lørdag 14. mai 2011
tirsdag 22. mars 2011
# 3
#3
Når vi begynner på jobb tilhører gatene enda noen andre enn oss, det er lyst, men det har enda ikke blitt helt dag. Natten henger i enda, har bitt seg fast på et vis, satt igjen noe i brosteinene og granitten og skiferet som ikke har sluppet taket, og ikke kommer til å gjøre det på en stund.
Det er sånn man kjenner på luften. At den er oppbrukt. At den er sliten.
Man merker det på luften, hvis du bare går ut på trappa di en lørdag og lukter på luften, så merker du akkurat hvem den kvelden tilhører. Står du ekstra lenge og værer, og har du god tilgang på signaler, og en god antenne, kan du virkelig føle på natten som kommer. Den er som en organisme du kan ta temperaturen på, kjenne om den blir vill, voldsom, voldelig.
De eldste og klokeste dørvaktene i byen vet dette, kan kjenne slik når de står alene utenfor sin post, og kvelden er i starten av sin begynnelse. Da bruker de alle sanser – lukter på luften, kjenner hvordan vinden treffer dem. Ser etter tegn de kan kjenne igjen, smaker på luften, lytter til suset, det bemerkelsesverdige stille øyeblikkene før alt bryter ut – begynner sakte, et lite hull i demningen – en gruppe høylydte gutter på vei til/fra vorspiel. Før den lager et helvete er byen et lite sovende barn du kan ta temperaturen på. Dørvaktene står der i vinden og luften. Tar til seg alle inntrykk. Går så fra sin utkikkspost på gaten til sin arbeidspost i døra, som en fyrvokter går til sitt tårn etter å ha merket seg tegnene til en gruelig storm i anmarsj. Lukker og låser døra etter seg, og gjør opp ild. Gnir hendene sammen og puster tungt. Rister på hodet. Tar seg til skjeggveksten. Bekymrede øyne.
Av og til tilhører ikke natten noen som helst. Hvis en storm faktisk legger seg over byen, kan det bli på den måten. En sterk snøstorm, og nattens baroner og grevinner falmer rundt som forvirrede tenåringer. Ordensvær, kaller politiet det. Ser alt skje med slitne øyne fra forsetene på patruljebilene. Radioen skurrer som en myk og forvrengt babymonitor i bakgrunnen.
Jeg starter tenningen i rengjøringsbilen, og setter de mange kostene som er montert under den i gang. Andre går til fots, plukker manuelt. Noen inspiserer flisene. Ser etter hærverk. Kråker og rotter forbanner oss når de skvetter vekk. Vi skal slette ut sporene etter minnene som ble skapt i går natt.
En snegle som bruker mange timer på å jobbe seg over en plen, vil selv føle at den beveger seg hurtig. På samme måte vil en kolibri betrakte oss pekende mennesker som en form for seige skilpadder. Beveger seg uendelig sakte, som isbreer. Sneglen derimot, ser oss bare som fargerike lysglimt som farer rundt den. Beveger seg alt for raskt til at den oppfatter hva som egentlig skjer.
Skiferen i denne allmenningen ble laget for godt over seks hundre millioner år siden. Den merker ikke oss, eller byen vår, i det hele tatt. Til det strekker vi ikke til. Vi varer for kort. Vi holder ikke på lenge nok. Den vil fortsette å finnes. Men den merker vinden, og regnet. Den liker det. Dypt i steinen ligger en visshet om at vannet forandrer, og former. Alt strever mot forandring.
For meg, som kjører sopebilen min sakte, og skal kjøre den i mange timer før folk står opp, er det nesten på samme måte. For dere som går forbi meg virker det som jeg kjører utrolig sakte. Men jeg ser dere ikke. Det er derfor jeg tilsynelatende aldri viker unna hvis vi er på kollisjonskurs. Jeg ser deg ikke. Du beveger deg for raskt for meg.
En by er en celle. En celle er en liten by, en liten fabrikk. Byen er en reproduksjon av oss selv i landskapet, vi har gjenskapt noe vi bærer i oss, bærer millioner av dem i oss. Energi går inn, det produseres noe nytt, og avfall. Ut av byen kommer det også kunstverk, et nytt hus, nye ideer som resultater av menneskenes kollisjoner med hverandre, og mer avfall.
Vi er de som fjerner avfallet. Det er vår jobb. Vår plass i fabrikken. Jeg glir over denne plassen i bilen min, og er et stort, murrende viskelær. Jeg ser sporene av det som ble gjort i går, forsvinne under og til siden. Dette kommer ikke til å gjøre luften frisk, eller bakken ny. Men det fjerner sporene av deg. Lar deg begynne på nytt i morgen. Men denne slitne følelsen vil sitte igjen hele helgen, ut søndag – ut mot tidlig mandag. Det er noen ting bare store mengder regn og vind kan skylle bort, og ned i rennesteinen, ut av syne for folk som enda sover, eller er i ferd med å våkne.
