Søppeldykk og avfallskultur; Et kort blikk på det 21. århundres skattejegere. Del I.

Hvem er det som lusker i natten, romstererer i søppeldunker - løfter på lokk i mørke bakgårder? Hva har de til felles, disse skjulte skikkelsene som søker skatter i bynatten? Løfter på lokket, løfter på lokket til hele vår kastekultur - ser under overflaten av vårt blankpolerte forbrukersamfunn - hva finner de der, under? En bit av konsumentene? Finner de bortgjemte edelstener, eller avdekker de den skitnere siden av samfunnet vårt, lar det avskyelige og upassende komme til syne? Det hele kommer vel an på hvem som løfter lokket.

Søppeldykk. Hva er egentlig det? Jeg vil forsøke å avgrense definisjonen litt før vi går videre. Søppeldykking, eller Dumpster-diving vil i dette innlegget bli behandlet som den aktiviteten man inngår i når en gjennomsøker søppeldunkene/containerene tilhørende enten bedrifter eller privatpersoner, for å finne gjenstander som har blitt kastet, og dermed ses på som nytteløse av den som kaster, men som på en eller annen måte har en nytteverdi for søppeldykkeren. Merk at denne at denne definisjonen også inkluderer tomflaskemenneskene og søppelsamlerene som er et tydelig innslag i så og si alle byrom av en viss størrelse i dagens Norge. Disse to typene søppeldykkere vil jeg forøvrig se bort i fra i denne artikkelen - som skal handle om søppeldykking på nattestid. Dette vil ikke si at artikkelforfatteren synes disse to kategoriene av søppeldykkere er mindre interessante, eller ikke fortjener nærere gransking. Det skal også nevnes at navnet "søppeldykking" er noe misvisende, da det i det virkelige liv foregår svært lite dykking i søppel - aktøren lener seg som oftest bare over kanten på store containere og bruker ulike redskaper eller teknikker for å få tak i objektene hun/han vil ha fatt i.















Hvem er det som søppeldykker?

Hvem er det så som sniker seg rundt om natten for å delta i disse aktivitetene? En søppeldykker kan være studenten som lever trangt innimellom studielånene, eller kanskje en installasjonskunstner som trenger materiale til sitt nyeste verk. Andre personer dykker mest for spenningens skyld. Det er ingen tvil om at mange finner idéen om slike nattlige krumspring svært tiltrekkende. Variasjonen av omfanget i innhøstingen er også sterk. Noen foretrekker en enkel ryggsekk, andre kjører rundt med varebil på jakt etter store møbler eller hvitevarer. SD var en flittig brukt metode for å skaffe seg passord, visakortkoder eller annen informasjon for hackere på 1980-tallet, før større bedrifter ble bevisste på dette og begynte å makulere alle viktige dokumenter før de ble kastet. Reportere og etterforskere av ulike slag har også benyttet seg av tidvise containerbesøk, da også på jakt etter informasjon.

Hva finner man egentlig da?

Å stille spørsmålet ovenfor er det samme som å stille spørsmålet "hva kaster vi egentlig, da?". Hva kaster vi egentlig i det samfunnet vi lever i i dag? Det aller enkleste svaret er "alt". Leseren vil nå kanskje reagere med mistro, men et faktum i vårt forbrukersamfunn er at vi faktisk, på en eller annen måte klarer å kaste alt. Enten vi er klare over det eller ikke.

Emballasjefeil. Ferskvare. Utgått av lager. Dette er begreper hvis konsekvenser bedrifter helst vender blikket bort fra, men som en søppeldykker virkelig liker. Leketøysforretninger kaster leker. Instrumentforretninger kaster gitarstrenger. Databutikken kaster fullt fungerende nettverkskort og annet utstyr. El-butikken kaster komponenter i fleng. Omtrent alle varene du ser i de aller fleste butikker blir på ett eller annet punkt - og av en eller annen grunn - kastet. Hvorfor? Er det ikke galskap å kaste og destruere produkter som fungerer helt fint? Leseren får svare på dette spørsmålet selv. Det hele handler jo egentlig om penger, cashflow for bedriftene og et valg. Valget for en butikk er jo som følger;

Situasjon: Man har et produkt, som fungerer utmerket, men som på grunn av en kosmetisk, eller overfladisk feil ikke kan selges til like høy pris som de andre produktene. Butikken kan A) Selge produktet til redusert pris, og risikere at kunder får et litt dårligere inntrykk av kvaliteten på produktene som butikken lever av å levere. B) Gi bort produktet gratis, siden det egentlig ikke er gunstig i det lange løp å selge det uansett. C) Kaste hele produktet, og dermed unngå problemstillingene som oppstår i både A) og B). Det er egentlig å gå til det ekstreme, å følge løsning C), men det er det som gjøres, landet og verden over. Vi har alle hørt historier om store kornavlinger som blir brent ned, for å holde prisen på korn stabilt høy. Uten å automatisk falle inn i klisjéfallgruvene av spørsmål som "Er det rart at folk sulter?" - så kan man jo spørre seg følgende: Er det riktig å gjøre forretning av en livsnødvendighet? Burde ikke mat egentlig vært gratis, for alle, uansett? Digresjon, og videre:
















"Men det er jo søppel! Æsj?"

La oss, bare for moro skyld, lage et par definisjoner på hva søppel egentlig er:

A) Søppel er noe som befinner seg i en beholder konstruert for søppel, (for eksempel søppelbøtter, containere, etc.) og har blitt plassert der med vilje, altså har objektet blitt "kastet B) Søppel er noe, som etter de aller fleste definisjoner er ubrukelig for allmennheten, og krever spesifikk prossessering for å bli nyttig igjen (for eksempel papir- og pappavfall, tom emballasje, plastavfall, tomme hermetikkbokser, etc.)

Hvilken definisjon er mest korrekt?

Uansett hva svaret er på spørsmålet ovenfor, tror jeg det er en kjennsgjerning for de fleste at definisjon A) er den vi fleste har innebygget. Vi har jo blitt oppdratt til det. "Nei, æsj, slipp den, ikke ta ting fra gaten/søppelbøtten/etc" er en setning de fleste hørte som liten. Tenker man litt nærere på det, så er søppel kun et spørsmål om kontekst. Tar man et objekt, og plasserer det i en beholder for søppel, er det søppel. Men hva skjer så hvis man tar et objekt ut av søppelbeholderen? Riktig, ikke søppel. Det kan fortsatt være avfall, eller ekkelt, men det er ikke søppel lenger. Har man i tillegg ekstrahert et nyttig objekt, står man plutselig med en nyttegjenstand i neven. Voila. Søppeldykkingens hensikt og formål forklart i et par enkle setninger. Følger man denne tankerekken videre kommer man kanskje til å stille seg en rekke spørsmål:

• "Hvorfor skal jeg gidde å betale for brød, når det store bakeriet på hjørnet hiver omtrent fire fulle søppelsekker med bakervarer det ikke er noe galt med hver kveld?"
• "Hvorfor skal ikke noen få noe glede av datakomponentene dataforretningen akkurat kastet, bare fordi markedet anser komponentene som utdaterte?"
• "Hvorfor skal jeg betale penger for en ny lenestol, som må produseres, transporteres, etc. Når det står en helt fin lenestol her på gaten, som venter på søppelbilen? Trenger verden virkelig enda en lenestol, når jeg bare kan ta denne og være strålende fornøyd?

Søppeldykking handler om en praktisk tilnærming til eksisterende samfunnsfaktorer så vel som en litt mer miljøbevisst tankegang i hverdagen. Bruk det man har, framfor kast ubrukt. Det handler om å bremse utviklingen fra et bruk&kast-samfunn til et kast&kast&kast litt mer-samfunn. Det handler om å oppleve adrenalin og spenning på nattestid, i det du finner en skatt i mørket. Det handler om å melde seg ut av konsumenthelvetet - det handler om å forandre en ørliten bit av samfunnet, ved å først forandre seg selv. Om ikke annet er det et utrolig interessant tidsfordriv.

:::M