opp-ned

det går litt opp
og
det går litt ned

men

lover, pragrafer, skyldkrav og straffealternativer

det er

glede,

ikke

kjedsomhet, høyt blodtrykk og halvveis suicidale tanker

morsomt

ikke

kjedelig

hver eneste dag er den samme

lange dager, pulverkaffe i store menger, knekkebrød og tubeost

konsentrerte og stressa medstudenter, en konstant sky av angst og desperasjon

livet på lezzezal

det er

en drøm,

ikke

en kjedelig virkelighet

...

en kjedelig virkelighet

ikke

en drøm,

det er

livet på lezzezal

konsentrerte og stressa medstudenter, en konstant sky av angst og desperasjon

lange dager, pulverkaffe i store menger, knekkebrød og tubeost

hver eneste dag er den samme

kjedelig

ikke

morsomt

kjedsomhet, høyt blodtrykk og halvveis suicidale tanker

ikke

glede,

det er

lover, pragrafer, skyldkrav og straffealternativer

men

det går litt ned

og

det går litt opp

Hei!

Hvor skal du jobbe?
Har du tenkt på hvor du skal jobbe?
Vil du jobbe i sentrum?
Vil du jobbe utenfor sentrum?
Vil du jobbe i periferiet?
Har du tenkt på det, har du tenkt å flytte langt bort?
Hvordan skal du komme deg til jobb?
Har du tenkt å ta bussen?
Har du tenkt å ta bussen til jobb?
Skal du kjøpe deg busskort?
Skal du sykle til jobb?
Vil du gå til jobb?
Skal du bo så nært jobben at du kan gå til jobb?
Skal du kjøpe busskort?
Skal du være miljøbevisst?
Hvor skal du bo?
Hvor har du lyst til å bo?
Hvor har du tenkt å bo hen?
Skal du bo så langt unna at du skal ha bil?
Skal du ha deg bil uansett hvor du bor?
Hvilken bil vil du ha?
Vil du ha en Volvo?
Vil du ha en Volvo?
Vil du ha en Audi?
Vil du ha en Mercedes?
Vil du ha en BMW?
Jeg har ikke hørt en bevisst beslutning!
Vil du ha en BMW X3?
Vil du ha den?
Har du råd til en BMW X3?
Hvor skal du parkere bilen om kvelden?
Skal du parkere i et parkeringshus?
Skal du betale for det?
Skal du parkere den rett utenfor huset?
Skal du parkere den et stykke fra huset?
Hvor langt unna huset vil du parkere den?
Kom igjen, kom igjen, kom igjen
Hva vil du gjøre på fritiden?
Skal du ha fritid?
Vil du ha fritid?
Vil du ha helg?
Vil du ha fritid?
Hva vil du gjøre da?
Vil du gå tur?
Hva slags tur vil du gå?
Hvor vanskelig skal turen være?
Vil du gå den harde løypa?
Vil du gå den harde løypa de arrangerer konkurranser i?
Vil du gå i den?
Vil du høre på musikk når du går på tur og i gatene til og fra bilen?
Hva slags musikk vil du høre på?
Vil du høre på noe nytt?
Vil du høre på noe gammelt?
Hvilken mp3-spiller vil du ha?
Vil du ha en fra Creative?
Vil du ha en Ipod?
Vil du ha den nye Ipoden med FaceTime på?
Vil du ha den nye Ipoden uten FaceTime?
Det går ikke an.
Hvilken vil du ha? Hvilken vil du ha? Hvilken vil du ha?
Vil du gå på kafé i helgene forresten?
Hvor vil du gå ?
Vil du gå på den der kafeen?
Vil du gå på en annen kafé?
Vil du gå på den som spesialiserer seg på kaffe?
Vil du gå på den som spesialiserer seg på mat?
Hvor vil du gå, hvor vil du gå, hvor vil du gå?
Vil du gå på den der alle går?
Vil du gå på den der ingen går?
Hvor vil du gå, kom igjen, kom igjen.
Hvilken laptop vil du ta fram på kaféen?
Vil du ta fram en MacBook?
Vil du ta fram en Vaio?
Hva slags brus har du lyst på?
Vil du ta fram en tablet?
Hva vil du ha på deg?
Hvordan skal du komme deg dit?
Vil du kjøre bil?
Hvilken bil har du kjøpt?
Hvor vil du trene?
Vil du trene på SATS?
Vil du trene på Elixia?
Skal du trene?
Hvor vil du trene?
Hvor lenge skal du trene?
Hva skal du trene, eller synes du den harde helgeturen er nok?
Vil du gå ut en tur?
Vil du gå ut?
Skal du ut?
Hvor vil du gå ut?
Vil du gå inn hit?
Vil du gå inn der?
Skal vi gå inn der?
Vil du gå bort dit?
Vil du gå til det andre stedet?
Vil du gå inn hit?
Vil du gå tilbake til det første stedet?
Hvor mange øl vil du drikke?
Vil du drikke to øl?
Vil du drikke tre øl?
Vil du drikke åtte øl?
Vil du gå hjem tidlig?
Vil du gå hjem sent?
Vil du ha nattmat?
Skal du ikke ha nattmat?
Vil du prøve å få med deg noen?
Vil du prøve å få med deg noen hjem?
Skal du prøve å få deg noe?
Skal du det, eller skal du allerede ha noen hjemme?
Hvor vil du bo?
Hvor vil du våkne?
Kom igjen, kom igjen kom igjen!

Kjøpte du en BMW?
Hvorfor kjøpte du en BMW X3?
Har du råd til det?
Har du parkert bilen der?
Hvorfor har du parkert bilen der?
Hvorfor har du parkert bilen to kilometer fra huset ditt, på et sted som er to kilometer fra jobb?
Hvorfor har du tatt på deg den buksa til de skoa?
Du har jo ikke bil en gang.
Nå har du dummet deg ut.

Proposition of joint business venture

Dear Nations of the world!

This is a proposition of business venture of unmatched possibilties!

The time has come for all of us to sit down and make another war. Please, why not just start it off tomorrow?  We have lots of youth running around with nothing to do but complaining, doing drugs and damaging private property. With the recent economy plunge, we strongly feel that this is the only way to jolt global economy back into a healthy growth. 

We feel that if we can initiate this war we might even get the North Koreans,  Iranians and Chinese in on it to! The corporate media are all ears. What is great though, is that we all strongly feel that this might be the BIG ONE! We might acutally never have to end it properly! There is no limits to how much money can be made if we all just get together and test out all the new weapons we have been researching and developing since Afghanistan and Iraq. There are even new kinds of fire we haven't tried on kids yet! 

We have been stockpiling new drugs just dying to get into the consumer markets! Imagine the profit ventures in an after-war drugmarket initiated by veterans addicted to the drugs we fed them in the field in the first place! And with this war never ending, we will be producing drug addicts at a rate never seen before, and that goes without counting the wounded recovering veterans that will be shooting up drugs by the pound just to pass time or even kill themselves! We do hope you concider this proposition. The world bank and foreign aid programs are channelling funds to the militias as we speak. 

What about collateral damage and the real estate values you say? Well, our recent market analysis show that your businesses will grow faster than ever, if we reduce the amount of living cities worldwide by 2 %.  If we free up some space for new real estate and property development projects in certain heavy populated areas of the world, we could further increase this growth by 1% per year of warfare permanently!

But what about demographics of casulties you say? What about our loved ones and families you say? Since when did we ever lose sleep over casualties? All research tells us that the demographics of casulties in war does not concern our loved ones and family. People with lower than average annual income are overrepresented in global casulties statistics. And remember business at home is the main war effort. This means that practically everyone holding stocks or large fortunes will be fighting the war at home simply by conducting their business as usual. With drafts beeing unimaginable in the modern world, we always get away with war!

Do not be the one that sat the big one out!
We are all just dying to get on with developing war in a global economic context to fit your consumer needs as a nation state.

Yours truly
The Nations of the world

1- 0 til det hinsidige!?

to gløtt fram!

ein milliard tilbake?

Det altomsluttande imperativet!

ei streng og nådelaus mor?

Som tilslutt drep deg!

anten det er jul eller bursdag?

all tid kor du snur deg tikkar du sakte fram!

Det fins tusenvis av indikasjonar!

kor du skal?

enda fleire løgner om kor du har vært!

Midt i dette mylderet?

gjøymer gud seg for deg!

Sjølv om dei veks opp av bakken?

som plagsomt viktig ugras!

ulauseleg knytt saman?

med ditt djupaste ja!

og ditt djupaste nei!

og langt inni i alt dette?

står me alltid i ei sannheit!

Står du?

og Alltid tenner eld!

alltid slukkar brannen?

alltid jorda!

alt i vatten?

Ein null til dei hinsidige!?

Ein fin dag

"Her ute er det ingen som kan redde deg."

Midt ute der havet rullar inn i frå det store tomme, flyr været som luft i ein trompet inn i fjorden. Der inne er det vel kanskje verre enn her ute på havet. Her møter me berre dei store havdønningane. Store, forutsigbare og tunge. Ikkje noko kan endra straumen dei flyt i. Desse store bølgene som stryk kjærlig over dekket mitt no, hadde reve sund det meste menneskeheita kunne ha bygd her ute. Heldigvis er ikkje me ein steil byggning eller eit gjerde. Me flyt så fint mellom vind og vatten. Det einaste me merker er når båten ristar deilig slag i slag med bølgene. Det sildrar i vatten som renn i frå cockpiten og ner i salongen. Eg ber styrmann halde roret medan eg går fram på dekk og sett stormfokk. Eg blir innhylla i vatten og vind i baugen, kor eg tar spenntak og byrjer hekte på krokane i seglet ein etter ein. Det tar tid, og saltet svir i augo. Eg kjem levande attende til styrmannen, og spør han kor lengje til me er i skudeneshamn. Han klarar ikkje svare før stormfokka deiser i dekket. Bølgjene tårnar seg opp som monster og styrmannen og eg går under dekk for å spele kort. "Hugsar du turen vår i fjor?" spør eg. Han nikkar og ler. Me segla open jolle i vestlandsbassenget og gjorde strandhogg alle fine plassar som var i gangavstand ein pub. Turen varte i fire dagar og me hadde Bergen som mål, med fine dressar og norske flag pakka inn i vantette sekkar. Søskjenbornet mitt skulle møta oss på kaien med champagne. Me kom aldri fram, for det var ikkje vind. Me padla halve dagen og seilte nokre timar, før me fant oss ei vik i nærleiken av ein pub. Styrmannen tar ansvar og åpnar ei flaske som han skjenke i to glas. Under dekk er alt stille. Me kan kjenne ristinga av bølger som slår sideslengs inn i båten. "Trur du ikkje at me burde ha vore oppe og hatt litt styring?" spør eg. "Dette er segling, ikkje eit strikkelag, du skal berre drite i alt anna og drikke opp." Eg drikk og startar kortspelet med ei særs dårleg hand. Eg vedder alt eg eig og har, og vinn. Styrmannen knuser flaska i dørken. Er det ikkje noko fred å få? Her sitt me og spelar kort, og så bråkar det så fælt der ute. Me prøver å spele eit slag til. Styrmannen vedder høgrearmen sin, og byrjer greie kammen sin gjennom det bustete håret sitt medan eg prøver å samle saman kortgrauten som så smått har byrja flyte rundt på salongbordet. Eg ber han drite i det der jævla håret sitt no, men han insisterer på at han vil vera fin. Eg skal ikkje vere noko dårlegare enn han, så eg går inn i lugaren og hentar meg eit slips som eg knyttar fint og tar på meg. Fargane matcher ikkje med skjorta mi i det heile tatt, og eg er så våt at eg ser ut som eg har pisst på meg sjølv. Ikkje i buksa, men det ser ut som eg har lagt meg ned på golvet og slengt kjøtthammaren fram og berre pissa over heile meg. Minst et par tre liter. "Eg sa det var ein dårlig idé å legge ut i storm midtvinters i ein så gammal båt" kjem det frå styrmannen. "Hald kjeften din du ditt jævla droltahål". Før eg rekk å fullføre nok ei salve rette mot styrmannen flyr han på meg og slår hovudet mitt inn i veggen. Det syng i glas når eg slår han med eit bilde av ein flott gammal fullriggar som eg har hatt hengjande på veggen i salongen. Me står berre og ler av kverandre. Lotten blir sakte til bobler som stig opp og bryt overflata og eksploderer inn i stormen der oppe.

Stavanger, ukjent dato.

Inne på hennes baderom hersket en konstant, innelukket tilstand av sommer. Det dempede sollyset skar gjennom lette sitrusdufter, fra et vindu som var for lite til å slippe vinteren inn. Lukket og låst her inne, bak de to dørene man må gjennom for å komme hit. To dører med en liten gang mellom.

Inn i dette- lille vindu, du må ha vært åpent en gang, når du slapp inn denne gylne luften og spøkelsene til lunkne, hvite blomster.

En gang tilbake

Går over gulvet ditt

De grå flisene nå;

Bedre enn de grønneste gresstrå.

//////////////////////////////////////

Ny tid

Eit meir oppkonstruert namn skal du leite lenge etter

tida er kanskje noko av det meist uvesentlege du kan tenkje deg

Det er som villbringebær eller gras

Dei berre veks fram ut or ingenting

Ingen bryr seg om det, anna enn enkelte punkt i tida

Som når eit lite barn strekk handa ut mot eit bringebær, grip om det med neven, og knuser som den enklaste ting i verda.

Som når nokon blir glad i ein park

eller når ein grasklyppar har glømt nokre striper i ein plen

Tida er rimelig lite poetisk

Men av og til, når ein flyr gjennom tid og rom, så fester augo seg på noko som ein kunne tenkje seg å røre ved.

Eg kjørte i full fart

i ein bil på ein veg

Eg såg noko statisk i vegkanten

Ein lyktestolpe

Eg ville stanse ved han

Heldigvis er eg berre passasjer

Eg strekk handa ut mot han

Tida står stille her ute i vegkanten

Bilen susar vidare

ein liten del av meg blir igjen

Vei

Skoene seiler over gatene i saktefilm, som om vi er i en konstant tilstand av å falle framover, falle inn i noe, men de er trygge og tomme disse gatene – de slitne gatene, slitne etter alt strabas og søl, skrapt ren av fugler, løpt over av de sene, unngått av de rene og pene –

Har ropt navnene våre så mange ganger disse gatene, har ropt navnene våre, men aldri samtidig i stillheten, som nå – noen ganger går vi til sengs, andre ganger til strid, og føttene – enda over underlaget. Armer og hår flakser etter egne anvisninger, men øynene, nå kun som flyktige fjærkre finner bare et par stilletthæler og et par sorte sneakers som seiler, flyktige øyne finner nå bare dette, og et fjes fra tid til annen, glimter over andre øyne i raske berøringer – flyktige øyne finner dette, vi er fine, på grunn av dette, det klossete, falmende, det drunkne utelatt av oss, fine i dette – en høyrehofte og en venstrehofte som skåler og utveksler et språk som sinn og struper utelater – flyktige, skvettende øyne skal åpnes i morgen, og ligge rolig over hver sin linje i hvert sitt tak, gli over denne som et saktegående skip, i horisonten, gli og drikke, og dvele ---

Snakker i frådende fosser.

