Bilateral Apati

Det herska ein total bilateral apati blant dei herskande klassane. Ein konsensiøs arbeiderpartimann og to retta nervøst på slipsa. Den kvite elefanten i rommet ville berre ha det gøy, og freista være med på leken då ein velkoreografert sende ballane fram og tilbake over bordet. Det er slik i dei fleste posisjonar, at det er fleire som sitt på ballane. Men det er aldri nok ballar.

Med stoisk ro held agnostikaren ordførar handa på roret, medan han korsar seg og sender flyktige blikk opp mot himmelen og håpar at gud ikkje ser ho.

Dei satt sløvt og bladde gjennom umenneskelegt store saksframlegg som skulle inneholda alle orda som skulle gi dei tryggleiken dei trengte for å kringsette seg i fornufta si einaste gangbare valuta:

Fleirtal om vedtaket.

Lunsjen stod sakte men sikkert og mygla i bakgrunnen. Tilhøyrarbenken var tom.

Alle var sikre på at dette var noko dei kunne stå inne for.

Somme gjekk og forsynte seg av maten ein tredje gang. Det knasa i salatblad i det plastkniven sagde seg gjennom karbonaden og traff planten som om han aldri hadde vært der, og skar seg vidare gjennom den slappe møteloffen som alle oppmøtte hadde hatt i halsen opptil fleire ganger.

Det borgarlege kalaset her, minner meg mest av alt i verda om snittekalaset ein kan være så heldig å få være med på når nokon døyr. Berre at her, så skjer det på fastare basis med litt meir snipp, pomp og prakt. Brusen er gratis, og ein byttar ut gravlegginga av den konkrete menneskekroppen med å gravlegge ark dynka i kompromisset sin verdilause tev.

Hjernen og fornufta stirra apatisk inn i spegelen og håpte for guds skyld at hendene hadde gjort ein god nok jobb. Klarer me å lyfte dette opp, så skal me nok ikkje sjå om me får kasta det ut og. Dei to stirra blankt på ein annan og lurte på kor mange konsulentar det trengtes for å fake ein orgasmedebatt.

Dei retta alle litt på slipsa, og styrmannen kremta, tok på seg det sjølvsikre smilet, strauk seg over luggen og sa; "Dersom ingen har nokre innvendingar... anser eg punkt ein i forslaget for vedtatt".

"Det er ein viktig debatt å ta, og han var sannelig god". Det nikkast på alle kantar. Eg skjønner ikkje heilt om det er skjevo eller saka han snakkar om. 

Bunke etter bunke skyv ein skriv etter skriv frå seg og ned i krypta kor ein tygg dei sønder og saman, for å sette det skrevne ordet ut i livet. Amen.

Det er som ein dans. Berre at ingen utanfør kan høyre musikken.

Ute i byen dura verda fram som om ingenting hende. Der inne løfta ein papirlappar opp og ned som galne, nett som ein har gjort med vekslande suksess heilt sida antikken.

Tenk om Gud hadde skrudd av lyset i morgo, og alt var forgjeves.

Bekreftelse på mottatt søknad - Stavanger3000

Kjære Tankepolitiet

Bekrefter med dette å ha mottatt søknad om støtte fra kulturbyfondet til prosjektet Stavanger3000

Endelig vedtak fattes av kommunalstyret for kultur og idrett 26. mars

XXXX  |  Rådgiver Kulturavdelingen

T XXXXX  |  M  XXXXXX

XXX@stavanger.kommune.no

www.stavanger.kommune.no/kultur

Er til  stede - vil gå foran - skaper framtiden

 

Løva

Langt der ute på flytebrygga, i ei kløft mellom betong og stålrammer. Over lang tid har det samla seg skit i kløfta. Mosen har lagt seg over. Asfalt støv flyr ut og landar på på det knudrete grøne teppet. Tungmetalla ligg i skiten. Sklir gjennom lag på lag, og blir liggjande og forgifte det vesle landet i kløfta. Livlaust. Berre mosen veks her, og kveler med den svartnande grønfargen. Eg ser opp på dei to kantane frå det grøne daudingelandet. Eg tar sats og ser dei nærme seg. Eg stikk hovudet mitt over kanten, og der står du. Du spring fram og hogg i meg med sånn ei kraft at hodet mitt flyr i tusen bitar. Bitane blir tatt av vinden og flyr ut over heile verda.

