Vei

Skoene seiler over gatene i saktefilm, som om vi er i en konstant tilstand av å falle framover, falle inn i noe, men de er trygge og tomme disse gatene – de slitne gatene, slitne etter alt strabas og søl, skrapt ren av fugler, løpt over av de sene, unngått av de rene og pene –

Har ropt navnene våre så mange ganger disse gatene, har ropt navnene våre, men aldri samtidig i stillheten, som nå – noen ganger går vi til sengs, andre ganger til strid, og føttene – enda over underlaget. Armer og hår flakser etter egne anvisninger, men øynene, nå kun som flyktige fjærkre finner bare et par stilletthæler og et par sorte sneakers som seiler, flyktige øyne finner nå bare dette, og et fjes fra tid til annen, glimter over andre øyne i raske berøringer – flyktige øyne finner dette, vi er fine, på grunn av dette, det klossete, falmende, det drunkne utelatt av oss, fine i dette – en høyrehofte og en venstrehofte som skåler og utveksler et språk som sinn og struper utelater – flyktige, skvettende øyne skal åpnes i morgen, og ligge rolig over hver sin linje i hvert sitt tak, gli over denne som et saktegående skip, i horisonten, gli og drikke, og dvele ---

Snakker i frådende fosser.

Skoene skal brått forskjellig vei i denne harde labyrinten – snakket stilner og dempes til forsiktige forslag.

En slak bakke ser ned på sorte sneakers –

Brosteiner ber om stiletthæler, og klemmer seg sammen for å gjøre sprekkene mindre farlige –

Men veien må stanse her, og se etter oss når vi går inn i en park, se ryggene våre smalne og minske over grusen. Stemmene mindre distinkte, drukner i lyden av såler mot småstein, skopar som skulle skilles opprinnelig forsvinner inn blant buskene, går på denne måten hundre meter ekstra.