Skoene skal brått forskjellig vei i denne harde labyrinten – snakket stilner og dempes til forsiktige forslag.

En slak bakke ser ned på sorte sneakers –

Brosteiner ber om stiletthæler, og klemmer seg sammen for å gjøre sprekkene mindre farlige –

Men veien må stanse her, og se etter oss når vi går inn i en park, se ryggene våre smalne og minske over grusen. Stemmene mindre distinkte, drukner i lyden av såler mot småstein, skopar som skulle skilles opprinnelig forsvinner inn blant buskene, går på denne måten hundre meter ekstra.

Clavicula

Eg set meg ned i eit togsete, og byrjar tenkje. Det er uunngåeleg, dette. Alle togreisar er ein og same, alle glir inn i og ut av kvarandre. Felles er tanken, pulserande: vekselvis lett, fordøyeleg, betraktande, glidande over landskapet utanfor; vekselvis vendt innover, tung, fragmentert, assosierande: all misere heng saman; når ein tenkjer over ei enkelt miserabel hending, tenkjer ein samstundes over alle slike hendingar: all misere er ein og same, glir inn i og ut av ein annan. Akkurat slik som oss – seier eg, med ord, og øydeleggjar dermed alt – akkurat slik som oss, i ein sovekupé på eit tog voggande gjennom eit sentral- eller austeuropeisk land: kvar rørsle diktert av skinnegangen sin ujamne men behagelege rytme, me trengte ikkje eingong gjere ein innsats; senga akkurat litt for smal for to, men akkurat brei nok for oss, slik som dette, nettopp slik; det heile akselererande på eit vis som aldri såg ei auke i noko som helst anna enn tid og repeterande rørsle; duren av metall mot metall på skinnegangen under, søvndyssande utan å la oss sovne; i halvsvevnen, like fullt, måtte eg gripe tak i øyreflippen din, med tennene, berre vart, berre mjukt, men fast; i halvsvevnen, like fullt, halde fast i kragebeinet ditt som kom fossande ut frå halsgropa; fast men så vart, så vart, kragebeinet, øyreflippen, mens du pusta ut, ut, ut; mens du blei knust til spindelvev, og eg: som eit skapskjelett tenkjer eg på deg kvar gong vindauget speglar meg i mørket utanfor.

YAWP!

Tidlig rundt tjernet
Var jeg allerede arrestert
Av en gammel avis –

De knitrende, illsinte sidene
Forsøkte å kveile seg rundt foten,
Til tross for at de lå under en sofa i en nedstøvet leilighet
Og jeg var her ute.
I grønt, i grått, i vått.

Høyt ansette forbilde
Formante over formsettinga
Det kommer ikke noe bra
Fra de som er ute og løper
Hele dagen.

Løper fra sidene –
Harde hjerteslag, som overvokste
Måsunger presser mot skallet presser mot brystet
Lette skritt, lydene er min sang
Om for, av og til meg selv
Lettbeint onani – synger meg opp
Mot atleter, murbrytere, brannmenn
Låner deres mektige kropp og leven.

Å synge en sang for meg selv –
Om det som er under det ytre
Og etter det første – ytterst:
Et enkelt ønske –
Drift på drift på drift –
Å få en vakker kropp
Som kan skues
Av en vakker sengefelle –
Lyst på lyst på lyst.

Trenger dette utpå –
Det indre – for lett å bli
For lett – luftige ord
Hode uten kropp:
Da forsvinner jo enhver mulighet
For noe tankeløs fitte,
Den beste. Ikke overanalysert
Ikke evig tvilende.

Under skallet – noe helt annet
Selve føleriet, som aldri kommer helt til overfalten
Noe mektig, noe ukjent
Noe ukontrollerbart, noe uforutsigbart.
Større enn meg selv
Bedre enn meg selv, større enn alt
Videre rundt tjernet, og ett lag inn;
Plutselig på siden av veien:
-
På grusen står det en gammel bil
Boble, amerikanske skilter -
løper inn i en tidsboble
Solen får de gamle setene til å lukte
Skinn, løs fjæring under deg, og sommerferie.
Det er en bil –

WW.

Produsert lenge før WW2.

WW –

Hemmelig helt langs en rekke landeveier, ha!
Ikke snikende i supermarkedet, A.G.!
Å synge seg selv inn i disse dekkene
Med ett bli gammel gummi
Og skrapes langs alle sideveier
Langs hele det amerikanske kontinentet
Opp på front-lawns, gjennom drive-ways og drive-thrus
Nei W, det er klart du ikke bare gikk ut i
Skygge på skygge, ensom og fremmedgjort
Det er klart du står her, og mange andre steder –
Etter å ha sunget ferdig gikk du inn i asfalt,
Inn i gummi, i girspak og gummi og skinnsete –
Nå står du her på grusen og gliser og steker for meg.
...
Jeg skulle så gjerne spurt deg hva alt gresset betyr for noe,
Men jeg har ikke pust igjen til deg
Og du er allerede langt, langt bak.
Og du der framme, Olav – hei!
Jeg rakk å se deg før du skrådde inn i busken for å skjule deg
Du sto midt på grusen, seddu, og skuet ut-over
Du hadde fått fler rynker enn sist gang
Jeg kunne se alle ordene som hopet seg opp i dem
De hadde begynt å drysse ut av deg, ned på bakken
I hånda holdt du noe lite, enkelt og fantastisk
Som du knuget på, og tenkte på
Du hadde to øyne, med to farger
Blå Valen i det ene, og grønne Rossvoll i det andre – hei
Grønne Rossvoll, og langsomme bevegelser over bladene
Omgitt av epletrær.
Nå har du skrådd inn i busken
Og det eneste som er igjen av deg er raslingen i trær og vekster
Stadig lenger og lenger opp i skråninga.

Det er bedre nå
Da du er bakom meg
Raslende i vekstene
Jagende etter tekstene

Og bak mitt eget lag,
Under alt dette forvirrende
Forferdelige og fantastiske

Et hjerte som jobber
En glatt og matt
Muskelmotor – som lar seg
Styre av små sinusbølger

Blodets trygge rullering
Langs lymfestier og
Kapillærårene som
Snakker med bronkiolene,
Gi meg luft, gi meg pust, gi meg tid

Overflaten dekkes av
Varmt, tregt vann
Gir tilbake det jeg hentet
Fra bekk, fra sky, fra hav.

Under huden er jeg
Full av kvitrende skogsduer
Som smetter mellom synapser
Skaper ilninger fra toppen
Av mitt høyeste hårstrå
Ned til nederste fotblad
Klemmes og skrapes mot bakken
Skraper spor i grusen

Ikke så lett å lage
Spor i grus og asfalt
Hvor mange samles
For å stryke seg over verden
I voldsomme hopetall
I voldsomme antall

Arresterende avissider
Kveiler nok en gang
Rundt ankel og kne,

Jeg kaster meg
Uforberedt og med voldsom appetitt
Inn i krattet til venstre
På jakt etter en hjort jeg såvidt rakk å skimte
I sidesynet –
Stuper inn i skogen
Sidenes skuffede rasling drukner i
Den jeg selv skaper.

