Koreografi

I byrjinga

tar på deg

du snor deg

viklar deg inn

ein glød

som brenn

ein annan.

lat det skje

Kun en times forløp av nattens hendelser, tirsdag, natt til onsdag.

Fem minutter over halv fire:

Det foregår en frenetisk aktivitet i rommet, som er fullstendig innhyllet i stillhet. Nummerene på digitalklokken bombarderer luften med lys, som skjærer gjennom tomrommet mellom klokken og veggen – hvor myriader av luftmolekyler arbeider intenst med å produsere det varmende suset vi forbinder med en sovende stillhet. I hjørnet ligger en person under en dyne, i en seng. Han puster jevnt og trutt. Utenfor vindusruten velter himmelen fram i skybrudd som gamle spanske galleoner ned mot huset. Det knirker idet soveromsvinduet lirkes opp, og en person tar seg inn, og faller som en sekk ned på gulvet. Blir liggende der, fortsatt i en byltlignende tilstand. Luften fra rommet strømmer til for å dempe de nye lydene, og vinner etter et par minutter mot lyder av klær, gulv og kropp. Stillheten kommer tilbake til rommet, nå med to personers åndedrett i forgrunnen til regndråpene som trommer på det halvåpne vinduet. Så et øyeblikk av fullstendig stillhet – den typen stillhet som kun kommer forut en handling. En inngripen i universet. Den sovende puster ikke, personen på gulvet puster ikke.

Bylten snakker:

Å FALLE som regn, falle har falt. Har allerede falt. Jeg har falt inn vinduet ditt. Våkne, Ezekiel – og hør Guds røst til mennesket, det herlige og forferdelige kanon! La-la-la-foof!

Hmm. Mm... Hva? Er det noen her?

Det er ingen her.

Hallo? Hallo? Hvem er det? Er det deg? Hva er klokka? Hvordan kom du deg inn? Jeg kan ikke se hvem du er i dette mørket!

Det er ingen som er her. Dette er en drøm av et slag. Ihvertfall for min del. Selv kan jeg ikke vite om du er våken eller ikke.

Hva er klokka, herregud – det er jo midt på natten – hvordan kom du deg inn?

Å komme inn, og å komme inn. Kom inn. Å komme inn var et mindre problem. Det er et større problem som ligger foran oss.

Hva? Er du i trøbbel? Hva har skjedd?

Trøbbel. Trøffel. Trøbbeltrøffel – trøffeltrøbbel. Svineri.

Hva skal dette bety? Hva gjør du egentlig her?

Et fantastisk spørsmål, gamle kujon. Jeg har kommet for å hjemsøke deg. Dette er i så måte en hjemsøkelse. Jeg var der ute, i gatene. Og så søkte jeg hit, til ditt hjem. Vårt hjem.

Vårt hjem? Hvorfor sier du det? Du har da ikke tilbragt tid her på så lenge? Bodde du noensinne her egentlig? Jeg husker ikke at du og jeg har vært i samme rom samtidig... siden... jeg vet ikke, siden... siden hun...?

Husker du at jeg fortalte deg om inspirasjonen min?

Inspirasjon? Hva er dette? Hvorfor har du kommet?

Kommer kun i mitt svakeste øyeblikk.

Er du svak? Heller syk.

Som en gjenfødsel. Barselsmerter.

Jeg burde kaste deg ut. Kan du ikke heller komme i morgen

Etter at jeg har vært ute i gatene.

Jeg ville blitt glad for selskap en annen gang

Og ropt i gatene, og gatene har ropt tilbake

Bare ikke i kveld

Etter at jeg har kastet all energien min ned i sprekkene

Jeg vet ikke

Ned i avløpene, ned i blandingen av mat, skitt og oppkast.

Hvorfor ikke nå, tross alt.

Neste dag, da – når jeg er på mitt svakeste

Det har bare vært så lite i det siste

Kommer det til meg, det er da det kommer

Jeg tenker nesten ikke lenger.

Jeg merker det umiddelbart.

Jeg tenker hverken på henne, eller noe annet.

Jeg merker det med en gang, allerede før jeg går utenfor

En skulle tro at et slik tomrom ville fylles

Jeg merker det i sofaen, når jeg ser ut av vinduet.

At noe annet ville strømme til etterhvert

Jeg har et vindu, som man bare ser himmel og skyer ut av, når man ser ut

Tomme tanker.

Første steg ut i verden – allerede da

Istedenfor er det bare tomhet.

Jeg merker det så godt.

Jeg har til og med forsøkt å tenke på henne igjen

Jeg er virkelig et menneske i verden.

Vet du! Jeg har forsøkt det!

Jeg er ute i det hele.

Det går ikke det heller.

Luften, lydene.

Det har vært så lite i det siste.

Jeg går opp forbi klosteret, og ser unger leke med den store husken der.

Jeg er kanskje glad for at du kommer nå.

Jeg er i dette, jeg er virkelig en del av dette

Tross alt.

Jeg føler meg aldri så i ett med mine omgivelser som da

Men jeg kommer ikke til å gi uttrykk for det.

Det er så fredfullt

Jeg tror jeg har savnet dette.

Og det er som, til tross for at jeg ikke passer inn i dette samfunnet

Samtalene våre

At jeg ikke passer inn i denne verdenen

Samtalene våre, hører du!

Til tross for alle hyklere

Det er for dumt.

Alle pengemaskinene

Det er for tomt.

Alle dressene

Det er forbi.

Og de nådeløst velbarberte leggene

Skal du ikke krype ut snart?

De leggene som angriper fortauet, bevæpnet med stilletthæler

Det er ingenting å si lenger.

De som låter som døende maskingevær i gatene

Det er ingenting i meg lenger

Til tross

Ingenting som vil ut

Så er det som om jeg akkurat da kan være trygg på at jeg er her

Ingenting som vil inn.

Og si at ja, jeg er en del av denne verdenen

Allikevel er jeg glad for at du kom.

På godt og vondt en del av denne verdenen

Hvorfor dro du?

Det er som om jeg kan begynne å leve da.

Du bare kommer, og går

Luften er frisk og kald mot huden

Som hun gjorde.

Lyset ekstra lyst, nesten blendende.

Det er som om jeg har stått på toppen av et fjell, og frøset

Og sett solen skinne nede i dalen

Som om at jeg endelig går ned i dalen

Og får ly fra vinden

Og får varme på kroppen

Her har du både ly og varme. Mitt ly, og min varme

Det kunne vært hvem som helst.

Men allikevel kom du hit?

Allikevel kom jeg hit.

Jeg forstår ikke hva jeg kan gi deg.

Du kan gi deg.

Med hva?

Med det der.

Jeg bare prater.

Du bare prater.

Det er tomt prat.

Men jeg pratet med noen helt andre en dag

Jeg vet ikke hva klokken er en gang.

Vi pratet bare, om forskjellig

Som om jeg er en person som har grunn til å tenke på klokken

Husker ikke akkurat hva.

Grunnene jeg har til å eie en klokke er for tiden dårlige

Han nevnte tilfeldigvis at han vanligvis ble veldig inspirert av slike dager

Jeg skulle kastet deg ut

Han hadde også vært ute i gatene, og ropt, og kastet, forkastet

Hadde jeg hatt noe å våkne uthvilt til

Så det er bare dette da.

Men i morgen våkner jeg bare til mer tid.

Inspirasjonen min – en falsk ting

Det er det samme som nå, den samme tiden

Bare en kjemisk ubalanse i hodet

Bare annerledes. Lysere.

Gift som forlater kroppen

Hver dag blir jeg eldre.

Jeg er ikke lenger trygg i verden

Enkelte ville sagt at jeg burde noe

Eller en del av verden

Burde gjøre noe

Ikke lenger i kontakt med noe

Med livet mitt

Ikke spesiell,

Du har ikke god tid, kunne de sagt

Ingen selvbekreftelse for spesialiteten

Du har heller dårlig tid.

Ingen spesialitet

Det kommer ikke tilbake.

Kun en fyllik.

Det er ikke noe som kommer tilbake.

Dårlig tid – hva er det for en ting å si, egentlig?

Hva er dette for et begrep?

Man kan jo ikke ha dårlig tid

Man har jo ikke tid

Jeg skulle så gjerne hatt det

Jeg skulle så gjerne hatt noe dårlig tid

Jeg skulle så gjerne hatt mengder av dårlig tid.

Her er ingen tid.

Her er for mye tid.

Vi har all tiden vi trenger

Du vet ikke hva jeg trenger.

Du trenger bare litt tid på deg

Jeg har jo sagt jeg har for mye tid.

Jeg kan ikke få nok tid, til å forklare meg

Nok tid. Nok om tid. Nok av dette.

Luften ligger enda i hjørnene av rommet, og langs gulvet, og opp under taket. Avventende. Regnet har sluttet å treffe vindusruten, som har blitt dyttet igjen av en svak vind. Ny luft ønsker seg en vei inn, noe den ikke finner. Må nøye seg med å se inn på de to utenfra.

Hva nå da?

Jeg tror jeg drømte nå nettopp

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke

Før du kom, om jeg ikke enda gjør det

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne isolere det spesielle i meg

Så tror jeg at jeg drømte at jeg satt ved vinduet

Og koke bort resten

Vinduet i stuen.

Hva jeg ønsker?

Men det var ikke en sliten bakgård jeg så utenfor

Jeg ønsker på et vis bare å fordufte

Det var ikke det jeg så ut på.

Fordampe

Jeg så en strand, og et hav.

Forsvinne

Hav, så langt jeg kunne se.

Nei, fordampe

Og sjøluften var i stuen min – og sanden, som små partikler

Tenk – å bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Konsentrere seg selv ned, til noe fantastisk

Et slags gyldent skjær i rommet

Og bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Og stige opp i luften

Og jeg satt ved vinduet, så lenge jeg kunne huske

Og så falle som lett regn

Og kom til å gjøre det

Falle som et lett, og uventet duskregn over noen som ville forstå

Havet var grønt

Noen som er på tur ute en søndag

Og hvitt.

Oppe ved klosteret

Hvitt i skum.

Og de ville føle min storhet

Og noe i meg visste.

Min spesialitet

At hun hadde vært der

Treffer dem i pannen, og på kinnet

Ikke for lenge siden, men nylig

Faller som lett regn

Og jeg visste hun ville komme tilbake, ikke om lenge

Jeg vet ikke.

Men snart

Jeg bare ligger her.

Som et spøkelse.

Jeg ligger her.

Streifer rommet til tider

Jeg ligger her og jeg aner ikke.

Streifer et rom med gylne stråler.

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke.

Skulle komme tilbake.

Regnet har kommet tilbake utenfor, trommer utenfra. Bylt og sengeliggende er begge stille. Luften avventer situasjonen et par sekunder, før den igjen strømmer tilbake, og igjen arbeider intenst med å skape den statiske stillheten. Den strømmer til og svermer rundt munnene deres, demper lyden av åndedrettet. Den legger seg over kroppene deres. Den plasserer seg mellom hårstrå. Den legger seg på avstand, og venter. De puster begge, i utakt. Luften i rommet demper lydene av dette, skyver luften tilbake mot munnene. Regnet trommer på ruten utenfra. Skyene stormer fram mot vinduet, velter fram. Deretter et øyeblikk av fullstendig stillhet. Rommet holder pusten, det er fullstendig stille. Nok en gang den typen stillhet som kun kommer forut en handling, et øyeblikk. Fra hjørnet av rommet kommer det et lavt, skarpt klikk i alt dette. Klokkeradioen på nattbordet viser fem minutter over klokken halv fem.

Slutt.

Langt ute

på indie-viddene

kor Mtv

investorane deira

forlengst har bygd villa

basseng fylt med brus

Me sitt og skrøner

leikar med fyrstikker