Fem minutter over halv fire:
Det foregår en frenetisk aktivitet i rommet, som er fullstendig innhyllet i stillhet. Nummerene på digitalklokken bombarderer luften med lys, som skjærer gjennom tomrommet mellom klokken og veggen – hvor myriader av luftmolekyler arbeider intenst med å produsere det varmende suset vi forbinder med en sovende stillhet. I hjørnet ligger en person under en dyne, i en seng. Han puster jevnt og trutt. Utenfor vindusruten velter himmelen fram i skybrudd som gamle spanske galleoner ned mot huset. Det knirker idet soveromsvinduet lirkes opp, og en person tar seg inn, og faller som en sekk ned på gulvet. Blir liggende der, fortsatt i en byltlignende tilstand. Luften fra rommet strømmer til for å dempe de nye lydene, og vinner etter et par minutter mot lyder av klær, gulv og kropp. Stillheten kommer tilbake til rommet, nå med to personers åndedrett i forgrunnen til regndråpene som trommer på det halvåpne vinduet. Så et øyeblikk av fullstendig stillhet – den typen stillhet som kun kommer forut en handling. En inngripen i universet. Den sovende puster ikke, personen på gulvet puster ikke.
Bylten snakker:
Å FALLE som regn, falle har falt. Har allerede falt. Jeg har falt inn vinduet ditt. Våkne, Ezekiel – og hør Guds røst til mennesket, det herlige og forferdelige kanon! La-la-la-foof!
Hmm. Mm... Hva? Er det noen her?
Det er ingen her.
Hallo? Hallo? Hvem er det? Er det deg? Hva er klokka? Hvordan kom du deg inn? Jeg kan ikke se hvem du er i dette mørket!
Det er ingen som er her. Dette er en drøm av et slag. Ihvertfall for min del. Selv kan jeg ikke vite om du er våken eller ikke.
Hva er klokka, herregud – det er jo midt på natten – hvordan kom du deg inn?
Å komme inn, og å komme inn. Kom inn. Å komme inn var et mindre problem. Det er et større problem som ligger foran oss.
Hva? Er du i trøbbel? Hva har skjedd?
Trøbbel. Trøffel. Trøbbeltrøffel – trøffeltrøbbel. Svineri.
Hva skal dette bety? Hva gjør du egentlig her?
Et fantastisk spørsmål, gamle kujon. Jeg har kommet for å hjemsøke deg. Dette er i så måte en hjemsøkelse. Jeg var der ute, i gatene. Og så søkte jeg hit, til ditt hjem. Vårt hjem.
Vårt hjem? Hvorfor sier du det? Du har da ikke tilbragt tid her på så lenge? Bodde du noensinne her egentlig? Jeg husker ikke at du og jeg har vært i samme rom samtidig... siden... jeg vet ikke, siden... siden hun...?
Husker du at jeg fortalte deg om inspirasjonen min?
Inspirasjon? Hva er dette? Hvorfor har du kommet?
Kommer kun i mitt svakeste øyeblikk.
Er du svak? Heller syk.
Som en gjenfødsel. Barselsmerter.
Jeg burde kaste deg ut. Kan du ikke heller komme i morgen
Etter at jeg har vært ute i gatene.
Jeg ville blitt glad for selskap en annen gang
Og ropt i gatene, og gatene har ropt tilbake
Bare ikke i kveld
Etter at jeg har kastet all energien min ned i sprekkene
Jeg vet ikke
Ned i avløpene, ned i blandingen av mat, skitt og oppkast.
Hvorfor ikke nå, tross alt.
Neste dag, da – når jeg er på mitt svakeste
Det har bare vært så lite i det siste
Kommer det til meg, det er da det kommer
Jeg tenker nesten ikke lenger.
Jeg merker det umiddelbart.
Jeg tenker hverken på henne, eller noe annet.