Eg ligg og kviler på giften. I daudingelandet er skiten alfa og eg omega. Støvet kitlar i porene mine. Eg ligg berre her og hold fast. Eg må kvele. Eg skrik når du trenger deg gjennom meg. Du fortsett å stige, og utan å høyre på ropa mine, stig du opp mot kanten. "Vend om! Kom tilbake!" Kor mange gangar har eg ikkje sett hodene gå i tusen knas og fly med vinden. Att ligg eg med kroppar som eg må senka ner i gifta. Ny næring til giften og skiten. Ut or deg stig ein ny som skal trenge gjennom meg og stige opp mot sola, berre for å falle ned på meg igjen.

Ein liten gut spring ned mot brygga. Han ber ei lita fiskestang som han har laga sjølv. Ein seljekvist med hyssing og ein bøygd spikar til krok. Han går ut for å komme ut på djupet der dei store berggyltene og rødnebbene leikar seg i kloakkutløpet. Han prøver å ikkje tråkke på strekane i brygga. Det luktar gammal råtten sjø her. Så lengje han kan hugse har dei knust skjell mot betongen og stålkantane. Ein gong hadde han tråkka på eit blåskjell for å knuse det. Då skar det seg langt inn hælen hans. Han måtte sy tre sting. Idet han går over streken, ser han eit lite hovud stikkande opp frå ei sprekk. "Flygeblomst!" ropar han, og langar ut med fiskestanga si. Flygeblomsten går i tusen knas og dei små fallskjermane seglar avgårde på vinden.

I eit land langt borte kjem fallskjermane dalande ned på jorda. Innbyggerane der spring jevnlig ut for å kjempe dei ned når dei oppdagar fienden. Dei synk ned i det lange graset, og byrjer organisere seg. Dei grev tunellar under bakken, og sprett opp overalt. Ein evig krig. Dei som bur i landet bygg murar og gjerder for å beskytte borgene sine, men fallskjermane dalar ned bak fiendelinjene. Dei øydelegg vegane og kveler der dei går.

Langt ute på parkeringsplassen trenger ein einsleg løvetann seg opp gjennom asfalten. Ingen kan trampa på han her som berre bilane kjøyrer. Heilt aleine her ute, kor han kan sjå sola, og trekke pusten djupt inn av deilig gift, som han blås ut igjen som rein livseliksir. Her kan ingen nå meg, sjå meg, nå meg, få meg eller flå meg. Her ute kan eg krige, som ei løve, i fred.

Fornuftige almisser...

Kollekten
vil i dag
i fyrste omgang gå
til våre
aksjonærar

En liten pose oppmerksomhet

Du har bare en viss mengde oppmerksomhet å gi. Det er som om du går rundt med en liten pose med oppmerksomhet. Hver dag deler vi litt og litt ut, men vi har rett og slett ikke nok oppmerksomhet til alt.

I disse dager vil alle ha litt oppmerksomhet. Musikere vil ha oppmerksomhet. Kunstnere også. TV vil ha masse oppmerksomhet. TV-en dør hvis den ikke får oppmerksomhet. Aviser, ukeblad, butikker, Facebook, Google, e-post, spåkoner, mobiler, Hollywood, MySpace, politikere, designere, bakterier, kafeer, tivoli, teater, bøker, bibliotek, uteliggere, Afrika, klesplagg, pupper, porno, arkitekter, reklamer, sportsutøvere, lange barberte unge ben i høyhelte sko og gutter med pene store glatte muskler vil også ha oppmerksomhet. Som ville dyr i et lite bur sloss de om oppmerksomhet. De stikker hverandre i ryggen med skitne klør og sender hverandre i døden. Midt i denne rasende stormen av hyl og skrik som i en arabisk basar drevet av djevelen selv, der sitter du med posen din, og prøver å dele ut så bra og lurt du kan. Egentlig, sitter du bare der så du kan bli sett selv.

Bilen trenger ikke diktanalyse.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2954287.ece

Bilen trenger ikke diktanalyse. Evne til å analysere og tolke tekst er ikke noe man kan reparere en bil med. Skal skolen kun forberede elevene på arbeidsliv? Da kan vi vel droppe seksualundervisning også kanskje? Kondomer fikser ikke bilen, og forsåvidt trenger vi jo befolkningsvekts. Aids fikser ikke bilen, men en med aids kan fikse bilen.

Hvilket perspektiv på verden har man, hvis man ikke klarer å se nytten i at mennesker i skolen, skal vokse til noe mer enn pulemaskiner og produksjonsmiddler? Og gjerne forbruke litt samtidig.

"Han sier at vi må passe på at det ikke blir et statushierarki i skolen. " (Bård Vegar azzå)
Bård vegar synes ikke vi må dele opp skoleplanene for allmennfag og yrkesfag, sånn at det blir høgverdig her og lavverdig der.

Nei, sannelig sier jeg dere, vi må passe oss for disse statushierarkiene i skolen. Statushierarkiene. Det høyrest skummelt ut. Desse må bekjempast der dei finnst.

Eg elskar norsk rikspresse og eg elskar Bård Vegar. Eg liker at han har forståelse for at ingen 17 åringar likar å analysere dikt. Og difor burde dei som berre skal reparere bil sleppe unna. Dei skal no døy litt tidligare enn kontorrottene uansett.

Det einaste eg elskar meir, er at Bård får komme i avisen for dette.

Stavanger 2008

Nå stenger kulturbyen.

Nå som det endelig er slutt på kultureuforien, kan Stavanger endelig igjen bli den byen den egentlig er. En liten by, i en fjord. En liten, men viktig utpost for oljesamfunnet Norge. En rolig by, hvor Arkaden og Kvadrat er de største severdighetene. En by hvor borgermesteren tidligere arbeidet som innehaver av en spilleautomat. Den beste byen i verden på vestlandet (kanskje utenom Bergen, men det snakker vi ikke høyt om). Den byen man kan bli født i, leve hele sittt liv i, og dø i. Selv om man har oppholdt seg her hele livet, vil man nok uansett ved sitt livs utgang si til seg selv: «Jeg har sett og gjort alt jeg ville. Mitt liv har hatt mening.» Nå er Stavanger blitt seg selv igjen. Kanskje hvis vi er heldige så roer alt kulturstyret seg nå. Hvis vi er ekstra heldige slutter noen av våre lokale musikere å spille i band, sånn at vi ikke må høre på gnålet om øvingslokaler. Da kan vi heller bruke midler på noe mer fornuftig, som for eksempel utbedring av Forus og opparbeiding av nye næringstomter i Stavanger sentrum. "Point of Peace" vil sannsynligvis forflytte seg litt lenger ned på kontinentet. Ikke altfor langt vil jeg tro, for man må passe på at menneskerett og slikt ikke kommer for nærme EU parlamentet, hvor enn det nå er. Uansett, nå stenger kulturbyen 6. desember, og jeg tenkte at det kunne være greit å gi deg, leseren, en oversikt over hvordan selve seremonien skal foregå i forhold til det programmet som er meg gitt:

