YAWP!

Tidlig rundt tjernet
Var jeg allerede arrestert
Av en gammel avis –

De knitrende, illsinte sidene
Forsøkte å kveile seg rundt foten,
Til tross for at de lå under en sofa i en nedstøvet leilighet
Og jeg var her ute.
I grønt, i grått, i vått.

Høyt ansette forbilde
Formante over formsettinga
Det kommer ikke noe bra
Fra de som er ute og løper
Hele dagen.

Løper fra sidene –
Harde hjerteslag, som overvokste
Måsunger presser mot skallet presser mot brystet
Lette skritt, lydene er min sang
Om for, av og til meg selv
Lettbeint onani – synger meg opp
Mot atleter, murbrytere, brannmenn
Låner deres mektige kropp og leven.

Å synge en sang for meg selv –
Om det som er under det ytre
Og etter det første – ytterst:
Et enkelt ønske –
Drift på drift på drift –
Å få en vakker kropp
Som kan skues
Av en vakker sengefelle –
Lyst på lyst på lyst.

Trenger dette utpå –
Det indre – for lett å bli
For lett – luftige ord
Hode uten kropp:
Da forsvinner jo enhver mulighet
For noe tankeløs fitte,
Den beste. Ikke overanalysert
Ikke evig tvilende.

Under skallet – noe helt annet
Selve føleriet, som aldri kommer helt til overfalten
Noe mektig, noe ukjent
Noe ukontrollerbart, noe uforutsigbart.
Større enn meg selv
Bedre enn meg selv, større enn alt
Videre rundt tjernet, og ett lag inn;
Plutselig på siden av veien:
-
På grusen står det en gammel bil
Boble, amerikanske skilter -
løper inn i en tidsboble
Solen får de gamle setene til å lukte
Skinn, løs fjæring under deg, og sommerferie.
Det er en bil –

WW.

Produsert lenge før WW2.

WW –

Hemmelig helt langs en rekke landeveier, ha!
Ikke snikende i supermarkedet, A.G.!
Å synge seg selv inn i disse dekkene
Med ett bli gammel gummi
Og skrapes langs alle sideveier
Langs hele det amerikanske kontinentet
Opp på front-lawns, gjennom drive-ways og drive-thrus
Nei W, det er klart du ikke bare gikk ut i
Skygge på skygge, ensom og fremmedgjort
Det er klart du står her, og mange andre steder –
Etter å ha sunget ferdig gikk du inn i asfalt,
Inn i gummi, i girspak og gummi og skinnsete –
Nå står du her på grusen og gliser og steker for meg.
...
Jeg skulle så gjerne spurt deg hva alt gresset betyr for noe,
Men jeg har ikke pust igjen til deg
Og du er allerede langt, langt bak.
Og du der framme, Olav – hei!
Jeg rakk å se deg før du skrådde inn i busken for å skjule deg
Du sto midt på grusen, seddu, og skuet ut-over
Du hadde fått fler rynker enn sist gang
Jeg kunne se alle ordene som hopet seg opp i dem
De hadde begynt å drysse ut av deg, ned på bakken
I hånda holdt du noe lite, enkelt og fantastisk
Som du knuget på, og tenkte på
Du hadde to øyne, med to farger
Blå Valen i det ene, og grønne Rossvoll i det andre – hei
Grønne Rossvoll, og langsomme bevegelser over bladene
Omgitt av epletrær.
Nå har du skrådd inn i busken
Og det eneste som er igjen av deg er raslingen i trær og vekster
Stadig lenger og lenger opp i skråninga.

Det er bedre nå
Da du er bakom meg
Raslende i vekstene
Jagende etter tekstene

Og bak mitt eget lag,
Under alt dette forvirrende
Forferdelige og fantastiske

Et hjerte som jobber
En glatt og matt
Muskelmotor – som lar seg
Styre av små sinusbølger

Blodets trygge rullering
Langs lymfestier og
Kapillærårene som
Snakker med bronkiolene,
Gi meg luft, gi meg pust, gi meg tid

Overflaten dekkes av
Varmt, tregt vann
Gir tilbake det jeg hentet
Fra bekk, fra sky, fra hav.

Under huden er jeg
Full av kvitrende skogsduer
Som smetter mellom synapser
Skaper ilninger fra toppen
Av mitt høyeste hårstrå
Ned til nederste fotblad
Klemmes og skrapes mot bakken
Skraper spor i grusen

Ikke så lett å lage
Spor i grus og asfalt
Hvor mange samles
For å stryke seg over verden
I voldsomme hopetall
I voldsomme antall

Arresterende avissider
Kveiler nok en gang
Rundt ankel og kne,

Jeg kaster meg
Uforberedt og med voldsom appetitt
Inn i krattet til venstre
På jakt etter en hjort jeg såvidt rakk å skimte
I sidesynet –
Stuper inn i skogen
Sidenes skuffede rasling drukner i
Den jeg selv skaper.