mandag 14. desember 2015

Etter, det hugsar eg ingenting

"Det ein ikkje leiter etter, kan ein ikkje finne". -ukjend




Når opplevinga vår av tid og rom tek slutt, sluttar me å eksistere. Å sjå fram og tilbake i tida er ei parallell handling. Som å kike ut i rommet, og samstundes inn i materien. Me kan gjere dette gjennom sansane våre, eller i fantasien, og det me tar til oss frå desse prosessane, er av relativ relevanse i tida vår.


Kor er me, kor skal me og kor har me vore, er på alle måtar spente spørsmål som fangar måten sjølvbevisste vesen tenkjer og ser verda på. Dei kan skalerast til alle situasjonar.


Me har vore på bussen, me er på grusvegen, me skal til stranda. 


Me har vore i havet, me er på landjorda og me skal til månen. 


Me var ein stad, no er me her, men me aner ikkje kor me skal.


Frå fullt signal til null signal, som musikken ein før kunne høyre på radioen, som no er borte.


Det me veit, og det me ikkje veit.


I det små er "er me aleine?" eit rimeleg og banalt spørsmål.


I det store er "nei" eit rimelig svar. 


Det største svaret er "alt finnes, og om det ikke finnes, vil det skapes". 


Dei som meiner å ha kunnskap, som ingen vil tru på, vil for all tid være utanfor, si eiga tid.


onsdag 11. februar 2015

Det er svart no.

I løpet av dei siste dagane har eg stirra inn i alt som kunne vore vakkert.

Det er ikkje mogleg å være gla her. Det står skriven ti knivar i kvert einaste minutt dei har vore her.

Her manglar ikkje på stengsel.


Blir me aldri verd noko?

Eg ser tusenvis av livsverk som blir brotne sund berre fordi det ikkje står førd i eit reknskap.

Dei som vassar gjennom blod, kva post skal dei salderast under?



Opp or mørkret stig ei ordlaus røyst mot meg kver gang eg druknar i disse tankane.

Eg er berre eit molekyl, med alt det ein partikkel drar på seg av affeksjonsverdiar så lenge ho eksisterer.


Skjeletthender grip om meg, og lyfter meg høgare. No kan eg sjå kor det var det heile byrja.

Med ett mørknar det igjen.

Ve du som leitar etter det som aldri kan finnast. Det er hundretusener som er dømte til å gå vegen som berre har brå endar.

Den dystre far min stira meg djupt inn i augo og kviskra lågt den dagen eg blei fødd:


"No er det berre ein bakke igjen guten min".

onsdag 30. januar 2013

For så stort steg tok du ut i suppa
At alt som kringsatte deg i galskapen
Var deg sjølv.

For så høgt og hardt flaug du inn i orkanhjarte
At alle fiendar snudde seg bort
og lata som ingenting
då du kraup vond og full av blåmerker ut i graset

Så sto du no der føre spegelen
og kviskra stille til deg sjølv
Du prøvde høyre så godt etter kva du sa
noterte så glasskår spruta

med eit så landa du i glashaugen
av alle stjerner du hadde pensjonert
og cava og strevde for å reise deg

Då plutselig forstod me at me kunne, i eit mørkt sekund
støtte oss opp frå helvete
men alikevel sakne det verste i oss

Blodskutte augo stirrar ut i verda og snur litt på det heile
Når ein ser slik ut, så spinn verda fortare
Men ein står fast som faen
I G-punktet i sin eigen jævla sentrifuge
blir alt klissete og treigt.
Det er lett å hate
lett å skru av

Då er det vanesakar og fanesakar
skal brenne
bøker
byttar hender raskare enn spytt treff bakken
og tusen kuler flyr mellom dei stridande
som elskar å bli truffe.

Men bunnlinja er; som i alle krigar ein vil vinne
at reknskapet viser:
ein treng fleire soldatar.

tirsdag 23. oktober 2012


Enda eit nytt år

25

Det tok ein måned før det datt
noko ut or brevsprekken

Det var ikkje ein gang adressert til deg

Hadde det vært nokon der
som kunne opne pakken
og lese det tomme brevet

Ville ein blitt sjokkert
over flekkane på det

den usynlige underskrifta
og dei styrtande orda

fredag 7. september 2012

Stål bretter ein kring orda
dei mjuke er slagne
hardt mot hardt
er ropet

Brått kviskrast det
kring stål
mjukt lyg kringom hardt

mandag 3. september 2012

Bilateral Apati

Det herska ein total bilateral apati blant dei herskande klassane. Ein konsensiøs arbeiderpartimann og to retta nervøst på slipsa. Den kvite elefanten i rommet ville berre ha det gøy, og freista være med på leken då ein velkoreografert sende ballane fram og tilbake over bordet. Det er slik i dei fleste posisjonar, at det er fleire som sitt på ballane. Men det er aldri nok ballar.