• 11:00 Sevland og Miller møtes på Jans Mat og Vinhus og spiser lunsj\frokost.
• 11:35 Sevland og Miller kommer på at de skal jo avslutte kulturbyen Stavanger.
• 12:00 Sevland og Miller begynner i hver sin ende og jager alle trekkspillerene bort fra torget og vågen.
• 12:15: Sevland og Miller leker tikken med unge grafittikunstere i geoparken, og så etterpå kjører Trond Birkedal og Sevland ned grafittiveggene for å symbolisere stengingen av kulturbyen, mens symfoniorkesteret spiller konsert på taket til oljemuseet. De spiller et verk som er spesialbestilt av Fred Olsen og Stavanger Kameratene, komponert av finanstopper bosatt i Oslo, med adresse Kypros.
• 12:45 Samlingen ved oljemuseet beveger seg nå i en parade retning vågen. Restene av Geoparken blir satt i brann for å symbolisere ildsjelene i stavanger, innovasjon og fokus på profesjonalisering innenfor kultursektoren.
• 13:00 Paraden når sentrum, og Sevland og Miller må jage bort et par roseselgere som driver og plager noen prostituerte. Paraden kan snart fortsette så snart Sevland har fått uttrykket sin misnøye med disse roseselgerene som forstyrrer de stakkars prostituerte i sitt akk så uverdige, men nødvendige arbeid.
• 13:05 En gigantisk lekter Sevland har kjøpt på finn.no, som 2008 har leid av han til to tredeler av kjøpesummen blir slept inn av Stavanger Havnevesen(Gratis selvfølgelig). Og på den lekteren står en mengde lavotelt som Sevland forærer byens studenter. Ut av teltene kommer dansere fra både barnehager, danseskoler og lignende som danser en stor dans.
• 13:25 Michael Jackson kommer opp av sjøen i en Ubåt leid av et forsvarseid selskap kalt «UBÅT ENTERTAINMENT NORGE» og fremfører «We are the World» sammen med alle barna.
• 13:45 Barnas kulturverksted fremfører på torget et skuespill kalt «Barna i steinbruddet», skrevet av Tore Renberg. Et stykke som handler om en kongsgårds elev som sitter på Cementen eller Folken eller noe, og syns noe om noe, og har irritert seg over barnearbeid i India.
• 14:00 Seremonien tar pause mens Sevland og Miller tar seg pause på Allegro.
• 15:00 En gigantisk pappfigur av en mann i dress blir flydd inn fra Sirdal med helikopter. Figuren plasseres oppå lekteren som blir satt i brann og slept sakte ut i byfjorden, mens en tro kopi av USS ENTERPRISE flyr over himmelen. Dette skal symbolisere Sevland som Stavangers høye beskytter, som lyser i horisonten. Romskipet er bare tøft og dyrt.
• 16:00 Sevland og Miller tar en drink på Hall Toll.
• 17:00 Sevland og Miller diskuterer og oppsummerer kulturbyåret.
• 18:00 Valbergstårnet som har blitt fylt med femhundrelapper, blir sprengt i lufta, med 1.5 millioner kroner i fyrverkeri.
• 19:00 Alle går hjem og ser avslutningen fra Liverpool.
• 20:00 Alle ser MTV og er fornøyde.

Dødbringende lette valg, språk og sånt

”Valget var lettere når de faglige rådene var så entydige. På alle kravene vi har stilt til et fly som skal forsvare Norge og norske interesser, så er JSF bedre, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap).”

Når man skal ta store og viktige valg, basert ut på rapporter, igjen basert på rapporter, i størrelse mellomstort pensum på et heltidsstudie, da har man en stor jobb foran seg. Men når alle de faglige rådene er entydige, da er valget heldigvis mye lettere. For meg ville det heller vært nærliggende å tenke at dette var for godt til å være sant. Tenk hvis du som en hvilken som helst vitenskapelig aktør, fikk en rapport i fanget, som sa at: ”Sånn er det.” Du kunne nesten ikke tro dine egne øyne. Og når alle de andre i miljøet rundt deg sa akkurat det samme, så hadde du nok begynt å lukte ugler i mosen. Hvis ting er entydige, så må de i hvert fall granskes. Ikke på noen områder, hvor debattsyken (som etter man nå har så gode medisinerfor at den ikke klarer å ta livet av noen ting lenger) har bredt seg, har ting tilslutt vist seg å være så entydige. Var de faglige rådgivernes råd til Hitler entydige? Han satt der i bunkersen sin og tok faktisk nesten over hele Europa. De omtalte det nok ikke som faglige råd den gangen, men det kan tenkes at man holdt diskusjonen på et meget saklig plan, og folk var nok litt nervøse for å tråkke på noens tær. Stoltenberg er ikke Hitler, men de to lederne sine respektive faglige rådgivere, deler nok flere likheter gjennom deres arbeid og metode. Hva kaller man disse som er oppvalgt til å gjøre denne jobben? Et begrep man gjerne bruker er fagråd.

Fag: 1. Avgrenset del av en større helhet;

2. Område, felt, gren av yrke, vitenskap eller kunst.

Råd: 1. Valgt eller oppnevnt forsamling.

(Norsk Ordbok på nett.)

Fagråd kan altså defineres som en forsamling som skal gi forslag, hjelp eller veiledning til noen, som noen har valgt. Flott å sitte i fagråd. Men hvem sitter i disse fagrådene? Folk med erfaring fra næringslivet, alskens komiteer og utvalg, politikere, organisasjonsfolk; You name it. Språkkomplikasjonsnivået i disse kretser har nok en tendens til å fokusere på intrikat internlingo som mot all formodning ingen ukvalifiserte deltakere i diskusjonens diskurs vil ha mulighet til å kunne danne seg klare meninger om. Språket som brukes i disse må passes på skal være såpass avansert, at man må skjønne at disse menneskene virkelig fortjener de uanstendige summene vi betaler for hva det nå er de gjør. Og på disse rådene, deres premisser etc. har vi altså gjort et valg. Og det valget var mye lettere enn alle skulle trodd. Det var lettere fordi de var basert på noe som for meg virker helt absurd. Dokumenter og rapporter som er så lange, at jeg ikke skjønner hvordan 43 sider med forretningsræl, og prosessbeskrivelser, metodikk, kvalitetssikring, og flere trendord enn alle tankepolitibetjenter i hele verden kunne kastet etter deg i løpet av ca. to universers eksistens i tiden.

(La oss nå spore av. Det viktigste du som leser tar med deg fra denne teksten er bråket i det teksten tar deg med vekk fra den klare oppstrekede riksvei, og kræsjer virkelighetsoppfatningen din, rett inn i fjellveggen. Kollisjoner er enkle ting.)

Apropos enkle ting, det hadde vært fint om pressen kunne ha presentert oss litt stoff som kunne ha belyst troverdigheten til forsvaret, som er en av hovedpremissleverandørene for dette store valget. Jeg kunne tenkt meg å bli fortalt hvordan forsvaret har stedt sitt forhold til det private næringsliv? Nei, det er nok ikke noe der å hente, for noen har allerede skutt toppen av isfjellet, da forsvarsskandalene ble rullet opp i fjor og i år. Kall meg gjerne paranoid, men er det ikke slik i de fleste systemer at hammeren faller hardest på dem som er på bunnen av et system? Bunnen av pyramiden, må i kollapsen ta av for fallet til de største blokkene på toppen. Det trengs to til tango, og når den ene partneren blir dømt for korrupsjon og må trekke seg og gå i fengsel, er det helt sikkert noen andre som vil danse.

”Landsführer Stoltenberg und das fliegen bringer des todes muss gestank das heilige boden im blut reiben”

Vi har valgt innholdet og formen jernsålen vår skal ha. Jernsålen som skal komme dalende ned fra himmelen på sivile, som vet så altfor godt at de er skyldige i synden over alle synder: De har bosatt seg på hellig grunn, som vi, herrefolket, er nødt til å øse blod over, slik at jordens høie herrer kan fortsette sin taktfaste marsj mot verdens ende. Vår så stolte økonomiske sone, er ute på shoppingtur, med pengene til folk flest. Vi trenger nye flygende maskiner som kan passe på sikkerheten til den økonomiske sonen vår. Hvis det trengs. Sikkerheten vår som blir utfordret, på hellig jord i Midtøsten. Ikke nok med at hammeren skal fly, den skal også være formet som et kors:

NATO er en grunnstein
i norsk sikkerhetspolitikk
Norges bilaterale forhold til sine
viktigste allierte
er en helt grunnleggende del av NATO-samarbeidet
og troverdigheten av de kollektive forsvarsgarantier
overfor Norge

Hvis du vil lese hele den såkalte rapporten og anbefalningen til forsvarsdepartementet finner du link under, men legg spesielt merke til at denne rapporten, for et vanlig menneske som ikke har tilgang på mer informasjon en det som er gitt oss, er helt ubrukelig, da den kun sier: ”Dette var hvordan vi vil gjøre det, og vi mener på bakgrunn av undersøkelser du ikke får vite noe om; dette.”

http://www.regjeringen.no/upload/FD/Temadokumenter/Fremtidig-kampflykapasitet_anbefaling_311008.pdf

http://www.regjeringen.no/upload/FD/Temadokumenter/Kampfly_Ekstern-kvalitetssikring_KS2_141108.pdf


SLUTT Å MAS! DET BARE ER SÅNN

Søppeldykk og avfallskultur; Et kort blikk på det 21. århundres skattejegere. Del I.

