opp." Eg drikk og startar kortspelet med ei særs dårleg hand. Eg vedder alt eg eig og har, og vinn. Styrmannen knuser flaska i dørken. Er det ikkje noko fred å få? Her sitt me og spelar kort, og så bråkar det så fælt der ute. Me prøver å spele eit slag til. Styrmannen vedder høgrearmen sin, og byrjer greie kammen sin gjennom det bustete håret sitt medan eg prøver å samle saman kortgrauten som så smått har byrja flyte rundt på salongbordet. Eg ber han drite i det der jævla håret sitt no, men han insisterer på at han vil vera fin. Eg skal ikkje vere noko dårlegare enn han, så eg går inn i lugaren og hentar meg eit slips som eg knyttar fint og tar på meg. Fargane matcher ikkje med skjorta mi i det heile tatt, og eg er så våt at eg ser ut som eg har pisst på meg sjølv. Ikkje i buksa, men det ser ut som eg har lagt meg ned på golvet og slengt kjøtthammaren fram og berre pissa over heile meg. Minst et par tre liter. "Eg sa det var ein dårlig idé å legge ut i storm midtvinters i ein så gammal båt" kjem det frå styrmannen. "Hald kjeften din du ditt jævla droltahål". Før eg rekk å fullføre nok ei salve rette mot styrmannen flyr han på meg og slår hovudet mitt inn i veggen. Det syng i glas når eg slår han med eit bilde av ein flott gammal fullriggar som eg har hatt hengjande på veggen i salongen. Me står berre og ler av kverandre. Lotten blir sakte til bobler som stig opp og bryt overflata og eksploderer inn i stormen der oppe.
Lycaeon er et alter ego for en helt vanlig fyr, som opererer i en av landets fem største byer.
Del en: Innledning & Oppvarming.
”And All I’ve got is nothing.”
Du. Du som leser dette akkurat nå er sikkert en ganske vanlig person, vil du ikke si det? Sånn stort sett? Bak klesstilen, meningene, måten du snakker på, hvilket politisk parti du føler tilhørighet til, hvilke foreldre du hadde, hvem som plaget deg på barneskolen, hvem du plaget på ungdomsskolen, bak huset ditt, bak tingene du har kjøpt, bak de objektene du har rundt deg fordi du føler at de definerer deg, bak musikken du hører på, bak filmregissørene du liker, bak religiøs overbevisning, bak bøkene i bokhylla di, bak smak. Der er du egentlig en ganske vanlig person, vil du ikke si det? Litt snill, litt slem. Litt av alt – noe mer enn annet. En grei fordeling av godene. Litt sunn. Litt usunn. Fornøyd og misfornøyd med deg selv. Jeg føler meg ganske vanlig. Bak alt dette. Jeg er en person, som så ganske mange andre – som liker å fungere i en sosial dynamikk med andre mennesker. For det er jo i bunn og grunn de aller færreste som misliker å på en eller annen måte fungere sammen med andre mennesker. Man kan si ”æsj, jeg liker ikke folk. Eller andre mennesker” – men de allerfleste individer i et samfunn liker skryt. Misliker å få kjeft. Liker positive sanksjoner. Misliker negative sanksjoner. De aller fleste av oss spiller på de samme sosiale tangentene som alle andre, hele tiden. Vår ekstreme unikhet gir vi som oftest uttrykk for gjennom sterke meninger, sterk bekledning, sterk stemmebruk eller kanskje til og med sterk beruselse. Jeg er på denne måten. Bak alt det tydelige, sterke selvvalgte. En ganske vanlig fyr. Det som er spesielt med meg er kanskje at jeg er litt ekstra nysgjerrig. Jeg har også litt ekstra lett for å kjede meg. Men nå fornærmer jeg denne følelsen, ved å kalle den noe så ordnært som å ”kjede seg”. Fornærmer, ja, nesten forviser – ikke forsvinn, følelse! Ikke kjede – men kanskje lengte, strekke. Følelsen av å ha brukt opp noe. Enten det er ord, følelser, steder. Den følelsen. Og den følelsen som kommer etter man kjenner dette, når man strekker seg etter noe nytt, som slettes ikke alltid er der. Den følelsen. Den stemningen. Den har jeg ofte.
Jeg er en helt vanlig person. Utenpå mitt sedvanlige jeg har jeg mye spennende, og fristende. Myesom får folk til å snu seg, noe som får folk til å smile, andre ting som får folk til å ta kontakt med meg. Utenpå har jeg også ting som får folk til å fatte interesse for meg. Ting jeg kan snakke om. Fransk nybølgefilm, eller den siste plateutgivelsen til artist X. Hvor jeg fikk tak i designerklærne, som er designet på en slik måte at de ikke ser designet ut. Utpå har jeg mye. Jeg framstår som en ganske spennende person, med en sosial begavelse. De aller fleste liker meg. Det er vanskelig å la være, siden jeg kun viser hyggelige og fordelaktige sider til folk. Uvaner lukes ut og tilintetgjøres etter beste evne. Usaker også. Falskt, vil noen tenke – men – hva annet kan man gjøre i det sosiale spill, enn å forsøke å vinne, forsøke å mestre – forsøke å være så bra man bare kan, på alle mulige måter? Hvorfor skal jeg forsøke å være dårligere – for å ikke passe inn?
Av og til er bare alle situasjoner oppbrukt. Man er ute og drikker øl med venner. Men man vet allerede hva som har skjedd, og hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt, og hvem som kommer til å le. Jeg tror jeg bare begynte å bli utrolig lei av alle disse scenearioene, som jeg hadde gjennomlevd tusen ganger før. Endelig helg-variantene, eller liksomspontanfylla i ukedags-variantene. Det kommer til et punkt der du har slitt bort all gummi fra dekkene dine, og virkelig skraper metall mot underlaget, gnistrer i frustrasjon og motvilje når man desperat ser seg om etter noe. Faen heller. Nå var det nok. For å gjenoppdage gleden og frykten i sosiale relasjoner måtte det sterke virkemidler til. Jeg ble ikke flau lenger. Jeg ble ikke overrasket lenger. Jeg ble ikke glad/sinna/oppgitt/fortvilet/forvirret/insert emotion/insert emotion/insert emotion lenger. Jeg valgte meg renselse. Katharsis. Jeg ville oppsøke konsentrerte og eksplosive versjoner av disse følelsene Jeg valgte meg en provosert gjenfødelse. Steg én i dette prosjektet ble det sosiale selvmord.
Det var sommer og midt i fellesferien. En perfekt årstid for litt eksperimentell aktivitet. Jeg trengte en plan. Min metode: et ukontrollert eksperiment, hvori jeg er den eneste part som er klar over eksperimentet. En slags eksplorativ etnografisk undersøkelse med forferdelig dårlige retningslinjer for etikk, og med forskeren som både subjekt og objekt. Det er snakk om å la flua på veggen vokse seg til en stor og ekkel spyflue, som til slutt presser deg ut av stua, og deretter gi den et forstørrelsesglass og et speil. Den ypperste hedonisme, og den grundigste navlebeskuelse. I den spede begynnelse var jeg ikke klar over hvilken retning jeg skulle ta for å oppnå målene mine, eller hvilke ressurser jeg kunne ta i bruk. I mellomtiden overrasket jeg meg selv ved å føle noe som lå ganske nært genuin entusiasme i forbindelse med planleggingen av prosjektet. Over store tankekart og idéskisser tok jeg meg selv i å smile, og glede meg. Jeg trengte en slags pilotstudie mens jeg ventet på den riktige anledningen til å gjennomføre plan A. Jeg trengte en prøveomgang. Jeg bestemte meg for å begynne med en total nedstripping av utvendig personlighet. Den frivillige anonymisering.
Så er vi altså tilbake til de grunnleggende faktorene. Alle ønsker å bli sett. Alle ønsker et sted dypt inne i seg å få forplantet seg. Påfugler har prangende fjær – mennesker har klær, hår, sminke og sko. Jeg visste at jeg innerst inne virkelig ikke ville være et ansikt i mengden, en del av den grå masse. Jeg visste også at jeg hadde et ganske gjennomtenkt forhold til de ovennevnte virkemidler vi bruker for å oppnå oppmerksomhet. Hva om jeg rett og slett bare fjernet alt dette? Hvordan ville dette føles? Jeg gikk i gang – A4klær. A4sko. A4-hår. A4-holdning. Og så tok jeg bussen inn til sentrum. Allerede da jeg betalte for billetten begynte det å klø innvendig. Ikke nødvendigvis på grunn av at jeg så ut nøyaktig som nesten alle andre på bussen, men fordi det på en måte slo meg at jeg ikke hadde noen som helst form for prosjekt. Det var ingen grunn til at jeg var kledd slik. Jeg var ikke på vei noe sted, jeg hadde ikke noe mål. Jeg hadde utrolig mye mindre enn et par timer før. Jeg følte meg ubetydelig, oversett. Jeg satt meg ned på et sete. Utfrikinga trappet opp i intensitet. Attraksjon, null. Blikk, null. Interesseverdi, null komma null. Nå begynte det å bli ekkelt. Jeg ville hjem. Jeg hadde gått rett inn i denne situasjonen,overhodet ikke klar over hvor mye det hadde å si for meg at jeg framsto som spennende og spesiell. Jeg var klar over at det var viktig, men i så stor grad? Jeg følte meg meningsløs. For en ydmykelse. Å bli gjort klar over sin egen forfengelighet på denne måten. Jeg måtte av. Jeg hoppet av bussen, og begynte å gå hjemover. Blandet med denne krypende følelsen av nullverdi, følte jeg, idet jeg var ute av den klamme sosiale settingen, en gryende optimisme i forhold til det overordnede prosjektet. Hvis et så lite grep, som egentlig ikke burde ha så mye å si, kan få meg til å føle såpass ubehag, er det bare å konstantere at forventningene til neste ledd i eksperimentet plutselig steg til skyhøye nivåer. Det var greit. Jeg var varm i trøya – og tanken på at jeg kanskje snart kom til å stå midt i salater jeg ikke kunne kontrollere, og et fullstendig uforutsigbart følelsesliv gjorde meg svært, svært spent. Men først måtte jeg finne ut hvordan det sosiale selvmord skulle foregå, under hvilke omstendigheter, og med hvilke konsekvenser. Lite ante jeg , der jeg gikk hjemover fra bussholdeplassen, forkledd som en fullstendig vanlig fyr, hvilken gavepakke som skulle ligge foran meg.