På innsiden

"Jeg får bare lyst til å danse med deg!"

Det var det han sa. Egentlig sa han mislykket kjærlighet.

Hun sa ingenting.

For hun var det bare ord som passet sammen.

For han var det genuine ord fra en som har forstått noe han ikke visste var der.

Tenk å ha rørt et annet menneske, helt ubevisst. Nittiniprosent utilsiktet.

Tenk om han visste at hun bare faket.

Tenk om han visste at hun hadde et påtatt perspektiv og en ikke-eksisterende bevissthet.

Tenk å være en maskin, en maskin som spyr ut klisjéer.

Klisjéer; som små og delikate kanapéer servert av en stiv mann med et stivt smil og hvite hansker. Små og delikate kanapéklisjéer som blir spist av en vulgær mann uten smaksløker og magemål.

Ganske meningsløst.

En nærmest tilfeldig sammensetning av ord har blitt til et utklipp teipet fast på innsiden av en kjøkkenskapsdør. Et utklipp av en nærmest tilfeldig sammensetning av ord har fått til formål å skape bevissthet og ettertanke. Hver eneste morgen, hver eneste dag.

Ganske meningsløst.

…

Helt til han møtte henne og bare fikk skikkelig lyst til å danse og fortelle henne hva som var på innsiden.

Chicago 31/4-2010

#1

Sammenflettede par i Milennium Park – hvor mange er det av dere?

Noen pøser inn en varm og ukjent luft i tonnevis over gressplenene. Den er tung, mettet på en måte, en måte som er ukjent. Hold på hattene. Kontrollér kjolene. Over tårner tårnene. Har de bygget for høyt igjen, på slettene? Hvert tårn et mulig mål – mulig å se for seg en jumbojet som smeller inn i sidene – skrikene fra parken, flammene fra flybensin som brer seg over oss som et lysegult og skittent snøskred. Tenker dere alle slik, om skyskraperene, eller er dere like bekymringsløse som dere virker?

Sammenstøpt par i Mil-park, sett nedenfra og på skrå, dere står på et steinplatå. Sett nedenfra på skrå – i motlyset mister dere all farge, og smelter sammen i dette grå – en grå statue – symboliserer det smeltede – smeltet sammen under smellet fra skyskraperene. Enda er de urørte i høyden. Bærebjelkene bærer enda. Flybensin har ikke svekket dem. Sammensmeltet, nedenfra på skrå – platå – hvor mange er det av dere? Hvor mange? Hvor mange av dere er med den samme om et år, neste høst, neste vår? Statuen – skulpturen er også noe flyktig. Når dere går ned igjen vil dere igjen få hver deres farge. Han – sort som asken etter svidde, trivielle dokumenter i tusentallet – plutselig på vei ut av en unaturlig rift – suges ut fra skapene, raskt, raskt, før de bremses av den tunge luften. Plutselig, og på skikkelig – fem hundre meter over bakken. Seks hundre. Syv hundre. Hun – lysere enn han – lyset på himmelen før solen står opp. Sidene i en gammel bok. Veggene i et gammelt hus. Når dere trør ned har dere igjen fått hver deres farge. Hver deres kropp, og hver egen sin vilje – trekker i hver sin retning.

#2

Er dere enda engstelige mellom byggene? Skjønner dere ikke at dette er nok:

To hender i en park,

skjønner dere ikke at dette er nok:

At du løfter henne så høyt du kan – hun er høyere enn høyhusene fra din vinkel.

Skjønner dere ikke at dette er nok: Å kysse.

Skjønner dere ikke at dette er nok:

Å le i skyggen av disse gigantene. Å kaste rundt på en frisbee – er ikke det nok? Å nesten sovne i skyggen – er ikke det nok?

Det er nok.

Det er nok å være fryktløs. Det er nok å være bekymringsløs. Det er mer enn nok å glemme.

Nå er det bare å glemme, igjen.

:X , xxx, klemz, Hadet bra, klm fr mg

"Dersom du var nær meg, og eg hadde anledning til å gi deg noko i avskjed, så ville eg ha gitt deg eit kyss og løfta deg fem centimeter over bakken medan eg klemte deg inntil meg."

Kroppsleg eksamen

"Nokon skulle ha prylt

og dengt deg."

I byrjinga av dannelsen skulle knyttneven min bora seg inn i nasebeinet ditt så blodspruten sto. Då skulle eg vist deg alt om verda og du ville ha skjønt. Etterkvert som eg knakk ei og anna ribba på deg skulle du forstå korleis alt heng saman, og kor viktig det er å vera audmjuk. Då du låg på kne og eg sparka deg i magen, og slo all pusten ut or deg, skulle du forstå at du var nødd til å vere med og lage verda rundt deg. Når du grinande og stotrande fekk stabla skrotten din opp på dei brukne beina dine skulle eg hamra til deg på kjeften med ein to-fire-tommars planke. Då tannspruten sto skulle du ha skjønt at ingenting kjem av seg sjølv. Då du snurra hundre og åtti grader rundt og landa på dei kalde kvite flisene, og du byrja kave for å komma opp, så skulle du skli litt og famle for å reise deg igjen. Ditt eige blod var sleipt og glatt der det så smått var begynt å farge flisene raude. Heldigvis fekk du godt grep med skoa dine på grusen som før var tennene dine. Der skulle du stått klar til nytt angrep. Klemt tanngrusen fast mellom skosålane og flisene. Innimellom dei to flatane og kvar enkelt tannrest flaut blodet ditt. Fysst då skulle eg sjå deg i kvitauga og skrike høgt til deg og tvinge deg til å undra deg over kva sannheit er, og kvifor ein må vere kritisk til verda rundt seg. Medan du sto der i ørska skulle eg ha slått deg med flate hender over øyrene dine, og øydelagd hørsla di for godt. Fyllt øyregongane dine med blod som pipla deilig fram frå langt der inne. Då kunne det ha størkna der, og sørgja for at dei nye tankane ikkje skulle renne ut igjen frå hjernen din. Eg skulle stått og sett på deg, og dratt fram eit lerret fra taket, og holdt ein powerpointpresentasjon over korleis alt i verda heng saman. Vist deg plansjar over korleis gjødsling av jordsmonnet er ei viktig del av vår naturlege rolle i det store økosystemet på jordkloden. Gjødsling og opphakking, oppdeling og oppstykking av jorda. Eg skulle ta eit helvetes godt tak med begge nevane og røske av deg store hårtustar sånn at du ville få innsikt i korleis det var å føle seg som ein idiot. Idét røtene slepp tak i skalpen din skulle du kjenne den vonde stikkande følelsen av å vere utan grunn, aleine utan nokon som ville hjelpe deg. Stå der på dei kvite og raude flisene medan hovudet ditt såg ut som ein fotball. Denne delen av seansen vår handlar jo djupast sett om empati! No byrja du forstå. No skulle eg repetere for deg. Eg skulle ha sparka deg frå sida inn i kneet så du ikkje klara stå på eine foten, og måtte knele ned forran meg. Då ville du skjønne korleis det er å knele forran nokon. Og då skulle me repetere med to fire tommarsplanken. Det skulle ha knaka i ryggraden din kvar gong han senka seg på ryggen din, og du skulle kjenne på kroppen korleis det er å sjå. Så skulle du fly bakover og rett på ryggen, når flata av skoa mine, som låg tjukt rundt foten min, traff kjeften din. Det skulle ha sett litt ut som avslutninga på ein actionscene i ein karatefilm. Du skulle fly opp sånn at det nesten såg ut som du sto oppreist, og så skulle hovudet ditt med all krafta sparket mitt hadde gitt det, trekke ryggen din vidare bakover i ein halvsirkel og så skulle bakhovudet ditt treffe gulvet med eit kraftig knekk, som eg ikkje ville høyre, fordi det var pakka inn i hårtustar og hud. Du derimot, ville høyre det, for lyden for gjennom hovudet ditt og fortalte deg at hodeskallen din hadde sprukke. Så skulle du berre lagt der utstrakt og sliten etter dei innledande rundane i dannelsesprosessen. Eg kunne ha henta litt vatten, tørka det verste blodet og snotten frå andlete ditt, og gitt deg nokre oppmuntrande ord. Så skulle det ha vore over i fysste omgang. Du fekk ligge der, mot dei kvite flisene og tannrestane dine i fred og tenkja litt over kva det vil sei å vere i live, og kva det vil seie å bevege seg sakte, men merkbart mot det å ikkje eksistere meir. No skulle eg teikne med tusj på deg, fleire teikningar som skulle vere fine. Pynte på utsida di, sånn at folk rundt deg skulle bli stolte og lovprise deg for fasaden din. Etterpå skulle insida di ut. Du skulle gurgle og lage gryntande stønnelydar medan eg rispa opp circa vertikale linjer i huden din. I andletet skulle du fått linjer i panna, og på halsen din skulle huden hengja i flenger ned, sånn at du nesten såg ut som ein gammal mann. Ribbene dine skulle koma til syne ut or huden, og etterkvert skulle du slutte å gurgle. Då skulle du ralle! No skulle me få ut innsida di. Tarmar og innvollar skulle ha blomstra ut or kroppshål og flenger i abdomenet ditt, medan eg dansa ei slags blanding av tango og riverdance på lekamen din. Og så plutselig, når danninga var over, skulle du skrapast opp og takast ut i graset og blomsterbedet. Då skulle ein ha grovhakka deg og gjødsla rosene med deg. Det skulle gjerne ha skjedd. Kunne ikkje nokon ha latt det skje?