Hvem er det som lusker i natten, romstererer i søppeldunker - løfter på lokk i mørke bakgårder? Hva har de til felles, disse skjulte skikkelsene som søker skatter i bynatten? Løfter på lokket, løfter på lokket til hele vår kastekultur - ser under overflaten av vårt blankpolerte forbrukersamfunn - hva finner de der, under? En bit av konsumentene? Finner de bortgjemte edelstener, eller avdekker de den skitnere siden av samfunnet vårt, lar det avskyelige og upassende komme til syne? Det hele kommer vel an på hvem som løfter lokket.

Søppeldykk. Hva er egentlig det? Jeg vil forsøke å avgrense definisjonen litt før vi går videre. Søppeldykking, eller Dumpster-diving vil i dette innlegget bli behandlet som den aktiviteten man inngår i når en gjennomsøker søppeldunkene/containerene tilhørende enten bedrifter eller privatpersoner, for å finne gjenstander som har blitt kastet, og dermed ses på som nytteløse av den som kaster, men som på en eller annen måte har en nytteverdi for søppeldykkeren. Merk at denne at denne definisjonen også inkluderer tomflaskemenneskene og søppelsamlerene som er et tydelig innslag i så og si alle byrom av en viss størrelse i dagens Norge. Disse to typene søppeldykkere vil jeg forøvrig se bort i fra i denne artikkelen - som skal handle om søppeldykking på nattestid. Dette vil ikke si at artikkelforfatteren synes disse to kategoriene av søppeldykkere er mindre interessante, eller ikke fortjener nærere gransking. Det skal også nevnes at navnet "søppeldykking" er noe misvisende, da det i det virkelige liv foregår svært lite dykking i søppel - aktøren lener seg som oftest bare over kanten på store containere og bruker ulike redskaper eller teknikker for å få tak i objektene hun/han vil ha fatt i.















Hvem er det som søppeldykker?

Hvem er det så som sniker seg rundt om natten for å delta i disse aktivitetene? En søppeldykker kan være studenten som lever trangt innimellom studielånene, eller kanskje en installasjonskunstner som trenger materiale til sitt nyeste verk. Andre personer dykker mest for spenningens skyld. Det er ingen tvil om at mange finner idéen om slike nattlige krumspring svært tiltrekkende. Variasjonen av omfanget i innhøstingen er også sterk. Noen foretrekker en enkel ryggsekk, andre kjører rundt med varebil på jakt etter store møbler eller hvitevarer. SD var en flittig brukt metode for å skaffe seg passord, visakortkoder eller annen informasjon for hackere på 1980-tallet, før større bedrifter ble bevisste på dette og begynte å makulere alle viktige dokumenter før de ble kastet. Reportere og etterforskere av ulike slag har også benyttet seg av tidvise containerbesøk, da også på jakt etter informasjon.

Hva finner man egentlig da?

Å stille spørsmålet ovenfor er det samme som å stille spørsmålet "hva kaster vi egentlig, da?". Hva kaster vi egentlig i det samfunnet vi lever i i dag? Det aller enkleste svaret er "alt". Leseren vil nå kanskje reagere med mistro, men et faktum i vårt forbrukersamfunn er at vi faktisk, på en eller annen måte klarer å kaste alt. Enten vi er klare over det eller ikke.

