Kun en times forløp av nattens hendelser, tirsdag, natt til onsdag.

Fem minutter over halv fire:

Det foregår en frenetisk aktivitet i rommet, som er fullstendig innhyllet i stillhet. Nummerene på digitalklokken bombarderer luften med lys, som skjærer gjennom tomrommet mellom klokken og veggen – hvor myriader av luftmolekyler arbeider intenst med å produsere det varmende suset vi forbinder med en sovende stillhet. I hjørnet ligger en person under en dyne, i en seng. Han puster jevnt og trutt. Utenfor vindusruten velter himmelen fram i skybrudd som gamle spanske galleoner ned mot huset. Det knirker idet soveromsvinduet lirkes opp, og en person tar seg inn, og faller som en sekk ned på gulvet. Blir liggende der, fortsatt i en byltlignende tilstand. Luften fra rommet strømmer til for å dempe de nye lydene, og vinner etter et par minutter mot lyder av klær, gulv og kropp. Stillheten kommer tilbake til rommet, nå med to personers åndedrett i forgrunnen til regndråpene som trommer på det halvåpne vinduet. Så et øyeblikk av fullstendig stillhet – den typen stillhet som kun kommer forut en handling. En inngripen i universet. Den sovende puster ikke, personen på gulvet puster ikke.

Bylten snakker:

Å FALLE som regn, falle har falt. Har allerede falt. Jeg har falt inn vinduet ditt. Våkne, Ezekiel – og hør Guds røst til mennesket, det herlige og forferdelige kanon! La-la-la-foof!

Hmm. Mm... Hva? Er det noen her?

Det er ingen her.

Hallo? Hallo? Hvem er det? Er det deg? Hva er klokka? Hvordan kom du deg inn? Jeg kan ikke se hvem du er i dette mørket!

Det er ingen som er her. Dette er en drøm av et slag. Ihvertfall for min del. Selv kan jeg ikke vite om du er våken eller ikke.

Hva er klokka, herregud – det er jo midt på natten – hvordan kom du deg inn?

Å komme inn, og å komme inn. Kom inn. Å komme inn var et mindre problem. Det er et større problem som ligger foran oss.

Hva? Er du i trøbbel? Hva har skjedd?

Trøbbel. Trøffel. Trøbbeltrøffel – trøffeltrøbbel. Svineri.

Hva skal dette bety? Hva gjør du egentlig her?

Et fantastisk spørsmål, gamle kujon. Jeg har kommet for å hjemsøke deg. Dette er i så måte en hjemsøkelse. Jeg var der ute, i gatene. Og så søkte jeg hit, til ditt hjem. Vårt hjem.

Vårt hjem? Hvorfor sier du det? Du har da ikke tilbragt tid her på så lenge? Bodde du noensinne her egentlig? Jeg husker ikke at du og jeg har vært i samme rom samtidig... siden... jeg vet ikke, siden... siden hun...?

Husker du at jeg fortalte deg om inspirasjonen min?

Inspirasjon? Hva er dette? Hvorfor har du kommet?

Kommer kun i mitt svakeste øyeblikk.

Er du svak? Heller syk.

Som en gjenfødsel. Barselsmerter.

Jeg burde kaste deg ut. Kan du ikke heller komme i morgen

Etter at jeg har vært ute i gatene.

Jeg ville blitt glad for selskap en annen gang

Og ropt i gatene, og gatene har ropt tilbake

Bare ikke i kveld

Etter at jeg har kastet all energien min ned i sprekkene

Jeg vet ikke

Ned i avløpene, ned i blandingen av mat, skitt og oppkast.

Hvorfor ikke nå, tross alt.

Neste dag, da – når jeg er på mitt svakeste

Det har bare vært så lite i det siste

Kommer det til meg, det er da det kommer

Jeg tenker nesten ikke lenger.

Jeg merker det umiddelbart.

Jeg tenker hverken på henne, eller noe annet.

Jeg merker det med en gang, allerede før jeg går utenfor

En skulle tro at et slik tomrom ville fylles

Jeg merker det i sofaen, når jeg ser ut av vinduet.

At noe annet ville strømme til etterhvert

Jeg har et vindu, som man bare ser himmel og skyer ut av, når man ser ut

Tomme tanker.

Første steg ut i verden – allerede da

Istedenfor er det bare tomhet.

Jeg merker det så godt.

Jeg har til og med forsøkt å tenke på henne igjen

Jeg er virkelig et menneske i verden.

Vet du! Jeg har forsøkt det!

Jeg er ute i det hele.

Det går ikke det heller.

Luften, lydene.

Det har vært så lite i det siste.

Jeg går opp forbi klosteret, og ser unger leke med den store husken der.

Jeg er kanskje glad for at du kommer nå.

Jeg er i dette, jeg er virkelig en del av dette

Tross alt.

Jeg føler meg aldri så i ett med mine omgivelser som da

Men jeg kommer ikke til å gi uttrykk for det.

Det er så fredfullt

Jeg tror jeg har savnet dette.

Og det er som, til tross for at jeg ikke passer inn i dette samfunnet

Samtalene våre

At jeg ikke passer inn i denne verdenen

Samtalene våre, hører du!

Til tross for alle hyklere

Det er for dumt.

Alle pengemaskinene

Det er for tomt.

Alle dressene

Det er forbi.

Og de nådeløst velbarberte leggene

Skal du ikke krype ut snart?

De leggene som angriper fortauet, bevæpnet med stilletthæler

Det er ingenting å si lenger.

De som låter som døende maskingevær i gatene

Det er ingenting i meg lenger

Til tross

Ingenting som vil ut

Så er det som om jeg akkurat da kan være trygg på at jeg er her

Ingenting som vil inn.

Og si at ja, jeg er en del av denne verdenen

Allikevel er jeg glad for at du kom.

På godt og vondt en del av denne verdenen

Hvorfor dro du?

Det er som om jeg kan begynne å leve da.

Du bare kommer, og går

Luften er frisk og kald mot huden

Som hun gjorde.

Lyset ekstra lyst, nesten blendende.

Det er som om jeg har stått på toppen av et fjell, og frøset

Og sett solen skinne nede i dalen

Som om at jeg endelig går ned i dalen

Og får ly fra vinden

Og får varme på kroppen

Her har du både ly og varme. Mitt ly, og min varme

Det kunne vært hvem som helst.

Men allikevel kom du hit?

Allikevel kom jeg hit.

Jeg forstår ikke hva jeg kan gi deg.

Du kan gi deg.

Med hva?

Med det der.

Jeg bare prater.

Du bare prater.

Det er tomt prat.

Men jeg pratet med noen helt andre en dag

Jeg vet ikke hva klokken er en gang.

Vi pratet bare, om forskjellig

Som om jeg er en person som har grunn til å tenke på klokken

Husker ikke akkurat hva.

Grunnene jeg har til å eie en klokke er for tiden dårlige

Han nevnte tilfeldigvis at han vanligvis ble veldig inspirert av slike dager

Jeg skulle kastet deg ut

Han hadde også vært ute i gatene, og ropt, og kastet, forkastet

Hadde jeg hatt noe å våkne uthvilt til

Så det er bare dette da.

Men i morgen våkner jeg bare til mer tid.

Inspirasjonen min – en falsk ting

Det er det samme som nå, den samme tiden

Bare en kjemisk ubalanse i hodet

Bare annerledes. Lysere.

Gift som forlater kroppen

Hver dag blir jeg eldre.

Jeg er ikke lenger trygg i verden

Enkelte ville sagt at jeg burde noe

Eller en del av verden

Burde gjøre noe

Ikke lenger i kontakt med noe

Med livet mitt

Ikke spesiell,

Du har ikke god tid, kunne de sagt

Ingen selvbekreftelse for spesialiteten

Du har heller dårlig tid.

Ingen spesialitet

Det kommer ikke tilbake.

Kun en fyllik.

Det er ikke noe som kommer tilbake.

Dårlig tid – hva er det for en ting å si, egentlig?

Hva er dette for et begrep?

Man kan jo ikke ha dårlig tid

Man har jo ikke tid

Jeg skulle så gjerne hatt det

Jeg skulle så gjerne hatt noe dårlig tid

Jeg skulle så gjerne hatt mengder av dårlig tid.

Her er ingen tid.

Her er for mye tid.

Vi har all tiden vi trenger

Du vet ikke hva jeg trenger.

Du trenger bare litt tid på deg

Jeg har jo sagt jeg har for mye tid.

Jeg kan ikke få nok tid, til å forklare meg

Nok tid. Nok om tid. Nok av dette.

Luften ligger enda i hjørnene av rommet, og langs gulvet, og opp under taket. Avventende. Regnet har sluttet å treffe vindusruten, som har blitt dyttet igjen av en svak vind. Ny luft ønsker seg en vei inn, noe den ikke finner. Må nøye seg med å se inn på de to utenfra.

Hva nå da?

Jeg tror jeg drømte nå nettopp

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke

Før du kom, om jeg ikke enda gjør det

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne isolere det spesielle i meg

Så tror jeg at jeg drømte at jeg satt ved vinduet

Og koke bort resten

Vinduet i stuen.

Hva jeg ønsker?

Men det var ikke en sliten bakgård jeg så utenfor

Jeg ønsker på et vis bare å fordufte

Det var ikke det jeg så ut på.

Fordampe

Jeg så en strand, og et hav.

Forsvinne

Hav, så langt jeg kunne se.

Nei, fordampe

Og sjøluften var i stuen min – og sanden, som små partikler

Tenk – å bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Konsentrere seg selv ned, til noe fantastisk

Et slags gyldent skjær i rommet

Og bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Og stige opp i luften

Og jeg satt ved vinduet, så lenge jeg kunne huske

Og så falle som lett regn

Og kom til å gjøre det

Falle som et lett, og uventet duskregn over noen som ville forstå

Havet var grønt

Noen som er på tur ute en søndag

Og hvitt.

Oppe ved klosteret

Hvitt i skum.

Og de ville føle min storhet

Og noe i meg visste.

Min spesialitet

At hun hadde vært der

Treffer dem i pannen, og på kinnet

Ikke for lenge siden, men nylig

Faller som lett regn

Og jeg visste hun ville komme tilbake, ikke om lenge

Jeg vet ikke.

Men snart

Jeg bare ligger her.

Som et spøkelse.

Jeg ligger her.

Streifer rommet til tider

Jeg ligger her og jeg aner ikke.

Streifer et rom med gylne stråler.

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke.

Skulle komme tilbake.

Regnet har kommet tilbake utenfor, trommer utenfra. Bylt og sengeliggende er begge stille. Luften avventer situasjonen et par sekunder, før den igjen strømmer tilbake, og igjen arbeider intenst med å skape den statiske stillheten. Den strømmer til og svermer rundt munnene deres, demper lyden av åndedrettet. Den legger seg over kroppene deres. Den plasserer seg mellom hårstrå. Den legger seg på avstand, og venter. De puster begge, i utakt. Luften i rommet demper lydene av dette, skyver luften tilbake mot munnene. Regnet trommer på ruten utenfra. Skyene stormer fram mot vinduet, velter fram. Deretter et øyeblikk av fullstendig stillhet. Rommet holder pusten, det er fullstendig stille. Nok en gang den typen stillhet som kun kommer forut en handling, et øyeblikk. Fra hjørnet av rommet kommer det et lavt, skarpt klikk i alt dette. Klokkeradioen på nattbordet viser fem minutter over klokken halv fem.

Slutt.

Langt ute

på indie-viddene

kor Mtv

og investorane deira

forlengst har bygd villa

og basseng fylt med brus

der sitt me og skrøner

og leikar med fyrstikker

Heder og Ære

I STARE INTO THE GLORY
I STARE INTO THE GLORY
I STARE INTO THE GLORY
whOle

Breigata, Storhaug. 28/10-2007

Å kunne se et lite hus fra et annet. Vi kunne det en gang. Vi likte det, en gang, så fra topp til topp små trehus og trær og de langstrakte skyene bak minnet oss på at det fantes noe annet enn dette. De sjeldne dagene når skillet mellom regn og sol går rett over hodet ditt, og man ser mot solen, selvfølgelig, fra sin topp mot de andres topp, fra sin topp mot solen, turkist under skydekket over trekronene. Vind, bare der oppe i skyene – sterk dragning.

Nå har de bygget for høyt nede i dalen, nå har de bygget for stort i skråningene. Vi ser ikke hverandre lenger. De graver enda, skyver gjørme i slutten av høsten, bygget for høyt i denne byen. Bygget for stort, ser kun kolossene nå, og når vi går mellom dem ser vi ingenting. Er blant dem. Jobber der. Lever blant dem. Puster inn luften. Full av steinstøv. Lunken luft nede ved vannet. Bygget for høyt i denne byen. Et av de å stedene, en av de få gatene hvor man enda ser over til de andre, siste utpost, folketomt på søndag. På en betongvegg har noen skrevet ”DE LYGE!” med sprittusj.

Skillet har flyttet seg. Regn over begynner å dryppe. Begynner å gå hjem. Går nedoverbakke. Går inn mellom høyhusene og glemmer alt man har sett. Bor her nede. Lever her nede. Puster luften.

# ikke legg for mye i det, mvh RDCD

Det første
og siste
er raudfargen
som flyt over deg
Den blodskotne kroppen din


Ut sig hat
Eg tenner ild
no er det 
me kastar skyggar

Lørdag og søndag: Nordvest bris, opp i liten kuling 12 m/s på kysten, minkende, i kveld skiftende bris. Oppholdsvær og til dels pent vær. Fra i natt sørlig bris, til dels frisk bris 10 på kysten, søndag sørvest bris. Etter hvert skyet, perioder med litt regn og yr.

Mandag: Økning til stiv kuling utsatte steder, mandag formiddag sørlig stiv kuling 15 på kysten. Tiltykning til regn. Mandag ettermiddag dreining til sørvest opp i frisk bris 10. Regn, senere enkelte regnbyger.

Forholdene bedre, vil fortsette å bedres utover kvelden.

Værmeldingen knitrer ut fra høytalerne og inn i øret hans, knitrer og knaser, selv knaser han på et knekkebrød med smør. Til å drikke, et glass vann. Han finner en slags glede i dette, den spartanske frokost. Han tar en stor bit, tygger og bearbeider den behøvelig i munnen, de små skarpe bitene får munnen hans til å føles sår, de skjærer. Vannet hjelper da. Vannet skyller bitene ned, nedover i svelget og lenger ned. Vann som smøring. Han finner en glede i dette, å se smørlaget, som strekker seg over knekkebrødet som en blankpolert isbre – at den brekkes opp, at det dannes skarpe og markerte kanter. Radioen knitrer. Munnen knaser. Trakteren putrer – han nynner på noe mens han skjenker dagens første kopp, beina rake som tårn, overkroppen lent sidelengs ned mot trakter og kopp. Det er en dyp tone, som gjentas sakte – HM HM HM HM, og så en tone opp, noe som gjør at melodien kan oppfattes som lystig, hadde den ikke beveget seg så slepende sakte, isbre. Tonene klarer ikke helt å fylle tomheten i leiligheten. Kjøkkenet er her som en utpost, en forskningsstasjon, med en liten, men yrende aktivitet. Kaffetrakteren er et avansert refraktometer som spruter og putrer og knaser idet det er iferd med å analysere en prøve. Kjøkkenradioen er kommunikasjonsutstyr av fremste sort. Nynningen er ivrige diktafonnotater fra den eneste stasjonerte forskeren ved denne basen. Utenfor skyvedøren til kjøkkenet ligger det andre. Fullstendig stille. Et islandskap i vakum. Ytre roms isøde – stille soverom –stille stue – stille,

stille.

Den siste uken har han sovet på kjøkkenet, i feltsengen sin. Han har også flyttet arbeidsbenken sin inn hit, med keramikken. De fleste synes at det er underlig at han har gått to av tre år på kunstskole, når hans fremste medium er keramikk. De fleste tror det bare er til brukskunst. Denne tanken har aldri plaget han. Han har grodd et middels langt skjegg, maken til det hans morfar hadde. Han var fra Italia – Sicilia – bygget små mopeder på en stor fabrikk. Han møtte hans barnebarn to ganger mens han var i live. Hans barnebarn minnes han varmt. Det er ikke dårlig plass på kjøkkenet, til tross for at det har blitt forbedret med både feltseng og arbeidsbenk. En leilighet for spesielt interesserte, er setningen han har tenkt å artikulere til de som skal komme på visning om et halvt års tid. Kjøkkenet er enormt, og minner mer om et toppetasjes-atelier enn et kjøkken. Det er nå ganske lenge siden resten av leiligheten var i aktiv bruk – kolonisert og yrende – befolket av to nybyggere med en grandios interesse for leiligheten såvel som hverandre. Han er opptatt av langtidsplaner. Helst fire år fram i tid. Han er nå inne i år to av den nåværende planen. Foran han ligger et halvt år til med kunstskole, deretter et halvt år med søknadsforberedelser, og søknader til skolen i London, hvor hun også skal bo, og han med henne. Hun er for tiden bosatt der, men er på et tre måneders opphold i Brazil, utveksling.

Han drikker resten av kaffekoppen og tar et raskt blikk i speilet i gangen før han går ut døren. Mørkt krøllete hår, et lite ansikt, spisse former, og sin morfars skjegg. Han tar bussen inn til sentrum, for å dra på skolen.

Han går en omvei fra stoppet, slik at han må gå rundt halve vannet før han kommer fram. Vannet er urolig, det vispes opp av vinden. Dette er hans favorittrute til stedet. Går han den raskeste veien, kommer alt svært brått på, og opplevelsen ødelegges. Ved denne andre ruten, kommer skolen glidende fram fra bak et stort, tungt tre, som når man forsiktig tar et brev ut av en konvolutt. Den glir fram nå, han smiler. Han rusler med sekken sin på ryggen i lett oppoverbakke. Bygget byr seg foran han, en konfekteske av muligheter. Han smiler. Han finner en glede i dette – kanskje mer som i en gjenkjennelse av selve følelsen, enn gjenkjennelsen av selve stedet. Joggeskoene knaser og knitrer på vei opp bakken, gruser og gnurer i grusen.

Vel inne skifter han til arbeidsklærne sine Det er nesten ingen andre studenter her i dag, og de andres arbeider lager kun små lyder i et enormt lokale. Det er rolig her. Fredfullt. Han viser en av førsteårsstudentene forskjellige rydderutiner og andre nyttige ting han vil få bruk for i løpet av studieåret. I dette har han sin egen pedagogikk. Han liker å stanse opp litt, sende ut et lite, men velmarkert smatt som dannes når han åpner munnen sin for å snakke. Etter smattet, og ett til to sekunders pause, åpner han alltid med: ”Jeg liker å...” før han sakte og rolig forklarer sin måte å gjøre ting på. Han synes denne måten å si fra på, har en fin balanse mellom befaling, forslag og vennlighet. Det synes førsteårsstudenten også.

Han baker keramikken sin. Han finner en glede i dette – å høre materialene han har formet i flere timer knitre og knase og putre inne i ovnen, hvor varmen trekker vannet ut av leiren, og baker gjenstandene til en endelig og trygg form. Han liker varmen fra ovnen, og lyset fra den. Aktiviteten inne i ovnen. Han har over et kvarter til overs. Han smiler – han har avtalt å ringe Beate i omtrent dette tidsrommet. Han tar av seg arbeidsklærne. Han går litt bort fra de andre, selv om de allerede er langt borte. Han retter på skjorten, tar mobiltelefonen opp i hånden – kremter et par ganger – finner nummeret hennes på telefonlisten, kremter litt mer, og så trykker han på den grønne knappen. Telefonens høytaler våkner mot øret hans. Der det for et øyeblikk siden var mutters stille, suser det nå som i et sjøsskjell, svak knitring før det første ringesignalet durer. Noe i magen hans smelter, og sender en strålende kribling oppover i overkroppen hans mellom det første og det andre signalet. Det svarer i andre enden mellom femte og sjette signal. Han hører livlige lyder. Musikk i bakgrunnen, latter, sang og mange stemmer.

Hallo?

Det knitrer og knaser i andre enden, fingre og hender på andre siden av kloden som famler fram en mobiltelefon fra en veske.

Hallo?

...ei? hallo? ... tastelås, unnskyld!

Beate? Jeg hører deg ikke skikkelig. Hvor er du?

... ... ... ...trandfest .... litt bråkete ... dekning

Stemmen hennes, som allerede høres forvridd ut, annerledes. Stemmen hennes avbrytes i en ujevn rytme.

Det er dårlig dekning! Det kan være på min ende – men er ikke du på skolen? Jeg trodde du skulle ha lesedag der i dag? Hvor er du?

...avlyst, fest ... strand ... du? På skole?

Han hører enda de oppglødde lydene bedre enn hennes oppstykkede fortelling. Det knitrer og knaser i røret, slik han ser for seg at det knitrer og knaser mellom de bare tærne hennes på en strand et sted. Strålingen i magen har nådd halsen hans, og blitt demmet opp der for øyeblikket. Det dunker i kroppen. Han flytter utålmodig på seg, går et par meter i en retning.

Beate? Er det meg eller deg dekningen skyldes? Forsøk å flytt på deg, jeg forsøker forskjellige posisjoner nå, det har alltid vært dårlig dekning i enkelte deler av dette bygget.

Han går et par meter til.

Er forholdene bedre nå?

...enda ... hører ikke... skal være god dekning her...

Rastløsheten griper kroppen hans. Han flytter seg hit og dit, tester forskjellige posisjoner –

Beate, er forholdene bedre nå?

Kun knitring i øret.

Han blir motløs, men prøver en siste utvei. Legger mobiltelefonen i den ene hånden, og åpner døren ut fra lokalene. Han løper ned alle trappene, og dytter opp utgangsdøren med skuldrene, ut i friluft. Det er kaldt ute.

Beate, hallo? Er forholdene bedre nå?

Hei! Jeg hører deg! Heiii!

Å, der ja! Det var godt. Jeg løp utendørs!

Så godt å høre stemmen din. Men du...

Ja?

Kanskje det ikke passer så bra å prate nå, er litt midt oppi noe – vet jeg sa jeg skulle på skolen, men så ble det dette... er så mye i bakgrunnen nå, vanskelig å høre deg. Kan vi prates senere?

Vel, ja, selvfølgelig...

Ingen sier noe over linjen. Istedenfor fraktes lyder av sang, glede og rabalder 9800 kilometer mellom dem i et par sekunder.

Men kan ikke du ringe meg i morgen, eller en annen dag?

Jo, det er selvsagt. Klart det. Da sier vi det. Jeg savner deg.

Savner deg også. Nå må jeg gå til de andre... hadet!

Hadet.

Signalet brytes. Han står stille et par sekunder før han går opp trappene. Han tar på seg arbeidsklærne igjen, og tar keramikken ut av ovnen. Han er liten i de enorme lokalene. Når han har ryddet opp etter seg, skifter han til sine klær. Han tar på seg ryggsekken, og går ned trappene. Han går ut fra kunstskolen, og trasker ned grusbakken. Han går mot vannet, og grusveien som går rundt det. Han holder i stroppene på ryggsekken. Noe forknytt i grepet. Han tar bussen hjem, og låser seg inn i leiligheten. Radioen står enda på. Det hørtes ut som stemmer, en samtale ute fra gangen når han tok av seg skoene. Han ser ikke mot speilet i gangen før han går inn. Han smører seg kveldsmat, og blir sittende ved kjøkkenbordet. Han ser ut av vinduet, og blir sittende her helt til han går til feltsengen for å sove. Han slår av radioen, og lyset.

Utenfor kjøkkendøren ligger resten av leiligheten. Det har begynt å danne seg et fint støvlag over møblene i stuen.