Jeg merker det med en gang, allerede før jeg går utenfor
En skulle tro at et slik tomrom ville fylles
Jeg merker det i sofaen, når jeg ser ut av vinduet.
At noe annet ville strømme til etterhvert
Jeg har et vindu, som man bare ser himmel og skyer ut av, når man ser ut
Tomme tanker.
Første steg ut i verden – allerede da
Istedenfor er det bare tomhet.
Jeg merker det så godt.
Jeg har til og med forsøkt å tenke på henne igjen
Jeg er virkelig et menneske i verden.
Vet du! Jeg har forsøkt det!
Jeg er ute i det hele.
Det går ikke det heller.
Luften, lydene.
Det har vært så lite i det siste.
Jeg går opp forbi klosteret, og ser unger leke med den store husken der.
Jeg er kanskje glad for at du kommer nå.
Jeg er i dette, jeg er virkelig en del av dette
Tross alt.
Jeg føler meg aldri så i ett med mine omgivelser som da
Men jeg kommer ikke til å gi uttrykk for det.
Det er så fredfullt
Jeg tror jeg har savnet dette.
Og det er som, til tross for at jeg ikke passer inn i dette samfunnet
Samtalene våre
At jeg ikke passer inn i denne verdenen
Samtalene våre, hører du!
Til tross for alle hyklere
Det er for dumt.
Alle pengemaskinene
Det er for tomt.
Alle dressene
Det er forbi.
Og de nådeløst velbarberte leggene
Skal du ikke krype ut snart?
De leggene som angriper fortauet, bevæpnet med stilletthæler
Det er ingenting å si lenger.
De som låter som døende maskingevær i gatene
Det er ingenting i meg lenger
Til tross
Ingenting som vil ut
Så er det som om jeg akkurat da kan være trygg på at jeg er her
Ingenting som vil inn.
Og si at ja, jeg er en del av denne verdenen
Allikevel er jeg glad for at du kom.
På godt og vondt en del av denne verdenen
Hvorfor dro du?
Det er som om jeg kan begynne å leve da.
Du bare kommer, og går
Luften er frisk og kald mot huden
Som hun gjorde.
Lyset ekstra lyst, nesten blendende.
Det er som om jeg har stått på toppen av et fjell, og frøset
Og sett solen skinne nede i dalen
Som om at jeg endelig går ned i dalen
Og får ly fra vinden
Og får varme på kroppen
Her har du både ly og varme. Mitt ly, og min varme
Det kunne vært hvem som helst.
Men allikevel kom du hit?
Allikevel kom jeg hit.
Jeg forstår ikke hva jeg kan gi deg.
Du kan gi deg.
Med hva?
Med det der.
Jeg bare prater.
Du bare prater.
Det er tomt prat.
Men jeg pratet med noen helt andre en dag
Jeg vet ikke hva klokken er en gang.
Vi pratet bare, om forskjellig
Som om jeg er en person som har grunn til å tenke på klokken
Husker ikke akkurat hva.
Grunnene jeg har til å eie en klokke er for tiden dårlige
Han nevnte tilfeldigvis at han vanligvis ble veldig inspirert av slike dager
Jeg skulle kastet deg ut
Han hadde også vært ute i gatene, og ropt, og kastet, forkastet
Hadde jeg hatt noe å våkne uthvilt til
Så det er bare dette da.
Men i morgen våkner jeg bare til mer tid.
Inspirasjonen min – en falsk ting
Det er det samme som nå, den samme tiden
Bare en kjemisk ubalanse i hodet
Bare annerledes. Lysere.
Gift som forlater kroppen
Hver dag blir jeg eldre.
Jeg er ikke lenger trygg i verden
Enkelte ville sagt at jeg burde noe
Eller en del av verden
Burde gjøre noe
Ikke lenger i kontakt med noe
Med livet mitt
Ikke spesiell,
Du har ikke god tid, kunne de sagt
Ingen selvbekreftelse for spesialiteten
Du har heller dårlig tid.