Når vi begynner på jobb tilhører gatene enda noen andre enn oss, det er lyst, men det har enda ikke blitt helt dag. Natten henger i enda, har bitt seg fast på et vis, satt igjen noe i brosteinene og granitten og skiferet som ikke har sluppet taket, og ikke kommer til å gjøre det på en stund.
Det er sånn man kjenner på luften. At den er oppbrukt. At den er sliten.
Man merker det på luften, hvis du bare går ut på trappa di en lørdag og lukter på luften, så merker du akkurat hvem den kvelden tilhører. Står du ekstra lenge og værer, og har du god tilgang på signaler, og en god antenne, kan du virkelig føle på natten som kommer. Den er som en organisme du kan ta temperaturen på, kjenne om den blir vill, voldsom, voldelig.
De eldste og klokeste dørvaktene i byen vet dette, kan kjenne slik når de står alene utenfor sin post, og kvelden er i starten av sin begynnelse. Da bruker de alle sanser – lukter på luften, kjenner hvordan vinden treffer dem. Ser etter tegn de kan kjenne igjen, smaker på luften, lytter til suset, det bemerkelsesverdige stille øyeblikkene før alt bryter ut – begynner sakte, et lite hull i demningen – en gruppe høylydte gutter på vei til/fra vorspiel. Før den lager et helvete er byen et lite sovende barn du kan ta temperaturen på. Dørvaktene står der i vinden og luften. Tar til seg alle inntrykk. Går så fra sin utkikkspost på gaten til sin arbeidspost i døra, som en fyrvokter går til sitt tårn etter å ha merket seg tegnene til en gruelig storm i anmarsj. Lukker og låser døra etter seg, og gjør opp ild. Gnir hendene sammen og puster tungt. Rister på hodet. Tar seg til skjeggveksten. Bekymrede øyne.
Av og til tilhører ikke natten noen som helst. Hvis en storm faktisk legger seg over byen, kan det bli på den måten. En sterk snøstorm, og nattens baroner og grevinner falmer rundt som forvirrede tenåringer. Ordensvær, kaller politiet det. Ser alt skje med slitne øyne fra forsetene på patruljebilene. Radioen skurrer som en myk og forvrengt babymonitor i bakgrunnen.
Jeg starter tenningen i rengjøringsbilen, og setter de mange kostene som er montert under den i gang. Andre går til fots, plukker manuelt. Noen inspiserer flisene. Ser etter hærverk. Kråker og rotter forbanner oss når de skvetter vekk. Vi skal slette ut sporene etter minnene som ble skapt i går natt.
En snegle som bruker mange timer på å jobbe seg over en plen, vil selv føle at den beveger seg hurtig. På samme måte vil en kolibri betrakte oss pekende mennesker som en form for seige skilpadder. Beveger seg uendelig sakte, som isbreer. Sneglen derimot, ser oss bare som fargerike lysglimt som farer rundt den. Beveger seg alt for raskt til at den oppfatter hva som egentlig skjer.
Skiferen i denne allmenningen ble laget for godt over seks hundre millioner år siden. Den merker ikke oss, eller byen vår, i det hele tatt. Til det strekker vi ikke til. Vi varer for kort. Vi holder ikke på lenge nok. Den vil fortsette å finnes. Men den merker vinden, og regnet. Den liker det. Dypt i steinen ligger en visshet om at vannet forandrer, og former. Alt strever mot forandring.
For meg, som kjører sopebilen min sakte, og skal kjøre den i mange timer før folk står opp, er det nesten på samme måte. For dere som går forbi meg virker det som jeg kjører utrolig sakte. Men jeg ser dere ikke. Det er derfor jeg tilsynelatende aldri viker unna hvis vi er på kollisjonskurs. Jeg ser deg ikke. Du beveger deg for raskt for meg.
En by er en celle. En celle er en liten by, en liten fabrikk. Byen er en reproduksjon av oss selv i landskapet, vi har gjenskapt noe vi bærer i oss, bærer millioner av dem i oss. Energi går inn, det produseres noe nytt, og avfall. Ut av byen kommer det også kunstverk, et nytt hus, nye ideer som resultater av menneskenes kollisjoner med hverandre, og mer avfall.
Vi er de som fjerner avfallet. Det er vår jobb. Vår plass i fabrikken. Jeg glir over denne plassen i bilen min, og er et stort, murrende viskelær. Jeg ser sporene av det som ble gjort i går, forsvinne under og til siden. Dette kommer ikke til å gjøre luften frisk, eller bakken ny. Men det fjerner sporene av deg. Lar deg begynne på nytt i morgen. Men denne slitne følelsen vil sitte igjen hele helgen, ut søndag – ut mot tidlig mandag. Det er noen ting bare store mengder regn og vind kan skylle bort, og ned i rennesteinen, ut av syne for folk som enda sover, eller er i ferd med å våkne.
søndag 13. februar 2011
Før
#2
Noen dager kan portvakten og sprøytejenta le sammen et par øyeblikk, av noe, noen, før resten av verden våkner. Han strør salt og småstein og hun tripper rundt på fortauet, før resten av verden våkner til en dyp og inngrodd kulde. Noen ganger kan de le sammen, men når verden våkner vil han heller slå etter henne med spaden han tidligere måtte lene seg mot for å ikke skli og falle av sin egen humring.
Noen ganger, før verden våkner, går sprøytejenta rundt på gata og er fullstendig klar i hodet, artikulerer seg feilfritt, flytende. Er vakker. Beveger seg energisk. Du kunne ha falt for henne, hvis vinden, været og lyset som falt ned over byen var helt riktig.
Noen ganger tar portvakten seg i å lure på hvor de ble av alle sammen, alle de han ikke ser mer. Før verden våkner sparker han av seg sluddet på støvlene, og går inn i sin port, og inn på sitt rom. Her henger han fra seg yttertøyet på en krok ved døren, setter seg ned foran et lite bord, og blir der inne.
Noen ganger, før verden våkner, har horene hatt en fantastisk fin arbeidsdag. Hjemveien deres er en kavalkade av stiletthæler og grove afrikanske vitser.
Noen ganger, før verden våkner, sitter alkoholikerene utenfor sin sedvanlige kirke med stive dresser og hårsveiser som har blitt striglet nådeløst – hvis du hadde gått forbi hadde de målt deg opp med blikket, borende, og du ville følt deg underdressed.
Noen ganger, før verden våkner, er luftlokket over husene klart og rent, til tross for at det er kaldt. Noen ganger kryper det spedbarn ut av byens vinduer for å gjøre dagsjobber, mens foreldrene er hjemme, gråter og gulper.
Noen dager, før verden våkner til en tung og forskanset kulde, er gatene fulle av småspurv og dompap som rydder opp etter oss, spiser seg for tunge til å fly. I kvitringen deres kan du høre navnet ditt, og alle andres navn, kvitres og kalles. De finner sporene etter oss. Høyt oppe sitter kråkene og duene. I søppelet og matrestene kan kråkene se mønstre, som de samler seg rundt og dissekerer, før lyden av tenningen på sopebilen får dem til å sprette et annet sted.
Noen dager kan portvakten og sprøytejenta le sammen et par øyeblikk, av noe, noen, før resten av verden våkner. Han strør salt og småstein og hun tripper rundt på fortauet, før resten av verden våkner til en dyp og inngrodd kulde. Noen ganger kan de le sammen, men når verden våkner vil han heller slå etter henne med spaden han tidligere måtte lene seg mot for å ikke skli og falle av sin egen humring.
Noen ganger, før verden våkner, går sprøytejenta rundt på gata og er fullstendig klar i hodet, artikulerer seg feilfritt, flytende. Er vakker. Beveger seg energisk. Du kunne ha falt for henne, hvis vinden, været og lyset som falt ned over byen var helt riktig.
Noen ganger tar portvakten seg i å lure på hvor de ble av alle sammen, alle de han ikke ser mer. Før verden våkner sparker han av seg sluddet på støvlene, og går inn i sin port, og inn på sitt rom. Her henger han fra seg yttertøyet på en krok ved døren, setter seg ned foran et lite bord, og blir der inne.
Noen ganger, før verden våkner, har horene hatt en fantastisk fin arbeidsdag. Hjemveien deres er en kavalkade av stiletthæler og grove afrikanske vitser.
Noen ganger, før verden våkner, sitter alkoholikerene utenfor sin sedvanlige kirke med stive dresser og hårsveiser som har blitt striglet nådeløst – hvis du hadde gått forbi hadde de målt deg opp med blikket, borende, og du ville følt deg underdressed.
Noen ganger, før verden våkner, er luftlokket over husene klart og rent, til tross for at det er kaldt. Noen ganger kryper det spedbarn ut av byens vinduer for å gjøre dagsjobber, mens foreldrene er hjemme, gråter og gulper.
Noen dager, før verden våkner til en tung og forskanset kulde, er gatene fulle av småspurv og dompap som rydder opp etter oss, spiser seg for tunge til å fly. I kvitringen deres kan du høre navnet ditt, og alle andres navn, kvitres og kalles. De finner sporene etter oss. Høyt oppe sitter kråkene og duene. I søppelet og matrestene kan kråkene se mønstre, som de samler seg rundt og dissekerer, før lyden av tenningen på sopebilen får dem til å sprette et annet sted.
Abonner på:
Innlegg (Atom)