Med stoisk ro held agnostikaren ordførar handa på roret, medan han korsar seg og sender flyktige blikk opp mot himmelen og håpar at gud ikkje ser ho.

Dei satt sløvt og bladde gjennom umenneskelegt store saksframlegg som skulle inneholda alle orda som skulle gi dei tryggleiken dei trengte for å kringsette seg i fornufta si einaste gangbare valuta:
Fleirtal om vedtaket.

Lunsjen stod sakte men sikkert og mygla i bakgrunnen. Tilhøyrarbenken var tom.
Alle var sikre på at dette var noko dei kunne stå inne for.

Somme gjekk og forsynte seg av maten ein tredje gang. Det knasa i salatblad i det plastkniven sagde seg gjennom karbonaden og traff planten som om han aldri hadde vært der, og skar seg vidare gjennom den slappe møteloffen som alle oppmøtte hadde hatt i halsen opptil fleire ganger.

Det borgarlege kalaset her, minner meg mest av alt i verda om snittekalaset ein kan være så heldig å få være med på når nokon døyr. Berre at her, så skjer det på fastare basis med litt meir snipp, pomp og prakt. Brusen er gratis, og ein byttar ut gravlegginga av den konkrete menneskekroppen med å gravlegge ark dynka i kompromisset sin verdilause tev.

Hjernen og fornufta stirra apatisk inn i spegelen og håpte for guds skyld at hendene hadde gjort ein god nok jobb. Klarer me å lyfte dette opp, så skal me nok ikkje sjå om me får kasta det ut og. Dei to stirra blankt på ein annan og lurte på kor mange konsulentar det trengtes for å fake ein orgasmedebatt.

Dei retta alle litt på slipsa, og styrmannen kremta, tok på seg det sjølvsikre smilet, strauk seg over luggen og sa; "Dersom ingen har nokre innvendingar... anser eg punkt ein i forslaget for vedtatt".

"Det er ein viktig debatt å ta, og han var sannelig god". Det nikkast på alle kantar. Eg skjønner ikkje heilt om det er skjevo eller saka han snakkar om. 

Bunke etter bunke skyv ein skriv etter skriv frå seg og ned i krypta kor ein tygg dei sønder og saman, for å sette det skrevne ordet ut i livet. Amen.

Det er som ein dans. Berre at ingen utanfør kan høyre musikken.

Ute i byen dura verda fram som om ingenting hende. Der inne løfta ein papirlappar opp og ned som galne, nett som ein har gjort med vekslande suksess heilt sida antikken.

Tenk om Gud hadde skrudd av lyset i morgo, og alt var forgjeves.

mandag 30. juli 2012

I drift.

Dagar har berre eit visst antal timar. Dagar har fleire. Eit kløktig ordspel om døgnet tar lengre tid å lese og forstå enn du trur.

Tida er som vatten seier dei.

Livet er som elva har eg og hørt.

Men eg seier til deg:

Det går ikkje an å drukne i tida si. Du kan berre tru det.

søndag 8. april 2012

Bro

Når han ser hvordan det gnistrer i øynene hans, skjønner han at de i det minste kommer til å synke ned i havet med flagget høyt og stolt hevet.

De klamrer seg fast til hverandres hender, og strekker seg ut så lange de er, som om de prøver å være et stort fly som farer nedover gaten, som om de er i ferd med å fortelle en forferdelig stor fiskeskrøne, strekker hverandre ut som strikker, før de farer sammen, og kolliderer og skrattler. Flankert av to halvfulle flasker, som de skåler med like ofte som de drikker. Nå er det like før de skåler bunnen ut av flaskene, og bunnen ut av seg selv.

Beina farer over brosteiner i en farefull ferd. Det er noen som har tatt tak i gaten i den andre enden og holder den over hodet, alt er en evig nedoverbakke, faller framover, faller og skåler og skratter.

De finner en fyr som sitter med hodet godt gjemt i armene. Armene har han godt gjemt mellom beina. Hele kroppen er krummet slik at det virker som om han prøver å se inn i sine egne nesebor akkurat denne natten, og akkurat på dette stedet, midt i en lite trafikkert, men forholdsvis velopplyst gate i utkanten av lysløypa.

De passerer et par, for øyeblikket i oppløsning. Han krever lydhørhet og troverdighet. Hun, et glanset bilde på vantro og oppgitthet. Idet de passerer tar krangelen brått slutt, slik de ofte gjør, idet skammen av tanken på at noen andre skal få vite om problemene trer inn. De to passerende smiler til hverandre, holder godt kjeft og tenker at de er glad de ikke er han. Eller henne. Lengre ned i gaten er utsiktene mer håpefulle. Her står en mellomstor ansamling likesinnede. Situasjonen er kaotisk, men med høy moral. Etterfestens store arrangør og kveldens redningsmann har mistet husnøkkelen mellom sprinkelene i et avløp. Han ligger bøyd over avløpet, med all sin kroppsvekt på knærne, og stillingen minner om det siste og avgjørende støtet i en omgang biljard. Han låner et smykkeanheng av en ung kvinne, og senker det ned i avløpet, som et slags isfiske. På trapp og tram sitter flere tente dynamittkuber i form av en liten ansamling festglade folk, som kun venter på at nøkkelen skal vris om og døren åpnes før de strømmer inn døren som kveg som jages ut av innhengningene sine, eller skolebarn som slippes ut for sommeren, for så å eksplodere i festlig lag der inne. De skal fylle alle leilighetens krinker og kroker, de skal sitte og stå på alle steder, bruke hver kvadratmeter. På kjøkken, på bad, i kott skal det skråles og røykes og søles og drikkes.

De to møter ansamlingen mennesker som en saktegående elv møter en klynge steiner. De splittes opp, og sakker ned farten, prater og ler og utveksler fraser med guttene og jentene, inviteres inn og vurderer det, før de til slutt samles igjen på den andre enden, og fortsetter videre nedover mot havna. De tømmer i seg siste rest i vinflaskene sine, og kaster dem med bravur til bakken, før de klatrer over et gjerde som leder ned til en langstrakt flytebrygge. Bryggens svaiing og duving synkroniseres på etter eller annet vis i harmoni med deres eget utstadige og fallende ganglag, noe som gjør at deres ferd mot en liten seilbåt som ligger forankret ytterst på bryggen ville fortont seg overraskende stabil dersom noen fikk se dette.

De border båten, og romsterer med hengelåsen til kabinluken. Får fjernet både lås og luke, og forsvinner ned i kahytten en stund. De kommer opp med flasker som glinser brunt og helbredende, og tar en ny røyk hver før de løsner fortøyningene, og lar båten gli av sted.

Båten forlater gjestehavnen i en vid, slak linje mot bybroen. De to står stille nå. Nok en gang arm i arm, og med hver sin flaske. Og ser opp mot det store støpeverket i betong og jern. Det blinker svakt fra enkelte røde lamper som er festet på broen for å varsle fly og helikopter.

Når de har stått slik og stirret en stund, opp på betongen under broa, og båten glir ut mot byfjorden og de tiltakende bølgene, går de under dekk for å spille kort og glemme resten av verden.

torsdag 5. april 2012

I dag feirar me og påske

Kjære kyrkjelyd!

Det er ein glede å ynskje dykk hjarteleg velkommen til messe her i dag, på skjærtorsdag. Dagen der alt skar seg. Det er dagen då nattverden blir innførd, då Jeus og disiplane sitt i Getsemanehagen, Jerusalem og Jesus seier dei velkjende orda ”gjer dette så ofte dykk kan, til minne om meg.”

Skjærstorsdag er ein vond dag på mange måtar. Og me kjenner til det meste frå før av. Judaskysset, forræderiet, og soldatane som tar Jesus til fengselet. Allikevel så tenkjer eg at denne dagen og på mange måtar er ein gledesdag. Det er faktisk på skjærtorsdag at eit av dei største ofra i bibelfortellingen blir gitt.

Eg tenkjer sjølvsagt på Judas Iskariot. Det er ikkje mykje det står skreve om han. Me les fysst om han i Johannes 12,6. Der står det at Judas har ansvaret for pengekassen til disiplane og underslår små beløp til seg sjølv. Kva som skjer i Getsemane kjenner me så godt til frå før, men kva skjer vidare med Judas?

I Matteus 27,3 kan me lese om at Judas angra det han hadde gjort. Han freista gi tilbake pengane, men verken tempelprestane eller soldatane ville ha dei. Judas blei så sint at han kasta sylvpengane frå seg på gata og sprang ut i natta, med all skulda for Jesus si forferdelege daud på skuldra sine.

Til og med fiendane til Jesus ville ikkje ha noko med Judas å gjere, og disiplane skøyv han og frå seg ut i kulda dei med. I dag veit me betre. Me skal tilgi dei som angrar. I Matteus 27,5 og Apostelane sine gjerningar 1,18 kan me lese om kor grusomt det endte i denne historia, då Judas går hen og tar livet av seg sjølv, ved å henga seg i eit tre.

Det står skrive i Johannes 13,27 og i Lukas 22,3 at Judas var ein reiskap for Satan, som for i kroppen hans og fekk han til å forråde Jesus. Han hadde altså ikkje vilje til det, men ansvaret for det. Ein kan spør seg sjølv, om dette kan stemme. Eg trur ikkje at det var Satan som for i Judas. Me kunne ikkje ha feira påske slik kristne gjer i dag utan at Judas ofra seg. Det var han som gjorde at Jesu kunne døy, stå opp og gi oss evig frelse.

Judas hadde ikkje ein himmel som venta på han. Han var ikkje sonen til Gud, men kva veit me om kva Gud sa og fortalte til Judas på skjærtorsdag? Er ikkje mirakelhistoria om Jesus avhengig av sviket? Korleis i alle dagar skulle me ha fått Kristus opp på korset hadde det ikkje vært for Judas Iskariot.

I dag, kjære kyrkje lyd, feirar me Judas Iskariot, og eg håpar me kan late oss inspirere til å tilgi kvarandre, sånn at me får ein meir freidsam eksistens her på jorda.

Eg vil syngja hans namn.

Amen.

søndag 25. mars 2012

Dette er og Europa

Dette er og Europa
Ein står laglig til hogg
med ei tydeleg notatblokk
som fordrar
ein tydeleg penn

Skriv du tydeleg du?
utan at orda er spende
føre ei lysfyrt vagn
som blir dratt over
skyline

tirsdag 7. februar 2012

Bekreftelse på mottatt søknad - Stavanger3000

Kjære Tankepolitiet

Bekrefter med dette å ha mottatt søknad om støtte fra kulturbyfondet til prosjektet Stavanger3000
Endelig vedtak fattes av kommunalstyret for kultur og idrett 26. mars


XXXX  |  Rådgiver Kulturavdelingen

T XXXXX  |  M  XXXXXX


Er til  stede - vil gå foran - skaper framtiden
 

onsdag 1. februar 2012

Søknad til Kulturbyfondet - Stavanger3000




Til Kulturbyfondet

Vi representerer en brokete forsamling av unge Kunstnere, Gründere og Næringslivstopper som sammen har utviklet prosjektet Stavanger3000. Det er en framtidsvisjon for elementer av østre bydel, hvor vi gjennom tilegning av høykompetanse fra innovasjonsmiljøet ved Universitetet i Stavanger og entrepenørmiljøet i KunstEntrepeneur og Gründerfabrikken Øvre Kleivegate 15, har klart å realisere noen av hovedmålene i charterdokumentet som ble vedtatt av en hel rekke kulturaktører i 1996.

De fleste av initiativtakerene kommer fra regionen Greater Stavanger, og har klart å mobilisere både kulturell og økonomisk kapital inn i prosjektet fra før av. Blant annet har næringslivsforumet Grail Intervention satt av 300.000 til lokaliteter, opptrykk av visittkort og andre trykksaker.

Organisasjonen vår er bygget opp rundt demokratiske prinsipper, noe en kan se i organisasjonscharteret og kartet som de kan se i vedlegg nr. T3.


Vårt hovedmål er å arbeide for maksimal kontinuitet, synergi og utnyttelse av de kulturelle mulighetene for Østre bydel i den overskuelige fremtiden spesielt med tanke på utøvende rytmisk musikk og dans. Vårt arbeid er preget og inspirert av Kunst & Tenketanken "Tankepolitiet" som vi engasjerer i alle våre prosjekter. Vi har desverre i etterkant av finanskrisen mistet mye av våre aktiva som har vært investert i globale prosjekter hvor en har søkt å mobilisere adekvat kapital slik at en skulle kunne gjennomføre prosjektet i ett steg, i stedet for å måtte arbeide i prosjektet med en epokeisk delingsmodell. Kalkyler og simuleringer har vist at en epokeisk tilnærming ville hatt en 20% økt kostandsramme utenfor investeringsbudsjettet, som i en utvidet konsekvensanalyse indikerer at sikkerheten rundt arbeidet ville vært noe redusert.

I løpet av de siste fem årene har Stavanger3000 primært hatt et internasjonalt fokus, hvor vi har arbeidet direkte opp mot flere deler av den administrative klyngen i ËU, Brüssel, hovedsakelig gjennom prosjektmidler vi har skutt inn i Juristfirmaet Bárelee Légal & Financé.

Vedlagt finner de en skisse over de mest sentrale delene rundt prosjektet, og vi har som nevnt allerede begynt å realisere deler av målene som er skissert opp i de enkelte delprosjektene. Det er også vedlagt prospekter over de aktuelle områdene, samt tegninger og grafikk som illustrerer den endelige løsningen på våre prosjekter i dette utrolig spennende området hvor vi håper å kunne bidra til et skapende og kreativt miljø i årene fremover. 

Vi søker herved om 2.750.000.000 kroner fra Kulturbyfondet til videre arbeid med kulturprosjektet Stavanger3000.

Med vennlig hilsen


XXX                                                      XXXX
B.C.G President                                     C.P Chairman
Stavanger3000                                       Stavanger3000

mandag 2. januar 2012

Stå ei aleine
Når sola går ned
Sitt ikkje stille
når kvelden kjem på
Reis deg i hatet
som brenn i deg no
vokt deg for livet
som skjærer i to

Lat ikkje vente
til isbrear bryt
vær ikkje vatnet
men elva som flyt
steil og standhaftig
som masta i storm
vær nett som flammen
sin etsande form

Står du i stormen
Gå stille i hus
rettlei dei gode
som blir lagt i grus
elsk det du hugsar
men kjem det for nært
skal du bryte muren
om hatet er kjært

Gå inn i tida
før du forsvinn
Riv alle grenser
slepp brødrene inn
Reis deg ei stemme
men kvi deg eit grann
Brenn alle bruer
men for guds skyld
hold stand

tirsdag 13. desember 2011

Uskriveleg

Uendeleg krinsande rundt eit uttrykk som, utan å ville gi uttrykk for eit inntrykk av å gi uttrykk for noko utover det uttrykte, det reint uuttrykkjelege, er meint å uttrykkje det uuttrykkjelege utan inntrykk av eit slikt uttrykk; å gi uttrykk for at ein ikkje kan uttrykkje dette utan å gi inntrykk av at ein prøver å uttrykkje nettopp det som manglar uttrykk, med det resultat at ”uttrykk” mistar sitt uttrykk og eit ettertrykkjeleg inntrykk av at sjølv uttrykk er uuttrykkjeleg.

Slik, men likevel ikkje slik, er umogelegheita i dette: å skrive. Slik, men likevel ikkje slik, går det til at eg skriv: eg kan ikkje, men må; eg vil ikkje, men må. Dette er imperativt; forholdet mellom meg og ord, meg og desse orda, er imperativt. I mangel på viljestyrke, i mangel på ambisjon, er det berre dette imperativet som held orda og meg saman, er det berre imperativet som er. Det er: det er nettopp det det er, og det er berre det det er. Så langt er det til å leve med. Imperativet er på eit vis skriveleg. Men på eit tidspunkt må ein skape. På eit tidspunkt kan ein ikkje lenger skrive ingenting, ikkje lenger skrive berre sjølve skrivinga. På eit tidspunkt, la oss seie no: no.

Eg har vore ute og gått, berre gått utan mål, anna enn ein eller annan gong å kome tilbake til utgangspunktet. Kvar gong eg går slike turar, håpar eg at eg skal ende opp med å gå ein stad eg aldri har vore før, men det slår alltid feil. Eg klarer ikkje vere umedviten i høve til kor eg går – eg skulle eg ønske eg kunne – og dermed ender eg alltid opp med å gå dei same keisame rutene som før. Opp bakken utanfor huset, oppover mot parken. På vegen oppover møter eg stadig på desse slitne andleta, desse skjelvande, desperate stemmene. Eg tenkjer: er det dei eg burde skrive? Her er jo flust av historier; det er alltid dette det står på. Historie, å skape ei handling, å skape menneske å lese om. Eg tenkjer: her er dei. Så tar eg av til høgre i øvste tverrgate, bortover mot universitetet, langs framsida av naturhistoriske samlingar. Ein turistbuss køyrer forbi, eg høyrer så vidt guiden seie noko om kvalskjelettet som heng i fasadevindauget. Det heng ein kval i vindauget, og eg tenkjer på havdjup, kor mykje havdjup skremmer meg. Eg tenkjer på den førre kjærasten min, som fekk meg til å kjenne meg som ein djuphavsdykkar. Etter at ho slo opp med meg, insisterande på at ingenting var min feil, skreiv eg ein tekst til henne. Det vil seie, ”til” henne, det vil seie, eg ville at ho skulle lese teksten, men eg ville aldri, kunne aldri, vise han til henne. Dette skreiv eg:

Sist eg opna auga kunne eg ikkje sjå anna enn deg, så nære var du, og det var då eg såg at du hadde vore der nede i djupet heile tida og venta på at eg skulle puste ut og søkke ned til der du var, men eg pusta ikkje, eg har aldri heilt pusta – det er desse lungene mine – og trykket er så stort og tungt der nede og djuphavsfiskane, dei groteske djuphavsfiskane som lokkar med stikkande auge og glinsande tenner, eg kan ikkje symje med dei, eg kan ikkje symje med deg;
men likevel, likevel tok du handa mi og pusta for meg, pusta ut slik at me sokk, og me sokk til det blei så mørkt at eg kunne ikkje sjå anna enn deg, deg og lokkelysa til dei groteske fiskane, og eg tenkte at alt eg ser her nede har eg aldri sett før, alt eg gjer her har eg aldri gjort før, mens du peika omhyggjeleg på fiskane som eg frykta men som du kjende og etter kvart, sa du, etter kvart skulle eg og få bli kjent med dei, dette sa du, mens me sokk endå djupare;
og endå då du stoppa ville eg søkke endå litt djupare for å finne endå fleire fiskar, men då eg skulle opp til deg att fann eg ut at eg ikkje kunne puste inn.


Så går eg vidare, mot Dragefjellet men ikkje heilt bort, ned kleiva, mot Nøstet, gjennom Nøstet mot Nordnes, fordi bustadkomplekset, opp trappane til parken. Det er alltid der eg endar opp. På tuppen, på enda av neset. Omringa av fjord og park og svermande par, og ein totempæl. Eg fiskar opp notatboka frå veska, forsøker å tenkje, forsøker å notere ned ord som er verdt blekket i pennen, men alt som kjem ut er stadig vekk, stadig vekk, dei same orda i forskjellige rekkefølgje. Eg får vondt i hovudet av desse stadige mislykka forsøka; eg står fast i ei ordmyr.

Han skriv: eg bur i ein røyndom som ei såpeboble som heile tida trugar med å sprekke og velte det heile over meg. Eg bur i ei såpeboble i røyndomen som er fylt av det heile, og ingenting trugar med å velte over meg utanfrå. Eit stort ingenting rommar ein røyndom som rommar meg. Ingenting er meir skremmande enn denne røyndomen. Figuren i spegelen føre meg trugar med å røpe at eg ikkje har sove på tre netter, eg trugar tomt attende; det som viser kan eg ikkje seie. Mitt eiga spegelbilete står føre meg og er i ferd med å velte meg. Det er no det byrjar. Språket ebbar ut, og eg, meg sjølv nærmast, ebbar i kor. Eg syng på ein song som ikkje finst, eg spring ifrå min eigen eksistens. Det er no det byrjar å slutte. Og eg lurer berre på kor.

Eg skapar dette. Så ser eg gjennom det, og eg ser at dette er ikkje skaping, eg har ikkje skapt. Eg har byrja avslutte, eg byrjar alltid med denne trusselen: trusselen om å plukke frå kvarandre, om å øydeleggje. Om å ikkje-skape. Eg skriv baklengs. Eg fortset:

To dagar seinare har han slutta å skrive; han kan ikkje lenger handtere det. Det å skrive er som å halde språket i kunstig koma, tenkjer han for seg sjølv. Eg skal seie det, eg skal seie det høgt neste gong eg har nokon å seie det til, seier han, til seg sjølv. Eg har slutta å skrive, skal han seie, fordi språket har tapt, språket dør og det er ingenting me kan gjere. Så skal han smile sørgmodig. Så skal han slutte å snakke. Men det er skrivinga som må gå først. Skrivinga, det synlege, det trommehinnesprengjande visuelle skriftspråket som dør for auga på han. Kvar gong han les ein bokstav får han vondt bak augeepla. Språket er dødt! seier han høgt til seg sjølv; han kan knapt skjøne kva han sjølv seier, og prøver å vinne meining att i stemmekraft. Han roper. Han roper, eller skrik, det kjem ein ulande lyd ut av han. Han tenkjer med seg sjølv at dette er den eigentlege og einaste måten å uttrykkje at språket er dødt; han blir nøgd med meg sjølv. Så tenkjer han at desse orda har han no forma inni hovudet sitt, og motet blir slått ned att.
Han set seg ned, kikkar opp på korketavla, plukkar ned eit postkort frå ekskona. Biletet er av eit digert bibliotek. Hyller på hyller med skrift. Han kjenner det trykker bak auga, som om han stira på ei lampe. Dette kan eg ikkje halde ut, meiner han å kviskre, men orda kjem ut som ein ullen klump av sprukken stemme, snørr og saltvatn. Kontoret er fullt av dette her: bokstavar, ord; overalt. Han plukkar ned ei bok frå hylla, blar opp ei tilfeldig side. Lar augeepla rulle tomt over ei side, ei side til, ei side til. Han får ingenting ut av det, det kjem ikkje noko til han. Det er fritt for meining, det heile. Det er trykksverte. Det er det heile. Det er dette som er det heile. Han peikar på orda og tunga mot tennene formar ordet «dette». Ord på papir er aldri noko anna enn det reint fysiske stoffet som utgjer kontrastar med papiret. Han peikar enno, han skulle ønske det var nokon andre i rommet som kunne uttrykke si semje når han nærmast ropar til boka: kor er meininga?


Og eg lurer berre på kor.

søndag 4. desember 2011

mandag 28. november 2011

Den siste olja

Eg har djupast sett aldri vore i Sandnes, men her ein dag då eg tok toget forbi såg eg eit glimt av håp lyse mot meg. Det var eit stort betongbygg som vart øydelagd. Armeringsjern og stål stakk ut som beinpiper or eit opent brudd. Eg hadde ikkje sett liknande sidan 2001. Innmaten i bygningen lokka meg ut or huden og sendte tankane mine ut i verda.

Sykkelbyen Sandnes og Bombebyen Baghdad er to likandes stader. Her er det eit utruleg mangfald og dei framandkulturelle innslaga er av langt høgare kvalitet enn her heime. Der er det lottotrekning annakvart minutt, og kvart femte minutt kræsjar ein Humvee inn i ein moské. Kvart femtende minutt blir nokon utsatt for blind vold i Greater Stavanger, eller Sandnes-regionen som det eigentleg heiter. I fire av ti tilfeller er Humvee-føraren ein republikanar, i alle tilfeller har dei overlasta tilhengarar.

Kvart femte sekund kjører ein SUV inn i ein garasje i Stavanger. I samtlege tilfeller er føraren imam i si eiga Stavangeresque Al-Aqsa, og kommandør i si eiga terrorgruppe.

I sytten av tjuefem tilfeller er voldsofferet frå områder utanfor Greater Stavanger. I halvparten av tilfella er gjerningsannen positiv til det nye konserthuset.

Dersom du vil lese meir om det kan du taste deg inn på ulike side på internet. Der står det litt om alt i den sjargongen du helst vil ha. Du kan lese kommunale reguleringsplaner, lokale politivedtekter, journalistar sine bloggar, nettaviser, prisoversikt i frå fiskedisken og lokale amatørpornosider dreve av høgare utdanningsinstitusjonar.

I Greater Stavanger så er me kompromisslause innovatørar og grunnlegjarar av alt. Trudde du at det var brustein alt det du trokkar rundt på med stilletthæler i vintermørkret? Nei, det er grunnsteinar nedlagt av Stavangers forsvunne sønner og døtre. Mislykka prosjekter som aldri fekk livets rett. Dei nanvlause som kanskje berre fekk eit takk i form av ei banan frå tante Ada, før ho blei forvist til horestrøket.

Har du nokon sinne plukka opp ein av desse grunnsteinane? Snudd litt på han og leita etter eit namn og ein årsak? Dei stod der ein gang i tida. Eit ateliehus, ein tanke, ein kafe, eit band, ein engasjert læear, eit klasseprosjekt, ei klassereise til Auschwitz gjennomført av ein jødisk familie med «tilknytting til Rogaland» som det så fint stod på Eiganes gravlund.

Har du tenkt på kor fundamentalistisk Stavanger er? Det er den mest lukka sekta i verda. Oljesekta. Dersom du fortel nokon på austlandet at du jobbar i Statoil, så trur dei at du står i kassen og sel bensin. Men du veit betre. Du er sysselsatt med å pumpe opp petroleum, sjølve livsblodet i sardinbyen, oljehorestaden. Me driv aktivt misjon for meir pengar enn nokon anna kommune i Noreg. «eg e fra Stavanger, gjør de någe», «eg e fra STAVANGER, va det någe», «EG E FRA STAVANGER, EG E NÅGE».

Korleis står det til med deg Houston? Du vakraste utopia, med hengande hagar og gullslott som heng i fjellsidene, bygde av maurerar, med arabiske byggherrar. Du Houston, som helsar oss så vakkert østen for blaane. Vakkert spegla i sollyset frå vesterlanda, sender me skip etter skip for å vinne deg tilbake til det heilage stavangerske keisardøme. Eg hugsar eg høyrde på ein handelsreisande. Han fortalde om dei mest forunderlege ting. Basarar, skrikande kramkarar, blåmenn og skip i frå lenger aust enn nokon annan hadde vørri. Eg drog krakken bortåt glaset, og satt meg til å kike ut i mørke natta. Leita etter ei ledestjerne som kunne ta meg heim til deg, men alt eg såg var akterlanterna frå eit kvitt cruiseskip som fortlot oss.

Helsesjefen melder om syfilis kode gulbrun. Syfilisgalskapen fusjonerer forsiktig med den godt innolja økonomien, og dei store luftstripene etter cargokulta Stavanger synk sakte ned i den nådelause tomheita som alt her er tufta på.

Kan hende Arne Rettedal med hammaren, stig ned frå himmelvogna si, og med eit krafttak lyfter heile byen opp av sørpa. Han som sjølv drog Gullfax og Sleipner ut i havet, for å fiske opp Midgardsormen. Dei fekk han på land, stykka han opp og la han i hermetikk. Det samme gjorde dei med siste helgenen som låg gravlagd i domkyrkja. Dei selde han som suvenirar, beat for beat då silda forsvann.

Han skulle ha tordna mot jotnar og underjordiske: «Slimål og nidauge har karra segg opp i Bredevatnet! Dei hev fengje føter og sitt i alle ledd. Dei hev fengje mannaham, og no sleikar dei opp svette og blodsporet frå då eg leia folket ut i Hafrsfjord, med Gullfax og Sleipner spend føre vagni, og treiv dei engelske trellane ut i havet og heim der dei hørde heime!»

Kvart femte sekund blir ein siddis personlig fornerma og indigndert. I tjuetre av tjuefem tilfelle er det ein utlending, gjerne ein bergensar eller austlending som har skyld i reaksjonen. I femten av tredve tilfeller får det fatale konsekvenser. I ett av hundre tilfeller blir det nevnt i politiloggen. I ett av tusen tilfeller blir det diskutert i Aftenbladet. .

Ein gong kvar fjerde time blir offentlege pengar slusa inn i bekjente sine verksemder. Dersom du vil lese meir om det foreslår eg at du flyttar frå byen.

Ute på tusenårsstaden, ein bleik kopi av festplassen i Bergen, brygga dei til storm. Alt burgerkingbåset hadde blåst opp på domkirkeplassen, og ein etter ein kjem dei opp av Vågen. Nordsjødykkarane som aldri gjekk av skift i syttifire. Sjelene til alle dei som tilbrakte liva sine i Stavanger sin sosialomsorg frå 1600 til 2011. Akkompagnert av slitne dresskledde musikantar med sjellause augo, og utsulta kropper, stavrar dei seg på underutvikla bein, rundt Breiavatnet med faklane høgt heva.

Rett som det er mistar ein av dei fakkelen sin på bakken, og med eitt står alt rundt han i brann. Det spreier seg som ild i tørt gras. Det tar ikkje meir enn eit par sekund før heile sentrum er overtend, og Siddisen si dødsralling ljomar over Jæren.

Lenger sør står ein bonde og kikar nordover. Han gir faen.

tirsdag 22. november 2011

Grisemøte

Det vart innkalla til Grisemøte
Alle involverte benka seg runt trauet
Eg stod og lente meg mot høgre
Men trivdes best i sentrum

Me stirra djupt inn i dei fortvila augo til kvarande

Eg prøvde å ta orda
Men hadde ikkje lydane
Kan hende eg kunne lånt nokre gode ord frå ein annan
Diverre hadde alle havna i samme situasjon som meg.

Sånn stod me då, i timasvis, og stotra og grynta
og hadde parlament på vår eigen måte.

Ein etter ein svolta me i hjel,
Nokon hadde skreve ein beskjed på golvet
men innan bonden vakna


Var alt grisa over

tirsdag 25. oktober 2011

Havneliv

Jeg bor et sted hvor ingen kommer til, og ingen kommer fra, og ingen kommer seg noensinne herfra. Dette er noe alle egentlig vet. Men hvis du hever stemmen mot disse gatene, vil det gå en sterk mumling gjennom smugene, og du vil sannsynligvis havne i et helvetes håndgemeng.

Jeg bor et sted hvor det ikke bare skjer gode ting med menneskene som også bor her med meg. Jeg bor et sted hvor det av og til virker som om gatene omrokkeres og forandres når man lukker øynene for å sove, for deretter å våkne til en ny form for labyrint man må lære seg å navigere. Det er noen som graver om natten, det er noen som flytter på gatene og stiene. Hver dag lærer vi oss rutene på nytt. Hver dag går vi over de samme steinene.

Jeg bor et sted hvor folk kan finne på å slå etter hverandre, snerre og banne og spytte ved hverandres føtter. Jeg bor et sted hvor man kan se ting en ikke vil ønske å se. Men det er også et sted hvor man kan bruke en hel kveld på å le med en jente, ramle inn i en liten bakgate, og presse seg mot hverandre, mot veggen, mens man merker at alle tanker fordamper ut av kroppen, musklene, senene, ut gjennom hodet og videre oppover, som lett vanndamp.

Jeg bor et sted hvor man av og til kan sitte og se solen farge stadig mer av fjellsiden, mens man selv sitter dypt nede i dalen, låst fast på en benk, man klarer bare ikke gå hjem, kommer til å sitte der i flere timer, allerede iskald. Gjennomfrossen. Jeg bor et sted hvor barene åpner tidlig, og stenger tidlig, og etter det er du for det meste overlatt til deg selv og gatene. Jeg bor et sted hvor horene biter seg fast i jakkeermet ditt, rykker og napper, uansett hvem du er eller hvor du er på vei. De låser kjevene sine, og nekter å slippe taket. Unntaket er oss som hører til her. De er en del av oss, og vi en del av dem. Vi vokste opp med våre horer, og vi tar vare på våre horer, alle våre horer.

Jeg bor et sted hvor skipene legger til i tåken, og lar lurene sine drønne inn over kaien, drønne forbi alle kraner og varehus. Oppe på fjellet hører man nesten ikke denne lyden. Men vi er ikke oppe på fjellet. Vi er nede i tåken, som en ikke kan skille fra røyken, som en ikke kan skille fra lufta. Her nede fyller lyden av skipshornet alt og alle, overdøver alle tanker. Overdøver alt. Når skipene ikke er i havn forstummer tåken alle lyder, som snø. Vi har ikke snø her – vi har regnet mot kinnet, sluddet og sølen. Tåken får lykte til å se ut som lanterner i snøstorm. Ellers er det helt stille. Fra vinduene på gateplan kan du høre klokkespill fra kjøkkenet. Lyder fra kopper og kar, små messingbjeller i kvelden.
Jeg bor et sted hvor man trenger en varm genser og en varm lue for å komme seg gjennom dagen. Et sted hvor man samler seg i små tette rom for å røyke og drikke kruttsterk kaffe med store mengder sukker i. Vi tar hverandre i hendene, og ser oss over skuldre. Vi sitter stille og holder kjeft. Ingen kommer seg noensinne herfra.