Gjenstandenes åndsvelde - det nye årtusens religion er luksus.

”Every house hath two doors, one into the streets, and a postern door on the back side into the gardens. These doors be made with two leaves never locked nor bolted, so easy to be opened, that they will follow the least drawing of a finger, and shut again alone. Whoso will may go in, for there is nothing within the houses that is private or any man’s own. And every tenth year they change their houses by lot.”

-Thomas Moore, Utopia (1516)

Det strevende samfunns fremste frukt; den geografiske forflytning.

Et nyforelsket par, på en strand. Solens stråler, tusenvis av refleksjoner i fasett i vannoverflaten, skinner fra kvinnens brune lår. De smiler mot kamera. Forventning i øynene. Under kan man lese påskriften: ”Den gode følelsen varer lenge – WEEKENDBILEN”. Under er den gule logoen til Hertz bilutleie.

Du kan stole på oss.

Tatt ut av kontekst, hvor kontekst er en reklameplakat blant andre reklameplakater kan denne sammensetningen av ord og bilde få oss til å trekke på smilebåndet. Det hele er jo nær parodisk – men påfallende nok også symptomatisk for 2000-tallets syn på rekreasjon. Her får vi altså, heldige som vi er – muligheten til å legge et gitt beløp på disken til Hertz, smekke sedlene som enda bærer minibankens lune varme i seg foran hvem det nå måtte være som jobber for dette firmaet foran dem, og forventningsfull bestille den gode følelsen – nemlig weekendbilen. En leiebil man er så heldig å disponere fritt en hel helg – og destinasjonen bestemmer man jo helt selv (hvilken frihet!) - Om det er selve transisjonstilstanden mellom punkt H for hjemme og punkt X for hvor som helst, eller om det er selve destinasjonen (som man fortsatt må velge helt selv) som skal gi den langvarige lykkefølelsen Hertz garanterer for, er også opp til oss å finne ut av – kanskje det er de myke setene i bilen, eller radioprogrammene man hører på underveis? (Hvilken valgfrihet!)

I det postmoderne Norge kan det virke som om den fremste lykke vi kan ha er å forflytte oss. Altså geografisk forflytning. Andre kjente og kjære uttrykk for dette kan være ”å komme seg vekk litt”, ”slikke litt sol”, ”komme seg unna mas og fjas” eller ”ta en pause fra hverdagen”. Spørsmålet er vel om dette er andre ord for å krangle med familien, drikke seg full på billig sprit, fråtse i gourmetmat og ta dårlige bilder, bare på et annet sted enn hjemstedet. Det får det være opp til leseren å avgjøre, men det virker som om hovedpoenget er nettopp dette, selve forflytningen. Det er uhyre viktig at man ikke gjør ovennevnte ting på de steder man vanligvis oppholder seg. Da blir det jo ikke rare avkoblingen, og det man gjerne kan kalle en stusslig ferie. En fattigmannsferie. Er man ikke inklinert til forflytning, kan man til og med hos mange reisebyråer motta gratis inspirasjon, for å øke reiselysten, for eksempel via tips på byråets internettsider.

Ypperlige råd.

Forflytning som hovedpunkt. Som underpunkt er det også viktig å innta luksusgoder. Fin vin, fin mat, fine sigarer. Man kan også gå til ervervelse av fine parfymer, fine klær eller bevismateriale som kan dokumentere at den geografiske forflytning faktisk har funnet sted. Dette er avveksling, dette er avkobling, dette er ferie. Dette er 2000-tallets fremste rekreasjon. Etter hvert som nordboerne stadig blir mer pengesterke er det også en økende trend i luksusgoder også i hverdagen. Man skal ha eksotiske råvarer, spesielt i matlaging, og man skal ha mye av dem. Helst skal man kun sprøyte naboen full av fremmedord dersom man skal beskrive gårsdagens middag, og hvordan man tilberedte den. Hvert hjem skal være en kafé, med espressomaskin og melkesteamer parat, hvert hjem en gourmetrestaurant, hvert hjem en vinbar, gjerne også en bar med egen disk. Alt dette er naturligvis verdiløst dersom man ikke ”kommer seg ut” en gang i blant, for å gå på nettopp kafé, restaurant og vinbar for å sirkulere i sine sosiale sirkler. Her kan man gjerne fylle nesten alle samtaler med nettopp dette. Hva man har spist, hva man har laget, hva man har drukket eller røkt. Slikt blir det godt lag av, og gode samtaler. Man snakker også om hva man nylig har kjøpt, og planlegger å kjøpe, eller hvor man har reist og planlegger å reise. I sammenheng med reisen kan man også samtale om hva man planlegger å kjøpe i forbindelse med reisen, eller kanskje kjøpet av selve reisen:

Tenk deg ansiktet til Hansen over hekken når du forteller han om Tunisia-prisen.

Den sosiale merkevarebygging som underliggende kraft kan ikke undervurderes i dagens samfunn. Det er i større og større grad gjenstandene dine som definerer deg. Det er også i større grad opplevelsene dine som definerer deg. Kulturarrangementer er essensielle – i hvert fall det at du faktisk var til stede, og kan fortelle om det etterpå. Postmoderne nordmenn har blitt menneskelige hamstre. Vi hamstrer opplevelser og gjenstander, slik at vi kan vise andre hvor store munnposer vi har etterpå. Rundt de voksnes middagsbord foregår det en spisekonkurranse som ville gjort det mest konkurranseinnbitte barn forlegent i møtet med sine overmenn. Vi skal være dannede mennesker. Vi skal være mennesker som liker det gode liv, og vi skal vise det. Dette livet sentrerer seg ofte omkring redene, altså husene våre. De er symbolet, og samtidig høysetet for vår hamstring. Det er her vi lagrer objektene våre. Huset er også på mange måter vårt materielle ansikt utad. Bor du i et romslig, gjerne nybygget hus, eller et syttitallshus? Har du utvidet tomten din, og bygget deg en vinterhage? Har du badestamp? Badebasseng? Nybygg? Stor trampoline? Det er like før huset i seg selv glemmer sin opprinnelige funksjon i all luksusen. Hva er egentlig et hus? Husly. Varme, skjul for vinden, et oppholdssted som ikke er like utilgivende som den utendørse sfære. Tenk om et hus var bare dette. Tenk om et hus oppfylte sin egentlige funksjon, og ikke mer – som et oppholdssted. Tenk over den enorme mengden mental virksomhet som ville bli frigjort om man slapp å tenke på innkjøp, utbygg, prestisje og alle objektene. Vedlikehold av objektene, utbytting av objektene, fornying, helhetsinntrykk, nytt, best, utskiftning. Dette stadige jag etter det materielle.

Hvordan kom vi egentlig hit, hvorfor valgte vi denne kursen, av alle mulige? Og hvorfor er vi så redde for å miste, eller gi fra oss eiendelene våre? Kanskje denne frykten stammer av det faktum at vi faktisk lar gjenstandene definere oss? I vår grådighet har vi skapt en underliggende trussel om en følgende eksistensiell krise dersom vi skulle være så nytenkende å gi slipp på tingene våre. Hvem blir vi dersom vi gir slipp på eiendelene våre? Mennesker som må vurdere seget og de andre gjennom helt andre kriterier. Individer med et helt annen grunnlag for vurdering av verdi og nytte. Dette fordrer en styrke og en åndskraft som tidvis synes å være ikke-eksisterende i de nåværende samfunnsformer. Framveksten av det edle og sterke i mennesket avfeies lett som en utopi – samtlige, enten tenkende eller ikke-tenkende forguder uttrykket utopi. Kan noe beskrives eller defineres som en utopi, enten sammenhengen er en hverdagslig samtale eller et akademisk verk, flommer det en varm trygghetsfølelse inn over menneskesinnet kun kort tid etterpå. Det utopiske trenger man nemlig ikke forholde seg til på samme måte som ”mer reelle” problemstillinger – det er jo utopier – umuligheter. Istedenfor kan man nikke over kaffekoppens varme avdamp, smile, og komme med utopikonstanteringen. Herlig innvendig lettelse over å slippe å ta stilling til scenarioet på samme måte – en pasifiserende handling, på samme måte som man gir til veldedighet, eller melder seg inn i tallrike organisasjoner for å skape litt ro i sitt eget sinn. Det er den evige videreføringen av underskriftskampanjen – signer her. Gå hjem med god samvittighet. Vårt manifest beskytter deg fra din egen tankevirksomhet. Pek på oss hvis noen utfordrer meningene dine, pek på medlemskapet ditt, kanskje på buttonen vi ga deg. På samme måte som en ekstrem klesstil eller hårfarge på ingen måte fordrer en interessant personlighet eller et reflektert sinn, fordrer ikke medlemskap eller underskrifter en bevissthet over egne handlinger og meninger, eller et sinn som daglig stiller spørsmålstegn ved de eksisterende samfunnsnormer. Vi lever i et samfunn der servicenæringens ødslende salg av gode følelser forblir uutfordret. I beste arbeidstid vrimler bykjernene i våre største byer med kjøpekåte mennesker som svinser og svanser ut av klesbutikker og kafeer eller kjøpesentre, de store pengetemplene. Er dette et tegn på et sunt og produktivt samfunn? At sjefer i tallrike selskaper årlig betaler mer i skatt enn det lagerarbeideren i samme bedrift faktisk tjener årlig, godtas blindt. Andre løsninger eller måter å organisere samfunnet på eksisterer i praksis ikke, eller kun som trygge utopier. I vårt nåværende samfunn finnes det ingen religion som står så sterkt som materialismen. De mest fanatiske kristne er ofte også de med det best etablerte huset og de fineste bilene. Eksemplene spinner videre inn i plastikkevigheten.

Et vakuum oppsto idet vi ga slipp på den største bulken av det religiøse i samfunnet. Konsumerismen har i lange tider vist sin overentusiastiske interesse, og tok over det ferdigoppvarmede setet med en eufori som kun kan kjøpes for mange, mange penger. Den gode følelsen varte enda lenger da det plutselig ble åpenbart at det ikke kom noen prester, vismenn eller myndigheter og fordømmet svermeriet rundt eiendeler. Det hadde blitt greit å være grådig. Man ble ikke lenger dømt for å ville ha mer, mer, mer. Snobberi og dekadens gikk gradvis over fra å være en sosial hemmer i middelklassen, til å bli et sosialt smøremiddel, og etter hvert noe å trakte etter på fulltid.

Selvrealiseringsbølgen og den alternative bevegelsen forsøkte å fylle tomrommet, hånd i hånd med innslag av østens mange religioner og mystikk, men prellet lett av og begrenser seg nå for det meste til en rekke overalvorlige mennesker i små bygdesamfunn som beføler hverandre med krystaller og fordriver ånder, og en og annen messe, av alternativ karakter naturligvis. Det hele er naturlig. Et par buddhister og krishna-tilhengere ble det også av det, men vi har heldigvis allerede sett tv-programmet om dem. All nytenkning og tegn på motkultur pakket inn i underholdning og uskadeliggjort – innslaget av det alternative går nå i trygge og forutsigbare vekselvirkninger med hverandre, godt under fotsålen til kapitalkreftene.

Hamstring. En kan sende en håpets pil mot ungdommen, og sette sin lit til at de vil vise mindre av disse svermeriske tendensene – men dessverre er den rotløse og tafatte ungdommen uten egen bevegelse – musikkrevolusjonen har riktignok skapt økt tilgang og interesse for musikk, men med dem en gjeng tankeløse musikkmonstre som samler på festivalarmbånd og lager konsertlister over alle bandene de har sett i levende live på nettsamfunns-profilene sine. Det kan virke som om det å få tilføye et nytt navn til listen er viktigere enn selve konsertopplevelsen. Om de egentlig liker musikk, eller bare liker måten musikken de liker framstiller dem på, kan av og til være veldig uklart. Ungdommen nøyer seg med å forsøke å kle seg på nye og sjokkerende måter, ikle seg tatoveringer og annen kroppskunst, og merker overhodet ikke at foreldregenerasjonen etteraper dem etter beste evne, eller at hele deres opprør er et trygt og planlagt et, som kun hiver kull inn i pengemaskinens fyrkjøl. Til og med ungdommens provoserende tanker er en flau videreføring av foreldregenerasjonens liksomradikale bevegelse. Nytenkningen er kontrollert – det er ingen motkultur i ungdommen, ingen bevegelse – kun fundamentet for framtidig konsum, dårlig maskert under oppbrukte holdninger, tenkte tanker og et engasjement som i beste fall kun kan kalles ulmende. Festivalnasjonen Norge framviser en dekadense som i et historisk perspektiv vitner om en kultur helt på randen til undergang.

I mellomtiden går pressene for fullt i ett eller annet trykkeri, trykker ut ferske eksemplarer av vårt nyforelskede par – hvis du oppfører deg fint, og bruker nok penger, kan dette faktisk bli deg! Magiske ting kan skje i verden, spesielt hvis du tør å kjøpe noe, leie weekendbilen eller dra til en annen verdensdel for å finne deg selv. Eller bare komme seg unna litt, slikke sol. I mellomtiden går samtalene over designerbordene i de tusen hjem – også de vanskelige samtalene. De nikkes over de volatile smaksstoffene som rømmer i gassform fra cognacglasset – de smaksstoffene man lærte om på siste kurskveld. Løsninger presenteres, på disse vanskelige spørsmålene. Men hva skal man gjøre da? Hva kan man gjøre? Utopikonstanteringen kommer ubønnhørlig, og samtalen vender over i hvordan den gamle TVen ikke støtter det nye formatet, at vi må ha ny nå. Er på tide. I mellomtiden planlegges det nye hager, nye innkjøp, nye investeringer. Hva annet kan man gjøre, da? Hva annet kan man leve for?

”But lest you be deceived, one thing you must look more narrowly upon. For seeing they [innbyggerene i Utopia] bestow but six hours in work, perchance you may think that the lack of some necessary things hereof may ensue. But this is nothing so. For that small time is not only enough but also too much for the store and abundance of commodity of life. The which you also shall perceive if you weigh and consider with yourselves how great a part of the people in other countries liveth idle. First, almost all women, which be half of the whole number, or else, if the women be somewhere else occupied, there most commonly in their stead the men be idle. Besides this, how great and how idle a company there is of priests and religious men, as they call them! Put thereto all rich men, specially all landed men, which commonly be called gentlemen and noblemen. Take into this number also their servants, I mean all that flock of stout bragging rushbucklers; join to them also sturdy and valiant beggars, cloaking their idle life under the colour of some disease of sickness, and truly you shall find them much fewer than you thought, by whose labour all these things are wrought that in men’s affairs are now daily used and frequented.”

“Now consider with yourself of these few that do work, how few be occupied in necessary works. For where money beareth all the swing, there many vain and superfluous occupations must needs be used, to serve only for riotous superfluity and unhonest pleasure. For the same multitude that now is occupied in work, if they were divided into so few occupations as the necessary use of nature requireth, in so great plenty of things as then of necessity would ensue doubtless the prices would be too little for the artificers to maintain their livings. But if all these that be now busied about unprofitable occupations, with all the flock of fhem that live idly and slothfully, which consume and waste every one of them more of these things that come by other men’s labour than two of the workmen themselves do, if all these (I say) were set to profitable occupations, you easily perceive how little time would be enough, yea, and too much, to store us with all things that may be requisite either for necessity or for commodity, yea, or for pleasure, so that the same pleasure be true and natural.”

-T.M. (1516)

:::M