Hei Verden

Etter to års eksistens har me altså tenkt å henvende oss direkte til dykk som er inne og les publikasjonane våre her på tankepolitiet. Tusen takk for at dykk brukar tid og les oss. Statistikken vår er faktisk så fin, at ein skulle tru me hadde laga han sjølv. Ein urovekkande stor del av dykk lesarar brukar faktisk tid på oss, og det sett me sjølvsagt uendeleg stor pris på. I skrivande stund, driv me og stusslar med å få det skrevne ord på nett ut på trykk gjennom oppretting av vår eigen utgivar-forleggar-dings. G.D.S (Gjer det sjølv) så langt ein kan! Sjølvsagt gjennom fleire stråmenn og skuggeselskap for å skjule våre superhemmelege identitetar, slik at ein kan fortsetta å konsentrere seg om verket, og unngå persondyrking og sosialpornografisk onani. Frykt ikkje kjære lesarar! No har me som skjønnlitterær blogg komt til den tida kor det kanskje kunne vore hensiktsmessig å spørja seg sjølv; Kva er det me er akkurat no? I fysste omgang er me eit slags anonymt forfattarkollektiv som omfattar omtrent åtte bidragsytarar frå ymse stader rundt i landet, men og ein og annan i resten av verda. Så, dette er altså oss, sånn ca. ut frå mitt eige perspektiv.

Kva tenkjer dykk? Sett igang og kommenter! kommenter og diskuter!

The End.

Jeg synes du har fått deg så fin matblogg
JEG synes du har fått deg så fin matblogg
Jeg SYNES du har fått deg så fin matblogg
Jeg synes DU har fått deg så fin matblogg
Jeg synes du HAR fått deg så fin matblogg
Jeg synes du har FÅTT deg så fin matblogg
Jeg synes du har fått DEG så fin matblogg
Jeg synes du har fått deg SÅ fin matblogg
Jeg synes du har fått deg så FIN matblogg
Jeg synes du har fått deg så fin MATBLOGG.

UKOMPLISERT.

“Hva som er greia med de to? Å herre... jo, men ja, okei da. Hør nå. Det er en sånn typisk evig greie – hun liker han, han liker henne...Men, men han har kjæreste. Og det er liksom umulig, og evigvarende. Han er verdens beste fyr, og kjæresten hans er i Oslo, visstnok fantastisk digg, og hun han står med er verdens beste jente, og helt singel. Begge to liker hverandre dritgodt . Har du hørt den historien her før eller? Hehe. Se på dem der borte da. De er bare to biter i et puslespill, som ikke tør passe helt inn i hverandre enda, eller noensinne. Se på dem da, hehe, herregud så søte de er. Og det er så teit da, jeg skulle ønske han bare kunne plukket henne opp, båret henne inn på soverommet der borte, og skampult henne. Men han er liksom ikke typen til det da. Han er skikkelig. Og hun er skikkelig. Og hadde han gjort mot henne det hun har så dritlyst til at han skal gjøre med henne, så hadde ikke han lenger vært den typen hun hadde hatt lyst på, skjønneru? Det er umulig. Men de er fine da, se så fine. Har du sett to så fine mennesker være så fine sammen før? Det er sykt egentlig. Har du lagt merke til at fine folk er mer trofaste enn stygge folk? Se på dem da! Står der og svaier og smiler, svaier og smiler. Hmm... De har liksom forlenget det der fantastisk fine øyeblikket som oppstår rett før du kliner med noen ut i evigheten. De står det og føler, og nøler, og kommer aldri til å kysse.”

“Okei.”

“Japp, sånn er det.”

“Okei, hehe. Men du, den sangen her... “

“Ja, veit. Tenkte faktisk på det samme i stad.”

“Kjente noen en gang som var litt på samme måte. Var på studietur med religionsvitenskapen til Israel... Hun hadde kjæreste hjemme i Norge – Men du veit... av og til så blir det en sånn... unntakstilstand, sant? Hvis du blander store nok deler av tid og avstand, kanskje... heh. Det skjedde fint lite der og Det eneste var vel det... altså, at hun endelig sank inn i arma hans, han satt bak henne. Vi satt på et hustak den kvelden, med utsikt over hele Jerusalem. Jeg satt for meg selv, på kanten. Men når sola sto opp, merka jeg at han lekte forsiktig med håret hennes. Utrolig forsiktig, kanskje han var redd for å ødelegge noe, eller skremme noen, jeg veit ikke. Jeg hadde røyka ganske mye på det taket den kvelden, men er nesten sikker på at jeg ville sett små kveilende tråder sno seg mellom dem uansett – grønne og røde var de. Faen, hehe, men sånn var det. Hun var lent mot han, hadde øynene igjen. Dypt igjen. Han kikket utover hustakene, mens fingra hans gikk i sirkeltakt i håret hennes – husker jeg syntes at fingra hans gikk i akkurat samme takt som de fuglene som kretsa rundt oppe i himmelen. Langt faen der oppe. Men det stoppa der. Blei med det.

(...)

