Før

#2

Noen dager kan portvakten og sprøytejenta le sammen et par øyeblikk, av noe, noen, før resten av verden våkner. Han strør salt og småstein og hun tripper rundt på fortauet, før resten av verden våkner til en dyp og inngrodd kulde. Noen ganger kan de le sammen, men når verden våkner vil han heller slå etter henne med spaden han tidligere måtte lene seg mot for å ikke skli og falle av sin egen humring.

Noen ganger, før verden våkner, går sprøytejenta rundt på gata og er fullstendig klar i hodet, artikulerer seg feilfritt, flytende. Er vakker. Beveger seg energisk. Du kunne ha falt for henne, hvis vinden, været og lyset som falt ned over byen var helt riktig.

Noen ganger tar portvakten seg i å lure på hvor de ble av alle sammen, alle de han ikke ser mer. Før verden våkner sparker han av seg sluddet på støvlene, og går inn i sin port, og inn på sitt rom. Her henger han fra seg yttertøyet på en krok ved døren, setter seg ned foran et lite bord, og blir der inne.

Noen ganger, før verden våkner, har horene hatt en fantastisk fin arbeidsdag. Hjemveien deres er en kavalkade av stiletthæler og grove afrikanske vitser.

Noen ganger, før verden våkner, sitter alkoholikerene utenfor sin sedvanlige kirke med stive dresser og hårsveiser som har blitt striglet nådeløst – hvis du hadde gått forbi hadde de målt deg opp med blikket, borende, og du ville følt deg underdressed.

Noen ganger, før verden våkner, er luftlokket over husene klart og rent, til tross for at det er kaldt. Noen ganger kryper det spedbarn ut av byens vinduer for å gjøre dagsjobber, mens foreldrene er hjemme, gråter og gulper.

Noen dager, før verden våkner til en tung og forskanset kulde, er gatene fulle av småspurv og dompap som rydder opp etter oss, spiser seg for tunge til å fly. I kvitringen deres kan du høre navnet ditt, og alle andres navn, kvitres og kalles. De finner sporene etter oss. Høyt oppe sitter kråkene og duene. I søppelet og matrestene kan kråkene se mønstre, som de samler seg rundt og dissekerer, før lyden av tenningen på sopebilen får dem til å sprette et annet sted.