Stavanger, ukjent dato.

Inne på hennes baderom hersket en konstant, innelukket tilstand av sommer. Det dempede sollyset skar gjennom lette sitrusdufter, fra et vindu som var for lite til å slippe vinteren inn. Lukket og låst her inne, bak de to dørene man må gjennom for å komme hit. To dører med en liten gang mellom.

Inn i dette- lille vindu, du må ha vært åpent en gang, når du slapp inn denne gylne luften og spøkelsene til lunkne, hvite blomster.

En gang tilbake

Går over gulvet ditt

De grå flisene nå;

Bedre enn de grønneste gresstrå.

//////////////////////////////////////

Chicago 31/4-2010

#1

Sammenflettede par i Milennium Park – hvor mange er det av dere?

Noen pøser inn en varm og ukjent luft i tonnevis over gressplenene. Den er tung, mettet på en måte, en måte som er ukjent. Hold på hattene. Kontrollér kjolene. Over tårner tårnene. Har de bygget for høyt igjen, på slettene? Hvert tårn et mulig mål – mulig å se for seg en jumbojet som smeller inn i sidene – skrikene fra parken, flammene fra flybensin som brer seg over oss som et lysegult og skittent snøskred. Tenker dere alle slik, om skyskraperene, eller er dere like bekymringsløse som dere virker?

Sammenstøpt par i Mil-park, sett nedenfra og på skrå, dere står på et steinplatå. Sett nedenfra på skrå – i motlyset mister dere all farge, og smelter sammen i dette grå – en grå statue – symboliserer det smeltede – smeltet sammen under smellet fra skyskraperene. Enda er de urørte i høyden. Bærebjelkene bærer enda. Flybensin har ikke svekket dem. Sammensmeltet, nedenfra på skrå – platå – hvor mange er det av dere? Hvor mange? Hvor mange av dere er med den samme om et år, neste høst, neste vår? Statuen – skulpturen er også noe flyktig. Når dere går ned igjen vil dere igjen få hver deres farge. Han – sort som asken etter svidde, trivielle dokumenter i tusentallet – plutselig på vei ut av en unaturlig rift – suges ut fra skapene, raskt, raskt, før de bremses av den tunge luften. Plutselig, og på skikkelig – fem hundre meter over bakken. Seks hundre. Syv hundre. Hun – lysere enn han – lyset på himmelen før solen står opp. Sidene i en gammel bok. Veggene i et gammelt hus. Når dere trør ned har dere igjen fått hver deres farge. Hver deres kropp, og hver egen sin vilje – trekker i hver sin retning.

#2

Er dere enda engstelige mellom byggene? Skjønner dere ikke at dette er nok:

To hender i en park,

skjønner dere ikke at dette er nok:

At du løfter henne så høyt du kan – hun er høyere enn høyhusene fra din vinkel.

Skjønner dere ikke at dette er nok: Å kysse.

Skjønner dere ikke at dette er nok:

Å le i skyggen av disse gigantene. Å kaste rundt på en frisbee – er ikke det nok? Å nesten sovne i skyggen – er ikke det nok?

Det er nok.

Det er nok å være fryktløs. Det er nok å være bekymringsløs. Det er mer enn nok å glemme.

Nå er det bare å glemme, igjen.

September, en stund før eller en stund etterpå.

Nå er den blant kveldene jeg husker best, denne ene rare, hvor ingenting skjedde.

Alt hadde ledet til dette, dresskledde gutter, hvert sitt redskap. Jeg spiller kontrabass på kjøkkenet og har store problemer med å bestemme meg for hvilken jente jeg vil jage. Denne sitter fast.

Senere, når Henrik ligger i seng med Lise, og forsøker å unngå sex. Jeg ligger med Sara, og forsøker iherdig å få det, og ingen vet helt hva som skjer mellom Jon og Vilde, men puling ble det i hvert fall ikke.

Så jeg ligger her med Sara, etter en tur tvers over byen i Taxi. Victoria, tøffe VeniVidiVici tør ikke ta taxi alene. Hun vil ikke bli knivstukket, voldtatt eller ranet, sier hun til meg lavt, og med desperate øyne. Hun dytter fem hundre inn i hånda mi, og betaler for turen hjem igjen – Alene med sjåføren over utkant-Stavangers asfaltdekker – glir drosjelett gjennom lufta og suser forbi lyktestolpene mens Sara hvisker meg i øret gjennom mobiltelefonen.

Senere tør hun ikke ta av seg alle klærne. Senere snakker hun som en foss om absolutt alt, snakket hennes er en sterk strøm som mine ord ikke kan stanse, ikke endre kurs, bare butte mot og strømme rundt og over og – som hun snakker, og snakker, hun snakker meg ned, bedøver meg, og stanser ikke – bedøvet, og hun bare fortsetter. Jeg tenkte; hold kjeft nå Sara. Kan du ikke bare holde kjeft. Tyve år senere ville jeg bare smilt, og latt det gå.

Breigata, Storhaug. 28/10-2007

Å kunne se et lite hus fra et annet. Vi kunne det en gang. Vi likte det, en gang, så fra topp til topp små trehus og trær og de langstrakte skyene bak minnet oss på at det fantes noe annet enn dette. De sjeldne dagene når skillet mellom regn og sol går rett over hodet ditt, og man ser mot solen, selvfølgelig, fra sin topp mot de andres topp, fra sin topp mot solen, turkist under skydekket over trekronene. Vind, bare der oppe i skyene – sterk dragning.

Nå har de bygget for høyt nede i dalen, nå har de bygget for stort i skråningene. Vi ser ikke hverandre lenger. De graver enda, skyver gjørme i slutten av høsten, bygget for høyt i denne byen. Bygget for stort, ser kun kolossene nå, og når vi går mellom dem ser vi ingenting. Er blant dem. Jobber der. Lever blant dem. Puster inn luften. Full av steinstøv. Lunken luft nede ved vannet. Bygget for høyt i denne byen. Et av de å stedene, en av de få gatene hvor man enda ser over til de andre, siste utpost, folketomt på søndag. På en betongvegg har noen skrevet ”DE LYGE!” med sprittusj.

Skillet har flyttet seg. Regn over begynner å dryppe. Begynner å gå hjem. Går nedoverbakke. Går inn mellom høyhusene og glemmer alt man har sett. Bor her nede. Lever her nede. Puster luften.