Jeg tror ikke de har så mye kontakt nå mer, men er sikker på at de begge tenker på det. Jeg tenker ihvertfall på det.

(....)

Hmmm.”

“Jepp.”

“Vil du ha mer vin?”

“Gjerne. La oss vri oss unna nå.”

“Jepp. Mindre av dem, mer om oss.”

“Mer om oss, mer om oss.”

Noko med lyset

Eg har byrja nyse i det siste. Stadig vekk, stadig oftare. Aldri berre eitt nys om gongen. Oftast tre. Av og til i etappar, to og to og to. Eg trur det er eit symptom. Eg trur eg er sjuk. Og ikkje berre forkjøla, slik ein gjerne er når ein nys. Eg trur eg er sjuk. Eg innbiller meg, vel vitande om at nettopp dette inneber at det ikkje er sant, at eg har fått ein sjukdom som ikkje kan lækjast. Det er slik det er; det er slik det no stiller seg. Når eg no skriv dette, når eg no set saman bokstavar til ord til setningar som dannar kjeder av meiningar og samanhengar, så er det uproblematisk for meg å kalle nysinga for ein katalyst meir enn eit symptom. Når eg seier at eg trur eg er sjuk samstundes som eg veit eg ikkje er det, er dét nærmare eit symptom enn sjølve nysinga. Like fullt kjem eg ikkje unna at sjølve motseiinga er problematisk så vel som symptomatisk, og at om eg har ein ulækjeleg sjukdom, så er det truleg her han ligg. I nemninga. Språket. Hovudet. Eg kan ikkje einast med meg sjølv om følgjene av denne sjukdomen. Men eg har lykkjast i eininga om at det einaste eg no har å gjere er å køyre, til følgjene innhentar meg. Eller køyre dei i møte. Eller køyre dei i senk. Eg køyrer no.

Eg har lagt ein plan for korleis dette skal gjerast. Ein plan, slik at eg ikkje snur, ikkje kan snu. Aldri gi meg sjølv val. Alltid halde moglegheitene unna. Må ei avgjerd takast, skal eg kaste terning. Eg kunne kaste mynt, men ein mynt har berre to sider. Ein mynt er utilstrekkjeleg om alternativa er fleire enn to. Då måtte eg ha gjort val; kanskje fleire val. Kva skulle eg kaste om først? Kva skulle eg setje opp imot kvarandre? Terningen vil kunne dekkje dei fleste situasjonar kor eg står overfor meir enn eitt alternativ. Til dømes: Om eg har to alternativ, vil éin til tre prikkar dekkje det eine, mens fire til seks prikkar dekkjer det andre. Like eins er terningen deleleg på tre om eg har tre alternativ, og på seks om eg har ytterlegare tre. Alt utover dette gjer det heile vanskelegare. Dette er grunnen til at eg allereie har lagt ein plan. Om eg skulle ta slike vanskelege avgjerder på vegen, utan ein førehandsbestemt plan, kunne eg brått seie at ei av sidene på terningen tilsa at eg kunne snu. Dette kan eg ikkje risikere. Difor har eg klare retningslinjer på korleis eg skal handtere alt opp til og med tolv alternativ. For dei ekstreme tilfella kor eg har fleire enn tolv alternativ har eg på førehand valt å ha ein pistol i hanskerommet. Denne skal likevel ikkje utan vidare takast i bruk kvar gong, som i realiteten vil seie første gong, eg står overfor meir enn tolv alternativ. Igjen skal eg kaste terningen, då for å avgjere om eg a) skal avgrense alternativa kronologisk til dei tolv første, slik at eg kan kaste terningen vidare, eller b) gjere av med meg.

Eg køyrer no. Eg har framleis ikkje stoppa sidan eg køyrde heimafrå, like før klokka elleve. 22:57 blenkja det på dashbordet. 03:34 står det no. Eg har køyrd ganske nøyaktig trehundreogfemti kilometer, og eg har bestemt meg for at neste gong det dukkar opp ein bensinstasjon på mi side av vegen køyrer eg av og kastar terning. Kanskje for kaffi, kanskje for mat. Eg har pengar nok. Kontantar i massevis. Dette sørgde eg for tidleg. Det hadde sjølvsagt vore enklare, på mange vis, og bruke kort, for slik er det med kort. Det er enkelt. Truleg er det difor folk brukar kort. Men kortbruken set spor etter seg. Korta er laga slik at dei skal setje spor etter seg. Slik er det med kort, dei er enkle og dei set spor. Slik er verda no til dags. Alt skal vere enkelt og alt skal kunne sporast. Eg kan ikkje risikere å bli spora. Eg kan ikkje risikere å bli innhenta, stoppa. Difor gjekk eg til ein minibank og tok ut alt eg hadde på konto. Difor har eg no alle pengene mine gøymd i små poser, på strategiske stader i bilen. Inni seteforet. I hanskerommet. I ein pose under reservedekket. Og inni døra. Eg opna opp innsida av den eine passasjerdøra. Der vil aldri nokon finne på å leite. No ser eg lysa av ein bensinstasjon. Eg kjenner eg er svolten, svinger av, ruller inn på parkeringsplassen. Eg sørgde for å ha litt pengar på meg og, plassert i diverse lommer i frakken. Det må ein alltid ha. Så går eg ut, strekk på beina og går mot den forunderlege syntesen av luktar. Bensin, pølse, spylervæske, hamburger. Terningen ligg godt plassert i den høgre frakkelomma. Lett tilgjengeleg. Jenta bak disken les i eit blad, ho merkar meg knapt. Ho er rundt tjue, gjettar eg på. Bensinstasjonsuniformeringa får henne til å sjå mindre kvinneleg ut. Men eg ser formene, under kleda, korleis dei tvingar seg fram, endå så mykje dei freistast skjult av ein stor, aseksuell, raud genser. Ho legg frå seg bladet og ser opp.

 Hei, seier ho. Ho ser på meg: Uinteressert, trøytt.
 Hei, seier eg. Ingenting anna. Berre hei. Det er dette spelet no. Dette mellommenneskelege.
Dette som eg aldri heilt har meistra.
 Kva kan eg hjelpe deg med, spør ho. Nøytralt. Aseksuelt.
 Eg er svolten, seier eg fort utan å sjå på ho.
 Ja? Kva har du lyst på? Ho veit ikkje kva ho spør om. Tilsynelatande. Eg ser opp, på veggen over disken. Bilete av hamburger, pølse, pizza. Alt i fargar som frå ein syttitalsfilm. Eg tek fram terningen. Tel alternativa føre meg. Hamburger med eller utan ost. Grillpølse, i brød eller lompe. Wiener, det same. Pizza med skinke eller biffkjøt. Åtte alternativ. Ho ser på terningen, eg kastar den ned på disken. Ho ser på meg. Eg ser på terningen. Tre. Oddetal. Hamburger utan ost. Grillpølse i brød. Wiener i brød. Pizza med skinke. Eg ser opp på ho.
 Vil du, spør eg i eit slags forsøk på å inkludere ho i avgjerda. Ho ser først forfjamsa, så skeptisk ut, blikket flakkande frå terningen til meg til terningen.
 Eg... ellers takk. Ho kremtar. Ho hadde ikkje trengt å kremte. Ho hadde ingenting i halsen. Eg kastar på ny. Seks, no. Eg står att med wiener i brød eller pizza med skinke. Kastar ein siste gong. Seks nok ein gong.
 Pizza med skinke, seier eg og gestikulerar mot terningen. Ho ser på terningen nok ein gong, og nikkar forsiktig.
Heile tida mens ho finn fram papptallerken, serviett, pizzaspade, ser ho på meg. Eg veit ikkje korfor. Kanskje ho ikkje er van med kunder på nattestid. Eg blir irritert. Ho ser på meg heile tida, gir meg ikkje moglegheit til å kikke tilbake. På formane eg kan skimte under der. Formane i andletet. Eg kan ikkje sjå tilbake.
 Er du lastebilsjåfør, spør ho brått. Ser på meg, enno. Eg prøver å sjå tilbake, men blikket glir oppover, utover, vekk.
 Nei.
 Nei. Ho ser ned ein augeblunk og eg får eit lite blikk inn.
 Her er pizzastykket ditt. Det blir trettito kroner. Eg gir ho ein hundrelapp.
 Behald vekselen, kviskrar eg. Ho myser mot meg, gjer ei lita rørsle med hovudet, som om ho ikkje er sikker på om ho høyrde det ho høyrde. Eg ser vekk, opp, ut. Vekk. Ho legg vekselen på disken, eg prøver å ta den med meg i eit siste forsøk på å redde andlet men mistar myntane på golvet. Eg lar dei liggje, seier ingenting, tar pizzaen og går. Ut. Vekk. Set meg i bilen, sluker pizzaen. Etterpå onanerer eg febrilsk.

