Tankepolitiet

Lørdag og søndag: Nordvest bris, opp i liten kuling 12 m/s på kysten, minkende, i kveld skiftende bris. Oppholdsvær og til dels pent vær. Fra i natt sørlig bris, til dels frisk bris 10 på kysten, søndag sørvest bris. Etter hvert skyet, perioder med litt regn og yr.

Mandag: Økning til stiv kuling utsatte steder, mandag formiddag sørlig stiv kuling 15 på kysten. Tiltykning til regn. Mandag ettermiddag dreining til sørvest opp i frisk bris 10. Regn, senere enkelte regnbyger.

Forholdene bedre, vil fortsette å bedres utover kvelden.

Værmeldingen knitrer ut fra høytalerne og inn i øret hans, knitrer og knaser, selv knaser han på et knekkebrød med smør. Til å drikke, et glass vann. Han finner en slags glede i dette, den spartanske frokost. Han tar en stor bit, tygger og bearbeider den behøvelig i munnen, de små skarpe bitene får munnen hans til å føles sår, de skjærer. Vannet hjelper da. Vannet skyller bitene ned, nedover i svelget og lenger ned. Vann som smøring. Han finner en glede i dette, å se smørlaget, som strekker seg over knekkebrødet som en blankpolert isbre – at den brekkes opp, at det dannes skarpe og markerte kanter. Radioen knitrer. Munnen knaser. Trakteren putrer – han nynner på noe mens han skjenker dagens første kopp, beina rake som tårn, overkroppen lent sidelengs ned mot trakter og kopp. Det er en dyp tone, som gjentas sakte – HM HM HM HM, og så en tone opp, noe som gjør at melodien kan oppfattes som lystig, hadde den ikke beveget seg så slepende sakte, isbre. Tonene klarer ikke helt å fylle tomheten i leiligheten. Kjøkkenet er her som en utpost, en forskningsstasjon, med en liten, men yrende aktivitet. Kaffetrakteren er et avansert refraktometer som spruter og putrer og knaser idet det er iferd med å analysere en prøve. Kjøkkenradioen er kommunikasjonsutstyr av fremste sort. Nynningen er ivrige diktafonnotater fra den eneste stasjonerte forskeren ved denne basen. Utenfor skyvedøren til kjøkkenet ligger det andre. Fullstendig stille. Et islandskap i vakum. Ytre roms isøde – stille soverom –stille stue – stille,

stille.

Den siste uken har han sovet på kjøkkenet, i feltsengen sin. Han har også flyttet arbeidsbenken sin inn hit, med keramikken. De fleste synes at det er underlig at han har gått to av tre år på kunstskole, når hans fremste medium er keramikk. De fleste tror det bare er til brukskunst. Denne tanken har aldri plaget han. Han har grodd et middels langt skjegg, maken til det hans morfar hadde. Han var fra Italia – Sicilia – bygget små mopeder på en stor fabrikk. Han møtte hans barnebarn to ganger mens han var i live. Hans barnebarn minnes han varmt. Det er ikke dårlig plass på kjøkkenet, til tross for at det har blitt forbedret med både feltseng og arbeidsbenk. En leilighet for spesielt interesserte, er setningen han har tenkt å artikulere til de som skal komme på visning om et halvt års tid. Kjøkkenet er enormt, og minner mer om et toppetasjes-atelier enn et kjøkken. Det er nå ganske lenge siden resten av leiligheten var i aktiv bruk – kolonisert og yrende – befolket av to nybyggere med en grandios interesse for leiligheten såvel som hverandre. Han er opptatt av langtidsplaner. Helst fire år fram i tid. Han er nå inne i år to av den nåværende planen. Foran han ligger et halvt år til med kunstskole, deretter et halvt år med søknadsforberedelser, og søknader til skolen i London, hvor hun også skal bo, og han med henne. Hun er for tiden bosatt der, men er på et tre måneders opphold i Brazil, utveksling.

Han drikker resten av kaffekoppen og tar et raskt blikk i speilet i gangen før han går ut døren. Mørkt krøllete hår, et lite ansikt, spisse former, og sin morfars skjegg. Han tar bussen inn til sentrum, for å dra på skolen.

Han går en omvei fra stoppet, slik at han må gå rundt halve vannet før han kommer fram. Vannet er urolig, det vispes opp av vinden. Dette er hans favorittrute til stedet. Går han den raskeste veien, kommer alt svært brått på, og opplevelsen ødelegges. Ved denne andre ruten, kommer skolen glidende fram fra bak et stort, tungt tre, som når man forsiktig tar et brev ut av en konvolutt. Den glir fram nå, han smiler. Han rusler med sekken sin på ryggen i lett oppoverbakke. Bygget byr seg foran han, en konfekteske av muligheter. Han smiler. Han finner en glede i dette – kanskje mer som i en gjenkjennelse av selve følelsen, enn gjenkjennelsen av selve stedet. Joggeskoene knaser og knitrer på vei opp bakken, gruser og gnurer i grusen.

Vel inne skifter han til arbeidsklærne sine Det er nesten ingen andre studenter her i dag, og de andres arbeider lager kun små lyder i et enormt lokale. Det er rolig her. Fredfullt. Han viser en av førsteårsstudentene forskjellige rydderutiner og andre nyttige ting han vil få bruk for i løpet av studieåret. I dette har han sin egen pedagogikk. Han liker å stanse opp litt, sende ut et lite, men velmarkert smatt som dannes når han åpner munnen sin for å snakke. Etter smattet, og ett til to sekunders pause, åpner han alltid med: ”Jeg liker å...” før han sakte og rolig forklarer sin måte å gjøre ting på. Han synes denne måten å si fra på, har en fin balanse mellom befaling, forslag og vennlighet. Det synes førsteårsstudenten også.

Han baker keramikken sin. Han finner en glede i dette – å høre materialene han har formet i flere timer knitre og knase og putre inne i ovnen, hvor varmen trekker vannet ut av leiren, og baker gjenstandene til en endelig og trygg form. Han liker varmen fra ovnen, og lyset fra den. Aktiviteten inne i ovnen. Han har over et kvarter til overs. Han smiler – han har avtalt å ringe Beate i omtrent dette tidsrommet. Han tar av seg arbeidsklærne. Han går litt bort fra de andre, selv om de allerede er langt borte. Han retter på skjorten, tar mobiltelefonen opp i hånden – kremter et par ganger – finner nummeret hennes på telefonlisten, kremter litt mer, og så trykker han på den grønne knappen. Telefonens høytaler våkner mot øret hans. Der det for et øyeblikk siden var mutters stille, suser det nå som i et sjøsskjell, svak knitring før det første ringesignalet durer. Noe i magen hans smelter, og sender en strålende kribling oppover i overkroppen hans mellom det første og det andre signalet. Det svarer i andre enden mellom femte og sjette signal. Han hører livlige lyder. Musikk i bakgrunnen, latter, sang og mange stemmer.

Hallo?

Det knitrer og knaser i andre enden, fingre og hender på andre siden av kloden som famler fram en mobiltelefon fra en veske.

Hallo?

...ei? hallo? ... tastelås, unnskyld!

Beate? Jeg hører deg ikke skikkelig. Hvor er du?

... ... ... ...trandfest .... litt bråkete ... dekning

Stemmen hennes, som allerede høres forvridd ut, annerledes. Stemmen hennes avbrytes i en ujevn rytme.

Det er dårlig dekning! Det kan være på min ende – men er ikke du på skolen? Jeg trodde du skulle ha lesedag der i dag? Hvor er du?

...avlyst, fest ... strand ... du? På skole?

Han hører enda de oppglødde lydene bedre enn hennes oppstykkede fortelling. Det knitrer og knaser i røret, slik han ser for seg at det knitrer og knaser mellom de bare tærne hennes på en strand et sted. Strålingen i magen har nådd halsen hans, og blitt demmet opp der for øyeblikket. Det dunker i kroppen. Han flytter utålmodig på seg, går et par meter i en retning.

Beate? Er det meg eller deg dekningen skyldes? Forsøk å flytt på deg, jeg forsøker forskjellige posisjoner nå, det har alltid vært dårlig dekning i enkelte deler av dette bygget.

Han går et par meter til.

Er forholdene bedre nå?

...enda ... hører ikke... skal være god dekning her...

Rastløsheten griper kroppen hans. Han flytter seg hit og dit, tester forskjellige posisjoner –

Beate, er forholdene bedre nå?

Kun knitring i øret.

Han blir motløs, men prøver en siste utvei. Legger mobiltelefonen i den ene hånden, og åpner døren ut fra lokalene. Han løper ned alle trappene, og dytter opp utgangsdøren med skuldrene, ut i friluft. Det er kaldt ute.

Beate, hallo? Er forholdene bedre nå?

Hei! Jeg hører deg! Heiii!

Å, der ja! Det var godt. Jeg løp utendørs!

Så godt å høre stemmen din. Men du...

Ja?

Kanskje det ikke passer så bra å prate nå, er litt midt oppi noe – vet jeg sa jeg skulle på skolen, men så ble det dette... er så mye i bakgrunnen nå, vanskelig å høre deg. Kan vi prates senere?

Vel, ja, selvfølgelig...

Ingen sier noe over linjen. Istedenfor fraktes lyder av sang, glede og rabalder 9800 kilometer mellom dem i et par sekunder.

Men kan ikke du ringe meg i morgen, eller en annen dag?

Jo, det er selvsagt. Klart det. Da sier vi det. Jeg savner deg.

Savner deg også. Nå må jeg gå til de andre... hadet!

Hadet.

Signalet brytes. Han står stille et par sekunder før han går opp trappene. Han tar på seg arbeidsklærne igjen, og tar keramikken ut av ovnen. Han er liten i de enorme lokalene. Når han har ryddet opp etter seg, skifter han til sine klær. Han tar på seg ryggsekken, og går ned trappene. Han går ut fra kunstskolen, og trasker ned grusbakken. Han går mot vannet, og grusveien som går rundt det. Han holder i stroppene på ryggsekken. Noe forknytt i grepet. Han tar bussen hjem, og låser seg inn i leiligheten. Radioen står enda på. Det hørtes ut som stemmer, en samtale ute fra gangen når han tok av seg skoene. Han ser ikke mot speilet i gangen før han går inn. Han smører seg kveldsmat, og blir sittende ved kjøkkenbordet. Han ser ut av vinduet, og blir sittende her helt til han går til feltsengen for å sove. Han slår av radioen, og lyset.

Utenfor kjøkkendøren ligger resten av leiligheten. Det har begynt å danne seg et fint støvlag over møblene i stuen.