Jasså, ja!

Så du er en sånn en, du?
En sånn som holder tilbake en hel masse i sosiale sammenhenger for at alt skal forbli bekvemt og behagelig?
Passer på at du ikke brauter frampå og kommer med upassende synspunkter i tilfelle noen skulle uglese deg?
Tar en tyggis for å dekke over røyking eller bakfyll ovenfor din utvalgte?
Kler deg i riktige typer plagg og merker fordi sjefen din forventer det på arbeidsplassen?
Passer på at husleia alltid er betalt til riktig tid? Tar ut søpla før den lukter? Tømmer trakterfilteret med en gang kaffen er trukket? Stumper røyken din i offentlige askebegere istedenfor asfalten? Er du rett og slett redd for hva folk synes om deg og hva de ville si om de kjente deg som du egentlig er og skulle ønske du kunne være hele tida?

Da har jeg bare en ting å si til deg: Du er svak.

La meg elaborere. Du mangler rett og slett viljen til å gå det ekstra steget, til å stille deg i et ubehagelig skarpt og kvalmende gult sosialt rampelys som skiller deg fra den gemene politisk korrekte hop. Hver handling du begår er nøye vurdert og kjørt gjennom et freudiansk superegofilter som passer på at den formyndende stemmen til opphavet ditt slår som et ekko mot innsiden av skallen din hver gang du lurer på om noe er rett og galt. Du har ingen kontroll over din egen tilværelse men lar deg heller styre av omgivelser og oppdragelse. Ditt liv er konstant plassert på en rosa sky skapt for å friste fram minst mulig friksjon og garantere ditt dagligdagse behag. Livet ditt er som et fengsel hvor du får mat og kan se kabel-tv. Du har det greit men du er ikke fri til å gjøre som du vil. Men noen ganger befinner du deg alene med dine tanker, gjerne foran elendige tv-serier med næringsløs kjappmat på fanget. Det er da du vil nikke anerkjennende til alt jeg har fortalt deg.

Men det er helt greit, jeg klandrer deg ikke. Du er en del av et særnorsk syndrom som vasker over folket som byllepesten i Bjørgvin i hine hårde dager. Nesten alle rundt deg lider av det samme. De som ikke gjør det er garantert gjenstand for din forakt. Du hater dem fordi de ikke er redd for hva du synes om dem. Det er upassende å være frigjort i vårt samfunn. Ikke tro du er fri til å uttale deg, ikke tro du har en rett til å kritisere meg, ikke tro at dine meninger er unike og meningsfylte bare fordi de skiller seg fra normal tanke. Normal er et fint ord dere, så enkelt å forstå men allikevel helt uten mening eller substans når benyttet i dagligdags tale. "Han der er unormal", sier vi gjerne før vi rister på hodet og ler på bakgrunn av hvor mye mer veltilpass vi selv er.

Noe som leder til neste konklusjon. Ikke bare er du svak, du er et offer for og utøver av janteloven. Og janteloven er et verktøy skapt av og for mentale og kreative krøplinger uten noen evne til å stige over rekkene. Dine svakheter holder andre tilbake fordi du ikke liker at de er mer grenseløse enn deg.

Så gjør deg selv en tjeneste framover. Klag på dårlig mat på restauranten når du er misfornøyd. Vis finger'n til det rævhølet bak rattet som sneia deg på vei over gata. Si fra til noen hvis deres estetiske valg er på bærtur. Bryt deg uhøflig fram i barkøen, gjerne forbi noen som er mye penere enn deg. Knips en rykende sneip på en politibil og håp at disse gutta ikke dukker opp om du blir slått ned i parken noen gang. Kjøp ei skikkelig spesiell skjorte du selv synes er dritkul men som alle vennene dine hater og ha den på deg hver gang du treffer dem. Bruk sosialt uakseptable ord og termer og se hva som skjer.

Ingenting er som litt spenning i hverdagen, og det har vi nok alle alt for lite av. Ingenting er så trist som bortkasta potensiale, og gatene renner over av bortkastede potensialer. Skap litt spenning, benytt potensialet ditt. Slutt å være så svak og veltilpasset, skap litt furore og utnytt mulighetene dine.