Havneliv

Jeg bor et sted hvor ingen kommer til, og ingen kommer fra, og ingen kommer seg noensinne herfra. Dette er noe alle egentlig vet. Men hvis du hever stemmen mot disse gatene, vil det gå en sterk mumling gjennom smugene, og du vil sannsynligvis havne i et helvetes håndgemeng.

Jeg bor et sted hvor det ikke bare skjer gode ting med menneskene som også bor her med meg. Jeg bor et sted hvor det av og til virker som om gatene omrokkeres og forandres når man lukker øynene for å sove, for deretter å våkne til en ny form for labyrint man må lære seg å navigere. Det er noen som graver om natten, det er noen som flytter på gatene og stiene. Hver dag lærer vi oss rutene på nytt. Hver dag går vi over de samme steinene.

Jeg bor et sted hvor folk kan finne på å slå etter hverandre, snerre og banne og spytte ved hverandres føtter. Jeg bor et sted hvor man kan se ting en ikke vil ønske å se. Men det er også et sted hvor man kan bruke en hel kveld på å le med en jente, ramle inn i en liten bakgate, og presse seg mot hverandre, mot veggen, mens man merker at alle tanker fordamper ut av kroppen, musklene, senene, ut gjennom hodet og videre oppover, som lett vanndamp.

Jeg bor et sted hvor man av og til kan sitte og se solen farge stadig mer av fjellsiden, mens man selv sitter dypt nede i dalen, låst fast på en benk, man klarer bare ikke gå hjem, kommer til å sitte der i flere timer, allerede iskald. Gjennomfrossen. Jeg bor et sted hvor barene åpner tidlig, og stenger tidlig, og etter det er du for det meste overlatt til deg selv og gatene. Jeg bor et sted hvor horene biter seg fast i jakkeermet ditt, rykker og napper, uansett hvem du er eller hvor du er på vei. De låser kjevene sine, og nekter å slippe taket. Unntaket er oss som hører til her. De er en del av oss, og vi en del av dem. Vi vokste opp med våre horer, og vi tar vare på våre horer, alle våre horer.

Jeg bor et sted hvor skipene legger til i tåken, og lar lurene sine drønne inn over kaien, drønne forbi alle kraner og varehus. Oppe på fjellet hører man nesten ikke denne lyden. Men vi er ikke oppe på fjellet. Vi er nede i tåken, som en ikke kan skille fra røyken, som en ikke kan skille fra lufta. Her nede fyller lyden av skipshornet alt og alle, overdøver alle tanker. Overdøver alt. Når skipene ikke er i havn forstummer tåken alle lyder, som snø. Vi har ikke snø her – vi har regnet mot kinnet, sluddet og sølen. Tåken får lykte til å se ut som lanterner i snøstorm. Ellers er det helt stille. Fra vinduene på gateplan kan du høre klokkespill fra kjøkkenet. Lyder fra kopper og kar, små messingbjeller i kvelden.
Jeg bor et sted hvor man trenger en varm genser og en varm lue for å komme seg gjennom dagen. Et sted hvor man samler seg i små tette rom for å røyke og drikke kruttsterk kaffe med store mengder sukker i. Vi tar hverandre i hendene, og ser oss over skuldre. Vi sitter stille og holder kjeft. Ingen kommer seg noensinne herfra.

Del 1

I det raude lyset ditt
har eg vore lenge

No kan eg sjå deg
sjå
kan eg nå deg

Eg har rørt alt ved deg
som eg kan røre ved
utan å  bryte lova

Del 2

Lengter etter å bryte med noko
bryte med deg
Der i det raude lyset
la eg handa på deg
du sov
eg kjende på deg
og lurte på korleis du kunne sove

No som eg bryt med deg

Stilling i ei rekke

Grøftegravaren var  i Verdun

Og vraltar rundt på syltelabbar

snørrat i den naudsynte nasen

sånn dei gjer og gjor

dei som sprang her

og grov

med rifler dei knapt kunne bære

og no spreng dei armar og bein

av dei då dei speida og spada

ein låg og lada

tåka seig inn

og nokon ropa

Er det noko liv der ute

Gravaren rulla seg med beinrestar

og ler

Ein tango på ein offentleg stad

Naken, i eit romarbad

I eit slakteri

i kristendomen

i røyndomen

stenkar han med alt han gjor

han låg i dekning og glor

Soldaten kjem nærare

Fysst er det rifla

så er det kniven

så er det neven

så er det spaden

No er fienden kome så nær

at dei blei nødd å begrave han

tolv mann

gravlegg han

i djup sorg.

Reiser dei heim som sigerherrar

og knullar damer

enten dei vil eller ei

Han

Han har vært her lenge

går for det meste igjen aleina

Han mangler orda til å gripe verda hennes

og trenge seg på ho

med heile verda si

du ser han aldri i augo

men heile kroppen hans er auge

364 dager i året

23 timar i døgnet

som han nyttar fullt ut

Den siste timen

skal kvile i tankane hennar

som ein kulp, kor sjølv

råttne greiner

blir vakre

Du treff han stadig med piler

Ikkje den typen som dobbeltklikk

Men den typen som Sebastian såg i sin siste time

Verda hans er som ein himmel fyllt av piler

Bueskyttarane slepp

og sender hagl

Den som står i regnet blir truffet

Den som står i treffet blir våt

Gjennombårra av piler

står Sebastian ved pålen

og skimter årsaka

Langt der ute

Kor elva treff hav

og blir til fjell

som ho renn ut av.