Lørdag og søndag: Nordvest bris, opp i liten kuling 12 m/s på kysten, minkende, i kveld skiftende bris. Oppholdsvær og til dels pent vær. Fra i natt sørlig bris, til dels frisk bris 10 på kysten, søndag sørvest bris. Etter hvert skyet, perioder med litt regn og yr.
Mandag: Økning til stiv kuling utsatte steder, mandag formiddag sørlig stiv kuling 15 på kysten. Tiltykning til regn. Mandag ettermiddag dreining til sørvest opp i frisk bris 10. Regn, senere enkelte regnbyger.
Forholdene bedre, vil fortsette å bedres utover kvelden.
Værmeldingen knitrer ut fra høytalerne og inn i øret hans, knitrer og knaser, selv knaser han på et knekkebrød med smør. Til å drikke, et glass vann. Han finner en slags glede i dette, den spartanske frokost. Han tar en stor bit, tygger og bearbeider den behøvelig i munnen, de små skarpe bitene får munnen hans til å føles sår, de skjærer. Vannet hjelper da. Vannet skyller bitene ned, nedover i svelget og lenger ned. Vann som smøring. Han finner en glede i dette, å se smørlaget, som strekker seg over knekkebrødet som en blankpolert isbre – at den brekkes opp, at det dannes skarpe og markerte kanter. Radioen knitrer. Munnen knaser. Trakteren putrer – han nynner på noe mens han skjenker dagens første kopp, beina rake som tårn, overkroppen lent sidelengs ned mot trakter og kopp. Det er en dyp tone, som gjentas sakte – HM HM HM HM, og så en tone opp, noe som gjør at melodien kan oppfattes som lystig, hadde den ikke beveget seg så slepende sakte, isbre. Tonene klarer ikke helt å fylle tomheten i leiligheten. Kjøkkenet er her som en utpost, en forskningsstasjon, med en liten, men yrende aktivitet. Kaffetrakteren er et avansert refraktometer som spruter og putrer og knaser idet det er iferd med å analysere en prøve. Kjøkkenradioen er kommunikasjonsutstyr av fremste sort. Nynningen er ivrige diktafonnotater fra den eneste stasjonerte forskeren ved denne basen. Utenfor skyvedøren til kjøkkenet ligger det andre. Fullstendig stille. Et islandskap i vakum. Ytre roms isøde – stille soverom –stille stue – stille,
stille.
Den siste uken har han sovet på kjøkkenet, i feltsengen sin. Han har også flyttet arbeidsbenken sin inn hit, med keramikken. De fleste synes at det er underlig at han har gått to av tre år på kunstskole, når hans fremste medium er keramikk. De fleste tror det bare er til brukskunst. Denne tanken har aldri plaget han. Han har grodd et middels langt skjegg, maken til det hans morfar hadde. Han var fra Italia – Sicilia – bygget små mopeder på en stor fabrikk. Han møtte hans barnebarn to ganger mens han var i live. Hans barnebarn minnes han varmt. Det er ikke dårlig plass på kjøkkenet, til tross for at det har blitt forbedret med både feltseng og arbeidsbenk. En leilighet for spesielt interesserte, er setningen han har tenkt å artikulere til de som skal komme på visning om et halvt års tid. Kjøkkenet er enormt, og minner mer om et toppetasjes-atelier enn et kjøkken. Det er nå ganske lenge siden resten av leiligheten var i aktiv bruk – kolonisert og yrende – befolket av to nybyggere med en grandios interesse for leiligheten såvel som hverandre. Han er opptatt av langtidsplaner. Helst fire år fram i tid. Han er nå inne i år to av den nåværende planen. Foran han ligger et halvt år til med kunstskole, deretter et halvt år med søknadsforberedelser, og søknader til skolen i London, hvor hun også skal bo, og han med henne. Hun er for tiden bosatt der, men er på et tre måneders opphold i Brazil, utveksling.
Han drikker resten av kaffekoppen og tar et raskt blikk i speilet i gangen før han går ut døren. Mørkt krøllete hår, et lite ansikt, spisse former, og sin morfars skjegg. Han tar bussen inn til sentrum, for å dra på skolen.
Han går en omvei fra stoppet, slik at han må gå rundt halve vannet før han kommer fram. Vannet er urolig, det vispes opp av vinden. Dette er hans favorittrute til stedet. Går han den raskeste veien, kommer alt svært brått på, og opplevelsen ødelegges. Ved denne andre ruten, kommer skolen glidende fram fra bak et stort, tungt tre, som når man forsiktig tar et brev ut av en konvolutt. Den glir fram nå, han smiler. Han rusler med sekken sin på ryggen i lett oppoverbakke. Bygget byr seg foran han, en konfekteske av muligheter. Han smiler. Han finner en glede i dette – kanskje mer som i en gjenkjennelse av selve følelsen, enn gjenkjennelsen av selve stedet. Joggeskoene knaser og knitrer på vei opp bakken, gruser og gnurer i grusen.
Vel inne skifter han til arbeidsklærne sine Det er nesten ingen andre studenter her i dag, og de andres arbeider lager kun små lyder i et enormt lokale. Det er rolig her. Fredfullt. Han viser en av førsteårsstudentene forskjellige rydderutiner og andre nyttige ting han vil få bruk for i løpet av studieåret. I dette har han sin egen pedagogikk. Han liker å stanse opp litt, sende ut et lite, men velmarkert smatt som dannes når han åpner munnen sin for å snakke. Etter smattet, og ett til to sekunders pause, åpner han alltid med: ”Jeg liker å...” før han sakte og rolig forklarer sin måte å gjøre ting på. Han synes denne måten å si fra på, har en fin balanse mellom befaling, forslag og vennlighet. Det synes førsteårsstudenten også.
Han baker keramikken sin. Han finner en glede i dette – å høre materialene han har formet i flere timer knitre og knase og putre inne i ovnen, hvor varmen trekker vannet ut av leiren, og baker gjenstandene til en endelig og trygg form. Han liker varmen fra ovnen, og lyset fra den. Aktiviteten inne i ovnen. Han har over et kvarter til overs. Han smiler – han har avtalt å ringe Beate i omtrent dette tidsrommet. Han tar av seg arbeidsklærne. Han går litt bort fra de andre, selv om de allerede er langt borte. Han retter på skjorten, tar mobiltelefonen opp i hånden – kremter et par ganger – finner nummeret hennes på telefonlisten, kremter litt mer, og så trykker han på den grønne knappen. Telefonens høytaler våkner mot øret hans. Der det for et øyeblikk siden var mutters stille, suser det nå som i et sjøsskjell, svak knitring før det første ringesignalet durer. Noe i magen hans smelter, og sender en strålende kribling oppover i overkroppen hans mellom det første og det andre signalet. Det svarer i andre enden mellom femte og sjette signal. Han hører livlige lyder. Musikk i bakgrunnen, latter, sang og mange stemmer.
Hallo?
Det knitrer og knaser i andre enden, fingre og hender på andre siden av kloden som famler fram en mobiltelefon fra en veske.
Hallo?
...ei? hallo? ... tastelås, unnskyld!
Beate? Jeg hører deg ikke skikkelig. Hvor er du?
... ... ... ...trandfest .... litt bråkete ... dekning
Stemmen hennes, som allerede høres forvridd ut, annerledes. Stemmen hennes avbrytes i en ujevn rytme.
Det er dårlig dekning! Det kan være på min ende – men er ikke du på skolen? Jeg trodde du skulle ha lesedag der i dag? Hvor er du?
...avlyst, fest ... strand ... du? På skole?
Han hører enda de oppglødde lydene bedre enn hennes oppstykkede fortelling. Det knitrer og knaser i røret, slik han ser for seg at det knitrer og knaser mellom de bare tærne hennes på en strand et sted. Strålingen i magen har nådd halsen hans, og blitt demmet opp der for øyeblikket. Det dunker i kroppen. Han flytter utålmodig på seg, går et par meter i en retning.
Beate? Er det meg eller deg dekningen skyldes? Forsøk å flytt på deg, jeg forsøker forskjellige posisjoner nå, det har alltid vært dårlig dekning i enkelte deler av dette bygget.
Han går et par meter til.
Er forholdene bedre nå?
...enda ... hører ikke... skal være god dekning her...
Rastløsheten griper kroppen hans. Han flytter seg hit og dit, tester forskjellige posisjoner –
Beate, er forholdene bedre nå?
Kun knitring i øret.
Han blir motløs, men prøver en siste utvei. Legger mobiltelefonen i den ene hånden, og åpner døren ut fra lokalene. Han løper ned alle trappene, og dytter opp utgangsdøren med skuldrene, ut i friluft. Det er kaldt ute.
Beate, hallo? Er forholdene bedre nå?
Hei! Jeg hører deg! Heiii!
Å, der ja! Det var godt. Jeg løp utendørs!
Så godt å høre stemmen din. Men du...
Ja?
Kanskje det ikke passer så bra å prate nå, er litt midt oppi noe – vet jeg sa jeg skulle på skolen, men så ble det dette... er så mye i bakgrunnen nå, vanskelig å høre deg. Kan vi prates senere?
Vel, ja, selvfølgelig...
Ingen sier noe over linjen. Istedenfor fraktes lyder av sang, glede og rabalder 9800 kilometer mellom dem i et par sekunder.
Men kan ikke du ringe meg i morgen, eller en annen dag?
Jo, det er selvsagt. Klart det. Da sier vi det. Jeg savner deg.
Savner deg også. Nå må jeg gå til de andre... hadet!
Hadet.
Signalet brytes. Han står stille et par sekunder før han går opp trappene. Han tar på seg arbeidsklærne igjen, og tar keramikken ut av ovnen. Han er liten i de enorme lokalene. Når han har ryddet opp etter seg, skifter han til sine klær. Han tar på seg ryggsekken, og går ned trappene. Han går ut fra kunstskolen, og trasker ned grusbakken. Han går mot vannet, og grusveien som går rundt det. Han holder i stroppene på ryggsekken. Noe forknytt i grepet. Han tar bussen hjem, og låser seg inn i leiligheten. Radioen står enda på. Det hørtes ut som stemmer, en samtale ute fra gangen når han tok av seg skoene. Han ser ikke mot speilet i gangen før han går inn. Han smører seg kveldsmat, og blir sittende ved kjøkkenbordet. Han ser ut av vinduet, og blir sittende her helt til han går til feltsengen for å sove. Han slår av radioen, og lyset.
Utenfor kjøkkendøren ligger resten av leiligheten. Det har begynt å danne seg et fint støvlag over møblene i stuen.
onsdag 16. september 2009
tirsdag 15. september 2009
Eg drøymer.
Av og til ynskjer eg meg ting eg ikkje har. Som ein varmluftsballong eller eit munnspel. Men oftast ynskjer eg meg ein kjærast.
Ein kjærast eg kan halde i handa, gå tur med og dele seng med. Eg har leita etter ein kjærast, men har ikkje funne nokon som passar.
Andre gonger ynskjer eg meg ting som ikkje er funne opp enno. Som ei tidsmaskin. Ei tidsmaskin og ein kjærast, lukke.
Det er mykje ein kunne gjort med ei tidsmaskin.
Eg hadde reist attende i tida, til dagen då kjærasten min mista møydomen sin.
Eg hadde slådd henne i andlete og skrike til henne:
«Du laug til meg. Det er faen meg ikkje mykje vits i å ropa Fyrstemann! Når noko allereie har vore der!»
Det er mykje ein kunne ha gjort med ei tidmaskin.
- fritt etter sinnets vandring, mvh agent #1015
Ein kjærast eg kan halde i handa, gå tur med og dele seng med. Eg har leita etter ein kjærast, men har ikkje funne nokon som passar.
Andre gonger ynskjer eg meg ting som ikkje er funne opp enno. Som ei tidsmaskin. Ei tidsmaskin og ein kjærast, lukke.
Det er mykje ein kunne gjort med ei tidsmaskin.
Eg hadde reist attende i tida, til dagen då kjærasten min mista møydomen sin.
Eg hadde slådd henne i andlete og skrike til henne:
«Du laug til meg. Det er faen meg ikkje mykje vits i å ropa Fyrstemann! Når noko allereie har vore der!»
Det er mykje ein kunne ha gjort med ei tidmaskin.
- fritt etter sinnets vandring, mvh agent #1015
mandag 7. september 2009
DE
KON
STRU
K
S
J
O
N
Konrad K kommer inn i storkiosken hesblesende, oppkneppet skjorte og svetteringer under armene, glis som en nypult tenåring og glinsende panne – et oppsyn som forsvinner fort i konfrontasjonen med hyllene og reolene fylt med snacks, dopapir, ymse. Han smetter inn mellom to av disse, og synker inn i den velkjente shoppingapatien en ofte gripes av i møtet med butikkhyller. Øynene hans glir forsiktig over noe, jeg vet da saktens ikke hva, fortsatt en antydning til et smil i den ene munnviken. Hendene plassert i den beige linbuksen. Litt roligere nå.
Han kommer bort til meg og sier:
”Jeg har faen opplevd det sjukeste noensinne.”
Jeg forholder meg naturligvis reservert:
”Javel?”
”Jeg er faktisk mindre sikker på at du kommer til å tro meg i det hele tatt.”
Her tar han seg til håret, og stirrer tomt ut til siden, som om han virkelig tenker over det han akkurat sa, noe han naturligvis ikke gjør. Dette lukter planlagt, det lukter Konrad, og det lukter teatermimikk. Men allikevel.
”Da er det vel heller ikke noe poeng i å si det da, Konrad.”
Han ser opp på meg og smiler, vel vitende om at jeg skøyt ned bløffen hans.
”Hæhæ” Smilet blir til et glis – ”Men nå er det jææææ—hæææ-veliiiiiiiig viktig at du får vite én annen ting først, før jeg sier dette – dette svære, dette gigantiske!”
Jeg merker at jeg blir litt utålmodig. Jeg skulle jo egentlig ha vasket pølsegrillen for et kvarter siden, men bestemte meg da for å lese en artikkel i et eller annet magasin. Det skulle jeg da aldri ha gjort.
”Hvorfor det?”
”Nei, men hør nå da, det blir ikke stort uten denne tingen, eller, det blir stort, men det blir... hvasierman... eh, SATT I LYS av denne første tingen, kan man kalle den andre astronomisk. Legendarisk. Farlig spennende.”
”Kom igjen nå da”
”Okei, okei, okei – første saken først da, som de sier. Det første jeg må fortelle deg er fra da jeg var liten. Og bare slapp av, jeg skakke bli all emotional eller all that jazz, hehe, men du må forstå det, at da jeg var liten ...”
”Herregud, kom til poenget da, Konrad.”
Det står en fyr og lurer borti Zalo-land, som er helt i andre enden av kiosken. Jeg blir lett stressa.
”Herregud – herregud! Hvordan har du tenkt at jeg skal komme til poenget hvis du driver på og herreguder meg? Hør nå; og tørk av deg det derre omvendtsmilet ditt du har gående der. DAAAA jeg var liten, hadde jeg en kompis. Stian. Drillen, kalte vi han, var ganske spretten gutt, sterk for alderen. Vet ikke helt hva det hadde med ’Drillen’ å gjøre, men. Greia var at vi var skikkelig der, ikke sant, skikkelig tight og alt, sykla lange turer sammen – bada, så på jenter og alt mulig shit. Vi var sånn... hehe, hvor gamle var vi da? 7-8-9 år eller noe sånn drit. Rett etter at det var tøft å si at vi ikke så på barne-TV lenger selv om vi egentlig savna det litt-alderen, ikkesant? Hehe, husker til og med en gang, så fant vi naboens hundevalp, visste ikke at det var naboens fillebikkje da, men vi tok den med hjem til mamman hans, og spurte om vi kunne beholde den – verste var vel at hun var jo på gli som bare faen, like før hun ga bort naboens kjæledyr til to små guttisser med dådyrøyne, ikke sant...haha, herregud, de burde jo egentlig passa bedre på dyret sitt da, ikke bare latt det loke rundt på gresset helt alene, da – hæhæ.”
”Hehe, men samma faen – du kjente en fyr som het Drillen”
Zaloland-cruiseren har beveget seg fra hygieneproduktene, og ser nå på kjeks. Den langsomme, og utrolig irriterende turen hans mot kassen er omtrent halvveis.
”Jajajafaen. Drillen da, meg og han, ikke sant – der, tight shit & kompani. Men så fant de ubrukelige foreldra hans ut at de ville flytte da, jævla besteborgerlige noksagter, søke nye marker, og jeg vet da ærlig talt ikke hvilke grunner de ikke hadde. Men så kommer dagen der da, dagene løper forbi som potene til veddeløpshunder på amfetamin, og dagen kommer da vi står der på trammen hans, jeg og Drillen, snart er det ikke hans tram mer, og det veit vi begge jævlig godt, står der, to smågutter som bare vil leke sammen resten av sommeren.”
”Foreldra hans pakker inn siste restene i bilen i bakgrunnen – Drillen gir meg en lapp med den nye adressen på, og en tegning av en rød bil, og jeg gir han min lapp. Jeg tegna ikke noe da, men skreiv vår adresse ned med sånne feite boblebokstaver, så det var bra nok det liksom. Så står vi der. Jeg og Drillen. Drillen og jeg. Verdens beste fuckings venner. Og lover å holde kontakten, skrive, og alt, besøke og alt mulig, og jeg griner nesten, og det gjør han og. Så drar de, bilen kjører, er sånn ekkelt stille etterpå i gata. Varme asfalten, tomme huset ved siden av, og ekkel stillhet.”
”Det ekstra triste er uansett at det faktisk var det siste jeg noensinne så til Drillen. Det blei aldri noen brev, det blei aldri noen besøk, no nada nothing, zit.”
”Shit!”
”Ja, jeg veit. Det er ganske sprøtt i grunn, men det var nå sånn det ble, da.”
Vi står der et par sekunder i stillhet, tenker på Drillens minne, og ser på at Zalocruiseren skal legge til havn mot disken. Glir sakte fram mot glassmontrene med bakverk i. Et fjell av en mann glir mot disken min, glir like sikkert som Exon Valdez må ha gjort før kapteinen byttet ut arbeidet med annen rekreasjon. Glir, sakte og sikkert som isfjellenes vandring fra Norge, over til Danmark og videre nedover i Europa under siste istids ende. Han har noe virkelig merkelig gående med munnen, den er spent opp, som om den var holdt kunstig utvidet. Utvidet åpningstid, jeg vet ikke hva. Et skip av en mann glir mot kai, sakteseilende koloss. Vekker oppsikt i den lille kystlandsbyen – frittgående guttehøns løper på bryggene ved siden av og kaster stein mot skroget, måkene sirkulerer årvåkne over – mulighet for mat? Mulighet for noe? Nebbene er innsiktet. Vingene fininnstilt. Den nederste biten av glidelåsen på allværsjakken – en vederstyggelighet i seg selv – tapper forsiktig på glassruten, det eneste vernet mellom denne gigantiske tilstedeværelsen og en livredd solskinnsbolle. Toc-toc, plankverk faller fra dekk, og spretter av skroget før det stuper ned i sjøvannet –plasket druknes i de andre lydene på kaien. Konrad har senket hodet, og har luntende skuldre. En dårlig, ventende holdning, og et fårete blikk som han sender forsiktig mot Zaloland. Slunken. Venter på at bestemor skal vralte forbi oss i gangen, i konfirmasjonen eller bryllupet, slik at han kan fortsette på den alle-barna-vitsen som garantert ikke står i noen av bøkene. Pupillene høyt oppe i kranium. Mannen som nærer seg er nå nesten helt inne ved kai, det eneste som skiller han fra tilstanden saktegående seilas og tilstanden henvende-seg-til-kioskmedarbeider er vinkelen på overkroppen, som er marginalt vridd mot spilleautomatene istedenfor min avventende mine. Munnen hans da, herregud, her er det åpen dør for å si det slik. Vidåpen. Jeg legger bånd på meg selv for å ikke se etter drøvelen hans der nedi. Er tross alt på jobb. Yesyesyes-hvaskaldetvære-storkioskholdningen er på plass. Det er tross alt et serviceyrke dette også, man møter alle slags mennesker, man må holde maska. Konrad kunne aldri jobbet med dette, han sprekker og stiller spørsmålstegn ved alt han ikke forstår, eller kan ha forestilt seg. Men hva har vi egentlig i vente? Nå skjer det. Vinkelen vil tettes, rettes inn mot meg, kanonene på Navarone, Hubble-teleskopet, en enorm bakkeplassert sattelittskive – vrir seg sakte mot meg. Det sorte hullet som er denne personens munn står rett foran min egen nese. Det vil kanskje være feil å si sort hull, men effekten er ihvertfall den samme, oppmerksomhetsmessig sett. Et sluk så sterkt at ikke en gang oppmerksomhet unnslipper. Et varmt, rødt og overaskende lite fuktig hull, sannsynligvis på grunn av den ekstensive lufteprosessen som har foregått en god stund nå – han åpnet munnen sin allerede ved videofilmene, og har holdt den for
fullt gap siden. Stans.
Verden tar en pause et øyeblikk.
Chronos, tidens smed, løfter sin hammer høyt i stillhet.
Og der –
Setningen begynner som et innpust på allerede fulle lunger, med en liten siklelyd spilt i revers, et lite omvendt hikst. Stemmen er som en blanding av helium og havregrøt – En nasal, surklende, og litt mer grovkalibret versjon av en adelig i feststemning. Nesen er også høyt hevet, nå som det skal snakkes, og hendene har blitt trukket opp over hver sin hofte. Øynene ser man såvidt over kinnene, som et resultat av den hevede nesen. Noe sort og glinsende er allikevel å skimte over de små kinnkjøttberga, og selv om hjernen min har bestemt seg for å skrike ”BEVER! BEVER!” inne i hodet mitt, klarer jeg å holde maska.
”HAR dokker malt her i dæm siste månan?” I det første ordet ligger det så mye trykk og alvor at det nesten kunne dreid seg om en anklage. Konrad har snudd seg, og har nå hevet skuldrene og senket hodet så mye at det eneste beviset på at han faktisk har et, er toppen av sveisen. Jeg løfter blikket.
”Nei, det har vi forsåvidt ikke – eh. Nei.” Jeg smiler servicesmilet mitt.
” For at æ regagere nåkka heilt FORFÆRDELI når æ går roint i nymalte bøgg – nei men dåkk har ikkje malt næi” Han lar setningen henge videre i luften, slik at det er rom for innrømmelser dersom vi mot all formodning og alle tidligere uttalelser skulle ha malt her de siste månedene. Han snufser forsiktig, en understrekelse av allergien.
”Nei, men vi har nok ikke malt” sier jeg så jovialt og eplekjekt jeg bare kan og smiler enda bredere.
”Daaa blie tjue marlboro høndreds, å ein a sa her – stratos.”
”Jah! Da kommer det på nittito kroner til sammen da.” Jeg bipper og lager muntre lyder med kassaapparatet.
”Væshgo” En hundrelapp skyves kontrollert over glassdisken.
”Og åtte kroner tilbake – takk, og velkommen igjen!”
Konrad snur seg sakte i takt med Zalocruiserens avskjedsseilas – sakte mot utgangsdøren og nye eventyr - før det plinger i bjella for vår del, og farvannene er trygge og kjente igjen.
”Hehe – har du sneket deg rundt og malt igjen nå da – he he he.” Konrad har stukket fram hodet igjen.
”Haha, nei – skjerpings. He he.”
”Mendumendumendu! I går, sant – i går – så var jeg ute på by’n.”
”Du er nesten alltid ute på byen, Konrad” Jeg liker egentlig ikke å være sånn. Moralsk overbærende – hvorfor sa jeg det? Jeg liker Konrad ganske godt. Det er kanskje derfor jeg er så streng.”
”Jada, pakk inn åra du nå. Jeg var ute på byen. Standard drittsted, men du veit jo hvorfor jeg sniker meg rundt på sånne steder.” Jeg visste det godt. Det hører med Konrad at han kan snakke for seg, og at han kan damer. Det er nok utrolig mye annet Konrad kunne ha gjort her i verden utenom å snakke for seg og trives med damer, hvis han bare bestemte seg for det. Men han bestemmer seg jo aldri for det – blir kanskje da rett å si at han egentlig ikke kan? Uansett –
”Jovisst. Hvor var du da?”
”En eller annen luguber sportspub. Men du veit. Store sterke sportsgutta kommer, da kommer beibsa også, og da kommer jeg. Et nødvendig onde. Uansett så blei jeg stående i et mørkt hjørne med ei usannsynlig deilig jente. Fornuftig også! Altså, ikke meg-og-deg-fornuftig, men ikke helt brød. Egne tanker og meninger og så videre – egentlig ganske rart at hun hang på et sånt sted, men det er vel ofte på slike steder man blir overraska. Der studiner og intellektuelle vanker blir man jo regelrett kvalm og skuffet omhverandre. Det som skjedde var ihvertfall at jeg fikk sneket til meg telefonnummer, adresse – oooog!
- En avtale om å møtes neste dag, seksuelle undertoner som faen selvfølgelig. Hæhæ. Det som var litt rart var jo at hun ville møtes på et skikkelig tøflustidspunkt – typ etter klokka tolv, og før klokka tre på formiddagen.”
”Hva var greia der liksom, er hun gift liksom? Hehe – og dessuten er du jo i besittelse av the love-emporium-extragavanza-leiligheten din. Hvorfor ble hun ikke med dit?”
”Jeg aner ikke – hun var liksom sånn – særegen i sære retninger med mange små rare krav hit og dit. Men ikke faen om jeg skulle la det komme i veien for et bra ligg heller. Så i dag da – var dagen – klokka 12.30 for faen. Hehehe!”
”Var du der i dag – det er jo bare noen timer siden da! Sykt!”
”Det kan du si – men det sjukeste is yet to come, for å si det slik – jeg tropper opp da. Og ting tar oss ganske fort inn på soverommet, jævlig digg opplegg hun hadde gående der, med stor dobbeltseng og luksus. Blei ganske freaky-styley og hot shit også skal jeg si deg. Fantastisk bra formiddagssex, rett og slett. Uten å røpe for
mye, naturligvis, du veit, I don’t kiss and tell – hehe”
”Nåvel Konrad, synes nå du snakker ganske mye etter denne kyssingen din jeg—” Jeg gliser. Det er alltid meg han kommer til etter et vellykket tokt.
”Du skjønner da hva jeg mener din snabb – uansett så var vi virkelig midt oppi det, downright&dirty da det plutselig smeller i ei dør – begge to ganske sikre på at det var utgangsdøra. Så får vi et sånn der frys-til-øyeblikk, ikke sant – der alt i deg egentlig sier ’fare!’ ’fare!’, men man ligger der som et nakent sårbart dådyr og venter i stillhet uansett, ikke sant? Åååh, en lyd – hva kan det være?”
”Jaja – fortsett nå”
”Det som fulgte var liksom – et øyeblikk i tiden – for å høres ut som et forferdelig tørt nrkprogram, men øyeblikket liksom hang der, ikkesant? Tida sto stille litt, vi var nedi en bølgedal av tid, og det tårna seg opp noe skikkelige greier over oss ihvertfall.”
”Så det som skjer er at vi plutselig hører den høyeste lyden jeg har hørt et menneske lage. Et brøl, og ikke hvilket som helst brøl. Dette her er snakk om primalbrølet, urbrølet, det første brølet, det eneste brølet! Som stiller andre utrop i skamme. Som var så JH-ÆÆÆVLA høyt! Jeg sverger at det rista i senga. Jenta skvatt til siden og ble liggende med dyna trukket opp under haka i frykt, og jeg, ja, jeg ble liggende på akkurat samme måte! Så lammende og høyt og innihampen jævlig var dette brølet. Og så slutta det ikke! Når det hadde vart i over ti sekunder, og det er jævla lenge for et brøl av denne dimensjonen, kom det første smellet.”
”Hæ? Smellet?”
”Ja, og nå må du forstå en sak om hvordan casaen til denne lille forskremte snuppa var konstruert da. Fra inngangsdøra og til love-nestet kunne man strukket en bein og grei linje. Altså kunne man gå inn, og rett fram for å komme til soverommet. Men mellom her var det en masse rom, stue, kjøkken, gang, et cetera, med en hel skorv med dører da. Det hører med. Og det vi hadde hørt var den første døra mellom oss, og brølets forferdelige, jævlige kilde, hva enn det var, som ble SPRENGT opp av noe med STORE KREFTER OG STOR MAKT. Jeg kødder ikke, det føltes som om du lå inni et lite korthus, og et damplokomotiv for full maskin var på vei rett mot deg – SMELL så går den andre døra, og SMELL en til, og alt samtidig som det jævlige brølet bare varte og varte og ble høyere og høyere når avstanden mellom det og oss minska.”
”Herregud!”
”Herregud indeed, min venn – og det er ikke slutt her – Brølet øker, nå er det øredøvende, jeg skulle tatt meg til øra var jeg ikke så stiv av skrekk og forundring og SMELL – der ryker ei dør til og AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAH brølet varer og øker og så – og så –
SMELL!” Konrad smeller håndflata i disken. ”Så går den siste døra opp – døra inn til soverommet – inn til oss! Den smeller i veggen og spretter tilbake, og inn kommer – og jeg kødder ikke nå kompis – den største jævla fyren jeg har sett i hele mitt liv. Dette er snakk om silverback gorilla pluss. Det er snakk om bolekongen selv. Det er snakk om han du alltid hører om i historier, men aldri treffer på selv. Han bugner. Han beister. Han er et beist. Han er så jævla svær at han må dukke for å komme inn døra, og så jævlig brei at han har drevet og sprengt inn dørene sidelengs. OG HAN BRØLER ENDA – herregud som han brøler, og det er ikke mulig å høre en eneste annen lyd i hele verden – jeg ser bort på pia, og hun skriker av fulle lunger, åpent gap, men jeg hører det ikke, for han brøler. Han står der. Han tårner over oss som en mørk skygge, han er så – jævlig – svær – og han brøler – han tar et skritt fram, han ser henne – og brøler – og han tar et skritt fram, og ser meg rett inn i øynene...”
Konrad tar en kunstpause av de sjeldne.
”Ser meg inn i øynene, og ....
Stanser. Ikke mer brøl. Ikke mer lyd. Og et helt betutta ansiktsuttrykk – Det er tolkning nå – det er en nærliggende forståelse. Ansiktet hans vris fra et ansikt i sinne og smerte til et i noe helt annet – gjenkjennelse. Det piper i ørene. Det er
Drillen.”
”Nå kødder du. Du fucker med hodet mitt”
”Hvis du noen sinne skal tro skikkelig på meg, så må det være nå. Jeg kødder ikke. I shit you not. Det er Drillen som står der, i en blanding av sinne og sårethet og gjenkjennelse av sin gamle bestevenn, som inntil nylig har bollet seg i herlig forlystelse med hans svært så lille, lekre og smekre kjæreste.”
”Å. Herregud.”
”Hehe, det sykeste har ikke engang kommet enda min venn, slapp av.”
”Det som skjer nå er at han står der, ikke sant, og vi ligger her, og han har inntil nettopp vært helt klar for å kveste oss begge, slenge oss rundt, slå den ene med den andre, og sannsynligvis vært helt klar til å fortsette med brølet sitt, som by now sannsynligvis har skremt alt av fugleliv i mils omkrets. Men det som skjer her er at han står der, han står og står, og det er så jævlig stille i forhold til det som var før, han står, og så sier’n:
’Konrad... er det – er det deg?’
Og jeg svarer jo:
’Drillen... Stian. Det er meg.”
”Og du ser liksom, ja jeg har jo sagt det, hvordan ansiktet hans har forandra seg gjennom hele seansen, så ser du bare det bryter ut, bryter ut i det store stygge og nettopp truende boleansiktet hans så bryter det ut de samme rynkene og foldene og posisjonene til øyenbrynene som når vi var små og klappa den lille valpen, bare at nå er det jeg som er valpen, og han som er oss, og jeg lurer enda litt på om han kommer til å drepe oss begge to der vi ligger i senga. Det er som en geologisk bevegelse i fjeset på han – fjellskorper og kontinentalplater som glir mot hverandre og presser fram detta ansiktsuttrykket han er i ferd med å få – og det er blankt i øyet hans, jeg sverger at det blankner til i øya hans, det er snøsmelt, og han snufser – omvendt magmabevegelse i nesa, stort bolesnufs, den store mannen skal til å grine, og jeg er enda mer forvirra, og ereksjonen min som tidligere trona stolt og gjorde sitt i dette rommet klamrer seg nå med sine siste krefter til innsiden av låret mitt – det som tidligere var stramt og stolt er nå skrukkete og fåmælt og fuktig, som ansiktet til Drillen, akkurat som ansiktet til Drillen. Jeg føler meg så forferdelig naken der jeg ligger. Forferdelig lite som skiller min nakne kropp fra Drillen. Bare et lite, småflekkete laken. Sannsynligvis hans tynne, småflekkete laken, som han pleier å hvile den gargantuiske kroppen sin på. Jeg føler meg hudflettet foran solens fulle styrke. Men ansiktet hans er i geologisk bevegelse, og plutselig er hele han i bevegelse, i bevegelse mot meg må skjønne – herregud han kommer mot meg, ikke sant, han tar ett jævla steg med de oversiza beina sine så står han ved senga, og så bare scooper’n meg, han scooper meg opp som et lite barn, fanger meg opp med en sveipbevegelse med armene, og så tar’n ett steg tilbake, og så slipper han meg ned, og jeg står naken foran Drillen, og Drillen klemmer meg.”
Jeg har ikke mye å si akkurat nå.
”Kroppen min, liten i omstendigetene, er nå klemt inntil Drillen, som klemmer meg og feller tårer omhverandre. Tissen min, som for fem minutter siden var godt inne i madammen hans i en heftig seanse, klemmes utover dongeribuksa hans, og jeg kaster i et grufullt øyeblikk et blikk ned for å se at ja, den setter faktisk små fuktige merker på dongeribuksa hans. Dette er det drøyeste. Jeg tør ikke lenger se ned. Drillen hulker. Jeg begynner nesten å hulke selv, mest fordi jeg er redd for å daue. Dama hans ligger enda under lakenet, i samme forskremte stilling. Vi står sånn, lenge lenge. To-tre minutter. Og det er faen meg lenge i en sånn situasjon, skaljegsideg! Herregud. Men så kommer det da. Så kommer det. Han slipper da, og ser på meg med et smil. Det er omtrent her jeg blir overbevist om at jeg skal daue, og lurer på om jeg skal møte skaper’n med øynene oppe eller igjen – når han bare sier til meg, han sier:
’Du Konrad, bare ha meg unnskyldt et lite øyeblikk, okei?’
Som om jeg var elskeren hans, og han virkelig ikke ville gå.
Som om vi står på kjøkkenet til leiligheten vår, den vi kjøpte sammen, og jeg har vært ute på reise en stund, jeg har akkurat kommet hjem, og han bare må ordne noe kjapt før han kan gå tilbake til meg.
Som om jeg var noe lite og skjørt han vil være så forsiktig han bare kan med.
Jeg klarer selvfølgelig ikke å svare. Så går han bort fra meg da. Han går rett bort til dama, og så henger han liksom over henne et sekund, som et ondt varsel, før han tar tak i henne, plukker a opp, og slenger henne av all kraft inn i kommoden som står i det ene hjørnet av rommet. Du ser bare hele greia blir et virrvarr av bein og armer og møbel idet a lander, og så er’n over a. Og slår, og slår, og sparker, og han banker gørra ut av a, du kan faktisk SE at knyttnevene hans blir blodige og jævlige av å slå så mye, og kanskje det er litt av hennes blod også, jeg veit ikke, jeg er paralysert igjen - han står over a med ryggen til meg og leverer ut slag etter slag som en altkverkende og skrekkelig guddom, og han er over a, og han slutter ikke, han bare banker livsskiten ut av a, banker a rød og blå, det er akkurat som i verste Auschwittzhfilmene når naziene storkoser seg med en eller annen jøde og boltrer seg i vold, bare at der slutter liksom det verste i tide, men ikke her – her er alt på en gang, rett foran trynet mitt. Jeg tar meg instinktivt til tissen, og kjenner at saftene hennes har tørka på den skrukkete og nå ekle forhuden min, jeg ynker meg, men klarer ikke å gjøre noe – han fortsetter. Han grisebanker henne noe så grundig, og jævlig – jeg bestemmer meg for å komme meg til helvete vekk. Du kjenner meg da, jeg er ikke feig, men dette her var force majeure, dette var en naturkatastrofe fra helvete, ikke no som det sto i min makt å fikse rett og slett – så jeg beina på meg bokser’n, og jeg får beina på meg skjorta og buksa og sokka – jeg kødder ikke når jeg sier at jeg aldri har kledd på meg så fort før, ikke en gang når jeg forsover meg til jobbintervjuer kler jeg på meg så fort. Men når jeg står der og fikler med beltet, så er det plutselig stille. Lyden av knokler mot skjør jentehud har stoppa. Drillen har snudd seg mot meg.”
”Å faen!”
”Hold kjeft nå!” Konrad har latt historien gripe seg, og nekter seg tydeligvis alle avbrytelser. I og for seg greit nok.”
”Han står vendt mot meg nå, de store klubbene som er knyttnevene hans henger slapt ned på siden av kroppen hans, mørke og røde og hovne. Ansiktet hans er vendt mot bakken. Han er som en svær, makaber statue, og kunne lett hatt en pretensiøs tittel, kanskje noe så pretensiøst og ekkelt som ’ingen tittel’ ellernoeidenduren. Uansett. Han ser opp og lysner liksom – kommer mot meg, og stanser. Han sier:
’Du Konrad, det blei jo litt rart det her... men... fy faen så godt å se deg igjen da!’ Svetten står i panna hans og han har oppnådd boletreningsrus av konebankinga si. Kjæresten ligger i en pøl av lemmer, blod, gørr, tenner og bein i hjørnet og ser mest ut som en kvesta og forlatt edderkopp. Jeg står fortsatt og holder i beltespenna mi.
’Ja, du må kanskje gå du nå, men... hør her da, vi skulle jo fått til no – kanke jeg gi deg telefonnummeret mitt a?’ Jeg fester beltet og svarer:
’Joa, k-klart det Stian’ og fisker slapt telefonen min ut av lomma mi, og ser dumt på den. Mobilen er liksom totalt malplassert i hele situasjonen. Og så gir han meg nummeret sitt, og jeg lagrer nummeret, og så sier jeg at vel, vi prates vel da, og han sier ja det gjør vi, og smiler og er smørblid, og jeg går gjennom alle de oppsprengte dørene og kommer meg til helvete ut. Og så gikk jeg tvers over halve byen, og kom rett hit. Rett til deg.”
Konrad lukker munnen for første gang på en stund, og tar seg forsiktig til håret. Tydelig mer avslappet – etter-klimaks-stemning i øya.
”Herregud. Dette kan ikke være sant”
”Sant? Visst faen er det sant! SE da mann!” Konrad holder opp telefonen sin med en opphisset finger rettet mot displayet, hvor det ganske riktig er en oppføring bladd opp i telefonboka. ”StianDrillen” står det, med et nummer under. På en måte får jeg en slags syk endelig bekreftelse på at dette faktisk har skjedd, og at Drillen, eller Janus, faktisk finnes. Jeg tenker på kjæresten hans og lurer på om hun enda ligger i hjørnet som en ødelagt edderkopp. Om lyset har blitt slukka i rommet, om hun ligger der i mørket nå.
”Kreisi mann. Det er det villeste jeg har vært borti i hele dag ihvertfall...”
”Yep mann. Stuff of legends. Hæhæ - herregud, tenk at jeg overlevde den skiten der da.”
”Men liksom... hallo – skal du ringe opp Drillen nå da – heider! Koselig å se på at du grusa dama di her om dagen – kan vi gjenta det? Hva faen liksom.”
”Fy faen, jeg aner ikke jeg. Jeg tror jeg lar det nummeret her ligge ganske rolig en god stund framover. Drillen har jo tydeligvis utvikla seg til en god gammeldags psyko med åra. Lurer på hva som skjedde me’n. Stakkars Drillen.”
”Hehe. Ville ikke hengt i overkant mye med han, nei. Ikke gi han en valp, liksom, hæhæ.”
”Hæhæhæ. Men faen mann. Over til andre ting – hvor lenge har du igjen her nå?”
”I dag? Et par timer gitt. Slutter ikke før fem.”
”Slavedriverjævel han der eieren da. Jævlig lange skift.”
”Nei, han er okei. Dessuten skjer det jo faen ingenting utenom at du sleper deg inn med ett eller annet på hjertet uansett.”
”True spoken. Men faen, jeg beiner jeg. Jeg må gjøre litt research på kveitefiske på nettet, og så tenkte jeg meg ut på litt forsiktig-pilsern litt senere, hehe, sett i lys av dagens hendelser liksom.”
”Kveitefiske? Hva faen?”
”Ja, det er noe greier fattern stresser med. Vil ha meg med på kveitefiske på sine eldre dager da. Så tenkte jeg skulle møte forberedt til skolen, og gå og finne meg ei kveite på nettet.”
”Hehe, okei. Grei nok den. Men faen da, jeg får ta og poppe deg en lyd seinere når jeg er ferdig. Veit ikke om jeg er så hypp på pilsern, men uansett”
”Gjør det, gjør det! Men da beiner jeg, mann! Preiks!” Konrad bråsnur, og rusler mot utgangen med høyrehånda strukket langt i været, som en hilsende idrettsmann på medaljeplass etter fullført løp.
”Sneiks!”
Han går ikke rett ut, men tar en omvei om kjeks-country via magazine valley, samme undrende holdninga som når han kom inn ovenfor varehyllene. Jeg lurer på om alt dette er skikkelig undring, om han sjekker ut varene, eller om det bare er en innlagt rutine i butikk-exiten hans. Ut går han ihvertfall, noe den elektroniske dørbjellelyden gir meg en forsikring om. Jeg blir stående en stund etter den bløte lyden har gitt seg. Så tripper jeg litt rundt på avlastingsmatta bak disken før jeg går i gang med den jævla pølsegrillen. Mens jeg skrubber vekk karbon og ekkel matolje fra ståloverflaten, tenker jeg på Konrad, og hvem han egentlig er. Perifer, i meste fall, for meg. Jeg lurer på om det egentlig er noen han kjenner skikkelig, nok til å være med – eller røpe ting han tenker på innerst inne til. Jeg lurer på om han egentlig tenker på noe innerst inne, eller hvordan han egentlig fungerer, tenker. Finnes han egentlig, på skikkelig ut i verden? Det eneste jeg ser til han er her inne, når han kommer inn med en historie. Vi har hverandres telefonnummer, men vi er aldri i kontakt, unntatt her inne. Vi deler ingen venner. Tenk om Konrad var noen jeg fant på når jeg kjeda meg i kiosken, en som finner på jævlig mye rart som han kan fortelle meg om, underholde meg med. Men jeg veit jo egentlig at han finnes. Han gikk jo i klassen under en eller annen fyr jeg også kjenner litt. Mener jeg. Konrad er den mest definerte personen jeg vet om. Ikke den beste personen, eller den personen jeg helst ville vært med eller noe, men den mest gjennomførte av alle personligheter jeg vet om. Virker nesten konstruert, eller ihvertfall – gjennomtenkt på en måte man vanligvis ikke ser i folk. Folk formes etterhvert, ikke sant, ting vi opplever og ser og hører, som er helt fuckings random shit som kommer hulter-i-bulter når man tenker gjennom det. Derfor er folk sånn. Sammensatte. Et virrvarr av jævelskap skal til for å skape folk. Og så har du noen få, som – ja, jeg veit ikke. Det er omtrent som om de har skapt seg selv. Det er da man begynner å lure på om de er ekte. Hadde kanskje vært deilig da, eller kanskje dritkjedelig. Jeg veit ikke. Jeg er random virrvarr standardmodell, som alle andre som går rundt og føler seg spesi på grunn av alt det rare, forskjellige og selvfølgelige de har opplevd. Lurer på hvordan sånne personer oppstår – om det er et slags tomrom de fyller, om de oppstår som en universal nødvendighet – historiepådrivere, eller om de fikser ting helt selv. Jeg lurer på om de lurer på ting, sånn, hva de egentlig er midt oppi, kosmisk sett – livet og drit, eller om de bare lever. Rett og slett.
Pølsegrillen skinner som en børstraktor.
KON
STRU
K
S
J
O
N
Konrad K kommer inn i storkiosken hesblesende, oppkneppet skjorte og svetteringer under armene, glis som en nypult tenåring og glinsende panne – et oppsyn som forsvinner fort i konfrontasjonen med hyllene og reolene fylt med snacks, dopapir, ymse. Han smetter inn mellom to av disse, og synker inn i den velkjente shoppingapatien en ofte gripes av i møtet med butikkhyller. Øynene hans glir forsiktig over noe, jeg vet da saktens ikke hva, fortsatt en antydning til et smil i den ene munnviken. Hendene plassert i den beige linbuksen. Litt roligere nå.
Han kommer bort til meg og sier:
”Jeg har faen opplevd det sjukeste noensinne.”
Jeg forholder meg naturligvis reservert:
”Javel?”
”Jeg er faktisk mindre sikker på at du kommer til å tro meg i det hele tatt.”
Her tar han seg til håret, og stirrer tomt ut til siden, som om han virkelig tenker over det han akkurat sa, noe han naturligvis ikke gjør. Dette lukter planlagt, det lukter Konrad, og det lukter teatermimikk. Men allikevel.
”Da er det vel heller ikke noe poeng i å si det da, Konrad.”
Han ser opp på meg og smiler, vel vitende om at jeg skøyt ned bløffen hans.
”Hæhæ” Smilet blir til et glis – ”Men nå er det jææææ—hæææ-veliiiiiiiig viktig at du får vite én annen ting først, før jeg sier dette – dette svære, dette gigantiske!”
Jeg merker at jeg blir litt utålmodig. Jeg skulle jo egentlig ha vasket pølsegrillen for et kvarter siden, men bestemte meg da for å lese en artikkel i et eller annet magasin. Det skulle jeg da aldri ha gjort.
”Hvorfor det?”
”Nei, men hør nå da, det blir ikke stort uten denne tingen, eller, det blir stort, men det blir... hvasierman... eh, SATT I LYS av denne første tingen, kan man kalle den andre astronomisk. Legendarisk. Farlig spennende.”
”Kom igjen nå da”
”Okei, okei, okei – første saken først da, som de sier. Det første jeg må fortelle deg er fra da jeg var liten. Og bare slapp av, jeg skakke bli all emotional eller all that jazz, hehe, men du må forstå det, at da jeg var liten ...”
”Herregud, kom til poenget da, Konrad.”
Det står en fyr og lurer borti Zalo-land, som er helt i andre enden av kiosken. Jeg blir lett stressa.
”Herregud – herregud! Hvordan har du tenkt at jeg skal komme til poenget hvis du driver på og herreguder meg? Hør nå; og tørk av deg det derre omvendtsmilet ditt du har gående der. DAAAA jeg var liten, hadde jeg en kompis. Stian. Drillen, kalte vi han, var ganske spretten gutt, sterk for alderen. Vet ikke helt hva det hadde med ’Drillen’ å gjøre, men. Greia var at vi var skikkelig der, ikke sant, skikkelig tight og alt, sykla lange turer sammen – bada, så på jenter og alt mulig shit. Vi var sånn... hehe, hvor gamle var vi da? 7-8-9 år eller noe sånn drit. Rett etter at det var tøft å si at vi ikke så på barne-TV lenger selv om vi egentlig savna det litt-alderen, ikkesant? Hehe, husker til og med en gang, så fant vi naboens hundevalp, visste ikke at det var naboens fillebikkje da, men vi tok den med hjem til mamman hans, og spurte om vi kunne beholde den – verste var vel at hun var jo på gli som bare faen, like før hun ga bort naboens kjæledyr til to små guttisser med dådyrøyne, ikke sant...haha, herregud, de burde jo egentlig passa bedre på dyret sitt da, ikke bare latt det loke rundt på gresset helt alene, da – hæhæ.”
”Hehe, men samma faen – du kjente en fyr som het Drillen”
Zaloland-cruiseren har beveget seg fra hygieneproduktene, og ser nå på kjeks. Den langsomme, og utrolig irriterende turen hans mot kassen er omtrent halvveis.
”Jajajafaen. Drillen da, meg og han, ikke sant – der, tight shit & kompani. Men så fant de ubrukelige foreldra hans ut at de ville flytte da, jævla besteborgerlige noksagter, søke nye marker, og jeg vet da ærlig talt ikke hvilke grunner de ikke hadde. Men så kommer dagen der da, dagene løper forbi som potene til veddeløpshunder på amfetamin, og dagen kommer da vi står der på trammen hans, jeg og Drillen, snart er det ikke hans tram mer, og det veit vi begge jævlig godt, står der, to smågutter som bare vil leke sammen resten av sommeren.”
”Foreldra hans pakker inn siste restene i bilen i bakgrunnen – Drillen gir meg en lapp med den nye adressen på, og en tegning av en rød bil, og jeg gir han min lapp. Jeg tegna ikke noe da, men skreiv vår adresse ned med sånne feite boblebokstaver, så det var bra nok det liksom. Så står vi der. Jeg og Drillen. Drillen og jeg. Verdens beste fuckings venner. Og lover å holde kontakten, skrive, og alt, besøke og alt mulig, og jeg griner nesten, og det gjør han og. Så drar de, bilen kjører, er sånn ekkelt stille etterpå i gata. Varme asfalten, tomme huset ved siden av, og ekkel stillhet.”
”Det ekstra triste er uansett at det faktisk var det siste jeg noensinne så til Drillen. Det blei aldri noen brev, det blei aldri noen besøk, no nada nothing, zit.”
”Shit!”
”Ja, jeg veit. Det er ganske sprøtt i grunn, men det var nå sånn det ble, da.”
Vi står der et par sekunder i stillhet, tenker på Drillens minne, og ser på at Zalocruiseren skal legge til havn mot disken. Glir sakte fram mot glassmontrene med bakverk i. Et fjell av en mann glir mot disken min, glir like sikkert som Exon Valdez må ha gjort før kapteinen byttet ut arbeidet med annen rekreasjon. Glir, sakte og sikkert som isfjellenes vandring fra Norge, over til Danmark og videre nedover i Europa under siste istids ende. Han har noe virkelig merkelig gående med munnen, den er spent opp, som om den var holdt kunstig utvidet. Utvidet åpningstid, jeg vet ikke hva. Et skip av en mann glir mot kai, sakteseilende koloss. Vekker oppsikt i den lille kystlandsbyen – frittgående guttehøns løper på bryggene ved siden av og kaster stein mot skroget, måkene sirkulerer årvåkne over – mulighet for mat? Mulighet for noe? Nebbene er innsiktet. Vingene fininnstilt. Den nederste biten av glidelåsen på allværsjakken – en vederstyggelighet i seg selv – tapper forsiktig på glassruten, det eneste vernet mellom denne gigantiske tilstedeværelsen og en livredd solskinnsbolle. Toc-toc, plankverk faller fra dekk, og spretter av skroget før det stuper ned i sjøvannet –plasket druknes i de andre lydene på kaien. Konrad har senket hodet, og har luntende skuldre. En dårlig, ventende holdning, og et fårete blikk som han sender forsiktig mot Zaloland. Slunken. Venter på at bestemor skal vralte forbi oss i gangen, i konfirmasjonen eller bryllupet, slik at han kan fortsette på den alle-barna-vitsen som garantert ikke står i noen av bøkene. Pupillene høyt oppe i kranium. Mannen som nærer seg er nå nesten helt inne ved kai, det eneste som skiller han fra tilstanden saktegående seilas og tilstanden henvende-seg-til-kioskmedarbeider er vinkelen på overkroppen, som er marginalt vridd mot spilleautomatene istedenfor min avventende mine. Munnen hans da, herregud, her er det åpen dør for å si det slik. Vidåpen. Jeg legger bånd på meg selv for å ikke se etter drøvelen hans der nedi. Er tross alt på jobb. Yesyesyes-hvaskaldetvære-storkioskholdningen er på plass. Det er tross alt et serviceyrke dette også, man møter alle slags mennesker, man må holde maska. Konrad kunne aldri jobbet med dette, han sprekker og stiller spørsmålstegn ved alt han ikke forstår, eller kan ha forestilt seg. Men hva har vi egentlig i vente? Nå skjer det. Vinkelen vil tettes, rettes inn mot meg, kanonene på Navarone, Hubble-teleskopet, en enorm bakkeplassert sattelittskive – vrir seg sakte mot meg. Det sorte hullet som er denne personens munn står rett foran min egen nese. Det vil kanskje være feil å si sort hull, men effekten er ihvertfall den samme, oppmerksomhetsmessig sett. Et sluk så sterkt at ikke en gang oppmerksomhet unnslipper. Et varmt, rødt og overaskende lite fuktig hull, sannsynligvis på grunn av den ekstensive lufteprosessen som har foregått en god stund nå – han åpnet munnen sin allerede ved videofilmene, og har holdt den for
fullt gap siden. Stans.
Verden tar en pause et øyeblikk.
Chronos, tidens smed, løfter sin hammer høyt i stillhet.
Og der –
Setningen begynner som et innpust på allerede fulle lunger, med en liten siklelyd spilt i revers, et lite omvendt hikst. Stemmen er som en blanding av helium og havregrøt – En nasal, surklende, og litt mer grovkalibret versjon av en adelig i feststemning. Nesen er også høyt hevet, nå som det skal snakkes, og hendene har blitt trukket opp over hver sin hofte. Øynene ser man såvidt over kinnene, som et resultat av den hevede nesen. Noe sort og glinsende er allikevel å skimte over de små kinnkjøttberga, og selv om hjernen min har bestemt seg for å skrike ”BEVER! BEVER!” inne i hodet mitt, klarer jeg å holde maska.
”HAR dokker malt her i dæm siste månan?” I det første ordet ligger det så mye trykk og alvor at det nesten kunne dreid seg om en anklage. Konrad har snudd seg, og har nå hevet skuldrene og senket hodet så mye at det eneste beviset på at han faktisk har et, er toppen av sveisen. Jeg løfter blikket.
”Nei, det har vi forsåvidt ikke – eh. Nei.” Jeg smiler servicesmilet mitt.
” For at æ regagere nåkka heilt FORFÆRDELI når æ går roint i nymalte bøgg – nei men dåkk har ikkje malt næi” Han lar setningen henge videre i luften, slik at det er rom for innrømmelser dersom vi mot all formodning og alle tidligere uttalelser skulle ha malt her de siste månedene. Han snufser forsiktig, en understrekelse av allergien.
”Nei, men vi har nok ikke malt” sier jeg så jovialt og eplekjekt jeg bare kan og smiler enda bredere.
”Daaa blie tjue marlboro høndreds, å ein a sa her – stratos.”
”Jah! Da kommer det på nittito kroner til sammen da.” Jeg bipper og lager muntre lyder med kassaapparatet.
”Væshgo” En hundrelapp skyves kontrollert over glassdisken.
”Og åtte kroner tilbake – takk, og velkommen igjen!”
Konrad snur seg sakte i takt med Zalocruiserens avskjedsseilas – sakte mot utgangsdøren og nye eventyr - før det plinger i bjella for vår del, og farvannene er trygge og kjente igjen.
”Hehe – har du sneket deg rundt og malt igjen nå da – he he he.” Konrad har stukket fram hodet igjen.
”Haha, nei – skjerpings. He he.”
”Mendumendumendu! I går, sant – i går – så var jeg ute på by’n.”
”Du er nesten alltid ute på byen, Konrad” Jeg liker egentlig ikke å være sånn. Moralsk overbærende – hvorfor sa jeg det? Jeg liker Konrad ganske godt. Det er kanskje derfor jeg er så streng.”
”Jada, pakk inn åra du nå. Jeg var ute på byen. Standard drittsted, men du veit jo hvorfor jeg sniker meg rundt på sånne steder.” Jeg visste det godt. Det hører med Konrad at han kan snakke for seg, og at han kan damer. Det er nok utrolig mye annet Konrad kunne ha gjort her i verden utenom å snakke for seg og trives med damer, hvis han bare bestemte seg for det. Men han bestemmer seg jo aldri for det – blir kanskje da rett å si at han egentlig ikke kan? Uansett –
”Jovisst. Hvor var du da?”
”En eller annen luguber sportspub. Men du veit. Store sterke sportsgutta kommer, da kommer beibsa også, og da kommer jeg. Et nødvendig onde. Uansett så blei jeg stående i et mørkt hjørne med ei usannsynlig deilig jente. Fornuftig også! Altså, ikke meg-og-deg-fornuftig, men ikke helt brød. Egne tanker og meninger og så videre – egentlig ganske rart at hun hang på et sånt sted, men det er vel ofte på slike steder man blir overraska. Der studiner og intellektuelle vanker blir man jo regelrett kvalm og skuffet omhverandre. Det som skjedde var ihvertfall at jeg fikk sneket til meg telefonnummer, adresse – oooog!
- En avtale om å møtes neste dag, seksuelle undertoner som faen selvfølgelig. Hæhæ. Det som var litt rart var jo at hun ville møtes på et skikkelig tøflustidspunkt – typ etter klokka tolv, og før klokka tre på formiddagen.”
”Hva var greia der liksom, er hun gift liksom? Hehe – og dessuten er du jo i besittelse av the love-emporium-extragavanza-leiligheten din. Hvorfor ble hun ikke med dit?”
”Jeg aner ikke – hun var liksom sånn – særegen i sære retninger med mange små rare krav hit og dit. Men ikke faen om jeg skulle la det komme i veien for et bra ligg heller. Så i dag da – var dagen – klokka 12.30 for faen. Hehehe!”
”Var du der i dag – det er jo bare noen timer siden da! Sykt!”
”Det kan du si – men det sjukeste is yet to come, for å si det slik – jeg tropper opp da. Og ting tar oss ganske fort inn på soverommet, jævlig digg opplegg hun hadde gående der, med stor dobbeltseng og luksus. Blei ganske freaky-styley og hot shit også skal jeg si deg. Fantastisk bra formiddagssex, rett og slett. Uten å røpe for
mye, naturligvis, du veit, I don’t kiss and tell – hehe”
”Nåvel Konrad, synes nå du snakker ganske mye etter denne kyssingen din jeg—” Jeg gliser. Det er alltid meg han kommer til etter et vellykket tokt.
”Du skjønner da hva jeg mener din snabb – uansett så var vi virkelig midt oppi det, downright&dirty da det plutselig smeller i ei dør – begge to ganske sikre på at det var utgangsdøra. Så får vi et sånn der frys-til-øyeblikk, ikke sant – der alt i deg egentlig sier ’fare!’ ’fare!’, men man ligger der som et nakent sårbart dådyr og venter i stillhet uansett, ikke sant? Åååh, en lyd – hva kan det være?”
”Jaja – fortsett nå”
”Det som fulgte var liksom – et øyeblikk i tiden – for å høres ut som et forferdelig tørt nrkprogram, men øyeblikket liksom hang der, ikkesant? Tida sto stille litt, vi var nedi en bølgedal av tid, og det tårna seg opp noe skikkelige greier over oss ihvertfall.”
”Så det som skjer er at vi plutselig hører den høyeste lyden jeg har hørt et menneske lage. Et brøl, og ikke hvilket som helst brøl. Dette her er snakk om primalbrølet, urbrølet, det første brølet, det eneste brølet! Som stiller andre utrop i skamme. Som var så JH-ÆÆÆVLA høyt! Jeg sverger at det rista i senga. Jenta skvatt til siden og ble liggende med dyna trukket opp under haka i frykt, og jeg, ja, jeg ble liggende på akkurat samme måte! Så lammende og høyt og innihampen jævlig var dette brølet. Og så slutta det ikke! Når det hadde vart i over ti sekunder, og det er jævla lenge for et brøl av denne dimensjonen, kom det første smellet.”
”Hæ? Smellet?”
”Ja, og nå må du forstå en sak om hvordan casaen til denne lille forskremte snuppa var konstruert da. Fra inngangsdøra og til love-nestet kunne man strukket en bein og grei linje. Altså kunne man gå inn, og rett fram for å komme til soverommet. Men mellom her var det en masse rom, stue, kjøkken, gang, et cetera, med en hel skorv med dører da. Det hører med. Og det vi hadde hørt var den første døra mellom oss, og brølets forferdelige, jævlige kilde, hva enn det var, som ble SPRENGT opp av noe med STORE KREFTER OG STOR MAKT. Jeg kødder ikke, det føltes som om du lå inni et lite korthus, og et damplokomotiv for full maskin var på vei rett mot deg – SMELL så går den andre døra, og SMELL en til, og alt samtidig som det jævlige brølet bare varte og varte og ble høyere og høyere når avstanden mellom det og oss minska.”
”Herregud!”
”Herregud indeed, min venn – og det er ikke slutt her – Brølet øker, nå er det øredøvende, jeg skulle tatt meg til øra var jeg ikke så stiv av skrekk og forundring og SMELL – der ryker ei dør til og AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAH brølet varer og øker og så – og så –
SMELL!” Konrad smeller håndflata i disken. ”Så går den siste døra opp – døra inn til soverommet – inn til oss! Den smeller i veggen og spretter tilbake, og inn kommer – og jeg kødder ikke nå kompis – den største jævla fyren jeg har sett i hele mitt liv. Dette er snakk om silverback gorilla pluss. Det er snakk om bolekongen selv. Det er snakk om han du alltid hører om i historier, men aldri treffer på selv. Han bugner. Han beister. Han er et beist. Han er så jævla svær at han må dukke for å komme inn døra, og så jævlig brei at han har drevet og sprengt inn dørene sidelengs. OG HAN BRØLER ENDA – herregud som han brøler, og det er ikke mulig å høre en eneste annen lyd i hele verden – jeg ser bort på pia, og hun skriker av fulle lunger, åpent gap, men jeg hører det ikke, for han brøler. Han står der. Han tårner over oss som en mørk skygge, han er så – jævlig – svær – og han brøler – han tar et skritt fram, han ser henne – og brøler – og han tar et skritt fram, og ser meg rett inn i øynene...”
Konrad tar en kunstpause av de sjeldne.
”Ser meg inn i øynene, og ....
Stanser. Ikke mer brøl. Ikke mer lyd. Og et helt betutta ansiktsuttrykk – Det er tolkning nå – det er en nærliggende forståelse. Ansiktet hans vris fra et ansikt i sinne og smerte til et i noe helt annet – gjenkjennelse. Det piper i ørene. Det er
Drillen.”
”Nå kødder du. Du fucker med hodet mitt”
”Hvis du noen sinne skal tro skikkelig på meg, så må det være nå. Jeg kødder ikke. I shit you not. Det er Drillen som står der, i en blanding av sinne og sårethet og gjenkjennelse av sin gamle bestevenn, som inntil nylig har bollet seg i herlig forlystelse med hans svært så lille, lekre og smekre kjæreste.”
”Å. Herregud.”
”Hehe, det sykeste har ikke engang kommet enda min venn, slapp av.”
”Det som skjer nå er at han står der, ikke sant, og vi ligger her, og han har inntil nettopp vært helt klar for å kveste oss begge, slenge oss rundt, slå den ene med den andre, og sannsynligvis vært helt klar til å fortsette med brølet sitt, som by now sannsynligvis har skremt alt av fugleliv i mils omkrets. Men det som skjer her er at han står der, han står og står, og det er så jævlig stille i forhold til det som var før, han står, og så sier’n:
’Konrad... er det – er det deg?’
Og jeg svarer jo:
’Drillen... Stian. Det er meg.”
”Og du ser liksom, ja jeg har jo sagt det, hvordan ansiktet hans har forandra seg gjennom hele seansen, så ser du bare det bryter ut, bryter ut i det store stygge og nettopp truende boleansiktet hans så bryter det ut de samme rynkene og foldene og posisjonene til øyenbrynene som når vi var små og klappa den lille valpen, bare at nå er det jeg som er valpen, og han som er oss, og jeg lurer enda litt på om han kommer til å drepe oss begge to der vi ligger i senga. Det er som en geologisk bevegelse i fjeset på han – fjellskorper og kontinentalplater som glir mot hverandre og presser fram detta ansiktsuttrykket han er i ferd med å få – og det er blankt i øyet hans, jeg sverger at det blankner til i øya hans, det er snøsmelt, og han snufser – omvendt magmabevegelse i nesa, stort bolesnufs, den store mannen skal til å grine, og jeg er enda mer forvirra, og ereksjonen min som tidligere trona stolt og gjorde sitt i dette rommet klamrer seg nå med sine siste krefter til innsiden av låret mitt – det som tidligere var stramt og stolt er nå skrukkete og fåmælt og fuktig, som ansiktet til Drillen, akkurat som ansiktet til Drillen. Jeg føler meg så forferdelig naken der jeg ligger. Forferdelig lite som skiller min nakne kropp fra Drillen. Bare et lite, småflekkete laken. Sannsynligvis hans tynne, småflekkete laken, som han pleier å hvile den gargantuiske kroppen sin på. Jeg føler meg hudflettet foran solens fulle styrke. Men ansiktet hans er i geologisk bevegelse, og plutselig er hele han i bevegelse, i bevegelse mot meg må skjønne – herregud han kommer mot meg, ikke sant, han tar ett jævla steg med de oversiza beina sine så står han ved senga, og så bare scooper’n meg, han scooper meg opp som et lite barn, fanger meg opp med en sveipbevegelse med armene, og så tar’n ett steg tilbake, og så slipper han meg ned, og jeg står naken foran Drillen, og Drillen klemmer meg.”
Jeg har ikke mye å si akkurat nå.
”Kroppen min, liten i omstendigetene, er nå klemt inntil Drillen, som klemmer meg og feller tårer omhverandre. Tissen min, som for fem minutter siden var godt inne i madammen hans i en heftig seanse, klemmes utover dongeribuksa hans, og jeg kaster i et grufullt øyeblikk et blikk ned for å se at ja, den setter faktisk små fuktige merker på dongeribuksa hans. Dette er det drøyeste. Jeg tør ikke lenger se ned. Drillen hulker. Jeg begynner nesten å hulke selv, mest fordi jeg er redd for å daue. Dama hans ligger enda under lakenet, i samme forskremte stilling. Vi står sånn, lenge lenge. To-tre minutter. Og det er faen meg lenge i en sånn situasjon, skaljegsideg! Herregud. Men så kommer det da. Så kommer det. Han slipper da, og ser på meg med et smil. Det er omtrent her jeg blir overbevist om at jeg skal daue, og lurer på om jeg skal møte skaper’n med øynene oppe eller igjen – når han bare sier til meg, han sier:
’Du Konrad, bare ha meg unnskyldt et lite øyeblikk, okei?’
Som om jeg var elskeren hans, og han virkelig ikke ville gå.
Som om vi står på kjøkkenet til leiligheten vår, den vi kjøpte sammen, og jeg har vært ute på reise en stund, jeg har akkurat kommet hjem, og han bare må ordne noe kjapt før han kan gå tilbake til meg.
Som om jeg var noe lite og skjørt han vil være så forsiktig han bare kan med.
Jeg klarer selvfølgelig ikke å svare. Så går han bort fra meg da. Han går rett bort til dama, og så henger han liksom over henne et sekund, som et ondt varsel, før han tar tak i henne, plukker a opp, og slenger henne av all kraft inn i kommoden som står i det ene hjørnet av rommet. Du ser bare hele greia blir et virrvarr av bein og armer og møbel idet a lander, og så er’n over a. Og slår, og slår, og sparker, og han banker gørra ut av a, du kan faktisk SE at knyttnevene hans blir blodige og jævlige av å slå så mye, og kanskje det er litt av hennes blod også, jeg veit ikke, jeg er paralysert igjen - han står over a med ryggen til meg og leverer ut slag etter slag som en altkverkende og skrekkelig guddom, og han er over a, og han slutter ikke, han bare banker livsskiten ut av a, banker a rød og blå, det er akkurat som i verste Auschwittzhfilmene når naziene storkoser seg med en eller annen jøde og boltrer seg i vold, bare at der slutter liksom det verste i tide, men ikke her – her er alt på en gang, rett foran trynet mitt. Jeg tar meg instinktivt til tissen, og kjenner at saftene hennes har tørka på den skrukkete og nå ekle forhuden min, jeg ynker meg, men klarer ikke å gjøre noe – han fortsetter. Han grisebanker henne noe så grundig, og jævlig – jeg bestemmer meg for å komme meg til helvete vekk. Du kjenner meg da, jeg er ikke feig, men dette her var force majeure, dette var en naturkatastrofe fra helvete, ikke no som det sto i min makt å fikse rett og slett – så jeg beina på meg bokser’n, og jeg får beina på meg skjorta og buksa og sokka – jeg kødder ikke når jeg sier at jeg aldri har kledd på meg så fort før, ikke en gang når jeg forsover meg til jobbintervjuer kler jeg på meg så fort. Men når jeg står der og fikler med beltet, så er det plutselig stille. Lyden av knokler mot skjør jentehud har stoppa. Drillen har snudd seg mot meg.”
”Å faen!”
”Hold kjeft nå!” Konrad har latt historien gripe seg, og nekter seg tydeligvis alle avbrytelser. I og for seg greit nok.”
”Han står vendt mot meg nå, de store klubbene som er knyttnevene hans henger slapt ned på siden av kroppen hans, mørke og røde og hovne. Ansiktet hans er vendt mot bakken. Han er som en svær, makaber statue, og kunne lett hatt en pretensiøs tittel, kanskje noe så pretensiøst og ekkelt som ’ingen tittel’ ellernoeidenduren. Uansett. Han ser opp og lysner liksom – kommer mot meg, og stanser. Han sier:
’Du Konrad, det blei jo litt rart det her... men... fy faen så godt å se deg igjen da!’ Svetten står i panna hans og han har oppnådd boletreningsrus av konebankinga si. Kjæresten ligger i en pøl av lemmer, blod, gørr, tenner og bein i hjørnet og ser mest ut som en kvesta og forlatt edderkopp. Jeg står fortsatt og holder i beltespenna mi.
’Ja, du må kanskje gå du nå, men... hør her da, vi skulle jo fått til no – kanke jeg gi deg telefonnummeret mitt a?’ Jeg fester beltet og svarer:
’Joa, k-klart det Stian’ og fisker slapt telefonen min ut av lomma mi, og ser dumt på den. Mobilen er liksom totalt malplassert i hele situasjonen. Og så gir han meg nummeret sitt, og jeg lagrer nummeret, og så sier jeg at vel, vi prates vel da, og han sier ja det gjør vi, og smiler og er smørblid, og jeg går gjennom alle de oppsprengte dørene og kommer meg til helvete ut. Og så gikk jeg tvers over halve byen, og kom rett hit. Rett til deg.”
Konrad lukker munnen for første gang på en stund, og tar seg forsiktig til håret. Tydelig mer avslappet – etter-klimaks-stemning i øya.
”Herregud. Dette kan ikke være sant”
”Sant? Visst faen er det sant! SE da mann!” Konrad holder opp telefonen sin med en opphisset finger rettet mot displayet, hvor det ganske riktig er en oppføring bladd opp i telefonboka. ”StianDrillen” står det, med et nummer under. På en måte får jeg en slags syk endelig bekreftelse på at dette faktisk har skjedd, og at Drillen, eller Janus, faktisk finnes. Jeg tenker på kjæresten hans og lurer på om hun enda ligger i hjørnet som en ødelagt edderkopp. Om lyset har blitt slukka i rommet, om hun ligger der i mørket nå.
”Kreisi mann. Det er det villeste jeg har vært borti i hele dag ihvertfall...”
”Yep mann. Stuff of legends. Hæhæ - herregud, tenk at jeg overlevde den skiten der da.”
”Men liksom... hallo – skal du ringe opp Drillen nå da – heider! Koselig å se på at du grusa dama di her om dagen – kan vi gjenta det? Hva faen liksom.”
”Fy faen, jeg aner ikke jeg. Jeg tror jeg lar det nummeret her ligge ganske rolig en god stund framover. Drillen har jo tydeligvis utvikla seg til en god gammeldags psyko med åra. Lurer på hva som skjedde me’n. Stakkars Drillen.”
”Hehe. Ville ikke hengt i overkant mye med han, nei. Ikke gi han en valp, liksom, hæhæ.”
”Hæhæhæ. Men faen mann. Over til andre ting – hvor lenge har du igjen her nå?”
”I dag? Et par timer gitt. Slutter ikke før fem.”
”Slavedriverjævel han der eieren da. Jævlig lange skift.”
”Nei, han er okei. Dessuten skjer det jo faen ingenting utenom at du sleper deg inn med ett eller annet på hjertet uansett.”
”True spoken. Men faen, jeg beiner jeg. Jeg må gjøre litt research på kveitefiske på nettet, og så tenkte jeg meg ut på litt forsiktig-pilsern litt senere, hehe, sett i lys av dagens hendelser liksom.”
”Kveitefiske? Hva faen?”
”Ja, det er noe greier fattern stresser med. Vil ha meg med på kveitefiske på sine eldre dager da. Så tenkte jeg skulle møte forberedt til skolen, og gå og finne meg ei kveite på nettet.”
”Hehe, okei. Grei nok den. Men faen da, jeg får ta og poppe deg en lyd seinere når jeg er ferdig. Veit ikke om jeg er så hypp på pilsern, men uansett”
”Gjør det, gjør det! Men da beiner jeg, mann! Preiks!” Konrad bråsnur, og rusler mot utgangen med høyrehånda strukket langt i været, som en hilsende idrettsmann på medaljeplass etter fullført løp.
”Sneiks!”
Han går ikke rett ut, men tar en omvei om kjeks-country via magazine valley, samme undrende holdninga som når han kom inn ovenfor varehyllene. Jeg lurer på om alt dette er skikkelig undring, om han sjekker ut varene, eller om det bare er en innlagt rutine i butikk-exiten hans. Ut går han ihvertfall, noe den elektroniske dørbjellelyden gir meg en forsikring om. Jeg blir stående en stund etter den bløte lyden har gitt seg. Så tripper jeg litt rundt på avlastingsmatta bak disken før jeg går i gang med den jævla pølsegrillen. Mens jeg skrubber vekk karbon og ekkel matolje fra ståloverflaten, tenker jeg på Konrad, og hvem han egentlig er. Perifer, i meste fall, for meg. Jeg lurer på om det egentlig er noen han kjenner skikkelig, nok til å være med – eller røpe ting han tenker på innerst inne til. Jeg lurer på om han egentlig tenker på noe innerst inne, eller hvordan han egentlig fungerer, tenker. Finnes han egentlig, på skikkelig ut i verden? Det eneste jeg ser til han er her inne, når han kommer inn med en historie. Vi har hverandres telefonnummer, men vi er aldri i kontakt, unntatt her inne. Vi deler ingen venner. Tenk om Konrad var noen jeg fant på når jeg kjeda meg i kiosken, en som finner på jævlig mye rart som han kan fortelle meg om, underholde meg med. Men jeg veit jo egentlig at han finnes. Han gikk jo i klassen under en eller annen fyr jeg også kjenner litt. Mener jeg. Konrad er den mest definerte personen jeg vet om. Ikke den beste personen, eller den personen jeg helst ville vært med eller noe, men den mest gjennomførte av alle personligheter jeg vet om. Virker nesten konstruert, eller ihvertfall – gjennomtenkt på en måte man vanligvis ikke ser i folk. Folk formes etterhvert, ikke sant, ting vi opplever og ser og hører, som er helt fuckings random shit som kommer hulter-i-bulter når man tenker gjennom det. Derfor er folk sånn. Sammensatte. Et virrvarr av jævelskap skal til for å skape folk. Og så har du noen få, som – ja, jeg veit ikke. Det er omtrent som om de har skapt seg selv. Det er da man begynner å lure på om de er ekte. Hadde kanskje vært deilig da, eller kanskje dritkjedelig. Jeg veit ikke. Jeg er random virrvarr standardmodell, som alle andre som går rundt og føler seg spesi på grunn av alt det rare, forskjellige og selvfølgelige de har opplevd. Lurer på hvordan sånne personer oppstår – om det er et slags tomrom de fyller, om de oppstår som en universal nødvendighet – historiepådrivere, eller om de fikser ting helt selv. Jeg lurer på om de lurer på ting, sånn, hva de egentlig er midt oppi, kosmisk sett – livet og drit, eller om de bare lever. Rett og slett.
Pølsegrillen skinner som en børstraktor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)