Men eg er ikkje mett. Eg kan ikkje køyre vidare. Ein veit aldri kor langt det er til neste bensinstasjon; desto mindre kva slags menneske som er på jobb der. Det tryggaste er å vente. Vente svolten ut. Eg går ut. Pustar inn. Desse luktene att. Eg, i baksetet, vindauget nedrulla, sommar, far med bensindunstande hender. Me stoppar ikkje på butikken for å kjøpe is i dag heller. Det er for kaldt. Det er for kaldt her, inni bilen. Eg står utanfor bilen, lufta er kald, rå. Det har byrja dogge på ruta. Tidleg morgondogg og eg kikker bort mot det einaste andre mennesket eg har sett på fleire timar. Kan ikkje gå inn att. Eg går tre skritt nærmare. Eg kan ikkje gå inn att. Tre skritt til. Eg stoppar ikkje, skritta berre går. Altfor seint svingar eg av den imaginære stipla linja mellom meg og døra. Eg står i skuggen. Ho har sett meg, eller i det minste har ho sett. Rørsle. For ho eksisterer eg no som eit minne som ho kjem til å le av saman med vener. Og som ei rørsle utanfor døra, som ho berre fekk med seg i augekroken. For meg eksisterer ho som eit objekt å attrå. Eg står i skuggen og ser ho oppføre seg som eit dyr som vêrar fare. Ho legg frå seg bladet, eg har truleg to eller fleire grunnar for å kjenne pulsen min i halsen. Ho er på veg ut. Pulsen oppover, tinninga.

Ho set seg ned på asfalten, inntil veggen, like ved sidan av meg.
 Hei. Ho tenner ein sigarett med bensinstasjonlighteren sin, før ho ser rett på meg. Stemmen er flat, stemmen er ei rett, ustipla linje. - Ville du ha noko meir? Munnen min opnar seg og lukkar seg. Eg er ein lekam av fortetta spenning. Ho kunne tatt på meg no, eg er lekamleg no. Noko i knea mine vil gi etter. Noko spreiar seg frå knea og utover, oppover, nedover; eg blir ståande å riste. Ho rynker panna, augebryna kryp ein centimenter nærmare hårfestet. Dei er lys brune.
 Går det eh er du går det bra, seier ho i tilsynelatande nervøst spørjande form. Ho er på vakt, bekymra. Kanskje mest for om ho må ta seg av meg. Ein naturleg reaksjon. Her hadde ho sett føre seg eit stille skift, kun med ein pølsekjøpande lastebilsjåfør i ny og ne. Eg er ikkje lastebilsjåfør. Dette seier eg.
 Eg er ikkje lastebilsjåfør. Ho klør seg på venstre øyreflipp mens ho tar eit trekk frå sigaretten.
 Nei. Du nemnde det. Ho ser vekk att, utover mot motorvegen. Det har køyrd berre ein handfull bilar forbi sidan eg svinga inn. Kanskje eit par lastebilar.

Når eg køyrer ut på motorvegen att ti minutt seinare, er det utan ein tanke i hovudet utover det at eg må vidare, vekk herifrå. Fort men ikkje mistenkjeleg fort. Berre vidare, som ein lastebilsjåfør. Det byrjar snart å lysne i aust. Eg kjenner meg trøytt, nesten søvnig, men eg har ikkje samvit til å stoppe no, eg må køyre lengre. Passere ein by. Passere ei landegrense. Eit eller anna. Difor køyrer eg vidare med periodevis kryssande auge. Motorvegen er tilnærma fri for andre bilistar. Eg blir ukonsentrert og brått kjem eg til meg sjølv idet bilen er på veg inn i fjellveggen ved sidan av ei tunnellopning. Eg får akkurat panikkvridd rattet i tide, og på andre sida av tunnellen stoppar eg bilen i vegkanten. Går ut, strekkjer på beina, kjenner meg litt flau utan å vere heilt sikker på om det er fordi eg nesten køyrde i fjellveggen eller fordi eg fekk panikk. Korfor skulle no det vere verre enn noko anna, tenkjer eg. Det er jo dette eg køyrer mot likevel, ein slags slutt, ei ende på noko. Denne reaksjonen gjer meg usikker på meg sjølv, usikker på det eg driv med, dette prosjektet, om ein kan kalle det eit prosjekt. Om ein kan kalle det noko i det heile. Denne sjukdomen som ikkje er ein sjukdom men som likevel må vere det nettopp fordi eg erkjenner den. Eg set meg ned i graset ved sidan av bilen, høyrer ein djup motordur kome gjennom tunnellen. Nokre sekund seinare kjem ein lastebil ut av opninga, endå nokre sekund seinare høyrer eg at den bremsar opp og stoppar berre femti meter lengre borti vegkanten mens eg studerer ein maur som fraktar eit grasstrå fleire gongar større enn seg sjølv; eg høyrer ein bildør bli opna og lukka. Mauren ser ut til å vere erfaren innan grasstråfrakt.
 Problem med bilen? Stemmen er om lag slik eg hadde venta. Mørk, litt brummande, men venleg. Eg ser opp.
 Nei, neida. Eg trong berre litt luft. Ein blir visst søvnig. Han nikkar, anerkjennande til problemet.
 Jaja. Det tar på å sitje bak rattet heile natta. Er nok ei vanesak, seier han, halvvegs ut i lufta, før han fortset - Du var ikkje innom den bensinstasjonen ei mil tilbake? Eg skulle stoppe for ein kaffi, men fann ingen på jobb. Endå stasjonen var open og det heile. Eg opnar munnen utan å ha ord til å leggje i den. - Eg skjenka meg no ein kaffi og la pengar på disken, men. Han rister på hovudet. – Men, men.
 Jaha, jasså, er alt eg klarer å få ut. Lastebilsjåføren ser ut i lufta, hovudet skiftar rørsle, frå ristande til nikkande.
 Ja, eg sa det før eg køyrde. I natt er det noko med lyset, sa eg. Ein kan sjå det av og til, at ting kjem til å hende. Eg måler han opp og ned med blikket; det eg høyrer uroar meg. - Ein kan sjå det på lyset, gjentek han for seg sjølv. - Nei, eg må vel kome meg vidare. Du får ha lykke til på ferda, seier han før han snur seg og traskar mot lastebilen. Eg nikkar og mumlar noko ufullstendig, uviss på om han fekk det med seg og om han likevel eigentleg brydde seg. Så blir eg sitjande og lure på om lykke til på ferda er ein naturleg ting å seie, eller om det verkeleg er noko med lyset.

Det er nesten heilt lyst når eg set meg i bilen att. Eg tenkjer at eg får køyre til eg kjem til eit motell eg kan ta inn på til i morgon. Rett nok køyrer eg mot ein slags udefinert slutt, som eg seier, men eg treng likevel ikkje køyre meg i senk før eg har kome i gang. Det er ein vanesak. Eg får bruke eit par dagar på å køyre meg inn, tenkjer eg for meg sjølv, i det eg akselererar nedover den fortsatt tomme motorvegen. I løpet av dei neste dryge femti kilometrane registrerer eg ikkje anna teikn på sivilisasjon enn asfalt, gatelyktar og ei og anna naudtelefon langs vegen. Eg prøver å ikkje tenkje på bensinstasjonjenta, men det viser seg vanskeleg å gjennomføre. Det vanskelegaste er gjerne det ein ikkje skal gjere. Det ein ikkje skal gjere, kviskrar eg til meg sjølv, som for å teste stemmebanda og feile. Uregjerlege tankerekkar kjempar mot kvarandre fleire stadar inni meg, eg får vondt i skuldrene og overarmane fordi eg held så hardt rundt rattet. Det spreier seg vidare til nakken og opp i hovudet. Eg kjem til å tenkje på dei smertestillande tablettane eg kjøpte på ein ferie ein gong, som truleg fortsatt ligg i hanskerommet, og stoppar bilen. Dei ligg der. Dei har gått ut på dato for om lag eit år sidan, men eg har høyrd til og med legar innrømme at datostemplinga på medisinar er eit salstriks. Dei skal svelgjast med vatn. Eg har verken vatn eller andre væskeliknande substansar, men set mi lit til spyttproduksjonen. Tablettane er store, og tunge å svelgje. Men det går. Alt går. Eg blir sitjande uverksam mens eg ventar på at kroppen skal slå seg til ro, slutte å anstrenge seg. Kjensla kjem overraskande fort og eg kjenner korleis musklane har godt av å ikkje stritte, ikkje spenne. Eg trekk pusten og køyrer vidare.

[fortsetjast]

September, en stund før eller en stund etterpå.

Nå er den blant kveldene jeg husker best, denne ene rare, hvor ingenting skjedde.

Alt hadde ledet til dette, dresskledde gutter, hvert sitt redskap. Jeg spiller kontrabass på kjøkkenet og har store problemer med å bestemme meg for hvilken jente jeg vil jage. Denne sitter fast.

Senere, når Henrik ligger i seng med Lise, og forsøker å unngå sex. Jeg ligger med Sara, og forsøker iherdig å få det, og ingen vet helt hva som skjer mellom Jon og Vilde, men puling ble det i hvert fall ikke.

Så jeg ligger her med Sara, etter en tur tvers over byen i Taxi. Victoria, tøffe VeniVidiVici tør ikke ta taxi alene. Hun vil ikke bli knivstukket, voldtatt eller ranet, sier hun til meg lavt, og med desperate øyne. Hun dytter fem hundre inn i hånda mi, og betaler for turen hjem igjen – Alene med sjåføren over utkant-Stavangers asfaltdekker – glir drosjelett gjennom lufta og suser forbi lyktestolpene mens Sara hvisker meg i øret gjennom mobiltelefonen.

Senere tør hun ikke ta av seg alle klærne. Senere snakker hun som en foss om absolutt alt, snakket hennes er en sterk strøm som mine ord ikke kan stanse, ikke endre kurs, bare butte mot og strømme rundt og over og – som hun snakker, og snakker, hun snakker meg ned, bedøver meg, og stanser ikke – bedøvet, og hun bare fortsetter. Jeg tenkte; hold kjeft nå Sara. Kan du ikke bare holde kjeft. Tyve år senere ville jeg bare smilt, og latt det gå.

Løva

Langt der ute på flytebrygga, i ei kløft mellom betong og stålrammer. Over lang tid har det samla seg skit i kløfta. Mosen har lagt seg over. Asfalt støv flyr ut og landar på på det knudrete grøne teppet. Tungmetalla ligg i skiten. Sklir gjennom lag på lag, og blir liggjande og forgifte det vesle landet i kløfta. Livlaust. Berre mosen veks her, og kveler med den svartnande grønfargen. Eg ser opp på dei to kantane frå det grøne daudingelandet. Eg tar sats og ser dei nærme seg. Eg stikk hovudet mitt over kanten, og der står du. Du spring fram og hogg i meg med sånn ei kraft at hodet mitt flyr i tusen bitar. Bitane blir tatt av vinden og flyr ut over heile verda.

Eg ligg og kviler på giften. I daudingelandet er skiten alfa og eg omega. Støvet kitlar i porene mine. Eg ligg berre her og hold fast. Eg må kvele. Eg skrik når du trenger deg gjennom meg. Du fortsett å stige, og utan å høyre på ropa mine, stig du opp mot kanten. "Vend om! Kom tilbake!" Kor mange gangar har eg ikkje sett hodene gå i tusen knas og fly med vinden. Att ligg eg med kroppar som eg må senka ner i gifta. Ny næring til giften og skiten. Ut or deg stig ein ny som skal trenge gjennom meg og stige opp mot sola, berre for å falle ned på meg igjen.

Ein liten gut spring ned mot brygga. Han ber ei lita fiskestang som han har laga sjølv. Ein seljekvist med hyssing og ein bøygd spikar til krok. Han går ut for å komme ut på djupet der dei store berggyltene og rødnebbene leikar seg i kloakkutløpet. Han prøver å ikkje tråkke på strekane i brygga. Det luktar gammal råtten sjø her. Så lengje han kan hugse har dei knust skjell mot betongen og stålkantane. Ein gong hadde han tråkka på eit blåskjell for å knuse det. Då skar det seg langt inn hælen hans. Han måtte sy tre sting. Idet han går over streken, ser han eit lite hovud stikkande opp frå ei sprekk. "Flygeblomst!" ropar han, og langar ut med fiskestanga si. Flygeblomsten går i tusen knas og dei små fallskjermane seglar avgårde på vinden.

I eit land langt borte kjem fallskjermane dalande ned på jorda. Innbyggerane der spring jevnlig ut for å kjempe dei ned når dei oppdagar fienden. Dei synk ned i det lange graset, og byrjer organisere seg. Dei grev tunellar under bakken, og sprett opp overalt. Ein evig krig. Dei som bur i landet bygg murar og gjerder for å beskytte borgene sine, men fallskjermane dalar ned bak fiendelinjene. Dei øydelegg vegane og kveler der dei går.

Langt ute på parkeringsplassen trenger ein einsleg løvetann seg opp gjennom asfalten. Ingen kan trampa på han her som berre bilane kjøyrer. Heilt aleine her ute, kor han kan sjå sola, og trekke pusten djupt inn av deilig gift, som han blås ut igjen som rein livseliksir. Her kan ingen nå meg, sjå meg, nå meg, få meg eller flå meg. Her ute kan eg krige, som ei løve, i fred.