Bro

Når han ser hvordan det gnistrer i øynene hans, skjønner han at de i det minste kommer til å synke ned i havet med flagget høyt og stolt hevet.

De klamrer seg fast til hverandres hender, og strekker seg ut så lange de er, som om de prøver å være et stort fly som farer nedover gaten, som om de er i ferd med å fortelle en forferdelig stor fiskeskrøne, strekker hverandre ut som strikker, før de farer sammen, og kolliderer og skrattler. Flankert av to halvfulle flasker, som de skåler med like ofte som de drikker. Nå er det like før de skåler bunnen ut av flaskene, og bunnen ut av seg selv.

Beina farer over brosteiner i en farefull ferd. Det er noen som har tatt tak i gaten i den andre enden og holder den over hodet, alt er en evig nedoverbakke, faller framover, faller og skåler og skratter.

De finner en fyr som sitter med hodet godt gjemt i armene. Armene har han godt gjemt mellom beina. Hele kroppen er krummet slik at det virker som om han prøver å se inn i sine egne nesebor akkurat denne natten, og akkurat på dette stedet, midt i en lite trafikkert, men forholdsvis velopplyst gate i utkanten av lysløypa.

De passerer et par, for øyeblikket i oppløsning. Han krever lydhørhet og troverdighet. Hun, et glanset bilde på vantro og oppgitthet. Idet de passerer tar krangelen brått slutt, slik de ofte gjør, idet skammen av tanken på at noen andre skal få vite om problemene trer inn. De to passerende smiler til hverandre, holder godt kjeft og tenker at de er glad de ikke er han. Eller henne. Lengre ned i gaten er utsiktene mer håpefulle. Her står en mellomstor ansamling likesinnede. Situasjonen er kaotisk, men med høy moral. Etterfestens store arrangør og kveldens redningsmann har mistet husnøkkelen mellom sprinkelene i et avløp. Han ligger bøyd over avløpet, med all sin kroppsvekt på knærne, og stillingen minner om det siste og avgjørende støtet i en omgang biljard. Han låner et smykkeanheng av en ung kvinne, og senker det ned i avløpet, som et slags isfiske. På trapp og tram sitter flere tente dynamittkuber i form av en liten ansamling festglade folk, som kun venter på at nøkkelen skal vris om og døren åpnes før de strømmer inn døren som kveg som jages ut av innhengningene sine, eller skolebarn som slippes ut for sommeren, for så å eksplodere i festlig lag der inne. De skal fylle alle leilighetens krinker og kroker, de skal sitte og stå på alle steder, bruke hver kvadratmeter. På kjøkken, på bad, i kott skal det skråles og røykes og søles og drikkes.

De to møter ansamlingen mennesker som en saktegående elv møter en klynge steiner. De splittes opp, og sakker ned farten, prater og ler og utveksler fraser med guttene og jentene, inviteres inn og vurderer det, før de til slutt samles igjen på den andre enden, og fortsetter videre nedover mot havna. De tømmer i seg siste rest i vinflaskene sine, og kaster dem med bravur til bakken, før de klatrer over et gjerde som leder ned til en langstrakt flytebrygge. Bryggens svaiing og duving synkroniseres på etter eller annet vis i harmoni med deres eget utstadige og fallende ganglag, noe som gjør at deres ferd mot en liten seilbåt som ligger forankret ytterst på bryggen ville fortont seg overraskende stabil dersom noen fikk se dette.

De border båten, og romsterer med hengelåsen til kabinluken. Får fjernet både lås og luke, og forsvinner ned i kahytten en stund. De kommer opp med flasker som glinser brunt og helbredende, og tar en ny røyk hver før de løsner fortøyningene, og lar båten gli av sted.

Båten forlater gjestehavnen i en vid, slak linje mot bybroen. De to står stille nå. Nok en gang arm i arm, og med hver sin flaske. Og ser opp mot det store støpeverket i betong og jern. Det blinker svakt fra enkelte røde lamper som er festet på broen for å varsle fly og helikopter.

Når de har stått slik og stirret en stund, opp på betongen under broa, og båten glir ut mot byfjorden og de tiltakende bølgene, går de under dekk for å spille kort og glemme resten av verden.