Lycaeon er et alter ego for en helt vanlig fyr, som opererer i en av landets fem største byer.
Del en: Innledning & Oppvarming.
”And All I’ve got is nothing.”
Du. Du som leser dette akkurat nå er sikkert en ganske vanlig person, vil du ikke si det? Sånn stort sett? Bak klesstilen, meningene, måten du snakker på, hvilket politisk parti du føler tilhørighet til, hvilke foreldre du hadde, hvem som plaget deg på barneskolen, hvem du plaget på ungdomsskolen, bak huset ditt, bak tingene du har kjøpt, bak de objektene du har rundt deg fordi du føler at de definerer deg, bak musikken du hører på, bak filmregissørene du liker, bak religiøs overbevisning, bak bøkene i bokhylla di, bak smak. Der er du egentlig en ganske vanlig person, vil du ikke si det? Litt snill, litt slem. Litt av alt – noe mer enn annet. En grei fordeling av godene. Litt sunn. Litt usunn. Fornøyd og misfornøyd med deg selv. Jeg føler meg ganske vanlig. Bak alt dette. Jeg er en person, som så ganske mange andre – som liker å fungere i en sosial dynamikk med andre mennesker. For det er jo i bunn og grunn de aller færreste som misliker å på en eller annen måte fungere sammen med andre mennesker. Man kan si ”æsj, jeg liker ikke folk. Eller andre mennesker” – men de aller fleste individer i et samfunn liker skryt. Misliker å få kjeft. Liker positive sanksjoner. Misliker negative sanksjoner. De aller fleste av oss spiller på de samme sosiale tangentene som alle andre, hele tiden. Vår ekstreme unikhet gir vi som oftest uttrykk for gjennom sterke meninger, sterk bekledning, sterk stemmebruk eller kanskje til og med sterk beruselse. Jeg er på denne måten. Bak alt det tydelige, sterke selvvalgte. En ganske vanlig fyr. Det som er spesielt med meg er kanskje at jeg er litt ekstra nysgjerrig. Jeg har også litt ekstra lett for å kjede meg. Men nå fornærmer jeg denne følelsen, ved å kalle den noe så ordnært som å ”kjede seg”. Fornærmer, ja, nesten forviser – ikke forsvinn, følelse! Ikke kjede – men kanskje lengte, strekke. Følelsen av å ha brukt opp noe. Enten det er ord, følelser, steder. Den følelsen. Og den følelsen som kommer etter man kjenner dette, når man strekker seg etter noe nytt, som slettes ikke alltid er der. Den følelsen. Den stemningen. Den har jeg ofte.
Jeg er en helt vanlig person. Utenpå mitt sedvanlige jeg har jeg mye spennende, og fristende. Mye som får folk til å snu seg, noe som får folk til å smile, andre ting som får folk til å ta kontakt med meg. Utenpå har jeg også ting som får folk til å fatte interesse for meg. Ting jeg kan snakke om. Fransk nybølgefilm, eller den siste plateutgivelsen til artist X. Hvor jeg fikk tak i designerklærne, som er designet på en slik måte at de ikke ser designet ut. Utpå har jeg mye. Jeg framstår som en ganske spennende person, med en sosial begavelse. De aller fleste liker meg. Det er vanskelig å la være, siden jeg kun viser hyggelige og fordelaktige sider til folk. Uvaner lukes ut og tilintetgjøres etter beste evne. Usaker også. Falskt, vil noen tenke – men – hva annet kan man gjøre i det sosiale spill, enn å forsøke å vinne, forsøke å mestre – forsøke å være så bra man bare kan, på alle mulige måter? Hvorfor skal jeg forsøke å være dårligere – for å ikke passe inn?
Av og til er bare alle situasjoner oppbrukt. Man er ute og drikker øl med venner. Men man vet allerede hva som har skjedd, og hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt, og hvem som kommer til å le. Jeg tror jeg bare begynte å bli utrolig lei av alle disse scenearioene, som jeg hadde gjennomlevd tusen ganger før. Endelig helg-variantene, eller liksomspontanfylla i ukedags-variantene. Det kommer til et punkt der du har slitt bort all gummi fra dekkene dine, og virkelig skraper metall mot underlaget, gnistrer i frustrasjon og motvilje når man desperat ser seg om etter noe. Faen heller. Nå var det nok. For å gjenoppdage gleden og frykten i sosiale relasjoner måtte det sterke virkemidler til. Jeg ble ikke flau lenger. Jeg ble ikke overrasket lenger. Jeg ble ikke glad/sinna/oppgitt/fortvilet/forvirret/insert emotion/insert emotion/insert emotion lenger. Jeg valgte meg renselse. Katharsis. Jeg ville oppsøke konsentrerte og eksplosive versjoner av disse følelsene Jeg valgte meg en provosert gjenfødelse. Steg én i dette prosjektet ble det sosiale selvmord.
