Nå er den blant kveldene jeg husker best, denne ene rare, hvor ingenting skjedde.
Alt hadde ledet til dette, dresskledde gutter, hvert sitt redskap. Jeg spiller kontrabass på kjøkkenet og har store problemer med å bestemme meg for hvilken jente jeg vil jage. Denne sitter fast.
Senere, når Henrik ligger i seng med Lise, og forsøker å unngå sex. Jeg ligger med Sara, og forsøker iherdig å få det, og ingen vet helt hva som skjer mellom Jon og Vilde, men puling ble det i hvert fall ikke.
Så jeg ligger her med Sara, etter en tur tvers over byen i Taxi. Victoria, tøffe VeniVidiVici tør ikke ta taxi alene. Hun vil ikke bli knivstukket, voldtatt eller ranet, sier hun til meg lavt, og med desperate øyne. Hun dytter fem hundre inn i hånda mi, og betaler for turen hjem igjen – Alene med sjåføren over utkant-Stavangers asfaltdekker – glir drosjelett gjennom lufta og suser forbi lyktestolpene mens Sara hvisker meg i øret gjennom mobiltelefonen.
Senere tør hun ikke ta av seg alle klærne. Senere snakker hun som en foss om absolutt alt, snakket hennes er en sterk strøm som mine ord ikke kan stanse, ikke endre kurs, bare butte mot og strømme rundt og over og – som hun snakker, og snakker, hun snakker meg ned, bedøver meg, og stanser ikke – bedøvet, og hun bare fortsetter. Jeg tenkte; hold kjeft nå Sara. Kan du ikke bare holde kjeft. Tyve år senere ville jeg bare smilt, og latt det gå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar