#3
Når vi begynner på jobb tilhører gatene enda noen andre enn oss, det er lyst, men det har enda ikke blitt helt dag. Natten henger i enda, har bitt seg fast på et vis, satt igjen noe i brosteinene og granitten og skiferet som ikke har sluppet taket, og ikke kommer til å gjøre det på en stund.
Det er sånn man kjenner på luften. At den er oppbrukt. At den er sliten.
Man merker det på luften, hvis du bare går ut på trappa di en lørdag og lukter på luften, så merker du akkurat hvem den kvelden tilhører. Står du ekstra lenge og værer, og har du god tilgang på signaler, og en god antenne, kan du virkelig føle på natten som kommer. Den er som en organisme du kan ta temperaturen på, kjenne om den blir vill, voldsom, voldelig.
De eldste og klokeste dørvaktene i byen vet dette, kan kjenne slik når de står alene utenfor sin post, og kvelden er i starten av sin begynnelse. Da bruker de alle sanser – lukter på luften, kjenner hvordan vinden treffer dem. Ser etter tegn de kan kjenne igjen, smaker på luften, lytter til suset, det bemerkelsesverdige stille øyeblikkene før alt bryter ut – begynner sakte, et lite hull i demningen – en gruppe høylydte gutter på vei til/fra vorspiel. Før den lager et helvete er byen et lite sovende barn du kan ta temperaturen på. Dørvaktene står der i vinden og luften. Tar til seg alle inntrykk. Går så fra sin utkikkspost på gaten til sin arbeidspost i døra, som en fyrvokter går til sitt tårn etter å ha merket seg tegnene til en gruelig storm i anmarsj. Lukker og låser døra etter seg, og gjør opp ild. Gnir hendene sammen og puster tungt. Rister på hodet. Tar seg til skjeggveksten. Bekymrede øyne.
Av og til tilhører ikke natten noen som helst. Hvis en storm faktisk legger seg over byen, kan det bli på den måten. En sterk snøstorm, og nattens baroner og grevinner falmer rundt som forvirrede tenåringer. Ordensvær, kaller politiet det. Ser alt skje med slitne øyne fra forsetene på patruljebilene. Radioen skurrer som en myk og forvrengt babymonitor i bakgrunnen.
Jeg starter tenningen i rengjøringsbilen, og setter de mange kostene som er montert under den i gang. Andre går til fots, plukker manuelt. Noen inspiserer flisene. Ser etter hærverk. Kråker og rotter forbanner oss når de skvetter vekk. Vi skal slette ut sporene etter minnene som ble skapt i går natt.
En snegle som bruker mange timer på å jobbe seg over en plen, vil selv føle at den beveger seg hurtig. På samme måte vil en kolibri betrakte oss pekende mennesker som en form for seige skilpadder. Beveger seg uendelig sakte, som isbreer. Sneglen derimot, ser oss bare som fargerike lysglimt som farer rundt den. Beveger seg alt for raskt til at den oppfatter hva som egentlig skjer.
Skiferen i denne allmenningen ble laget for godt over seks hundre millioner år siden. Den merker ikke oss, eller byen vår, i det hele tatt. Til det strekker vi ikke til. Vi varer for kort. Vi holder ikke på lenge nok. Den vil fortsette å finnes. Men den merker vinden, og regnet. Den liker det. Dypt i steinen ligger en visshet om at vannet forandrer, og former. Alt strever mot forandring.
For meg, som kjører sopebilen min sakte, og skal kjøre den i mange timer før folk står opp, er det nesten på samme måte. For dere som går forbi meg virker det som jeg kjører utrolig sakte. Men jeg ser dere ikke. Det er derfor jeg tilsynelatende aldri viker unna hvis vi er på kollisjonskurs. Jeg ser deg ikke. Du beveger deg for raskt for meg.
En by er en celle. En celle er en liten by, en liten fabrikk. Byen er en reproduksjon av oss selv i landskapet, vi har gjenskapt noe vi bærer i oss, bærer millioner av dem i oss. Energi går inn, det produseres noe nytt, og avfall. Ut av byen kommer det også kunstverk, et nytt hus, nye ideer som resultater av menneskenes kollisjoner med hverandre, og mer avfall.
Vi er de som fjerner avfallet. Det er vår jobb. Vår plass i fabrikken. Jeg glir over denne plassen i bilen min, og er et stort, murrende viskelær. Jeg ser sporene av det som ble gjort i går, forsvinne under og til siden. Dette kommer ikke til å gjøre luften frisk, eller bakken ny. Men det fjerner sporene av deg. Lar deg begynne på nytt i morgen. Men denne slitne følelsen vil sitte igjen hele helgen, ut søndag – ut mot tidlig mandag. Det er noen ting bare store mengder regn og vind kan skylle bort, og ned i rennesteinen, ut av syne for folk som enda sover, eller er i ferd med å våkne.