Emballasjefeil. Ferskvare. Utgått av lager. Dette er begreper hvis konsekvenser bedrifter helst vender blikket bort fra, men som en søppeldykker virkelig liker. Leketøysforretninger kaster leker. Instrumentforretninger kaster gitarstrenger. Databutikken kaster fullt fungerende nettverkskort og annet utstyr. El-butikken kaster komponenter i fleng. Omtrent alle varene du ser i de aller fleste butikker blir på ett eller annet punkt - og av en eller annen grunn - kastet. Hvorfor? Er det ikke galskap å kaste og destruere produkter som fungerer helt fint? Leseren får svare på dette spørsmålet selv. Det hele handler jo egentlig om penger, cashflow for bedriftene og et valg. Valget for en butikk er jo som følger;

Situasjon: Man har et produkt, som fungerer utmerket, men som på grunn av en kosmetisk, eller overfladisk feil ikke kan selges til like høy pris som de andre produktene. Butikken kan A) Selge produktet til redusert pris, og risikere at kunder får et litt dårligere inntrykk av kvaliteten på produktene som butikken lever av å levere. B) Gi bort produktet gratis, siden det egentlig ikke er gunstig i det lange løp å selge det uansett. C) Kaste hele produktet, og dermed unngå problemstillingene som oppstår i både A) og B). Det er egentlig å gå til det ekstreme, å følge løsning C), men det er det som gjøres, landet og verden over. Vi har alle hørt historier om store kornavlinger som blir brent ned, for å holde prisen på korn stabilt høy. Uten å automatisk falle inn i klisjéfallgruvene av spørsmål som "Er det rart at folk sulter?" - så kan man jo spørre seg følgende: Er det riktig å gjøre forretning av en livsnødvendighet? Burde ikke mat egentlig vært gratis, for alle, uansett? Digresjon, og videre:
















"Men det er jo søppel! Æsj?"

La oss, bare for moro skyld, lage et par definisjoner på hva søppel egentlig er:

A) Søppel er noe som befinner seg i en beholder konstruert for søppel, (for eksempel søppelbøtter, containere, etc.) og har blitt plassert der med vilje, altså har objektet blitt "kastet B) Søppel er noe, som etter de aller fleste definisjoner er ubrukelig for allmennheten, og krever spesifikk prossessering for å bli nyttig igjen (for eksempel papir- og pappavfall, tom emballasje, plastavfall, tomme hermetikkbokser, etc.)

Hvilken definisjon er mest korrekt?

Uansett hva svaret er på spørsmålet ovenfor, tror jeg det er en kjennsgjerning for de fleste at definisjon A) er den vi fleste har innebygget. Vi har jo blitt oppdratt til det. "Nei, æsj, slipp den, ikke ta ting fra gaten/søppelbøtten/etc" er en setning de fleste hørte som liten. Tenker man litt nærere på det, så er søppel kun et spørsmål om kontekst. Tar man et objekt, og plasserer det i en beholder for søppel, er det søppel. Men hva skjer så hvis man tar et objekt ut av søppelbeholderen? Riktig, ikke søppel. Det kan fortsatt være avfall, eller ekkelt, men det er ikke søppel lenger. Har man i tillegg ekstrahert et nyttig objekt, står man plutselig med en nyttegjenstand i neven. Voila. Søppeldykkingens hensikt og formål forklart i et par enkle setninger. Følger man denne tankerekken videre kommer man kanskje til å stille seg en rekke spørsmål:

• "Hvorfor skal jeg gidde å betale for brød, når det store bakeriet på hjørnet hiver omtrent fire fulle søppelsekker med bakervarer det ikke er noe galt med hver kveld?"
• "Hvorfor skal ikke noen få noe glede av datakomponentene dataforretningen akkurat kastet, bare fordi markedet anser komponentene som utdaterte?"
• "Hvorfor skal jeg betale penger for en ny lenestol, som må produseres, transporteres, etc. Når det står en helt fin lenestol her på gaten, som venter på søppelbilen? Trenger verden virkelig enda en lenestol, når jeg bare kan ta denne og være strålende fornøyd?

Søppeldykking handler om en praktisk tilnærming til eksisterende samfunnsfaktorer så vel som en litt mer miljøbevisst tankegang i hverdagen. Bruk det man har, framfor kast ubrukt. Det handler om å bremse utviklingen fra et bruk&kast-samfunn til et kast&kast&kast litt mer-samfunn. Det handler om å oppleve adrenalin og spenning på nattestid, i det du finner en skatt i mørket. Det handler om å melde seg ut av konsumenthelvetet - det handler om å forandre en ørliten bit av samfunnet, ved å først forandre seg selv. Om ikke annet er det et utrolig interessant tidsfordriv.

:::M