Trip report: Den selvutnevnte kulturelites valgte sedasjon.

Vennligst vær oppmerksom på at alle stedsnavn, egennavn og andre særegne kjennemerker er erstattet i denne artikkelen.

En forsinket høst har dekket brosteinene i Sin City med regnvann, gjørme og noe som like gjerne kunne vært udefinerbart slim i nattemørket. Vi går langs innfartsåren til en av byens mange lysløyper - hvor man finner skjenkesteder i hopetall, hånd i hånd med hurtigmatkjedene, kioskene, blomsterselgerene utenfor. Regnet slutter ikke i natt, vinden trykker det liksom ned i alle sprekkene som finnes på bakken. Skyller skiten ut av sprekkene. Skyller den ut, og danner etterhvert store strømmer av avfall og møkk. Skyller oss videre nedover mot byen også, sammen med mange, mange andre. Det synges, det skråles, det kastes opp i busker - det går mot en ny, glimrende utelivsnatt og saftig omsetning i kasseapparatene. Fornemmelsen av at man faktisk ikke går, men blir vasket nedover, forsvinner ikke. Ser hvordan mennesker blir som partikler, blir skylt inn på de forskjellige utestedene. Justis Nu! Står ved siden av meg, vi har stoppet opp midt i sentrum. Vi har akkurat snakket om hvordan rus, og det som ligger i de handlinger man utfører for å ruse seg, kan ses på som et slags rituelt skille mellom arbeid og fritid. Folk strømmer rundt oss, forbi oss. Alle er mer eller mindre glade, med unntak av sporadiske forekomster av de evinnelige kranglende kjærestene. Det er tilsynelatende ingenting som skiller oss fra resten av mengden. Men det er det. Vi befinner oss klinkende edru i den lovlige beruselses høyborg, og ser på mange måter denne delen av bybildet med helt andre øyne.


E. Munch: Aften på Karl Johan (1892)

Det er underlig. Disse gatene man vanligvis tråler seg gjennom i med en eller annen grad av promille virker plutselig mye mindre. Det er trangere. Folksomt. Kanskje fordi alkoholen ikke har gjort intimsonene våre mindre i kveld. Vi kommenterer menneskene vi ser til hverandre. Reduserte, ukoordinerte, famlende, egentlig ganske ufine. Hele tiden duver vissheten om at vi vanligvis tar del i denne nattlige oppvisningen. Vanligvis småsnubler vi også over disse glatte steinene, snakker høyt med dørvakter, synger, ler, roper. Kjøper hurtigmat. Avviser blomsterselgerene. Ypper til bråk. Demper bråk. Observatørrollen er uvant, men fører med seg en enorm maktfølelse. Bare det å kunne ha sine motoriske evner fullstendig i behold, et klart sinn, gir en følelse av overlegenhet.

I de blindes land, og så videre.

Turen vår går mot stedet "Piker, vin og tidvis kultur", et sted vi ellers sjeldent er å finne grunnet stedets altoppslukende pretensiøsitet. Et sted hvor frekvensen av de bevingede ord ofte øker i takt med tykkhetsgraden på stålbrilleinnfatningene. Byens selvutnevnte kulturelite går her. Det samme gjør alle som liker denne gjengen, og ønsker at de skal se dem, ja, kanskje til og med snakke med dem. Her går guttene som har lyst til å kline med de pene jenteskuespillerene, og jentene som har lyst til å tafse på de suksessfulle gutteskuespillerene. Det er på dette stedet man ofte finner folk med det jeg liker å kalle overtydelig notatblokk. Du vet hvem jeg mener. Han som skriver noe. Ja, så spennende - han skriver noe! Han har plassert seg slik at kun medlemmer i blindeforbundet vil kunne unngå å se han og hans notablokk - og han passer naturligvis på at han tidvis reiser sitt bohemhode for å dele ut spartanske og flyktige blikk til resten av klientellet. Om dette er et forsøk på å opprette en viss mellommenneskelig kontakt, eller om det fungerer som en slags trussel - ja du ser vel at jeg skriver? - forblir uvisst. Assorterte alkoholikere spennende, nytenkende og festglade mennesker i førtiårene er også å finne.

Problemet med dette stedet, denne kretsen, denne glade gjengen er som følger; etter å ha skapt et par gode filmer og teaterproduksjoner, som ikke bare var definerende, men også i veldig stor grad tilhørighetsskapende for en hel by og en hel region, og som sendte de dyktigste av manusforfatterene og skuespillerene inn på en lysende sti som skulle gjøre dem til et vanlig syn på norske TV-skjermer, slo denne gjengen seg til ro i byen som alltid på en subtil måte var hovedpersonen i filmene deres. De fanget noe sant og viktig i filmene sine. De klarte det som de aller fleste kunstnere drømmer om; å være unge, skapende og definerende, og ved hjelp av dette bli berømte og utvilsomt svært kule. Hva er problemet med dette? Jo, de slo seg til ro i byen sin. Og hvorfor ikke? Siden de selv spilte rollene i filmene, i debutfilmen med sine egne navn, kanskje filmene hadde selvbiografiske trekk, hvorfor kan de ikke bare gli stille inn i sin virkelige filmverden, et slags grenseland kunne etableres, hvor magi går hånd i hånd med det hverdagslige, et domene hvor ting kan skje, og skal skje, et rike hvor man kan gå og drikke sin helt vanlige øl, eller kaffekopp, og samtidig få et dryss av glamour og mytisk spenning over seg. De er jo her, på skikkelig, personene i filmene - de går her, du kan få snakke med dem.

Ved å slå seg til rot i sin egen selvtilfredshet på denne måten, har gjengen, enten bevisst eller ubevisst skapt et stort problem for deler av den videre kulturproduksjonen i Sin City. Miljøet for dette er for lite, og ved å legge seg selv igjen som store statusfigurer har de skapt en stor barriere som nok stenger for mange av de nye som uten hindring ville kommet fram i lyset etter sine forgjengere. Skal du lage film, skal du henge her, skal du i det hele tatt interessere deg for dette, føler nok mange at man blir målt opp mot denne gjengen, at man må gjennom deres filter. bli godkjent av dem før man kan komme videre, et cetera.

I mellomiden står vi nå iallefall utenfor "Piker, vin og tidvis kultur". Beveger oss mot inngangspartiet. En rødvinssupende dame i penklær hiver en sigarettsneip på Justis nu! Hun beklager seg så veldig. Jeg kolliderer passende nok med N.N., en anerkjent regissør. Vi går inn i lokalet. Farger, musikk, varme - og fyll. Det som i utgangspunktet er et ganske lite lokale er fylt til randen, og stemningen er utvisomt høy. Vi baner oss vei mot bardisken, og jeg roper opp vår noe uortodokse bestilling, ivhertfall på en lørdagskveld: To kaffe. Bartenderen blir litt usikker, kanskje han tror vi er fra skjenkekontrollen - han peker på øret sitt, og jeg gjentar bestillingen. Vi får kaffe, betaler. Skåler med koppene og ser utover det lille fargerike rommet vi befinner oss i. Her har vi umiddelbart i synsfeltet en ganske full skuespiller, en av hovedrollene i den første filmen. Han svaier lett til en side og smiler til alle han ser. Svaien blir etterhvert til en ganske kraftig helling. Heldigvis får han hjelp fra en blond, pen pike. Kjenner igjen ansiktet - hun jobber som bartender på et av de mer populære utestedene i byen. Dermed blir de stående. Den smilende skuespiller, og hans trofaste bartendersaltstøtte - nesten som et bedugget stilleben. Til høyre for meg står en typisk byløve. Taktisk plassert utenfor dametoalettet, og i lilla penskjorte knurrer og glefser han lekent til samtlige representanter for det kvinnelige kjønn som beveger seg ut og inn av barens fasiliteter. Ovenfor guttene opptrer han med framskutt brystkasse og småpsykotiske blikk for å beskytte sitt gunstige territorie.

Vi skåler nok en gang med koppene. Det er alvorlig varmt. Nede ved vinduet sitter Pen Ung Hovedrolle omgitt av beundrende guttevenner, eller bare gutter, eller venner. Det er litt uklart. Det lyser i øynene hennes, slående vakker, som alltid. Blikkene graviterer mot disse to polene - den kjekke skuespillermannen (for øyeblikket engasjert i stabiliserende virksomhet), og P.U.H. To gravitasjonssentre som nesten all virksomhet dreier seg rundt. Nesten som man kan dele opp de forskjellige lagene av sosial aksept. Innerst, sammen med oppmerksomhetssenteret, de aksepterte, godkjente. Et bord borte sitter grensetilfellene, de som får blikk og smil, men fortsatt venter på et opprykk i neste sosiale divisjon. I utkanten, de som sakte men sikkert forsøker å drikke seg til mot, eller kanskje bare drikke. Kaster lengtende blikk inn mot midten. Ikke smil, ikke blikk å høste for disse. Ikke enda. Men kanskje, en gang. Det gjelder jo bare å holde seg her, holde seg rundt senteret, kanskje man får innpass en dag. Gjelder jo bare å vente, holde seg gående - i mellomtiden tar tar det brune gull overhånd. Dager og netter forsvinner i venting, og rus.

Det slår meg idet jeg står der, den overveldende ufarligheten som egentlig dominerer disse menneskene. Den skjulte mangelen på enhver form for brodd. Det er ingen dynamikk i dette. Det er ingenting som er utfordrende ved disse personene. Vuggende i sin egen varme kultursåpeboble deler de ut og mottar komplimenter - all utvikling stoppet. All nyskapning unødvendig. Den selvutnevnte kulturelite trenger ikke framskritt. Stagnasjon og repetisjon er å foretrekke - forståelig, med tanke på den graden av komfort de nåværende tilstandene bringer med seg. Bedøvede, berusete, pasifiserte hedonister er det jeg har foran meg - og mot denne klippen av levende døde bryter bølger av nyskapning og dør hen. Det slår meg: Hvis man skal skape noe, noe som helst i kongeriket Norge, må man gjøre det alene. Helt mutters alene. Man må kaste idolene sine. Man må forkaste forbildene sine. Man må skape, og stå alene - ikke søk dine forgjengeres anerkjennelse. Forakt dine forgjengere.

Vi har sett nok. Vi setter fra oss de tomme kaffekoppene våre på disken, og beveger oss mot utgangen. Det er ingen som kaster sigaretter etter oss når vi går. Ut i frisk luft, ut i kanalene - nok en gang i en strøm av mennesker - promillen har steget i regnværet. Bak oss ligger fortsatt den selvutnevnte kulturelite trygt i fosterstilling, stille. Varme og trygge. Kjente og kjære. Ubrukelige. Det er som man får lyst til å rope det ut til de andre: "Kom fram! Det er ingenting farlig her! Det er ingen som vi bite dere, kom fram!" - Hvem ville høre ropet i den lovlige beruselses høyborg? Det er jo så mye annet å tenke på. Vi jobber trettisju og en halv time i uka . For hva? For at vi skal få tid, og råd til å ruse oss. Eller bevege oss geografisk. Eller stimulere primærbehovene våre på overdådige måter. Eller en kombinasjon; en geografisk bevegelse, kanskje over en landegrense, for å gjøre akkurat det samme på et annet sted. God mat, god vin, myke madrasser. Dette er livet. Dette er det du jobber for. Du sparer til en flatskjerm-TV, eller en bærbar DVDspiller. Dette er et du sliter for. Dette er det du lever for.

Rus. Gjenstander. Bevegelse. Rus. Repetisjon.



:::M

"Undergangsstedet og døden sier:
Bare et rykte om den
er kommet oss for øre."

Javel, kjære venner. Undergangen er nær. Sannelig sier jeg dere, undergangen er nær; Knappe 10 meter fra hvor jeg sitter, finnes en liten undergang som lar deg krysse løkkeveien uten å risikere trafikkuhell.
Vi snakker i dag om undergangen. Mennesket som art er kun én, om enn den som har satt de dypest arr i naturens historie, blant flere hundretalls millioner arter i planetens historie. Og nå er vi på vei mot den sikre undergang. Ikke ulikt et hvilket som helst tidspunkt tidligere i historien vår. Vi går alle undergangen i møte hele tiden, uten unntak. La oss ofre de tidligere arters utryddelse og undergang et par tanker.

Dinosaurene, de majestetiske øglene som vandret jorden for en stund tilbake. Kjempene som tilsynelatende var uskadelige, måtte til slutt bite i det sure eplet og se seg slått av naturens lunefulle jernhånd. Og hvordan døde de ut? Sannsynligvis ble de slått ut av at et stort himmellegeme kræsjet inn i jorden og kvalte nevneverdige deler av planetens innbyggere. En storslått utgang av historien for en storslagen art! Og vi kan bare drømme om eventyrene som utspant seg i "the aftermath", hvilken historie om overlevelse og stålvilje det må ha vært.

Hvordan er utsiktene våre for vår egen utgang? I disse dager er apokalypseradaren på full styrke, og alarmen går støtt og stadig hver gang temperaturen endrer seg, eller atomkraft og krig viser sitt heslige ansikt for oss. Men mange glupe hoder har gjentatte ganger påpekt at vi står ovenfor flere mer umiddelbare trusler enn krig og klima. Selv om himmellegemet sannsynligvs allerede er underveis, er det andre trusler som vi står ovenfor. Sykdommer, fedme, latskap, uvitenhet og helgefyll er umiddelbare trusler vi alle må ta seriøst, hvis vi skal ha noen som helst sjangs til å henge med i svingene, og ikke skal bli kastet av planeten og ut i historiens mørke med alle de andre artene som har tatt kvelden i løpet av de siste 100 millioner år.

For det er jo naturlig at en art dør ut om man ikke er tilpasningsdyktig nok... Og det hadde vært forferdelig om krigerarten mennesket skulle bli for feite til å gjøre annet enn å velte seg rundt og desperat prøve å stappe i seg litt junk-food før kometen eller krigen tar oss av dage. La vil vel ikke la oss ikke snyte for menneskets post-apokalyptiske eventyr? Eller skal vi gidde å prøve engang? Hva skal vi ta oss til når de mest domestiserte av oss har lagt seg ned for å dø?

Det blir jo ikke noe blogging når alt går lukt til helvete og 7-11 stenger.

you are you are

Utgangspunktet mitt er dette: Eg må sitje oppe i natt for å skrive oppgåve. Eg merker at eg er tom for kaffi, og om eg skal ha meir bittert, koffeinhaldig varmtvatn må eg ty til 7-Eleven. Eg bestemmer meg for å ta ein pause, kikke litt rundt på denne digre klumpen av ein verdsvev. Eg tenkjer som så, at kanskje det finst noko fornuftig å lese blant 
andre tankepolitimenneske. Det eg kjem over er dette:
Ein openbert forsøksvis raljerande men fullstendig livlaus fanfare av ein komplett standardisert deskriptiv-til-normativ-tirade. Ein kan summere opp innhaldet slik:
"Ikkje gjer som alle andre gjer; gjer som eg seier."

Lat meg vere den første til å arrestere deg, Unkle Dave.

"...noen ganger befinner du deg alene med dine tanker, gjerne foran elendige tv-serier med næringsløs kjappmat på fanget. Det er da du vil nikke anerkjennende til alt jeg har fortalt deg."
-Om eg nokon gong nikker anerkjennande til noko av det du skriv, må du aldri gløyme at det er fordi andre fornuftige menneske har både tenkt det og uttalt det eit utal gonger allereie.

"Ikke bare er du svak, du er et offer for og utøver av janteloven. Og janteloven er et verktøy skapt av og for mentale og kreative krøplinger uten noen evne til å stige over rekkene."
-Kva lov er det du tek i bruk i dette innlegget ditt? Kva rekker er det du stig over gjennom å skrive denne bokstavsuppa? Å trekke fram Janteloven er politisk korrekt for dei som ikkje kan 
vere politisk ukorrekte utan å stå på stolen og rope at dei er det. Slike som deg. Desperate measures.

Think! Think! It ain't illegal yet!

Takk for meg. No skal Walt Whitman få høyre det.

Jasså, ja!

Så du er en sånn en, du?
En sånn som holder tilbake en hel masse i sosiale sammenhenger for at alt skal forbli bekvemt og behagelig?
Passer på at du ikke brauter frampå og kommer med upassende synspunkter i tilfelle noen skulle uglese deg?
Tar en tyggis for å dekke over røyking eller bakfyll ovenfor din utvalgte?
Kler deg i riktige typer plagg og merker fordi sjefen din forventer det på arbeidsplassen?
Passer på at husleia alltid er betalt til riktig tid? Tar ut søpla før den lukter? Tømmer trakterfilteret med en gang kaffen er trukket? Stumper røyken din i offentlige askebegere istedenfor asfalten? Er du rett og slett redd for hva folk synes om deg og hva de ville si om de kjente deg som du egentlig er og skulle ønske du kunne være hele tida?

Da har jeg bare en ting å si til deg: Du er svak.

La meg elaborere. Du mangler rett og slett viljen til å gå det ekstra steget, til å stille deg i et ubehagelig skarpt og kvalmende gult sosialt rampelys som skiller deg fra den gemene politisk korrekte hop. Hver handling du begår er nøye vurdert og kjørt gjennom et freudiansk superegofilter som passer på at den formyndende stemmen til opphavet ditt slår som et ekko mot innsiden av skallen din hver gang du lurer på om noe er rett og galt. Du har ingen kontroll over din egen tilværelse men lar deg heller styre av omgivelser og oppdragelse. Ditt liv er konstant plassert på en rosa sky skapt for å friste fram minst mulig friksjon og garantere ditt dagligdagse behag. Livet ditt er som et fengsel hvor du får mat og kan se kabel-tv. Du har det greit men du er ikke fri til å gjøre som du vil. Men noen ganger befinner du deg alene med dine tanker, gjerne foran elendige tv-serier med næringsløs kjappmat på fanget. Det er da du vil nikke anerkjennende til alt jeg har fortalt deg.

Men det er helt greit, jeg klandrer deg ikke. Du er en del av et særnorsk syndrom som vasker over folket som byllepesten i Bjørgvin i hine hårde dager. Nesten alle rundt deg lider av det samme. De som ikke gjør det er garantert gjenstand for din forakt. Du hater dem fordi de ikke er redd for hva du synes om dem. Det er upassende å være frigjort i vårt samfunn. Ikke tro du er fri til å uttale deg, ikke tro du har en rett til å kritisere meg, ikke tro at dine meninger er unike og meningsfylte bare fordi de skiller seg fra normal tanke. Normal er et fint ord dere, så enkelt å forstå men allikevel helt uten mening eller substans når benyttet i dagligdags tale. "Han der er unormal", sier vi gjerne før vi rister på hodet og ler på bakgrunn av hvor mye mer veltilpass vi selv er.

Noe som leder til neste konklusjon. Ikke bare er du svak, du er et offer for og utøver av janteloven. Og janteloven er et verktøy skapt av og for mentale og kreative krøplinger uten noen evne til å stige over rekkene. Dine svakheter holder andre tilbake fordi du ikke liker at de er mer grenseløse enn deg.

Så gjør deg selv en tjeneste framover. Klag på dårlig mat på restauranten når du er misfornøyd. Vis finger'n til det rævhølet bak rattet som sneia deg på vei over gata. Si fra til noen hvis deres estetiske valg er på bærtur. Bryt deg uhøflig fram i barkøen, gjerne forbi noen som er mye penere enn deg. Knips en rykende sneip på en politibil og håp at disse gutta ikke dukker opp om du blir slått ned i parken noen gang. Kjøp ei skikkelig spesiell skjorte du selv synes er dritkul men som alle vennene dine hater og ha den på deg hver gang du treffer dem. Bruk sosialt uakseptable ord og termer og se hva som skjer.

Ingenting er som litt spenning i hverdagen, og det har vi nok alle alt for lite av. Ingenting er så trist som bortkasta potensiale, og gatene renner over av bortkastede potensialer. Skap litt spenning, benytt potensialet ditt. Slutt å være så svak og veltilpasset, skap litt furore og utnytt mulighetene dine.

Dette er saken!?

I vår verden må man ha en sak. Har man ikke en sak kan man bli sett på som uengasjert eller uinteressert, Ja det kan man! Kanskje til og med dumme! Spesielt unge må ha en sak. Hvis man ender opp med mange unge uten en sak, ender man bare opp med en død generasjon. Det kan være vanskelig for unge å finne en sak. Alle de gode tøffe sakene er ikke noe særlig sak lengre og man kan jo ikke bare finne opp saken for sakens skyld.

Når man blir eldre så blir også saken eldre, ja, kanskje til og med bitter. Gamle saker kan være som tørt brød. Vanskelig for unge mennesker å svelge. Men for gamle mennesker er gamle saker helt greie. Å spise en gammel sak som er som et tørt og surt kneipbrød gjør ingenting, gamle har jo røykt og drukket i så mange år at de har mistet all smak. Dessuten var saker mye verre før og tørt brød kan ikke en gang måle seg. Ja, saker var så mye verre før enn nå at man måtte ofre alt mulig for den, klær, sko, av og til et familiemedlem. Nei, saken da var ikke som saken er i dag, lett og bortskjemt. Men på den andre siden var saker før mye bedre før en saker I dag, man trengte ikke å bekymre seg for all slags. Det var tryggere for barn og saken var også mye sunnere. Ikke i forhold til saken i dag. Ja nå kan man jo nesten ikke går ut på gaten uten å være livredd. Det skjer jo saker å ting rundt oss hele tiden. Forskjellige saker går også alt for fort i dag. Hvis man blunker litt for lenge kan saken ha forandret seg helt og man må betale masse penger for å oppdatere sin egen sak.

Saken kan også være farlig. Man må alltid passe på den. Hvis man ikke man passer på, så kan jo alt gå galt. Saker kan bli for store og miste kontroll eller kanskje for små og bli glemt eller mistet. Man må også passe på hvor man setter saken. Barn burde ikke nå den, de kan ikke forstå hva saken er og bli alvorlig skadet, ja, kanskje til og med dø. Slike saker hører man jo om hele tiden.

Så hvordan kan man passe på saken? Statistikk er laget slik at man alltid skal vite hvordan det går med saken. Man kan si at statistikk er sakens vokter. Man har jo også saksbehandlere som behandler saken for deg. I gamle dager låste de ofte saker vekk, det gjør man for så vidt i dag også. Så skyter man ofte mot saken slik at den skal forsvinne for alltid. Amerikanere har bombet og skutt saken så lenge de har hatt evnen til det. Men vold løser som regel aldri en sak og pleier bare å skape flere.

Så hva burde man gjøre med saken? Jeg synes at man burde ha en sak, men noen ganger må man la saken ligge. Kanskje jeg burde plante min sak. Om jeg gjør det burde jeg gi saken masse sol og vann. Da kan jo saken bli større men på en god måte.

-heh-

what is the light

Eg kjenner det er med litt ærefrykt eg skriv mitt første innlegg hos tankepolitiet. Men det kjenst som om det er på tide. Og det startar med dette:
Fotfobi. Frykt for føter. Eg kjenner opptil fleire menneske som nær sagt er direkte redd for føter. Kvar gong eg blir konfrontert med denne abnormt irrasjonelle fobien deira, kjenner eg at eg blir irritert. Det er ikkje det at irrasjonalitet irriterer meg; 
det er meir det at ein viser avsky, til og med frykt, for noko så naturleg som ein fot. Eg har lyst til å dra denne lengre, men eg veit ikkje heilt om det er mogleg å ta det i den retningen eg på eit vis vil. Summen av det heile blir i alle høve at denne avskyen skapar ein slags avsky i meg att. Ein avsky for denne avskyen. Denne avskyen og frykten for noko som er ein del av oss alle. Noko me til ein viss grad er avhengig av at skal fungere. I stor grad har eg ei forståing for folk sine fobiar, då dei gjerne kan grunne i frykt for smerte, frykt for det ukjente, frykt for det uventa. Frykt for det ukontrollerbare. Men:
Føter.

Det er gjerne det, seier dei, at føter er ekkelt. Det kunne ein forstått om det heile gjekk på fothygiene. Men det gjer ikkje det. Det er synet av føter, gjerne endå til føter som rører seg, som skapar problemet. Og eg tenkjer "ekkelt?" og byrjar bryte ned "det ekle" på same måten som eg bryt det ned når eg må tømme sluket i oppvaskkummen på kafeen der eg jobbar, på slutten av kvelden. Der ligg fleire centimeter med matrester. Eg tykkjer det er ekkelt. Men så bryt eg det ned, og tenkjer "kva er dette?" Og eg svarer meg sjølv "jo, dette er atomar, molekylar. Dette er nettopp det same som alt anna, det er bittesmå byggesteinar sett i saman i eit visst mønster, i bestemte kjeder og samanhengar, og det er alt det er." Det er enklare å tømme sluket på den måten. Og kanskje, tenkjer eg, kanskje er dette ein måte ein kan forholde seg til verda på. Eg har ei bok på pensum som heiter "The Trick is to Keep Breathing". Det er óg ein måte å forholde seg til verda på. Desse to haldepunkta må vere eit slags minste felles multiplum, slik eg ser det. Eit slags haldepunktas atom, om ein skal drive med metadefinering. Og det skal ein, sjølvsagt.

Som ei avslutning, og berre for å gi meg sjølv - om ingen andre - ei god kjensle, skal eg parafrasere seminarleiaren min, som for eit par veker sidan sa at "eternity is not spread out along a line. Eternity is a dot. Eternity is everything, all at once." Denne tanken slår meg som nesten like appellerande som at trikset er å fortsetje å puste.

Søppeldykk og avfallskultur; Et kort blikk på det 21. århundres skattejegere. Del I.

Hvem er det som lusker i natten, romstererer i søppeldunker - løfter på lokk i mørke bakgårder? Hva har de til felles, disse skjulte skikkelsene som søker skatter i bynatten? Løfter på lokket, løfter på lokket til hele vår kastekultur - ser under overflaten av vårt blankpolerte forbrukersamfunn - hva finner de der, under? En bit av konsumentene? Finner de bortgjemte edelstener, eller avdekker de den skitnere siden av samfunnet vårt, lar det avskyelige og upassende komme til syne? Det hele kommer vel an på hvem som løfter lokket.

Søppeldykk. Hva er egentlig det? Jeg vil forsøke å avgrense definisjonen litt før vi går videre. Søppeldykking, eller Dumpster-diving vil i dette innlegget bli behandlet som den aktiviteten man inngår i når en gjennomsøker søppeldunkene/containerene tilhørende enten bedrifter eller privatpersoner, for å finne gjenstander som har blitt kastet, og dermed ses på som nytteløse av den som kaster, men som på en eller annen måte har en nytteverdi for søppeldykkeren. Merk at denne at denne definisjonen også inkluderer tomflaskemenneskene og søppelsamlerene som er et tydelig innslag i så og si alle byrom av en viss størrelse i dagens Norge. Disse to typene søppeldykkere vil jeg forøvrig se bort i fra i denne artikkelen - som skal handle om søppeldykking på nattestid. Dette vil ikke si at artikkelforfatteren synes disse to kategoriene av søppeldykkere er mindre interessante, eller ikke fortjener nærere gransking. Det skal også nevnes at navnet "søppeldykking" er noe misvisende, da det i det virkelige liv foregår svært lite dykking i søppel - aktøren lener seg som oftest bare over kanten på store containere og bruker ulike redskaper eller teknikker for å få tak i objektene hun/han vil ha fatt i.















Hvem er det som søppeldykker?

Hvem er det så som sniker seg rundt om natten for å delta i disse aktivitetene? En søppeldykker kan være studenten som lever trangt innimellom studielånene, eller kanskje en installasjonskunstner som trenger materiale til sitt nyeste verk. Andre personer dykker mest for spenningens skyld. Det er ingen tvil om at mange finner idéen om slike nattlige krumspring svært tiltrekkende. Variasjonen av omfanget i innhøstingen er også sterk. Noen foretrekker en enkel ryggsekk, andre kjører rundt med varebil på jakt etter store møbler eller hvitevarer. SD var en flittig brukt metode for å skaffe seg passord, visakortkoder eller annen informasjon for hackere på 1980-tallet, før større bedrifter ble bevisste på dette og begynte å makulere alle viktige dokumenter før de ble kastet. Reportere og etterforskere av ulike slag har også benyttet seg av tidvise containerbesøk, da også på jakt etter informasjon.

Hva finner man egentlig da?

Å stille spørsmålet ovenfor er det samme som å stille spørsmålet "hva kaster vi egentlig, da?". Hva kaster vi egentlig i det samfunnet vi lever i i dag? Det aller enkleste svaret er "alt". Leseren vil nå kanskje reagere med mistro, men et faktum i vårt forbrukersamfunn er at vi faktisk, på en eller annen måte klarer å kaste alt. Enten vi er klare over det eller ikke.

Emballasjefeil. Ferskvare. Utgått av lager. Dette er begreper hvis konsekvenser bedrifter helst vender blikket bort fra, men som en søppeldykker virkelig liker. Leketøysforretninger kaster leker. Instrumentforretninger kaster gitarstrenger. Databutikken kaster fullt fungerende nettverkskort og annet utstyr. El-butikken kaster komponenter i fleng. Omtrent alle varene du ser i de aller fleste butikker blir på ett eller annet punkt - og av en eller annen grunn - kastet. Hvorfor? Er det ikke galskap å kaste og destruere produkter som fungerer helt fint? Leseren får svare på dette spørsmålet selv. Det hele handler jo egentlig om penger, cashflow for bedriftene og et valg. Valget for en butikk er jo som følger;

Situasjon: Man har et produkt, som fungerer utmerket, men som på grunn av en kosmetisk, eller overfladisk feil ikke kan selges til like høy pris som de andre produktene. Butikken kan A) Selge produktet til redusert pris, og risikere at kunder får et litt dårligere inntrykk av kvaliteten på produktene som butikken lever av å levere. B) Gi bort produktet gratis, siden det egentlig ikke er gunstig i det lange løp å selge det uansett. C) Kaste hele produktet, og dermed unngå problemstillingene som oppstår i både A) og B). Det er egentlig å gå til det ekstreme, å følge løsning C), men det er det som gjøres, landet og verden over. Vi har alle hørt historier om store kornavlinger som blir brent ned, for å holde prisen på korn stabilt høy. Uten å automatisk falle inn i klisjéfallgruvene av spørsmål som "Er det rart at folk sulter?" - så kan man jo spørre seg følgende: Er det riktig å gjøre forretning av en livsnødvendighet? Burde ikke mat egentlig vært gratis, for alle, uansett? Digresjon, og videre:
















"Men det er jo søppel! Æsj?"

La oss, bare for moro skyld, lage et par definisjoner på hva søppel egentlig er:

A) Søppel er noe som befinner seg i en beholder konstruert for søppel, (for eksempel søppelbøtter, containere, etc.) og har blitt plassert der med vilje, altså har objektet blitt "kastet B) Søppel er noe, som etter de aller fleste definisjoner er ubrukelig for allmennheten, og krever spesifikk prossessering for å bli nyttig igjen (for eksempel papir- og pappavfall, tom emballasje, plastavfall, tomme hermetikkbokser, etc.)

Hvilken definisjon er mest korrekt?

Uansett hva svaret er på spørsmålet ovenfor, tror jeg det er en kjennsgjerning for de fleste at definisjon A) er den vi fleste har innebygget. Vi har jo blitt oppdratt til det. "Nei, æsj, slipp den, ikke ta ting fra gaten/søppelbøtten/etc" er en setning de fleste hørte som liten. Tenker man litt nærere på det, så er søppel kun et spørsmål om kontekst. Tar man et objekt, og plasserer det i en beholder for søppel, er det søppel. Men hva skjer så hvis man tar et objekt ut av søppelbeholderen? Riktig, ikke søppel. Det kan fortsatt være avfall, eller ekkelt, men det er ikke søppel lenger. Har man i tillegg ekstrahert et nyttig objekt, står man plutselig med en nyttegjenstand i neven. Voila. Søppeldykkingens hensikt og formål forklart i et par enkle setninger. Følger man denne tankerekken videre kommer man kanskje til å stille seg en rekke spørsmål:

• "Hvorfor skal jeg gidde å betale for brød, når det store bakeriet på hjørnet hiver omtrent fire fulle søppelsekker med bakervarer det ikke er noe galt med hver kveld?"
• "Hvorfor skal ikke noen få noe glede av datakomponentene dataforretningen akkurat kastet, bare fordi markedet anser komponentene som utdaterte?"
• "Hvorfor skal jeg betale penger for en ny lenestol, som må produseres, transporteres, etc. Når det står en helt fin lenestol her på gaten, som venter på søppelbilen? Trenger verden virkelig enda en lenestol, når jeg bare kan ta denne og være strålende fornøyd?

Søppeldykking handler om en praktisk tilnærming til eksisterende samfunnsfaktorer så vel som en litt mer miljøbevisst tankegang i hverdagen. Bruk det man har, framfor kast ubrukt. Det handler om å bremse utviklingen fra et bruk&kast-samfunn til et kast&kast&kast litt mer-samfunn. Det handler om å oppleve adrenalin og spenning på nattestid, i det du finner en skatt i mørket. Det handler om å melde seg ut av konsumenthelvetet - det handler om å forandre en ørliten bit av samfunnet, ved å først forandre seg selv. Om ikke annet er det et utrolig interessant tidsfordriv.

:::M

Fred og velstand på dere mennesker. Fryd dere

This means buisness.

Velkommen til det 20 århundre, det århundre hvor menneskeheten lærte seg å leve, eller kanskje forbruke lidenskapelig, vise omtanke for hverandre og vise solidaritet og empati ved naturkatastrofer i andre land. Ikke minst lærte de å vise ansvar for sine egne handlinger. For slik er det desverre, at vi alle må stå til veggs for våre handlinger før eller senere. Forurensing. global oppvarming, Co2 utslipp og apokalypse kom stormende ut av tv-skjermen og inn i stua. Et lite øyeblikk vurderte jeg å glemme tsunamiofrene og menneskene i New Orleans, men så fortalte tv meg at naturkatastrofene på mystisk vis var nært sammenbundet med disse nye endringene i trusselbildet på tv skjermen. Det er kanskje slik noen ganger her i verden, at ting har sammenhenger. Men heldigvis, takket være banebrytende teknologi, har vi nok en gang funnet en trussel mot menneskeheten i siste liten før den svelger oss og sender oss ut av historien som nok en av planetens mange arter som ikke var tilpassnings dyktige nok. Vi har altså identifisert en trussel mot våre liv. En ny trussel krever handling; Våre liv står på spill. Hvilke trusler er det vi står ovenfor? Planeten blir varmere og det fører til at havet stiger. Og da mister tomtene i strandlinjen verdien sin. Bedrifter må evakueres i hopetall, og ikke minst byer kommer til å stå under vann. Alle vil bli fattige, økonomien blir rasert, og vi vil ikke ha penger til mat og så sulter vi og dør ut.

Hva kan du gjøre?
«Buisness as usual. Use your illusion, the only solution.»

Slapp av. Det finnes håp der ute. Det som i skrivende stund blir gjort for å hindre at vi dør ut som art er at en ny næring skal vokse frem. Gründere over hele jorden har kommet ut fra think-tankene sine og gitt oss en livbåt. Eksempelvis kan du for hver flyreise du foretar, betale en sum til et selskap som planter et tre, som gjør at du nuller ut Co2-utslippene fra flyreisen din. Når du tar deg en øl på byen, kan du gi penger til et firma som planter et tre, som veier opp for Co2-utslippene forbundet med ølens reise fra bryggeri til berberi. Forretningsmulighetene er av uante dimensjoner! For hver ting eller tjeneste du kjøper, kan du kjøpe en tjeneste, som nuller ut eventuelle Co2 utslipp forbundet med ditt forbruk. Slik reddes vi i siste liten av det private initiativ sin Co2-utnullingshandel. Ikke bare redder det oss fra utryddelse, det gir til og med deg uante karrieremuligheter. Alt du trenger for å bli gründer er et jorde, spader, tilgang på vann og trær. På denne måten kan vi alle ta del i velstanden som sannsynligvis vil springe ut av denne nye næringen. Jo mer folk forbruker, jo større vil inntektene våre bli og på den måten kan alle få realisert drømmen om hus, feriehus, hytte, bil og båt, eksotisk mat fra fjerne land og muligheten til å reise rundt i verden og oppleve andre kulturer uten å måtte bekymre seg for regningen.
Hvem hadde trodd et det var slike eventyrlige muligheter for å redde oss? Kan vi kalle det miljøvernsbistand? Slik kan vi redde vår art fra utryddelse. Normaliseringen av å ta hensyn til miljøet har gitt oss nye forretningsmuligheter. Det finnes ingen ende i horisonten på forretningsverdenens syv hav. Ingen ende. Kall meg gjerne kynisk men man kan forbruke så meget man vil og kjøpe oss fri fra utryddelse ved å spytte kald, eller gjerne glovarm nykjøpt utenlandsk valuta i miljøkisten. Fri fra utryddelse og plettfri samvittighet på et blunk. Ingen stigende hav, ingen klimaendringer. Bare vårt eget globale fellesskap, fylt opp med sigarer fra Cuba og ekte østeriske østers med Champagne fra Champagne. Lykke over menneskeheten, som vaktfult styrer skuta mens vi seiler gjennom historiens endeløse hav med stø og sikker kurs.

"Svelg unna alt du kan, det er alt for sent å snu."

Kjære betjenter!

Velkommen til Tankepolitiet.

Hva Tankepolitiet står for

Medlemsskap i Tankepolitiet medfører ingen tvang til publisering. Ingen tidsfrister, intet press.

- La kreativiteten seire!

:::M