Det var sommer og midt i fellesferien. En perfekt årstid for litt eksperimentell aktivitet. Jeg trengte en plan. Min metode: et ukontrollert eksperiment, hvori jeg er den eneste part som er klar over eksperimentet. En slags eksplorativ etnografisk undersøkelse med forferdelig dårlige retningslinjer for etikk, og med forskeren som både subjekt og objekt. Det er snakk om å la flua på veggen vokse seg til en stor og ekkel spyflue, som til slutt presser deg ut av stua, og deretter gi den et forstørrelsesglass og et speil. Den ypperste hedonisme, og den grundigste navlebeskuelse. I den spede begynnelse var jeg ikke klar over hvilken retning jeg skulle ta for å oppnå målene mine, eller hvilke ressurser jeg kunne ta i bruk. I mellomtiden overrasket jeg meg selv ved å føle noe som lå ganske nært genuin entusiasme i forbindelse med planleggingen av prosjektet. Over store tankekart og idéskisser tok jeg meg selv i å smile, og glede meg. Jeg trengte en slags pilotstudie mens jeg ventet på den riktige anledningen til å gjennomføre plan A. Jeg trengte en prøveomgang. Jeg bestemte meg for å begynne med en total nedstripping av utvendig personlighet. Den frivillige anonymisering.
Så er vi altså tilbake til de grunnleggende faktorene. Alle ønsker å bli sett. Alle ønsker et sted dypt inne i seg å få forplantet seg. Påfugler har prangende fjær – mennesker har klær, hår, sminke og sko. Jeg visste at jeg innerst inne virkelig ikke ville være et ansikt i mengden, en del av den grå masse. Jeg visste også at jeg hadde et ganske gjennomtenkt forhold til de ovennevnte virkemidler vi bruker for å oppnå oppmerksomhet. Hva om jeg rett og slett bare fjernet alt dette? Hvordan ville dette føles? Jeg gikk i gang – A4klær. A4sko. A4-hår. A4-holdning. Og så tok jeg bussen inn til sentrum. Allerede da jeg betalte for billetten begynte det å klø innvendig. Ikke nødvendigvis på grunn av at jeg så ut nøyaktig som nesten alle andre på bussen, men fordi det på en måte slo meg at jeg ikke hadde noen som helst form for prosjekt. Det var ingen grunn til at jeg var kledd slik. Jeg var ikke på vei noe sted, jeg hadde ikke noe mål. Jeg hadde utrolig mye mindre enn et par timer før. Jeg følte meg ubetydelig, oversett. Jeg satt meg ned på et sete. Utfrikinga trappet opp i intensitet. Attraksjon, null. Blikk, null. Interesseverdi, null komma null. Nå begynte det å bli ekkelt. Jeg ville hjem. Jeg hadde gått rett inn i denne situasjonen, overhodet ikke klar over hvor mye det hadde å si for meg at jeg framsto som spennende og spesiell. Jeg var klar over at det var viktig, men i så stor grad? Jeg følte meg meningsløs. For en ydmykelse. Å bli gjort klar over sin egen forfengelighet på denne måten. Jeg måtte av. Jeg hoppet av bussen, og begynte å gå hjemover. Blandet med denne krypende følelsen av nullverdi, følte jeg, idet jeg var ute av den klamme sosiale settingen, en gryende optimisme i forhold til det overordnede prosjektet. Hvis et så lite grep, som egentlig ikke burde ha så mye å si, kan få meg til å føle såpass ubehag, er det bare å konstantere at forventningene til neste ledd i eksperimentet plutselig steg til skyhøye nivåer. Det var greit. Jeg var varm i trøya – og tanken på at jeg kanskje snart kom til å stå midt i salater jeg ikke kunne kontrollere, og et fullstendig uforutsigbart følelsesliv gjorde meg svært, svært spent. Men først måtte jeg finne ut hvordan det sosiale selvmord skulle foregå, under hvilke omstendigheter, og med hvilke konsekvenser. Lite ante jeg , der jeg gikk hjemover fra bussholdeplassen, forkledd som en fullstendig vanlig fyr, hvilken gavepakke som skulle ligge foran meg.
Neste – DEL II: Oppdagelse & infiltrasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar