Proposition of joint business venture

Dear Nations of the world!

This is a proposition of business venture of unmatched possibilties!

The time has come for all of us to sit down and make another war. Please, why not just start it off tomorrow?  We have lots of youth running around with nothing to do but complaining, doing drugs and damaging private property. With the recent economy plunge, we strongly feel that this is the only way to jolt global economy back into a healthy growth. 

We feel that if we can initiate this war we might even get the North Koreans,  Iranians and Chinese in on it to! The corporate media are all ears. What is great though, is that we all strongly feel that this might be the BIG ONE! We might acutally never have to end it properly! There is no limits to how much money can be made if we all just get together and test out all the new weapons we have been researching and developing since Afghanistan and Iraq. There are even new kinds of fire we haven't tried on kids yet! 

We have been stockpiling new drugs just dying to get into the consumer markets! Imagine the profit ventures in an after-war drugmarket initiated by veterans addicted to the drugs we fed them in the field in the first place! And with this war never ending, we will be producing drug addicts at a rate never seen before, and that goes without counting the wounded recovering veterans that will be shooting up drugs by the pound just to pass time or even kill themselves! We do hope you concider this proposition. The world bank and foreign aid programs are channelling funds to the militias as we speak. 

What about collateral damage and the real estate values you say? Well, our recent market analysis show that your businesses will grow faster than ever, if we reduce the amount of living cities worldwide by 2 %.  If we free up some space for new real estate and property development projects in certain heavy populated areas of the world, we could further increase this growth by 1% per year of warfare permanently!

But what about demographics of casulties you say? What about our loved ones and families you say? Since when did we ever lose sleep over casualties? All research tells us that the demographics of casulties in war does not concern our loved ones and family. People with lower than average annual income are overrepresented in global casulties statistics. And remember business at home is the main war effort. This means that practically everyone holding stocks or large fortunes will be fighting the war at home simply by conducting their business as usual. With drafts beeing unimaginable in the modern world, we always get away with war!

Do not be the one that sat the big one out!
We are all just dying to get on with developing war in a global economic context to fit your consumer needs as a nation state.

Yours truly
The Nations of the world

1- 0 til det hinsidige!?

to gløtt fram!

ein milliard tilbake?

Det altomsluttande imperativet!

ei streng og nådelaus mor?

Som tilslutt drep deg!

anten det er jul eller bursdag?

all tid kor du snur deg tikkar du sakte fram!

Det fins tusenvis av indikasjonar!

kor du skal?

enda fleire løgner om kor du har vært!

Midt i dette mylderet?

gjøymer gud seg for deg!

Sjølv om dei veks opp av bakken?

som plagsomt viktig ugras!

ulauseleg knytt saman?

med ditt djupaste ja!

og ditt djupaste nei!

og langt inni i alt dette?

står me alltid i ei sannheit!

Står du?

og Alltid tenner eld!

alltid slukkar brannen?

alltid jorda!

alt i vatten?

Ein null til dei hinsidige!?

Ein fin dag

"Her ute er det ingen som kan redde deg."

Midt ute der havet rullar inn i frå det store tomme, flyr været som luft i ein trompet inn i fjorden. Der inne er det vel kanskje verre enn her ute på havet. Her møter me berre dei store havdønningane. Store, forutsigbare og tunge. Ikkje noko kan endra straumen dei flyt i. Desse store bølgene som stryk kjærlig over dekket mitt no, hadde reve sund det meste menneskeheita kunne ha bygd her ute. Heldigvis er ikkje me ein steil byggning eller eit gjerde. Me flyt så fint mellom vind og vatten. Det einaste me merker er når båten ristar deilig slag i slag med bølgene. Det sildrar i vatten som renn i frå cockpiten og ner i salongen. Eg ber styrmann halde roret medan eg går fram på dekk og sett stormfokk. Eg blir innhylla i vatten og vind i baugen, kor eg tar spenntak og byrjer hekte på krokane i seglet ein etter ein. Det tar tid, og saltet svir i augo. Eg kjem levande attende til styrmannen, og spør han kor lengje til me er i skudeneshamn. Han klarar ikkje svare før stormfokka deiser i dekket. Bølgjene tårnar seg opp som monster og styrmannen og eg går under dekk for å spele kort. "Hugsar du turen vår i fjor?" spør eg. Han nikkar og ler. Me segla open jolle i vestlandsbassenget og gjorde strandhogg alle fine plassar som var i gangavstand ein pub. Turen varte i fire dagar og me hadde Bergen som mål, med fine dressar og norske flag pakka inn i vantette sekkar. Søskjenbornet mitt skulle møta oss på kaien med champagne. Me kom aldri fram, for det var ikkje vind. Me padla halve dagen og seilte nokre timar, før me fant oss ei vik i nærleiken av ein pub. Styrmannen tar ansvar og åpnar ei flaske som han skjenke i to glas. Under dekk er alt stille. Me kan kjenne ristinga av bølger som slår sideslengs inn i båten. "Trur du ikkje at me burde ha vore oppe og hatt litt styring?" spør eg. "Dette er segling, ikkje eit strikkelag, du skal berre drite i alt anna og drikke opp." Eg drikk og startar kortspelet med ei særs dårleg hand. Eg vedder alt eg eig og har, og vinn. Styrmannen knuser flaska i dørken. Er det ikkje noko fred å få? Her sitt me og spelar kort, og så bråkar det så fælt der ute. Me prøver å spele eit slag til. Styrmannen vedder høgrearmen sin, og byrjer greie kammen sin gjennom det bustete håret sitt medan eg prøver å samle saman kortgrauten som så smått har byrja flyte rundt på salongbordet. Eg ber han drite i det der jævla håret sitt no, men han insisterer på at han vil vera fin. Eg skal ikkje vere noko dårlegare enn han, så eg går inn i lugaren og hentar meg eit slips som eg knyttar fint og tar på meg. Fargane matcher ikkje med skjorta mi i det heile tatt, og eg er så våt at eg ser ut som eg har pisst på meg sjølv. Ikkje i buksa, men det ser ut som eg har lagt meg ned på golvet og slengt kjøtthammaren fram og berre pissa over heile meg. Minst et par tre liter. "Eg sa det var ein dårlig idé å legge ut i storm midtvinters i ein så gammal båt" kjem det frå styrmannen. "Hald kjeften din du ditt jævla droltahål". Før eg rekk å fullføre nok ei salve rette mot styrmannen flyr han på meg og slår hovudet mitt inn i veggen. Det syng i glas når eg slår han med eit bilde av ein flott gammal fullriggar som eg har hatt hengjande på veggen i salongen. Me står berre og ler av kverandre. Lotten blir sakte til bobler som stig opp og bryt overflata og eksploderer inn i stormen der oppe.

Stavanger, ukjent dato.

Inne på hennes baderom hersket en konstant, innelukket tilstand av sommer. Det dempede sollyset skar gjennom lette sitrusdufter, fra et vindu som var for lite til å slippe vinteren inn. Lukket og låst her inne, bak de to dørene man må gjennom for å komme hit. To dører med en liten gang mellom.

Inn i dette- lille vindu, du må ha vært åpent en gang, når du slapp inn denne gylne luften og spøkelsene til lunkne, hvite blomster.

En gang tilbake

Går over gulvet ditt

De grå flisene nå;

Bedre enn de grønneste gresstrå.

//////////////////////////////////////