På innsiden

"Jeg får bare lyst til å danse med deg!"

Det var det han sa. Egentlig sa han mislykket kjærlighet.

Hun sa ingenting.

For hun var det bare ord som passet sammen.

For han var det genuine ord fra en som har forstått noe han ikke visste var der.

Tenk å ha rørt et annet menneske, helt ubevisst. Nittiniprosent utilsiktet.

Tenk om han visste at hun bare faket.

Tenk om han visste at hun hadde et påtatt perspektiv og en ikke-eksisterende bevissthet.

Tenk å være en maskin, en maskin som spyr ut klisjéer.

Klisjéer; som små og delikate kanapéer servert av en stiv mann med et stivt smil og hvite hansker. Små og delikate kanapéklisjéer som blir spist av en vulgær mann uten smaksløker og magemål.

Ganske meningsløst.

En nærmest tilfeldig sammensetning av ord har blitt til et utklipp teipet fast på innsiden av en kjøkkenskapsdør. Et utklipp av en nærmest tilfeldig sammensetning av ord har fått til formål å skape bevissthet og ettertanke. Hver eneste morgen, hver eneste dag.

Ganske meningsløst.

…

Helt til han møtte henne og bare fikk skikkelig lyst til å danse og fortelle henne hva som var på innsiden.

Chicago 31/4-2010

#1

Sammenflettede par i Milennium Park – hvor mange er det av dere?

Noen pøser inn en varm og ukjent luft i tonnevis over gressplenene. Den er tung, mettet på en måte, en måte som er ukjent. Hold på hattene. Kontrollér kjolene. Over tårner tårnene. Har de bygget for høyt igjen, på slettene? Hvert tårn et mulig mål – mulig å se for seg en jumbojet som smeller inn i sidene – skrikene fra parken, flammene fra flybensin som brer seg over oss som et lysegult og skittent snøskred. Tenker dere alle slik, om skyskraperene, eller er dere like bekymringsløse som dere virker?

Sammenstøpt par i Mil-park, sett nedenfra og på skrå, dere står på et steinplatå. Sett nedenfra på skrå – i motlyset mister dere all farge, og smelter sammen i dette grå – en grå statue – symboliserer det smeltede – smeltet sammen under smellet fra skyskraperene. Enda er de urørte i høyden. Bærebjelkene bærer enda. Flybensin har ikke svekket dem. Sammensmeltet, nedenfra på skrå – platå – hvor mange er det av dere? Hvor mange? Hvor mange av dere er med den samme om et år, neste høst, neste vår? Statuen – skulpturen er også noe flyktig. Når dere går ned igjen vil dere igjen få hver deres farge. Han – sort som asken etter svidde, trivielle dokumenter i tusentallet – plutselig på vei ut av en unaturlig rift – suges ut fra skapene, raskt, raskt, før de bremses av den tunge luften. Plutselig, og på skikkelig – fem hundre meter over bakken. Seks hundre. Syv hundre. Hun – lysere enn han – lyset på himmelen før solen står opp. Sidene i en gammel bok. Veggene i et gammelt hus. Når dere trør ned har dere igjen fått hver deres farge. Hver deres kropp, og hver egen sin vilje – trekker i hver sin retning.

#2

Er dere enda engstelige mellom byggene? Skjønner dere ikke at dette er nok:

To hender i en park,

skjønner dere ikke at dette er nok:

At du løfter henne så høyt du kan – hun er høyere enn høyhusene fra din vinkel.

Skjønner dere ikke at dette er nok: Å kysse.

Skjønner dere ikke at dette er nok:

Å le i skyggen av disse gigantene. Å kaste rundt på en frisbee – er ikke det nok? Å nesten sovne i skyggen – er ikke det nok?

Det er nok.

Det er nok å være fryktløs. Det er nok å være bekymringsløs. Det er mer enn nok å glemme.

Nå er det bare å glemme, igjen.

:X , xxx, klemz, Hadet bra, klm fr mg

"Dersom du var nær meg, og eg hadde anledning til å gi deg noko i avskjed, så ville eg ha gitt deg eit kyss og løfta deg fem centimeter over bakken medan eg klemte deg inntil meg."