Havneliv

Jeg bor et sted hvor ingen kommer til, og ingen kommer fra, og ingen kommer seg noensinne herfra. Dette er noe alle egentlig vet. Men hvis du hever stemmen mot disse gatene, vil det gå en sterk mumling gjennom smugene, og du vil sannsynligvis havne i et helvetes håndgemeng.

Jeg bor et sted hvor det ikke bare skjer gode ting med menneskene som også bor her med meg. Jeg bor et sted hvor det av og til virker som om gatene omrokkeres og forandres når man lukker øynene for å sove, for deretter å våkne til en ny form for labyrint man må lære seg å navigere. Det er noen som graver om natten, det er noen som flytter på gatene og stiene. Hver dag lærer vi oss rutene på nytt. Hver dag går vi over de samme steinene.

Jeg bor et sted hvor folk kan finne på å slå etter hverandre, snerre og banne og spytte ved hverandres føtter. Jeg bor et sted hvor man kan se ting en ikke vil ønske å se. Men det er også et sted hvor man kan bruke en hel kveld på å le med en jente, ramle inn i en liten bakgate, og presse seg mot hverandre, mot veggen, mens man merker at alle tanker fordamper ut av kroppen, musklene, senene, ut gjennom hodet og videre oppover, som lett vanndamp.

Jeg bor et sted hvor man av og til kan sitte og se solen farge stadig mer av fjellsiden, mens man selv sitter dypt nede i dalen, låst fast på en benk, man klarer bare ikke gå hjem, kommer til å sitte der i flere timer, allerede iskald. Gjennomfrossen. Jeg bor et sted hvor barene åpner tidlig, og stenger tidlig, og etter det er du for det meste overlatt til deg selv og gatene. Jeg bor et sted hvor horene biter seg fast i jakkeermet ditt, rykker og napper, uansett hvem du er eller hvor du er på vei. De låser kjevene sine, og nekter å slippe taket. Unntaket er oss som hører til her. De er en del av oss, og vi en del av dem. Vi vokste opp med våre horer, og vi tar vare på våre horer, alle våre horer.

Jeg bor et sted hvor skipene legger til i tåken, og lar lurene sine drønne inn over kaien, drønne forbi alle kraner og varehus. Oppe på fjellet hører man nesten ikke denne lyden. Men vi er ikke oppe på fjellet. Vi er nede i tåken, som en ikke kan skille fra røyken, som en ikke kan skille fra lufta. Her nede fyller lyden av skipshornet alt og alle, overdøver alle tanker. Overdøver alt. Når skipene ikke er i havn forstummer tåken alle lyder, som snø. Vi har ikke snø her – vi har regnet mot kinnet, sluddet og sølen. Tåken får lykte til å se ut som lanterner i snøstorm. Ellers er det helt stille. Fra vinduene på gateplan kan du høre klokkespill fra kjøkkenet. Lyder fra kopper og kar, små messingbjeller i kvelden.
Jeg bor et sted hvor man trenger en varm genser og en varm lue for å komme seg gjennom dagen. Et sted hvor man samler seg i små tette rom for å røyke og drikke kruttsterk kaffe med store mengder sukker i. Vi tar hverandre i hendene, og ser oss over skuldre. Vi sitter stille og holder kjeft. Ingen kommer seg noensinne herfra.