lørdag 27. oktober 2007





"Undergangsstedet og døden sier:
Bare et rykte om den
er kommet oss for øre."



Javel, kjære venner. Undergangen er nær. Sannelig sier jeg dere, undergangen er nær; Knappe 10 meter fra hvor jeg sitter, finnes en liten undergang som lar deg krysse løkkeveien uten å risikere trafikkuhell.
Vi snakker i dag om undergangen. Mennesket som art er kun én, om enn den som har satt de dypest arr i naturens historie, blant flere hundretalls millioner arter i planetens historie. Og nå er vi på vei mot den sikre undergang. Ikke ulikt et hvilket som helst tidspunkt tidligere i historien vår. Vi går alle undergangen i møte hele tiden, uten unntak. La oss ofre de tidligere arters utryddelse og undergang et par tanker.

Dinosaurene, de majestetiske øglene som vandret jorden for en stund tilbake. Kjempene som tilsynelatende var uskadelige, måtte til slutt bite i det sure eplet og se seg slått av naturens lunefulle jernhånd. Og hvordan døde de ut? Sannsynligvis ble de slått ut av at et stort himmellegeme kræsjet inn i jorden og kvalte nevneverdige deler av planetens innbyggere. En storslått utgang av historien for en storslagen art! Og vi kan bare drømme om eventyrene som utspant seg i "the aftermath", hvilken historie om overlevelse og stålvilje det må ha vært.

Hvordan er utsiktene våre for vår egen utgang? I disse dager er apokalypseradaren på full styrke, og alarmen går støtt og stadig hver gang temperaturen endrer seg, eller atomkraft og krig viser sitt heslige ansikt for oss. Men mange glupe hoder har gjentatte ganger påpekt at vi står ovenfor flere mer umiddelbare trusler enn krig og klima. Selv om himmellegemet sannsynligvs allerede er underveis, er det andre trusler som vi står ovenfor. Sykdommer, fedme, latskap, uvitenhet og helgefyll er umiddelbare trusler vi alle må ta seriøst, hvis vi skal ha noen som helst sjangs til å henge med i svingene, og ikke skal bli kastet av planeten og ut i historiens mørke med alle de andre artene som har tatt kvelden i løpet av de siste 100 millioner år.

For det er jo naturlig at en art dør ut om man ikke er tilpasningsdyktig nok... Og det hadde vært forferdelig om krigerarten mennesket skulle bli for feite til å gjøre annet enn å velte seg rundt og desperat prøve å stappe i seg litt junk-food før kometen eller krigen tar oss av dage. La vil vel ikke la oss ikke snyte for menneskets post-apokalyptiske eventyr? Eller skal vi gidde å prøve engang? Hva skal vi ta oss til når de mest domestiserte av oss har lagt seg ned for å dø?

Det blir jo ikke noe blogging når alt går lukt til helvete og 7-11 stenger.