Ingen spesialitet
Det kommer ikke tilbake.
Kun en fyllik.
Det er ikke noe som kommer tilbake.
Dårlig tid – hva er det for en ting å si, egentlig?
Hva er dette for et begrep?
Man kan jo ikke ha dårlig tid
Man har jo ikke tid
Jeg skulle så gjerne hatt det
Jeg skulle så gjerne hatt noe dårlig tid
Jeg skulle så gjerne hatt mengder av dårlig tid.
Her er ingen tid.
Her er for mye tid.
Vi har all tiden vi trenger
Du vet ikke hva jeg trenger.
Du trenger bare litt tid på deg
Jeg har jo sagt jeg har for mye tid.
Jeg kan ikke få nok tid, til å forklare meg
Nok tid. Nok om tid. Nok av dette.
Luften ligger enda i hjørnene av rommet, og langs gulvet, og opp under taket. Avventende. Regnet har sluttet å treffe vindusruten, som har blitt dyttet igjen av en svak vind. Ny luft ønsker seg en vei inn, noe den ikke finner. Må nøye seg med å se inn på de to utenfra.
Hva nå da?
Jeg tror jeg drømte nå nettopp
Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke
Før du kom, om jeg ikke enda gjør det
Jeg skulle bare ønske at jeg kunne isolere det spesielle i meg
Så tror jeg at jeg drømte at jeg satt ved vinduet
Og koke bort resten
Vinduet i stuen.
Hva jeg ønsker?
Men det var ikke en sliten bakgård jeg så utenfor
Jeg ønsker på et vis bare å fordufte
Det var ikke det jeg så ut på.
Fordampe
Jeg så en strand, og et hav.
Forsvinne
Hav, så langt jeg kunne se.
Nei, fordampe
Og sjøluften var i stuen min – og sanden, som små partikler
Tenk – å bli til damp
Som jeg ikke kunne se
Konsentrere seg selv ned, til noe fantastisk
Et slags gyldent skjær i rommet
Og bli til damp
Som jeg ikke kunne se
Og stige opp i luften
Og jeg satt ved vinduet, så lenge jeg kunne huske
Og så falle som lett regn
Og kom til å gjøre det
Falle som et lett, og uventet duskregn over noen som ville forstå
Havet var grønt
Noen som er på tur ute en søndag
Og hvitt.
Oppe ved klosteret
Hvitt i skum.
Og de ville føle min storhet
Og noe i meg visste.
Min spesialitet
At hun hadde vært der
Treffer dem i pannen, og på kinnet
Ikke for lenge siden, men nylig
Faller som lett regn
Og jeg visste hun ville komme tilbake, ikke om lenge
Jeg vet ikke.
Men snart
Jeg bare ligger her.
Som et spøkelse.
Jeg ligger her.
Streifer rommet til tider
Jeg ligger her og jeg aner ikke.
Streifer et rom med gylne stråler.
Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke.
Skulle komme tilbake.
Regnet har kommet tilbake utenfor, trommer utenfra. Bylt og sengeliggende er begge stille. Luften avventer situasjonen et par sekunder, før den igjen strømmer tilbake, og igjen arbeider intenst med å skape den statiske stillheten. Den strømmer til og svermer rundt munnene deres, demper lyden av åndedrettet. Den legger seg over kroppene deres. Den plasserer seg mellom hårstrå. Den legger seg på avstand, og venter. De puster begge, i utakt. Luften i rommet demper lydene av dette, skyver luften tilbake mot munnene. Regnet trommer på ruten utenfra. Skyene stormer fram mot vinduet, velter fram. Deretter et øyeblikk av fullstendig stillhet. Rommet holder pusten, det er fullstendig stille. Nok en gang den typen stillhet som kun kommer forut en handling, et øyeblikk. Fra hjørnet av rommet kommer det et lavt, skarpt klikk i alt dette. Klokkeradioen på nattbordet viser fem minutter over klokken halv fem.
Slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar