Tankepolitiet

2012-01-18T07:15:00.000-08:00

2012-01-02T12:32:00.000-08:00

Stå ei aleine
Når sola går ned
Sitt ikkje stille
når kvelden kjem på
Reis deg i hatet
som brenn i deg no
vokt deg for livet
som skjærer i to

Lat ikkje vente
til isbrear bryt
vær ikkje vatnet
men elva som flyt
steil og standhaftig
som masta i storm
vær nett som flammen
sin etsande form

Står du i stormen
Gå stille i hus
rettlei dei gode
som blir lagt i grus
elsk det du hugsar
men kjem det for nært
skal du bryte muren
om hatet er kjært

Gå inn i tida
før du forsvinn
Riv alle grenser
slepp brødrene inn
Reis deg ei stemme
men kvi deg eit grann
Brenn alle bruer
men for guds skyld
hold stand

Uskriveleg

2011-12-13T17:25:00.000-08:00

Uendeleg krinsande rundt eit uttrykk som, utan å ville gi uttrykk for eit inntrykk av å gi uttrykk for noko utover det uttrykte, det reint uuttrykkjelege, er meint å uttrykkje det uuttrykkjelege utan inntrykk av eit slikt uttrykk; å gi uttrykk for at ein ikkje kan uttrykkje dette utan å gi inntrykk av at ein prøver å uttrykkje nettopp det som manglar uttrykk, med det resultat at ”uttrykk” mistar sitt uttrykk og eit ettertrykkjeleg inntrykk av at sjølv uttrykk er uuttrykkjeleg.

Slik, men likevel ikkje slik, er umogelegheita i dette: å skrive. Slik, men likevel ikkje slik, går det til at eg skriv: eg kan ikkje, men må; eg vil ikkje, men må. Dette er imperativt; forholdet mellom meg og ord, meg og desse orda, er imperativt. I mangel på viljestyrke, i mangel på ambisjon, er det berre dette imperativet som held orda og meg saman, er det berre imperativet som er. Det er: det er nettopp det det er, og det er berre det det er. Så langt er det til å leve med. Imperativet er på eit vis skriveleg. Men på eit tidspunkt må ein skape. På eit tidspunkt kan ein ikkje lenger skrive ingenting, ikkje lenger skrive berre sjølve skrivinga. På eit tidspunkt, la oss seie no: no.

Eg har vore ute og gått, berre gått utan mål, anna enn ein eller annan gong å kome tilbake til utgangspunktet. Kvar gong eg går slike turar, håpar eg at eg skal ende opp med å gå ein stad eg aldri har vore før, men det slår alltid feil. Eg klarer ikkje vere umedviten i høve til kor eg går – eg skulle eg ønske eg kunne – og dermed ender eg alltid opp med å gå dei same keisame rutene som før. Opp bakken utanfor huset, oppover mot parken. På vegen oppover møter eg stadig på desse slitne andleta, desse skjelvande, desperate stemmene. Eg tenkjer: er det dei eg burde skrive? Her er jo flust av historier; det er alltid dette det står på. Historie, å skape ei handling, å skape menneske å lese om. Eg tenkjer: her er dei. Så tar eg av til høgre i øvste tverrgate, bortover mot universitetet, langs framsida av naturhistoriske samlingar. Ein turistbuss køyrer forbi, eg høyrer så vidt guiden seie noko om kvalskjelettet som heng i fasadevindauget. Det heng ein kval i vindauget, og eg tenkjer på havdjup, kor mykje havdjup skremmer meg. Eg tenkjer på den førre kjærasten min, som fekk meg til å kjenne meg som ein djuphavsdykkar. Etter at ho slo opp med meg, insisterande på at ingenting var min feil, skreiv eg ein tekst til henne. Det vil seie, ”til” henne, det vil seie, eg ville at ho skulle lese teksten, men eg ville aldri, kunne aldri, vise han til henne. Dette skreiv eg:

Sist eg opna auga kunne eg ikkje sjå anna enn deg, så nære var du, og det var då eg såg at du hadde vore der nede i djupet heile tida og venta på at eg skulle puste ut og søkke ned til der du var, men eg pusta ikkje, eg har aldri heilt pusta – det er desse lungene mine – og trykket er så stort og tungt der nede og djuphavsfiskane, dei groteske djuphavsfiskane som lokkar med stikkande auge og glinsande tenner, eg kan ikkje symje med dei, eg kan ikkje symje med deg;
men likevel, likevel tok du handa mi og pusta for meg, pusta ut slik at me sokk, og me sokk til det blei så mørkt at eg kunne ikkje sjå anna enn deg, deg og lokkelysa til dei groteske fiskane, og eg tenkte at alt eg ser her nede har eg aldri sett før, alt eg gjer her har eg aldri gjort før, mens du peika omhyggjeleg på fiskane som eg frykta men som du kjende og etter kvart, sa du, etter kvart skulle eg og få bli kjent med dei, dette sa du, mens me sokk endå djupare;
og endå då du stoppa ville eg søkke endå litt djupare for å finne endå fleire fiskar, men då eg skulle opp til deg att fann eg ut at eg ikkje kunne puste inn.

Så går eg vidare, mot Dragefjellet men ikkje heilt bort, ned kleiva, mot Nøstet, gjennom Nøstet mot Nordnes, fordi bustadkomplekset, opp trappane til parken. Det er alltid der eg endar opp. På tuppen, på enda av neset. Omringa av fjord og park og svermande par, og ein totempæl. Eg fiskar opp notatboka frå veska, forsøker å tenkje, forsøker å notere ned ord som er verdt blekket i pennen, men alt som kjem ut er stadig vekk, stadig vekk, dei same orda i forskjellige rekkefølgje. Eg får vondt i hovudet av desse stadige mislykka forsøka; eg står fast i ei ordmyr.

Han skriv: eg bur i ein røyndom som ei såpeboble som heile tida trugar med å sprekke og velte det heile over meg. Eg bur i ei såpeboble i røyndomen som er fylt av det heile, og ingenting trugar med å velte over meg utanfrå. Eit stort ingenting rommar ein røyndom som rommar meg. Ingenting er meir skremmande enn denne røyndomen. Figuren i spegelen føre meg trugar med å røpe at eg ikkje har sove på tre netter, eg trugar tomt attende; det som viser kan eg ikkje seie. Mitt eiga spegelbilete står føre meg og er i ferd med å velte meg. Det er no det byrjar. Språket ebbar ut, og eg, meg sjølv nærmast, ebbar i kor. Eg syng på ein song som ikkje finst, eg spring ifrå min eigen eksistens. Det er no det byrjar å slutte. Og eg lurer berre på kor.

Eg skapar dette. Så ser eg gjennom det, og eg ser at dette er ikkje skaping, eg har ikkje skapt. Eg har byrja avslutte, eg byrjar alltid med denne trusselen: trusselen om å plukke frå kvarandre, om å øydeleggje. Om å ikkje-skape. Eg skriv baklengs. Eg fortset:

To dagar seinare har han slutta å skrive; han kan ikkje lenger handtere det. Det å skrive er som å halde språket i kunstig koma, tenkjer han for seg sjølv. Eg skal seie det, eg skal seie det høgt neste gong eg har nokon å seie det til, seier han, til seg sjølv. Eg har slutta å skrive, skal han seie, fordi språket har tapt, språket dør og det er ingenting me kan gjere. Så skal han smile sørgmodig. Så skal han slutte å snakke. Men det er skrivinga som må gå først. Skrivinga, det synlege, det trommehinnesprengjande visuelle skriftspråket som dør for auga på han. Kvar gong han les ein bokstav får han vondt bak augeepla. Språket er dødt! seier han høgt til seg sjølv; han kan knapt skjøne kva han sjølv seier, og prøver å vinne meining att i stemmekraft. Han roper. Han roper, eller skrik, det kjem ein ulande lyd ut av han. Han tenkjer med seg sjølv at dette er den eigentlege og einaste måten å uttrykkje at språket er dødt; han blir nøgd med meg sjølv. Så tenkjer han at desse orda har han no forma inni hovudet sitt, og motet blir slått ned att.
Han set seg ned, kikkar opp på korketavla, plukkar ned eit postkort frå ekskona. Biletet er av eit digert bibliotek. Hyller på hyller med skrift. Han kjenner det trykker bak auga, som om han stira på ei lampe. Dette kan eg ikkje halde ut, meiner han å kviskre, men orda kjem ut som ein ullen klump av sprukken stemme, snørr og saltvatn. Kontoret er fullt av dette her: bokstavar, ord; overalt. Han plukkar ned ei bok frå hylla, blar opp ei tilfeldig side. Lar augeepla rulle tomt over ei side, ei side til, ei side til. Han får ingenting ut av det, det kjem ikkje noko til han. Det er fritt for meining, det heile. Det er trykksverte. Det er det heile. Det er dette som er det heile. Han peikar på orda og tunga mot tennene formar ordet «dette». Ord på papir er aldri noko anna enn det reint fysiske stoffet som utgjer kontrastar med papiret. Han peikar enno, han skulle ønske det var nokon andre i rommet som kunne uttrykke si semje når han nærmast ropar til boka: kor er meininga?

Og eg lurer berre på kor.

2011-12-04T04:10:00.001-08:00

2011-11-28T16:07:00.000-08:00

Den siste olja

Eg har djupast sett aldri vore i Sandnes, men her ein dag då eg tok toget forbi såg eg eit glimt av håp lyse mot meg. Det var eit stort betongbygg som vart øydelagd. Armeringsjern og stål stakk ut som beinpiper or eit opent brudd. Eg hadde ikkje sett liknande sidan 2001. Innmaten i bygningen lokka meg ut or huden og sendte tankane mine ut i verda.

Sykkelbyen Sandnes og Bombebyen Baghdad er to likandes stader. Her er det eit utruleg mangfald og dei framandkulturelle innslaga er av langt høgare kvalitet enn her heime. Der er det lottotrekning annakvart minutt, og kvart femte minutt kræsjar ein Humvee inn i ein moské. Kvart femtende minutt blir nokon utsatt for blind vold i Greater Stavanger, eller Sandnes-regionen som det eigentleg heiter. I fire av ti tilfeller er Humvee-føraren ein republikanar, i alle tilfeller har dei overlasta tilhengarar.

Kvart femte sekund kjører ein SUV inn i ein garasje i Stavanger. I samtlege tilfeller er føraren imam i si eiga Stavangeresque Al-Aqsa, og kommandør i si eiga terrorgruppe.

I sytten av tjuefem tilfeller er voldsofferet frå områder utanfor Greater Stavanger. I halvparten av tilfella er gjerningsannen positiv til det nye konserthuset.

Dersom du vil lese meir om det kan du taste deg inn på ulike side på internet. Der står det litt om alt i den sjargongen du helst vil ha. Du kan lese kommunale reguleringsplaner, lokale politivedtekter, journalistar sine bloggar, nettaviser, prisoversikt i frå fiskedisken og lokale amatørpornosider dreve av høgare utdanningsinstitusjonar.

I Greater Stavanger så er me kompromisslause innovatørar og grunnlegjarar av alt. Trudde du at det var brustein alt det du trokkar rundt på med stilletthæler i vintermørkret? Nei, det er grunnsteinar nedlagt av Stavangers forsvunne sønner og døtre. Mislykka prosjekter som aldri fekk livets rett. Dei nanvlause som kanskje berre fekk eit takk i form av ei banan frå tante Ada, før ho blei forvist til horestrøket.

Har du nokon sinne plukka opp ein av desse grunnsteinane? Snudd litt på han og leita etter eit namn og ein årsak? Dei stod der ein gang i tida. Eit ateliehus, ein tanke, ein kafe, eit band, ein engasjert læear, eit klasseprosjekt, ei klassereise til Auschwitz gjennomført av ein jødisk familie med «tilknytting til Rogaland» som det så fint stod på Eiganes gravlund.

Har du tenkt på kor fundamentalistisk Stavanger er? Det er den mest lukka sekta i verda. Oljesekta. Dersom du fortel nokon på austlandet at du jobbar i Statoil, så trur dei at du står i kassen og sel bensin. Men du veit betre. Du er sysselsatt med å pumpe opp petroleum, sjølve livsblodet i sardinbyen, oljehorestaden. Me driv aktivt misjon for meir pengar enn nokon anna kommune i Noreg. «eg e fra Stavanger, gjør de någe», «eg e fra STAVANGER, va det någe», «EG E FRA STAVANGER, EG E NÅGE».

Korleis står det til med deg Houston? Du vakraste utopia, med hengande hagar og gullslott som heng i fjellsidene, bygde av maurerar, med arabiske byggherrar. Du Houston, som helsar oss så vakkert østen for blaane. Vakkert spegla i sollyset frå vesterlanda, sender me skip etter skip for å vinne deg tilbake til det heilage stavangerske keisardøme. Eg hugsar eg høyrde på ein handelsreisande. Han fortalde om dei mest forunderlege ting. Basarar, skrikande kramkarar, blåmenn og skip i frå lenger aust enn nokon annan hadde vørri. Eg drog krakken bortåt glaset, og satt meg til å kike ut i mørke natta. Leita etter ei ledestjerne som kunne ta meg heim til deg, men alt eg såg var akterlanterna frå eit kvitt cruiseskip som fortlot oss.

Helsesjefen melder om syfilis kode gulbrun. Syfilisgalskapen fusjonerer forsiktig med den godt innolja økonomien, og dei store luftstripene etter cargokulta Stavanger synk sakte ned i den nådelause tomheita som alt her er tufta på.

Kan hende Arne Rettedal med hammaren, stig ned frå himmelvogna si, og med eit krafttak lyfter heile byen opp av sørpa. Han som sjølv drog Gullfax og Sleipner ut i havet, for å fiske opp Midgardsormen. Dei fekk han på land, stykka han opp og la han i hermetikk. Det samme gjorde dei med siste helgenen som låg gravlagd i domkyrkja. Dei selde han som suvenirar, beat for beat då silda forsvann.

Han skulle ha tordna mot jotnar og underjordiske: «Slimål og nidauge har karra segg opp i Bredevatnet! Dei hev fengje føter og sitt i alle ledd. Dei hev fengje mannaham, og no sleikar dei opp svette og blodsporet frå då eg leia folket ut i Hafrsfjord, med Gullfax og Sleipner spend føre vagni, og treiv dei engelske trellane ut i havet og heim der dei hørde heime!»

Kvart femte sekund blir ein siddis personlig fornerma og indigndert. I tjuetre av tjuefem tilfelle er det ein utlending, gjerne ein bergensar eller austlending som har skyld i reaksjonen. I femten av tredve tilfeller får det fatale konsekvenser. I ett av hundre tilfeller blir det nevnt i politiloggen. I ett av tusen tilfeller blir det diskutert i Aftenbladet. .

Ein gong kvar fjerde time blir offentlege pengar slusa inn i bekjente sine verksemder. Dersom du vil lese meir om det foreslår eg at du flyttar frå byen.

Ute på tusenårsstaden, ein bleik kopi av festplassen i Bergen, brygga dei til storm. Alt burgerkingbåset hadde blåst opp på domkirkeplassen, og ein etter ein kjem dei opp av Vågen. Nordsjødykkarane som aldri gjekk av skift i syttifire. Sjelene til alle dei som tilbrakte liva sine i Stavanger sin sosialomsorg frå 1600 til 2011. Akkompagnert av slitne dresskledde musikantar med sjellause augo, og utsulta kropper, stavrar dei seg på underutvikla bein, rundt Breiavatnet med faklane høgt heva.

Rett som det er mistar ein av dei fakkelen sin på bakken, og med eitt står alt rundt han i brann. Det spreier seg som ild i tørt gras. Det tar ikkje meir enn eit par sekund før heile sentrum er overtend, og Siddisen si dødsralling ljomar over Jæren.

Lenger sør står ein bonde og kikar nordover. Han gir faen.

Grisemøte

2011-11-22T15:16:00.000-08:00

Det vart innkalla til Grisemøte
Alle involverte benka seg runt trauet
Eg stod og lente meg mot høgre
Men trivdes best i sentrum

Me stirra djupt inn i dei fortvila augo til kvarande

Eg prøvde å ta orda
Men hadde ikkje lydane
Kan hende eg kunne lånt nokre gode ord frå ein annan
Diverre hadde alle havna i samme situasjon som meg.

Sånn stod me då, i timasvis, og stotra og grynta
og hadde parlament på vår eigen måte.

Ein etter ein svolta me i hjel,
Nokon hadde skreve ein beskjed på golvet
men innan bonden vakna

Var alt grisa over

Havneliv

2011-10-25T11:32:00.000-07:00

Jeg bor et sted hvor ingen kommer til, og ingen kommer fra, og ingen kommer seg noensinne herfra. Dette er noe alle egentlig vet. Men hvis du hever stemmen mot disse gatene, vil det gå en sterk mumling gjennom smugene, og du vil sannsynligvis havne i et helvetes håndgemeng.

Jeg bor et sted hvor det ikke bare skjer gode ting med menneskene som også bor her med meg. Jeg bor et sted hvor det av og til virker som om gatene omrokkeres og forandres når man lukker øynene for å sove, for deretter å våkne til en ny form for labyrint man må lære seg å navigere. Det er noen som graver om natten, det er noen som flytter på gatene og stiene. Hver dag lærer vi oss rutene på nytt. Hver dag går vi over de samme steinene.

Jeg bor et sted hvor folk kan finne på å slå etter hverandre, snerre og banne og spytte ved hverandres føtter. Jeg bor et sted hvor man kan se ting en ikke vil ønske å se. Men det er også et sted hvor man kan bruke en hel kveld på å le med en jente, ramle inn i en liten bakgate, og presse seg mot hverandre, mot veggen, mens man merker at alle tanker fordamper ut av kroppen, musklene, senene, ut gjennom hodet og videre oppover, som lett vanndamp.

Jeg bor et sted hvor man av og til kan sitte og se solen farge stadig mer av fjellsiden, mens man selv sitter dypt nede i dalen, låst fast på en benk, man klarer bare ikke gå hjem, kommer til å sitte der i flere timer, allerede iskald. Gjennomfrossen. Jeg bor et sted hvor barene åpner tidlig, og stenger tidlig, og etter det er du for det meste overlatt til deg selv og gatene. Jeg bor et sted hvor horene biter seg fast i jakkeermet ditt, rykker og napper, uansett hvem du er eller hvor du er på vei. De låser kjevene sine, og nekter å slippe taket. Unntaket er oss som hører til her. De er en del av oss, og vi en del av dem. Vi vokste opp med våre horer, og vi tar vare på våre horer, alle våre horer.

Jeg bor et sted hvor skipene legger til i tåken, og lar lurene sine drønne inn over kaien, drønne forbi alle kraner og varehus. Oppe på fjellet hører man nesten ikke denne lyden. Men vi er ikke oppe på fjellet. Vi er nede i tåken, som en ikke kan skille fra røyken, som en ikke kan skille fra lufta. Her nede fyller lyden av skipshornet alt og alle, overdøver alle tanker. Overdøver alt. Når skipene ikke er i havn forstummer tåken alle lyder, som snø. Vi har ikke snø her – vi har regnet mot kinnet, sluddet og sølen. Tåken får lykte til å se ut som lanterner i snøstorm. Ellers er det helt stille. Fra vinduene på gateplan kan du høre klokkespill fra kjøkkenet. Lyder fra kopper og kar, små messingbjeller i kvelden.
Jeg bor et sted hvor man trenger en varm genser og en varm lue for å komme seg gjennom dagen. Et sted hvor man samler seg i små tette rom for å røyke og drikke kruttsterk kaffe med store mengder sukker i. Vi tar hverandre i hendene, og ser oss over skuldre. Vi sitter stille og holder kjeft. Ingen kommer seg noensinne herfra.

Del 1

2011-10-24T05:13:00.000-07:00

I det raude lyset ditt
har eg vore lenge

No kan eg sjå deg
sjå
kan eg nå deg

Eg har rørt alt ved deg
som eg kan røre ved
utan å bryte lova

Del 2

Lengter etter å bryte med noko
bryte med deg
Der i det raude lyset
la eg handa på deg
du sov
eg kjende på deg
og lurte på korleis du kunne sove

No som eg bryt med deg

Stilling i ei rekke

2011-10-17T05:38:00.000-07:00

Grøftegravaren var i Verdun

Og vraltar rundt på syltelabbar

snørrat i den naudsynte nasen

sånn dei gjer og gjor

dei som sprang her

og grov

med rifler dei knapt kunne bære

og no spreng dei armar og bein

av dei då dei speida og spada

ein låg og lada

tåka seig inn

og nokon ropa

Er det noko liv der ute

Gravaren rulla seg med beinrestar

og ler

Ein tango på ein offentleg stad

Naken, i eit romarbad

I eit slakteri

i kristendomen

i røyndomen

stenkar han med alt han gjor

han låg i dekning og glor

Soldaten kjem nærare

Fysst er det rifla

så er det kniven

så er det neven

så er det spaden

No er fienden kome så nær

at dei blei nødd å begrave han

tolv mann

gravlegg han

i djup sorg.

Reiser dei heim som sigerherrar

og knullar damer

enten dei vil eller ei

Han

2011-10-14T02:24:00.000-07:00

Han har vært her lenge

går for det meste igjen aleina

Han mangler orda til å gripe verda hennes

og trenge seg på ho

med heile verda si

du ser han aldri i augo

men heile kroppen hans er auge

364 dager i året

23 timar i døgnet

som han nyttar fullt ut

Den siste timen

skal kvile i tankane hennar

som ein kulp, kor sjølv

råttne greiner

blir vakre

Du treff han stadig med piler

Ikkje den typen som dobbeltklikk

Men den typen som Sebastian såg i sin siste time

Verda hans er som ein himmel fyllt av piler

Bueskyttarane slepp

og sender hagl

Den som står i regnet blir truffet

Den som står i treffet blir våt

Gjennombårra av piler

står Sebastian ved pålen

og skimter årsaka

Langt der ute

Kor elva treff hav

og blir til fjell

som ho renn ut av.

2011-10-10T14:18:00.001-07:00

Eit nytt år

2011-09-25T15:03:00.000-07:00

24 har vi sett før.

Sesong etter sesong

Kryper vi frem fra sofaen

og ser rundt oss

Er det egentlig blitt tryggere nå

som et år har gått

Nekter vi oss å bli gamle

Etter hvert som vi faller fra hverandre

Henger hodene våre igjen

inboxen er full

og vi sover lenge

glade

Gamlekjærasten

2011-09-25T07:29:00.000-07:00

Eg står her på kanten, og vil væra din

uansett korleis ein vinklar det,

så har eg gitt meg sjølv til deg

utan å sjå tilbake, no er det berre deg

Finaste jenta i verda

beste handa ein kan halde i

All tida me skal slå i hjel

med kjærleiken vår

Det einaste du og eg

Ei endelaus forteljing

ei endringslaus forteljing

som brått endrer seg og endest

her på kanten,

blir eg laga

Kjøparen & Forfattaren

2011-08-25T01:51:00.000-07:00

DENNE KAN ME TRYKKA: SMÅSKUMLE REFERANSAR OG EI GJENREISING AV
POTENSPROBLEMA VÅRE:

Han skyver sakte alle notatene
og skissene sine fra seg, og inn mot veggen. Alle notatbøkene og
permane skraper mot den kalde, kvitmalte betongen som skrivebordet
hans står inntil. Kan hende var det ein dårleg idé å legge så mykje
pengar inn i eit så fint skrivebord. Ei glasplate, med ledningar, lys
og USB i hopetal. Integrert dockingstasjon for Mac, flotte integrerte
høgtalarar og vinskap. Han drikk jo ikkje vin. Har ikkje apple-pc ein
gong. Det var berre noko tiltalande og innviterande med skrivebordet.
Tre bein på eit massivt fundament. Ein rolls royce av glas til å
skrive og surfe internet på. Eit must for ein vordande forfattar. Han
skulle skrive og forandre verda, tjene store pengar og pule masse
damer. Han hadde studert på SkriveKunstAkademiet, og debuterte i ei
diktsamling for ungdomar, i ein alder av tjuefem. Og bordplata, såg ut
som ho var skåre ut or himmlen. Som den klaraste diamant lysar
skrivebordet mot han når han opner døra. 227 led diodar lyser mot han.
Dei dimmer seg ned når han klappar.

Gjevare skrivebord skulle han ikkje ha klare funne med mindre dei
hadde gravd opp levningane etter dei fem store, og bygd eit integrert
mausoleumsskrivebord i eik. Då kunne han ha svevd og lånt av alle
kreftene deira.

På den andre sida, så er det nesten som all verdas forfattarar,
kunstnarar, ingeniørar og glupe skallar svever rundt bordet hans, der
han sitt og lar seg innspirere av alt internet kan gi han. Det finns
ikkje tvil i han. Det er berre eit spørsmål om tid før det smell.

«Eit godt kjøp» seier han høgt.

2011-05-14T23:37:00.001-07:00

# 3

2011-03-22T11:38:00.000-07:00

#3

Når vi begynner på jobb tilhører gatene enda noen andre enn oss, det er lyst, men det har enda ikke blitt helt dag. Natten henger i enda, har bitt seg fast på et vis, satt igjen noe i brosteinene og granitten og skiferet som ikke har sluppet taket, og ikke kommer til å gjøre det på en stund.

Det er sånn man kjenner på luften. At den er oppbrukt. At den er sliten.
Man merker det på luften, hvis du bare går ut på trappa di en lørdag og lukter på luften, så merker du akkurat hvem den kvelden tilhører. Står du ekstra lenge og værer, og har du god tilgang på signaler, og en god antenne, kan du virkelig føle på natten som kommer. Den er som en organisme du kan ta temperaturen på, kjenne om den blir vill, voldsom, voldelig.

De eldste og klokeste dørvaktene i byen vet dette, kan kjenne slik når de står alene utenfor sin post, og kvelden er i starten av sin begynnelse. Da bruker de alle sanser – lukter på luften, kjenner hvordan vinden treffer dem. Ser etter tegn de kan kjenne igjen, smaker på luften, lytter til suset, det bemerkelsesverdige stille øyeblikkene før alt bryter ut – begynner sakte, et lite hull i demningen – en gruppe høylydte gutter på vei til/fra vorspiel. Før den lager et helvete er byen et lite sovende barn du kan ta temperaturen på. Dørvaktene står der i vinden og luften. Tar til seg alle inntrykk. Går så fra sin utkikkspost på gaten til sin arbeidspost i døra, som en fyrvokter går til sitt tårn etter å ha merket seg tegnene til en gruelig storm i anmarsj. Lukker og låser døra etter seg, og gjør opp ild. Gnir hendene sammen og puster tungt. Rister på hodet. Tar seg til skjeggveksten. Bekymrede øyne.

Av og til tilhører ikke natten noen som helst. Hvis en storm faktisk legger seg over byen, kan det bli på den måten. En sterk snøstorm, og nattens baroner og grevinner falmer rundt som forvirrede tenåringer. Ordensvær, kaller politiet det. Ser alt skje med slitne øyne fra forsetene på patruljebilene. Radioen skurrer som en myk og forvrengt babymonitor i bakgrunnen.

Jeg starter tenningen i rengjøringsbilen, og setter de mange kostene som er montert under den i gang. Andre går til fots, plukker manuelt. Noen inspiserer flisene. Ser etter hærverk. Kråker og rotter forbanner oss når de skvetter vekk. Vi skal slette ut sporene etter minnene som ble skapt i går natt.

En snegle som bruker mange timer på å jobbe seg over en plen, vil selv føle at den beveger seg hurtig. På samme måte vil en kolibri betrakte oss pekende mennesker som en form for seige skilpadder. Beveger seg uendelig sakte, som isbreer. Sneglen derimot, ser oss bare som fargerike lysglimt som farer rundt den. Beveger seg alt for raskt til at den oppfatter hva som egentlig skjer.

Skiferen i denne allmenningen ble laget for godt over seks hundre millioner år siden. Den merker ikke oss, eller byen vår, i det hele tatt. Til det strekker vi ikke til. Vi varer for kort. Vi holder ikke på lenge nok. Den vil fortsette å finnes. Men den merker vinden, og regnet. Den liker det. Dypt i steinen ligger en visshet om at vannet forandrer, og former. Alt strever mot forandring.

For meg, som kjører sopebilen min sakte, og skal kjøre den i mange timer før folk står opp, er det nesten på samme måte. For dere som går forbi meg virker det som jeg kjører utrolig sakte. Men jeg ser dere ikke. Det er derfor jeg tilsynelatende aldri viker unna hvis vi er på kollisjonskurs. Jeg ser deg ikke. Du beveger deg for raskt for meg.

En by er en celle. En celle er en liten by, en liten fabrikk. Byen er en reproduksjon av oss selv i landskapet, vi har gjenskapt noe vi bærer i oss, bærer millioner av dem i oss. Energi går inn, det produseres noe nytt, og avfall. Ut av byen kommer det også kunstverk, et nytt hus, nye ideer som resultater av menneskenes kollisjoner med hverandre, og mer avfall.

Vi er de som fjerner avfallet. Det er vår jobb. Vår plass i fabrikken. Jeg glir over denne plassen i bilen min, og er et stort, murrende viskelær. Jeg ser sporene av det som ble gjort i går, forsvinne under og til siden. Dette kommer ikke til å gjøre luften frisk, eller bakken ny. Men det fjerner sporene av deg. Lar deg begynne på nytt i morgen. Men denne slitne følelsen vil sitte igjen hele helgen, ut søndag – ut mot tidlig mandag. Det er noen ting bare store mengder regn og vind kan skylle bort, og ned i rennesteinen, ut av syne for folk som enda sover, eller er i ferd med å våkne.

Før

2011-02-13T13:14:00.000-08:00

#2

Noen dager kan portvakten og sprøytejenta le sammen et par øyeblikk, av noe, noen, før resten av verden våkner. Han strør salt og småstein og hun tripper rundt på fortauet, før resten av verden våkner til en dyp og inngrodd kulde. Noen ganger kan de le sammen, men når verden våkner vil han heller slå etter henne med spaden han tidligere måtte lene seg mot for å ikke skli og falle av sin egen humring.

Noen ganger, før verden våkner, går sprøytejenta rundt på gata og er fullstendig klar i hodet, artikulerer seg feilfritt, flytende. Er vakker. Beveger seg energisk. Du kunne ha falt for henne, hvis vinden, været og lyset som falt ned over byen var helt riktig.

Noen ganger tar portvakten seg i å lure på hvor de ble av alle sammen, alle de han ikke ser mer. Før verden våkner sparker han av seg sluddet på støvlene, og går inn i sin port, og inn på sitt rom. Her henger han fra seg yttertøyet på en krok ved døren, setter seg ned foran et lite bord, og blir der inne.

Noen ganger, før verden våkner, har horene hatt en fantastisk fin arbeidsdag. Hjemveien deres er en kavalkade av stiletthæler og grove afrikanske vitser.

Noen ganger, før verden våkner, sitter alkoholikerene utenfor sin sedvanlige kirke med stive dresser og hårsveiser som har blitt striglet nådeløst – hvis du hadde gått forbi hadde de målt deg opp med blikket, borende, og du ville følt deg underdressed.

Noen ganger, før verden våkner, er luftlokket over husene klart og rent, til tross for at det er kaldt. Noen ganger kryper det spedbarn ut av byens vinduer for å gjøre dagsjobber, mens foreldrene er hjemme, gråter og gulper.

Noen dager, før verden våkner til en tung og forskanset kulde, er gatene fulle av småspurv og dompap som rydder opp etter oss, spiser seg for tunge til å fly. I kvitringen deres kan du høre navnet ditt, og alle andres navn, kvitres og kalles. De finner sporene etter oss. Høyt oppe sitter kråkene og duene. I søppelet og matrestene kan kråkene se mønstre, som de samler seg rundt og dissekerer, før lyden av tenningen på sopebilen får dem til å sprette et annet sted.

opp-ned

2010-11-14T09:49:00.000-08:00

det går litt opp
og
det går litt ned

men

lover, pragrafer, skyldkrav og straffealternativer

det er

glede,

ikke

kjedsomhet, høyt blodtrykk og halvveis suicidale tanker

morsomt

ikke

kjedelig

hver eneste dag er den samme

lange dager, pulverkaffe i store menger, knekkebrød og tubeost

konsentrerte og stressa medstudenter, en konstant sky av angst og desperasjon

livet på lezzezal

det er

en drøm,

ikke

en kjedelig virkelighet

...

en kjedelig virkelighet

ikke

en drøm,

det er

livet på lezzezal

konsentrerte og stressa medstudenter, en konstant sky av angst og desperasjon

lange dager, pulverkaffe i store menger, knekkebrød og tubeost

hver eneste dag er den samme

kjedelig

ikke

morsomt

kjedsomhet, høyt blodtrykk og halvveis suicidale tanker

ikke

glede,

det er

lover, pragrafer, skyldkrav og straffealternativer

men

det går litt ned

det går litt opp

Hei!

2010-11-09T06:34:00.000-08:00

Hvor skal du jobbe?
Har du tenkt på hvor du skal jobbe?
Vil du jobbe i sentrum?
Vil du jobbe utenfor sentrum?
Vil du jobbe i periferiet?
Har du tenkt på det, har du tenkt å flytte langt bort?
Hvordan skal du komme deg til jobb?
Har du tenkt å ta bussen?
Har du tenkt å ta bussen til jobb?
Skal du kjøpe deg busskort?
Skal du sykle til jobb?
Vil du gå til jobb?
Skal du bo så nært jobben at du kan gå til jobb?
Skal du kjøpe busskort?
Skal du være miljøbevisst?
Hvor skal du bo?
Hvor har du lyst til å bo?
Hvor har du tenkt å bo hen?
Skal du bo så langt unna at du skal ha bil?
Skal du ha deg bil uansett hvor du bor?
Hvilken bil vil du ha?
Vil du ha en Volvo?
Vil du ha en Volvo?
Vil du ha en Audi?
Vil du ha en Mercedes?
Vil du ha en BMW?
Jeg har ikke hørt en bevisst beslutning!
Vil du ha en BMW X3?
Vil du ha den?
Har du råd til en BMW X3?
Hvor skal du parkere bilen om kvelden?
Skal du parkere i et parkeringshus?
Skal du betale for det?
Skal du parkere den rett utenfor huset?
Skal du parkere den et stykke fra huset?
Hvor langt unna huset vil du parkere den?
Kom igjen, kom igjen, kom igjen
Hva vil du gjøre på fritiden?
Skal du ha fritid?
Vil du ha fritid?
Vil du ha helg?
Vil du ha fritid?
Hva vil du gjøre da?
Vil du gå tur?
Hva slags tur vil du gå?
Hvor vanskelig skal turen være?
Vil du gå den harde løypa?
Vil du gå den harde løypa de arrangerer konkurranser i?
Vil du gå i den?
Vil du høre på musikk når du går på tur og i gatene til og fra bilen?
Hva slags musikk vil du høre på?
Vil du høre på noe nytt?
Vil du høre på noe gammelt?
Hvilken mp3-spiller vil du ha?
Vil du ha en fra Creative?
Vil du ha en Ipod?
Vil du ha den nye Ipoden med FaceTime på?
Vil du ha den nye Ipoden uten FaceTime?
Det går ikke an.
Hvilken vil du ha? Hvilken vil du ha? Hvilken vil du ha?
Vil du gå på kafé i helgene forresten?
Hvor vil du gå ?
Vil du gå på den der kafeen?
Vil du gå på en annen kafé?
Vil du gå på den som spesialiserer seg på kaffe?
Vil du gå på den som spesialiserer seg på mat?
Hvor vil du gå, hvor vil du gå, hvor vil du gå?
Vil du gå på den der alle går?
Vil du gå på den der ingen går?
Hvor vil du gå, kom igjen, kom igjen.
Hvilken laptop vil du ta fram på kaféen?
Vil du ta fram en MacBook?
Vil du ta fram en Vaio?
Hva slags brus har du lyst på?
Vil du ta fram en tablet?
Hva vil du ha på deg?
Hvordan skal du komme deg dit?
Vil du kjøre bil?
Hvilken bil har du kjøpt?
Hvor vil du trene?
Vil du trene på SATS?
Vil du trene på Elixia?
Skal du trene?
Hvor vil du trene?
Hvor lenge skal du trene?
Hva skal du trene, eller synes du den harde helgeturen er nok?
Vil du gå ut en tur?
Vil du gå ut?
Skal du ut?
Hvor vil du gå ut?
Vil du gå inn hit?
Vil du gå inn der?
Skal vi gå inn der?
Vil du gå bort dit?
Vil du gå til det andre stedet?
Vil du gå inn hit?
Vil du gå tilbake til det første stedet?
Hvor mange øl vil du drikke?
Vil du drikke to øl?
Vil du drikke tre øl?
Vil du drikke åtte øl?
Vil du gå hjem tidlig?
Vil du gå hjem sent?
Vil du ha nattmat?
Skal du ikke ha nattmat?
Vil du prøve å få med deg noen?
Vil du prøve å få med deg noen hjem?
Skal du prøve å få deg noe?
Skal du det, eller skal du allerede ha noen hjemme?
Hvor vil du bo?
Hvor vil du våkne?
Kom igjen, kom igjen kom igjen!

Kjøpte du en BMW?
Hvorfor kjøpte du en BMW X3?
Har du råd til det?
Har du parkert bilen der?
Hvorfor har du parkert bilen der?
Hvorfor har du parkert bilen to kilometer fra huset ditt, på et sted som er to kilometer fra jobb?
Hvorfor har du tatt på deg den buksa til de skoa?
Du har jo ikke bil en gang.
Nå har du dummet deg ut.

Proposition of joint business venture

2010-10-29T17:05:00.000-07:00

Dear Nations of the world!

This is a proposition of business venture of unmatched possibilties!

The time has come for all of us to sit down and make another war. Please, why not just start it off tomorrow? We have lots of youth running around with nothing to do but complaining, doing drugs and damaging private property. With the recent economy plunge, we strongly feel that this is the only way to jolt global economy back into a healthy growth.

We feel that if we can initiate this war we might even get the North Koreans, Iranians and Chinese in on it to! The corporate media are all ears. What is great though, is that we all strongly feel that this might be the BIG ONE! We might acutally never have to end it properly! There is no limits to how much money can be made if we all just get together and test out all the new weapons we have been researching and developing since Afghanistan and Iraq. There are even new kinds of fire we haven't tried on kids yet!

We have been stockpiling new drugs just dying to get into the consumer markets! Imagine the profit ventures in an after-war drugmarket initiated by veterans addicted to the drugs we fed them in the field in the first place! And with this war never ending, we will be producing drug addicts at a rate never seen before, and that goes without counting the wounded recovering veterans that will be shooting up drugs by the pound just to pass time or even kill themselves! We do hope you concider this proposition. The world bank and foreign aid programs are channelling funds to the militias as we speak.

What about collateral damage and the real estate values you say? Well, our recent market analysis show that your businesses will grow faster than ever, if we reduce the amount of living cities worldwide by 2 %. If we free up some space for new real estate and property development projects in certain heavy populated areas of the world, we could further increase this growth by 1% per year of warfare permanently!

But what about demographics of casulties you say? What about our loved ones and families you say? Since when did we ever lose sleep over casualties? All research tells us that the demographics of casulties in war does not concern our loved ones and family. People with lower than average annual income are overrepresented in global casulties statistics. And remember business at home is the main war effort. This means that practically everyone holding stocks or large fortunes will be fighting the war at home simply by conducting their business as usual. With drafts beeing unimaginable in the modern world, we always get away with war!

Do not be the one that sat the big one out!
We are all just dying to get on with developing war in a global economic context to fit your consumer needs as a nation state.

Yours truly
The Nations of the world

1- 0 til det hinsidige!?

2010-10-28T02:10:00.000-07:00

to gløtt fram!

ein milliard tilbake?

Det altomsluttande imperativet!

ei streng og nådelaus mor?

Som tilslutt drep deg!

anten det er jul eller bursdag?

all tid kor du snur deg tikkar du sakte fram!

Det fins tusenvis av indikasjonar!

kor du skal?

enda fleire løgner om kor du har vært!

Midt i dette mylderet?

gjøymer gud seg for deg!

Sjølv om dei veks opp av bakken?

som plagsomt viktig ugras!

ulauseleg knytt saman?

med ditt djupaste ja!

og ditt djupaste nei!

og langt inni i alt dette?

står me alltid i ei sannheit!

Står du?

og Alltid tenner eld!

alltid slukkar brannen?

alltid jorda!

alt i vatten?

Ein null til dei hinsidige!?

Ein fin dag

2010-10-15T03:46:00.000-07:00

"Her ute er det ingen som kan redde deg."

Midt ute der havet rullar inn i frå det store tomme, flyr været som luft i ein trompet inn i fjorden. Der inne er det vel kanskje verre enn her ute på havet. Her møter me berre dei store havdønningane. Store, forutsigbare og tunge. Ikkje noko kan endra straumen dei flyt i. Desse store bølgene som stryk kjærlig over dekket mitt no, hadde reve sund det meste menneskeheita kunne ha bygd her ute. Heldigvis er ikkje me ein steil byggning eller eit gjerde. Me flyt så fint mellom vind og vatten. Det einaste me merker er når båten ristar deilig slag i slag med bølgene. Det sildrar i vatten som renn i frå cockpiten og ner i salongen. Eg ber styrmann halde roret medan eg går fram på dekk og sett stormfokk. Eg blir innhylla i vatten og vind i baugen, kor eg tar spenntak og byrjer hekte på krokane i seglet ein etter ein. Det tar tid, og saltet svir i augo. Eg kjem levande attende til styrmannen, og spør han kor lengje til me er i skudeneshamn. Han klarar ikkje svare før stormfokka deiser i dekket. Bølgjene tårnar seg opp som monster og styrmannen og eg går under dekk for å spele kort. "Hugsar du turen vår i fjor?" spør eg. Han nikkar og ler. Me segla open jolle i vestlandsbassenget og gjorde strandhogg alle fine plassar som var i gangavstand ein pub. Turen varte i fire dagar og me hadde Bergen som mål, med fine dressar og norske flag pakka inn i vantette sekkar. Søskjenbornet mitt skulle møta oss på kaien med champagne. Me kom aldri fram, for det var ikkje vind. Me padla halve dagen og seilte nokre timar, før me fant oss ei vik i nærleiken av ein pub. Styrmannen tar ansvar og åpnar ei flaske som han skjenke i to glas. Under dekk er alt stille. Me kan kjenne ristinga av bølger som slår sideslengs inn i båten. "Trur du ikkje at me burde ha vore oppe og hatt litt styring?" spør eg. "Dette er segling, ikkje eit strikkelag, du skal berre drite i alt anna og drikke opp." Eg drikk og startar kortspelet med ei særs dårleg hand. Eg vedder alt eg eig og har, og vinn. Styrmannen knuser flaska i dørken. Er det ikkje noko fred å få? Her sitt me og spelar kort, og så bråkar det så fælt der ute. Me prøver å spele eit slag til. Styrmannen vedder høgrearmen sin, og byrjer greie kammen sin gjennom det bustete håret sitt medan eg prøver å samle saman kortgrauten som så smått har byrja flyte rundt på salongbordet. Eg ber han drite i det der jævla håret sitt no, men han insisterer på at han vil vera fin. Eg skal ikkje vere noko dårlegare enn han, så eg går inn i lugaren og hentar meg eit slips som eg knyttar fint og tar på meg. Fargane matcher ikkje med skjorta mi i det heile tatt, og eg er så våt at eg ser ut som eg har pisst på meg sjølv. Ikkje i buksa, men det ser ut som eg har lagt meg ned på golvet og slengt kjøtthammaren fram og berre pissa over heile meg. Minst et par tre liter. "Eg sa det var ein dårlig idé å legge ut i storm midtvinters i ein så gammal båt" kjem det frå styrmannen. "Hald kjeften din du ditt jævla droltahål". Før eg rekk å fullføre nok ei salve rette mot styrmannen flyr han på meg og slår hovudet mitt inn i veggen. Det syng i glas når eg slår han med eit bilde av ein flott gammal fullriggar som eg har hatt hengjande på veggen i salongen. Me står berre og ler av kverandre. Lotten blir sakte til bobler som stig opp og bryt overflata og eksploderer inn i stormen der oppe.

Stavanger, ukjent dato.

2010-10-04T07:20:00.000-07:00

Inne på hennes baderom hersket en konstant, innelukket tilstand av sommer. Det dempede sollyset skar gjennom lette sitrusdufter, fra et vindu som var for lite til å slippe vinteren inn. Lukket og låst her inne, bak de to dørene man må gjennom for å komme hit. To dører med en liten gang mellom.

Inn i dette- lille vindu, du må ha vært åpent en gang, når du slapp inn denne gylne luften og spøkelsene til lunkne, hvite blomster.

En gang tilbake

Går over gulvet ditt

De grå flisene nå;

Bedre enn de grønneste gresstrå.

//////////////////////////////////////

Ny tid

2010-08-23T07:54:00.001-07:00

Eit meir oppkonstruert namn skal du leite lenge etter

tida er kanskje noko av det meist uvesentlege du kan tenkje deg

Det er som villbringebær eller gras

Dei berre veks fram ut or ingenting

Ingen bryr seg om det, anna enn enkelte punkt i tida

Som når eit lite barn strekk handa ut mot eit bringebær, grip om det med neven, og knuser som den enklaste ting i verda.

Som når nokon blir glad i ein park

eller når ein grasklyppar har glømt nokre striper i ein plen

Tida er rimelig lite poetisk

Men av og til, når ein flyr gjennom tid og rom, så fester augo seg på noko som ein kunne tenkje seg å røre ved.

Eg kjørte i full fart

i ein bil på ein veg

Eg såg noko statisk i vegkanten

Ein lyktestolpe

Eg ville stanse ved han

Heldigvis er eg berre passasjer

Eg strekk handa ut mot han

Tida står stille her ute i vegkanten

Bilen susar vidare

ein liten del av meg blir igjen

Vei

2010-08-15T09:09:00.000-07:00

Skoene seiler over gatene i saktefilm, som om vi er i en konstant tilstand av å falle framover, falle inn i noe, men de er trygge og tomme disse gatene – de slitne gatene, slitne etter alt strabas og søl, skrapt ren av fugler, løpt over av de sene, unngått av de rene og pene –

Har ropt navnene våre så mange ganger disse gatene, har ropt navnene våre, men aldri samtidig i stillheten, som nå – noen ganger går vi til sengs, andre ganger til strid, og føttene – enda over underlaget. Armer og hår flakser etter egne anvisninger, men øynene, nå kun som flyktige fjærkre finner bare et par stilletthæler og et par sorte sneakers som seiler, flyktige øyne finner nå bare dette, og et fjes fra tid til annen, glimter over andre øyne i raske berøringer – flyktige øyne finner dette, vi er fine, på grunn av dette, det klossete, falmende, det drunkne utelatt av oss, fine i dette – en høyrehofte og en venstrehofte som skåler og utveksler et språk som sinn og struper utelater – flyktige, skvettende øyne skal åpnes i morgen, og ligge rolig over hver sin linje i hvert sitt tak, gli over denne som et saktegående skip, i horisonten, gli og drikke, og dvele ---

Snakker i frådende fosser.

Skoene skal brått forskjellig vei i denne harde labyrinten – snakket stilner og dempes til forsiktige forslag.

En slak bakke ser ned på sorte sneakers –

Brosteiner ber om stiletthæler, og klemmer seg sammen for å gjøre sprekkene mindre farlige –

Men veien må stanse her, og se etter oss når vi går inn i en park, se ryggene våre smalne og minske over grusen. Stemmene mindre distinkte, drukner i lyden av såler mot småstein, skopar som skulle skilles opprinnelig forsvinner inn blant buskene, går på denne måten hundre meter ekstra.

Clavicula

2010-08-09T11:42:00.000-07:00

Eg set meg ned i eit togsete, og byrjar tenkje. Det er uunngåeleg, dette. Alle togreisar er ein og same, alle glir inn i og ut av kvarandre. Felles er tanken, pulserande: vekselvis lett, fordøyeleg, betraktande, glidande over landskapet utanfor; vekselvis vendt innover, tung, fragmentert, assosierande: all misere heng saman; når ein tenkjer over ei enkelt miserabel hending, tenkjer ein samstundes over alle slike hendingar: all misere er ein og same, glir inn i og ut av ein annan. Akkurat slik som oss – seier eg, med ord, og øydeleggjar dermed alt – akkurat slik som oss, i ein sovekupé på eit tog voggande gjennom eit sentral- eller austeuropeisk land: kvar rørsle diktert av skinnegangen sin ujamne men behagelege rytme, me trengte ikkje eingong gjere ein innsats; senga akkurat litt for smal for to, men akkurat brei nok for oss, slik som dette, nettopp slik; det heile akselererande på eit vis som aldri såg ei auke i noko som helst anna enn tid og repeterande rørsle; duren av metall mot metall på skinnegangen under, søvndyssande utan å la oss sovne; i halvsvevnen, like fullt, måtte eg gripe tak i øyreflippen din, med tennene, berre vart, berre mjukt, men fast; i halvsvevnen, like fullt, halde fast i kragebeinet ditt som kom fossande ut frå halsgropa; fast men så vart, så vart, kragebeinet, øyreflippen, mens du pusta ut, ut, ut; mens du blei knust til spindelvev, og eg: som eit skapskjelett tenkjer eg på deg kvar gong vindauget speglar meg i mørket utanfor.

YAWP!

2010-07-30T15:24:00.000-07:00

Tidlig rundt tjernet
Var jeg allerede arrestert
Av en gammel avis –

De knitrende, illsinte sidene
Forsøkte å kveile seg rundt foten,
Til tross for at de lå under en sofa i en nedstøvet leilighet
Og jeg var her ute.
I grønt, i grått, i vått.

Høyt ansette forbilde
Formante over formsettinga
Det kommer ikke noe bra
Fra de som er ute og løper
Hele dagen.

Løper fra sidene –
Harde hjerteslag, som overvokste
Måsunger presser mot skallet presser mot brystet
Lette skritt, lydene er min sang
Om for, av og til meg selv
Lettbeint onani – synger meg opp
Mot atleter, murbrytere, brannmenn
Låner deres mektige kropp og leven.

Å synge en sang for meg selv –
Om det som er under det ytre
Og etter det første – ytterst:
Et enkelt ønske –
Drift på drift på drift –
Å få en vakker kropp
Som kan skues
Av en vakker sengefelle –
Lyst på lyst på lyst.

Trenger dette utpå –
Det indre – for lett å bli
For lett – luftige ord
Hode uten kropp:
Da forsvinner jo enhver mulighet
For noe tankeløs fitte,
Den beste. Ikke overanalysert
Ikke evig tvilende.

Under skallet – noe helt annet
Selve føleriet, som aldri kommer helt til overfalten
Noe mektig, noe ukjent
Noe ukontrollerbart, noe uforutsigbart.
Større enn meg selv
Bedre enn meg selv, større enn alt
Videre rundt tjernet, og ett lag inn;
Plutselig på siden av veien:
-
På grusen står det en gammel bil
Boble, amerikanske skilter -
løper inn i en tidsboble
Solen får de gamle setene til å lukte
Skinn, løs fjæring under deg, og sommerferie.
Det er en bil –

WW.

Produsert lenge før WW2.

WW –

Hemmelig helt langs en rekke landeveier, ha!
Ikke snikende i supermarkedet, A.G.!
Å synge seg selv inn i disse dekkene
Med ett bli gammel gummi
Og skrapes langs alle sideveier
Langs hele det amerikanske kontinentet
Opp på front-lawns, gjennom drive-ways og drive-thrus
Nei W, det er klart du ikke bare gikk ut i
Skygge på skygge, ensom og fremmedgjort
Det er klart du står her, og mange andre steder –
Etter å ha sunget ferdig gikk du inn i asfalt,
Inn i gummi, i girspak og gummi og skinnsete –
Nå står du her på grusen og gliser og steker for meg.
...
Jeg skulle så gjerne spurt deg hva alt gresset betyr for noe,
Men jeg har ikke pust igjen til deg
Og du er allerede langt, langt bak.
Og du der framme, Olav – hei!
Jeg rakk å se deg før du skrådde inn i busken for å skjule deg
Du sto midt på grusen, seddu, og skuet ut-over
Du hadde fått fler rynker enn sist gang
Jeg kunne se alle ordene som hopet seg opp i dem
De hadde begynt å drysse ut av deg, ned på bakken
I hånda holdt du noe lite, enkelt og fantastisk
Som du knuget på, og tenkte på
Du hadde to øyne, med to farger
Blå Valen i det ene, og grønne Rossvoll i det andre – hei
Grønne Rossvoll, og langsomme bevegelser over bladene
Omgitt av epletrær.
Nå har du skrådd inn i busken
Og det eneste som er igjen av deg er raslingen i trær og vekster
Stadig lenger og lenger opp i skråninga.

Det er bedre nå
Da du er bakom meg
Raslende i vekstene
Jagende etter tekstene

Og bak mitt eget lag,
Under alt dette forvirrende
Forferdelige og fantastiske

Et hjerte som jobber
En glatt og matt
Muskelmotor – som lar seg
Styre av små sinusbølger

Blodets trygge rullering
Langs lymfestier og
Kapillærårene som
Snakker med bronkiolene,
Gi meg luft, gi meg pust, gi meg tid

Overflaten dekkes av
Varmt, tregt vann
Gir tilbake det jeg hentet
Fra bekk, fra sky, fra hav.

Under huden er jeg
Full av kvitrende skogsduer
Som smetter mellom synapser
Skaper ilninger fra toppen
Av mitt høyeste hårstrå
Ned til nederste fotblad
Klemmes og skrapes mot bakken
Skraper spor i grusen

Ikke så lett å lage
Spor i grus og asfalt
Hvor mange samles
For å stryke seg over verden
I voldsomme hopetall
I voldsomme antall

Arresterende avissider
Kveiler nok en gang
Rundt ankel og kne,

Jeg kaster meg
Uforberedt og med voldsom appetitt
Inn i krattet til venstre
På jakt etter en hjort jeg såvidt rakk å skimte
I sidesynet –
Stuper inn i skogen
Sidenes skuffede rasling drukner i
Den jeg selv skaper.

På innsiden

2010-05-13T18:30:00.000-07:00

"Jeg får bare lyst til å danse med deg!"

Det var det han sa. Egentlig sa han mislykket kjærlighet.

Hun sa ingenting.

For hun var det bare ord som passet sammen.

For han var det genuine ord fra en som har forstått noe han ikke visste var der.

Tenk å ha rørt et annet menneske, helt ubevisst. Nittiniprosent utilsiktet.

Tenk om han visste at hun bare faket.

Tenk om han visste at hun hadde et påtatt perspektiv og en ikke-eksisterende bevissthet.

Tenk å være en maskin, en maskin som spyr ut klisjéer.

Klisjéer; som små og delikate kanapéer servert av en stiv mann med et stivt smil og hvite hansker. Små og delikate kanapéklisjéer som blir spist av en vulgær mann uten smaksløker og magemål.

Ganske meningsløst.

En nærmest tilfeldig sammensetning av ord har blitt til et utklipp teipet fast på innsiden av en kjøkkenskapsdør. Et utklipp av en nærmest tilfeldig sammensetning av ord har fått til formål å skape bevissthet og ettertanke. Hver eneste morgen, hver eneste dag.

Ganske meningsløst.

…

Helt til han møtte henne og bare fikk skikkelig lyst til å danse og fortelle henne hva som var på innsiden.

Chicago 31/4-2010

2010-05-13T04:49:00.000-07:00

#1

Sammenflettede par i Milennium Park – hvor mange er det av dere?

Noen pøser inn en varm og ukjent luft i tonnevis over gressplenene. Den er tung, mettet på en måte, en måte som er ukjent. Hold på hattene. Kontrollér kjolene. Over tårner tårnene. Har de bygget for høyt igjen, på slettene? Hvert tårn et mulig mål – mulig å se for seg en jumbojet som smeller inn i sidene – skrikene fra parken, flammene fra flybensin som brer seg over oss som et lysegult og skittent snøskred. Tenker dere alle slik, om skyskraperene, eller er dere like bekymringsløse som dere virker?

Sammenstøpt par i Mil-park, sett nedenfra og på skrå, dere står på et steinplatå. Sett nedenfra på skrå – i motlyset mister dere all farge, og smelter sammen i dette grå – en grå statue – symboliserer det smeltede – smeltet sammen under smellet fra skyskraperene. Enda er de urørte i høyden. Bærebjelkene bærer enda. Flybensin har ikke svekket dem. Sammensmeltet, nedenfra på skrå – platå – hvor mange er det av dere? Hvor mange? Hvor mange av dere er med den samme om et år, neste høst, neste vår? Statuen – skulpturen er også noe flyktig. Når dere går ned igjen vil dere igjen få hver deres farge. Han – sort som asken etter svidde, trivielle dokumenter i tusentallet – plutselig på vei ut av en unaturlig rift – suges ut fra skapene, raskt, raskt, før de bremses av den tunge luften. Plutselig, og på skikkelig – fem hundre meter over bakken. Seks hundre. Syv hundre. Hun – lysere enn han – lyset på himmelen før solen står opp. Sidene i en gammel bok. Veggene i et gammelt hus. Når dere trør ned har dere igjen fått hver deres farge. Hver deres kropp, og hver egen sin vilje – trekker i hver sin retning.

#2

Er dere enda engstelige mellom byggene? Skjønner dere ikke at dette er nok:

To hender i en park,

skjønner dere ikke at dette er nok:

At du løfter henne så høyt du kan – hun er høyere enn høyhusene fra din vinkel.

Skjønner dere ikke at dette er nok: Å kysse.

Skjønner dere ikke at dette er nok:

Å le i skyggen av disse gigantene. Å kaste rundt på en frisbee – er ikke det nok? Å nesten sovne i skyggen – er ikke det nok?

Det er nok.

Det er nok å være fryktløs. Det er nok å være bekymringsløs. Det er mer enn nok å glemme.

Nå er det bare å glemme, igjen.

:X , xxx, klemz, Hadet bra, klm fr mg

2010-05-03T02:37:00.001-07:00

"Dersom du var nær meg, og eg hadde anledning til å gi deg noko i avskjed, så ville eg ha gitt deg eit kyss og løfta deg fem centimeter over bakken medan eg klemte deg inntil meg."

2010-04-25T23:34:00.000-07:00

2010-04-15T06:53:00.000-07:00

Kroppsleg eksamen

"Nokon skulle ha prylt

og dengt deg."

I byrjinga av dannelsen skulle knyttneven min bora seg inn i nasebeinet ditt så blodspruten sto. Då skulle eg vist deg alt om verda og du ville ha skjønt. Etterkvert som eg knakk ei og anna ribba på deg skulle du forstå korleis alt heng saman, og kor viktig det er å vera audmjuk. Då du låg på kne og eg sparka deg i magen, og slo all pusten ut or deg, skulle du forstå at du var nødd til å vere med og lage verda rundt deg. Når du grinande og stotrande fekk stabla skrotten din opp på dei brukne beina dine skulle eg hamra til deg på kjeften med ein to-fire-tommars planke. Då tannspruten sto skulle du ha skjønt at ingenting kjem av seg sjølv. Då du snurra hundre og åtti grader rundt og landa på dei kalde kvite flisene, og du byrja kave for å komma opp, så skulle du skli litt og famle for å reise deg igjen. Ditt eige blod var sleipt og glatt der det så smått var begynt å farge flisene raude. Heldigvis fekk du godt grep med skoa dine på grusen som før var tennene dine. Der skulle du stått klar til nytt angrep. Klemt tanngrusen fast mellom skosålane og flisene. Innimellom dei to flatane og kvar enkelt tannrest flaut blodet ditt. Fysst då skulle eg sjå deg i kvitauga og skrike høgt til deg og tvinge deg til å undra deg over kva sannheit er, og kvifor ein må vere kritisk til verda rundt seg. Medan du sto der i ørska skulle eg ha slått deg med flate hender over øyrene dine, og øydelagd hørsla di for godt. Fyllt øyregongane dine med blod som pipla deilig fram frå langt der inne. Då kunne det ha størkna der, og sørgja for at dei nye tankane ikkje skulle renne ut igjen frå hjernen din. Eg skulle stått og sett på deg, og dratt fram eit lerret fra taket, og holdt ein powerpointpresentasjon over korleis alt i verda heng saman. Vist deg plansjar over korleis gjødsling av jordsmonnet er ei viktig del av vår naturlege rolle i det store økosystemet på jordkloden. Gjødsling og opphakking, oppdeling og oppstykking av jorda. Eg skulle ta eit helvetes godt tak med begge nevane og røske av deg store hårtustar sånn at du ville få innsikt i korleis det var å føle seg som ein idiot. Idét røtene slepp tak i skalpen din skulle du kjenne den vonde stikkande følelsen av å vere utan grunn, aleine utan nokon som ville hjelpe deg. Stå der på dei kvite og raude flisene medan hovudet ditt såg ut som ein fotball. Denne delen av seansen vår handlar jo djupast sett om empati! No byrja du forstå. No skulle eg repetere for deg. Eg skulle ha sparka deg frå sida inn i kneet så du ikkje klara stå på eine foten, og måtte knele ned forran meg. Då ville du skjønne korleis det er å knele forran nokon. Og då skulle me repetere med to fire tommarsplanken. Det skulle ha knaka i ryggraden din kvar gong han senka seg på ryggen din, og du skulle kjenne på kroppen korleis det er å sjå. Så skulle du fly bakover og rett på ryggen, når flata av skoa mine, som låg tjukt rundt foten min, traff kjeften din. Det skulle ha sett litt ut som avslutninga på ein actionscene i ein karatefilm. Du skulle fly opp sånn at det nesten såg ut som du sto oppreist, og så skulle hovudet ditt med all krafta sparket mitt hadde gitt det, trekke ryggen din vidare bakover i ein halvsirkel og så skulle bakhovudet ditt treffe gulvet med eit kraftig knekk, som eg ikkje ville høyre, fordi det var pakka inn i hårtustar og hud. Du derimot, ville høyre det, for lyden for gjennom hovudet ditt og fortalte deg at hodeskallen din hadde sprukke. Så skulle du berre lagt der utstrakt og sliten etter dei innledande rundane i dannelsesprosessen. Eg kunne ha henta litt vatten, tørka det verste blodet og snotten frå andlete ditt, og gitt deg nokre oppmuntrande ord. Så skulle det ha vore over i fysste omgang. Du fekk ligge der, mot dei kvite flisene og tannrestane dine i fred og tenkja litt over kva det vil sei å vere i live, og kva det vil seie å bevege seg sakte, men merkbart mot det å ikkje eksistere meir. No skulle eg teikne med tusj på deg, fleire teikningar som skulle vere fine. Pynte på utsida di, sånn at folk rundt deg skulle bli stolte og lovprise deg for fasaden din. Etterpå skulle insida di ut. Du skulle gurgle og lage gryntande stønnelydar medan eg rispa opp circa vertikale linjer i huden din. I andletet skulle du fått linjer i panna, og på halsen din skulle huden hengja i flenger ned, sånn at du nesten såg ut som ein gammal mann. Ribbene dine skulle koma til syne ut or huden, og etterkvert skulle du slutte å gurgle. Då skulle du ralle! No skulle me få ut innsida di. Tarmar og innvollar skulle ha blomstra ut or kroppshål og flenger i abdomenet ditt, medan eg dansa ei slags blanding av tango og riverdance på lekamen din. Og så plutselig, når danninga var over, skulle du skrapast opp og takast ut i graset og blomsterbedet. Då skulle ein ha grovhakka deg og gjødsla rosene med deg. Det skulle gjerne ha skjedd. Kunne ikkje nokon ha latt det skje?

Hei Verden

2010-04-06T12:19:00.000-07:00

Etter to års eksistens har me altså tenkt å henvende oss direkte til dykk som er inne og les publikasjonane våre her på tankepolitiet. Tusen takk for at dykk brukar tid og les oss. Statistikken vår er faktisk så fin, at ein skulle tru me hadde laga han sjølv. Ein urovekkande stor del av dykk lesarar brukar faktisk tid på oss, og det sett me sjølvsagt uendeleg stor pris på. I skrivande stund, driv me og stusslar med å få det skrevne ord på nett ut på trykk gjennom oppretting av vår eigen utgivar-forleggar-dings. G.D.S (Gjer det sjølv) så langt ein kan! Sjølvsagt gjennom fleire stråmenn og skuggeselskap for å skjule våre superhemmelege identitetar, slik at ein kan fortsetta å konsentrere seg om verket, og unngå persondyrking og sosialpornografisk onani. Frykt ikkje kjære lesarar! No har me som skjønnlitterær blogg komt til den tida kor det kanskje kunne vore hensiktsmessig å spørja seg sjølv; Kva er det me er akkurat no? I fysste omgang er me eit slags anonymt forfattarkollektiv som omfattar omtrent åtte bidragsytarar frå ymse stader rundt i landet, men og ein og annan i resten av verda. Så, dette er altså oss, sånn ca. ut frå mitt eige perspektiv.

Kva tenkjer dykk? Sett igang og kommenter! kommenter og diskuter!

The End.

2010-03-27T07:00:00.000-07:00

Jeg synes du har fått deg så fin matblogg
JEG synes du har fått deg så fin matblogg
Jeg SYNES du har fått deg så fin matblogg
Jeg synes DU har fått deg så fin matblogg
Jeg synes du HAR fått deg så fin matblogg
Jeg synes du har FÅTT deg så fin matblogg
Jeg synes du har fått DEG så fin matblogg
Jeg synes du har fått deg SÅ fin matblogg
Jeg synes du har fått deg så FIN matblogg
Jeg synes du har fått deg så fin MATBLOGG.

2010-03-16T03:21:00.000-07:00

UKOMPLISERT.

2010-03-15T09:49:00.000-07:00

“Hva som er greia med de to? Å herre... jo, men ja, okei da. Hør nå. Det er en sånn typisk evig greie – hun liker han, han liker henne...Men, men han har kjæreste. Og det er liksom umulig, og evigvarende. Han er verdens beste fyr, og kjæresten hans er i Oslo, visstnok fantastisk digg, og hun han står med er verdens beste jente, og helt singel. Begge to liker hverandre dritgodt . Har du hørt den historien her før eller? Hehe. Se på dem der borte da. De er bare to biter i et puslespill, som ikke tør passe helt inn i hverandre enda, eller noensinne. Se på dem da, hehe, herregud så søte de er. Og det er så teit da, jeg skulle ønske han bare kunne plukket henne opp, båret henne inn på soverommet der borte, og skampult henne. Men han er liksom ikke typen til det da. Han er skikkelig. Og hun er skikkelig. Og hadde han gjort mot henne det hun har så dritlyst til at han skal gjøre med henne, så hadde ikke han lenger vært den typen hun hadde hatt lyst på, skjønneru? Det er umulig. Men de er fine da, se så fine. Har du sett to så fine mennesker være så fine sammen før? Det er sykt egentlig. Har du lagt merke til at fine folk er mer trofaste enn stygge folk? Se på dem da! Står der og svaier og smiler, svaier og smiler. Hmm... De har liksom forlenget det der fantastisk fine øyeblikket som oppstår rett før du kliner med noen ut i evigheten. De står det og føler, og nøler, og kommer aldri til å kysse.”

“Okei.”

“Japp, sånn er det.”

“Okei, hehe. Men du, den sangen her... “

“Ja, veit. Tenkte faktisk på det samme i stad.”

“Kjente noen en gang som var litt på samme måte. Var på studietur med religionsvitenskapen til Israel... Hun hadde kjæreste hjemme i Norge – Men du veit... av og til så blir det en sånn... unntakstilstand, sant? Hvis du blander store nok deler av tid og avstand, kanskje... heh. Det skjedde fint lite der og Det eneste var vel det... altså, at hun endelig sank inn i arma hans, han satt bak henne. Vi satt på et hustak den kvelden, med utsikt over hele Jerusalem. Jeg satt for meg selv, på kanten. Men når sola sto opp, merka jeg at han lekte forsiktig med håret hennes. Utrolig forsiktig, kanskje han var redd for å ødelegge noe, eller skremme noen, jeg veit ikke. Jeg hadde røyka ganske mye på det taket den kvelden, men er nesten sikker på at jeg ville sett små kveilende tråder sno seg mellom dem uansett – grønne og røde var de. Faen, hehe, men sånn var det. Hun var lent mot han, hadde øynene igjen. Dypt igjen. Han kikket utover hustakene, mens fingra hans gikk i sirkeltakt i håret hennes – husker jeg syntes at fingra hans gikk i akkurat samme takt som de fuglene som kretsa rundt oppe i himmelen. Langt faen der oppe. Men det stoppa der. Blei med det.

(...)

Jeg tror ikke de har så mye kontakt nå mer, men er sikker på at de begge tenker på det. Jeg tenker ihvertfall på det.

(....)

Hmmm.”

“Jepp.”

“Vil du ha mer vin?”

“Gjerne. La oss vri oss unna nå.”

“Jepp. Mindre av dem, mer om oss.”

“Mer om oss, mer om oss.”

2010-02-24T19:55:00.000-08:00

Noko med lyset

2010-02-23T11:50:00.000-08:00

Eg har byrja nyse i det siste. Stadig vekk, stadig oftare. Aldri berre eitt nys om gongen. Oftast tre. Av og til i etappar, to og to og to. Eg trur det er eit symptom. Eg trur eg er sjuk. Og ikkje berre forkjøla, slik ein gjerne er når ein nys. Eg trur eg er sjuk. Eg innbiller meg, vel vitande om at nettopp dette inneber at det ikkje er sant, at eg har fått ein sjukdom som ikkje kan lækjast. Det er slik det er; det er slik det no stiller seg. Når eg no skriv dette, når eg no set saman bokstavar til ord til setningar som dannar kjeder av meiningar og samanhengar, så er det uproblematisk for meg å kalle nysinga for ein katalyst meir enn eit symptom. Når eg seier at eg trur eg er sjuk samstundes som eg veit eg ikkje er det, er dét nærmare eit symptom enn sjølve nysinga. Like fullt kjem eg ikkje unna at sjølve motseiinga er problematisk så vel som symptomatisk, og at om eg har ein ulækjeleg sjukdom, så er det truleg her han ligg. I nemninga. Språket. Hovudet. Eg kan ikkje einast med meg sjølv om følgjene av denne sjukdomen. Men eg har lykkjast i eininga om at det einaste eg no har å gjere er å køyre, til følgjene innhentar meg. Eller køyre dei i møte. Eller køyre dei i senk. Eg køyrer no.

Eg har lagt ein plan for korleis dette skal gjerast. Ein plan, slik at eg ikkje snur, ikkje kan snu. Aldri gi meg sjølv val. Alltid halde moglegheitene unna. Må ei avgjerd takast, skal eg kaste terning. Eg kunne kaste mynt, men ein mynt har berre to sider. Ein mynt er utilstrekkjeleg om alternativa er fleire enn to. Då måtte eg ha gjort val; kanskje fleire val. Kva skulle eg kaste om først? Kva skulle eg setje opp imot kvarandre? Terningen vil kunne dekkje dei fleste situasjonar kor eg står overfor meir enn eitt alternativ. Til dømes: Om eg har to alternativ, vil éin til tre prikkar dekkje det eine, mens fire til seks prikkar dekkjer det andre. Like eins er terningen deleleg på tre om eg har tre alternativ, og på seks om eg har ytterlegare tre. Alt utover dette gjer det heile vanskelegare. Dette er grunnen til at eg allereie har lagt ein plan. Om eg skulle ta slike vanskelege avgjerder på vegen, utan ein førehandsbestemt plan, kunne eg brått seie at ei av sidene på terningen tilsa at eg kunne snu. Dette kan eg ikkje risikere. Difor har eg klare retningslinjer på korleis eg skal handtere alt opp til og med tolv alternativ. For dei ekstreme tilfella kor eg har fleire enn tolv alternativ har eg på førehand valt å ha ein pistol i hanskerommet. Denne skal likevel ikkje utan vidare takast i bruk kvar gong, som i realiteten vil seie første gong, eg står overfor meir enn tolv alternativ. Igjen skal eg kaste terningen, då for å avgjere om eg a) skal avgrense alternativa kronologisk til dei tolv første, slik at eg kan kaste terningen vidare, eller b) gjere av med meg.

Eg køyrer no. Eg har framleis ikkje stoppa sidan eg køyrde heimafrå, like før klokka elleve. 22:57 blenkja det på dashbordet. 03:34 står det no. Eg har køyrd ganske nøyaktig trehundreogfemti kilometer, og eg har bestemt meg for at neste gong det dukkar opp ein bensinstasjon på mi side av vegen køyrer eg av og kastar terning. Kanskje for kaffi, kanskje for mat. Eg har pengar nok. Kontantar i massevis. Dette sørgde eg for tidleg. Det hadde sjølvsagt vore enklare, på mange vis, og bruke kort, for slik er det med kort. Det er enkelt. Truleg er det difor folk brukar kort. Men kortbruken set spor etter seg. Korta er laga slik at dei skal setje spor etter seg. Slik er det med kort, dei er enkle og dei set spor. Slik er verda no til dags. Alt skal vere enkelt og alt skal kunne sporast. Eg kan ikkje risikere å bli spora. Eg kan ikkje risikere å bli innhenta, stoppa. Difor gjekk eg til ein minibank og tok ut alt eg hadde på konto. Difor har eg no alle pengene mine gøymd i små poser, på strategiske stader i bilen. Inni seteforet. I hanskerommet. I ein pose under reservedekket. Og inni døra. Eg opna opp innsida av den eine passasjerdøra. Der vil aldri nokon finne på å leite. No ser eg lysa av ein bensinstasjon. Eg kjenner eg er svolten, svinger av, ruller inn på parkeringsplassen. Eg sørgde for å ha litt pengar på meg og, plassert i diverse lommer i frakken. Det må ein alltid ha. Så går eg ut, strekk på beina og går mot den forunderlege syntesen av luktar. Bensin, pølse, spylervæske, hamburger. Terningen ligg godt plassert i den høgre frakkelomma. Lett tilgjengeleg. Jenta bak disken les i eit blad, ho merkar meg knapt. Ho er rundt tjue, gjettar eg på. Bensinstasjonsuniformeringa får henne til å sjå mindre kvinneleg ut. Men eg ser formene, under kleda, korleis dei tvingar seg fram, endå så mykje dei freistast skjult av ein stor, aseksuell, raud genser. Ho legg frå seg bladet og ser opp.

 Hei, seier ho. Ho ser på meg: Uinteressert, trøytt.
 Hei, seier eg. Ingenting anna. Berre hei. Det er dette spelet no. Dette mellommenneskelege.
Dette som eg aldri heilt har meistra.
 Kva kan eg hjelpe deg med, spør ho. Nøytralt. Aseksuelt.
 Eg er svolten, seier eg fort utan å sjå på ho.
 Ja? Kva har du lyst på? Ho veit ikkje kva ho spør om. Tilsynelatande. Eg ser opp, på veggen over disken. Bilete av hamburger, pølse, pizza. Alt i fargar som frå ein syttitalsfilm. Eg tek fram terningen. Tel alternativa føre meg. Hamburger med eller utan ost. Grillpølse, i brød eller lompe. Wiener, det same. Pizza med skinke eller biffkjøt. Åtte alternativ. Ho ser på terningen, eg kastar den ned på disken. Ho ser på meg. Eg ser på terningen. Tre. Oddetal. Hamburger utan ost. Grillpølse i brød. Wiener i brød. Pizza med skinke. Eg ser opp på ho.
 Vil du, spør eg i eit slags forsøk på å inkludere ho i avgjerda. Ho ser først forfjamsa, så skeptisk ut, blikket flakkande frå terningen til meg til terningen.
 Eg... ellers takk. Ho kremtar. Ho hadde ikkje trengt å kremte. Ho hadde ingenting i halsen. Eg kastar på ny. Seks, no. Eg står att med wiener i brød eller pizza med skinke. Kastar ein siste gong. Seks nok ein gong.
 Pizza med skinke, seier eg og gestikulerar mot terningen. Ho ser på terningen nok ein gong, og nikkar forsiktig.
Heile tida mens ho finn fram papptallerken, serviett, pizzaspade, ser ho på meg. Eg veit ikkje korfor. Kanskje ho ikkje er van med kunder på nattestid. Eg blir irritert. Ho ser på meg heile tida, gir meg ikkje moglegheit til å kikke tilbake. På formane eg kan skimte under der. Formane i andletet. Eg kan ikkje sjå tilbake.
 Er du lastebilsjåfør, spør ho brått. Ser på meg, enno. Eg prøver å sjå tilbake, men blikket glir oppover, utover, vekk.
 Nei.
 Nei. Ho ser ned ein augeblunk og eg får eit lite blikk inn.
 Her er pizzastykket ditt. Det blir trettito kroner. Eg gir ho ein hundrelapp.
 Behald vekselen, kviskrar eg. Ho myser mot meg, gjer ei lita rørsle med hovudet, som om ho ikkje er sikker på om ho høyrde det ho høyrde. Eg ser vekk, opp, ut. Vekk. Ho legg vekselen på disken, eg prøver å ta den med meg i eit siste forsøk på å redde andlet men mistar myntane på golvet. Eg lar dei liggje, seier ingenting, tar pizzaen og går. Ut. Vekk. Set meg i bilen, sluker pizzaen. Etterpå onanerer eg febrilsk.

Men eg er ikkje mett. Eg kan ikkje køyre vidare. Ein veit aldri kor langt det er til neste bensinstasjon; desto mindre kva slags menneske som er på jobb der. Det tryggaste er å vente. Vente svolten ut. Eg går ut. Pustar inn. Desse luktene att. Eg, i baksetet, vindauget nedrulla, sommar, far med bensindunstande hender. Me stoppar ikkje på butikken for å kjøpe is i dag heller. Det er for kaldt. Det er for kaldt her, inni bilen. Eg står utanfor bilen, lufta er kald, rå. Det har byrja dogge på ruta. Tidleg morgondogg og eg kikker bort mot det einaste andre mennesket eg har sett på fleire timar. Kan ikkje gå inn att. Eg går tre skritt nærmare. Eg kan ikkje gå inn att. Tre skritt til. Eg stoppar ikkje, skritta berre går. Altfor seint svingar eg av den imaginære stipla linja mellom meg og døra. Eg står i skuggen. Ho har sett meg, eller i det minste har ho sett. Rørsle. For ho eksisterer eg no som eit minne som ho kjem til å le av saman med vener. Og som ei rørsle utanfor døra, som ho berre fekk med seg i augekroken. For meg eksisterer ho som eit objekt å attrå. Eg står i skuggen og ser ho oppføre seg som eit dyr som vêrar fare. Ho legg frå seg bladet, eg har truleg to eller fleire grunnar for å kjenne pulsen min i halsen. Ho er på veg ut. Pulsen oppover, tinninga.

Ho set seg ned på asfalten, inntil veggen, like ved sidan av meg.
 Hei. Ho tenner ein sigarett med bensinstasjonlighteren sin, før ho ser rett på meg. Stemmen er flat, stemmen er ei rett, ustipla linje. - Ville du ha noko meir? Munnen min opnar seg og lukkar seg. Eg er ein lekam av fortetta spenning. Ho kunne tatt på meg no, eg er lekamleg no. Noko i knea mine vil gi etter. Noko spreiar seg frå knea og utover, oppover, nedover; eg blir ståande å riste. Ho rynker panna, augebryna kryp ein centimenter nærmare hårfestet. Dei er lys brune.
 Går det eh er du går det bra, seier ho i tilsynelatande nervøst spørjande form. Ho er på vakt, bekymra. Kanskje mest for om ho må ta seg av meg. Ein naturleg reaksjon. Her hadde ho sett føre seg eit stille skift, kun med ein pølsekjøpande lastebilsjåfør i ny og ne. Eg er ikkje lastebilsjåfør. Dette seier eg.
 Eg er ikkje lastebilsjåfør. Ho klør seg på venstre øyreflipp mens ho tar eit trekk frå sigaretten.
 Nei. Du nemnde det. Ho ser vekk att, utover mot motorvegen. Det har køyrd berre ein handfull bilar forbi sidan eg svinga inn. Kanskje eit par lastebilar.

Når eg køyrer ut på motorvegen att ti minutt seinare, er det utan ein tanke i hovudet utover det at eg må vidare, vekk herifrå. Fort men ikkje mistenkjeleg fort. Berre vidare, som ein lastebilsjåfør. Det byrjar snart å lysne i aust. Eg kjenner meg trøytt, nesten søvnig, men eg har ikkje samvit til å stoppe no, eg må køyre lengre. Passere ein by. Passere ei landegrense. Eit eller anna. Difor køyrer eg vidare med periodevis kryssande auge. Motorvegen er tilnærma fri for andre bilistar. Eg blir ukonsentrert og brått kjem eg til meg sjølv idet bilen er på veg inn i fjellveggen ved sidan av ei tunnellopning. Eg får akkurat panikkvridd rattet i tide, og på andre sida av tunnellen stoppar eg bilen i vegkanten. Går ut, strekkjer på beina, kjenner meg litt flau utan å vere heilt sikker på om det er fordi eg nesten køyrde i fjellveggen eller fordi eg fekk panikk. Korfor skulle no det vere verre enn noko anna, tenkjer eg. Det er jo dette eg køyrer mot likevel, ein slags slutt, ei ende på noko. Denne reaksjonen gjer meg usikker på meg sjølv, usikker på det eg driv med, dette prosjektet, om ein kan kalle det eit prosjekt. Om ein kan kalle det noko i det heile. Denne sjukdomen som ikkje er ein sjukdom men som likevel må vere det nettopp fordi eg erkjenner den. Eg set meg ned i graset ved sidan av bilen, høyrer ein djup motordur kome gjennom tunnellen. Nokre sekund seinare kjem ein lastebil ut av opninga, endå nokre sekund seinare høyrer eg at den bremsar opp og stoppar berre femti meter lengre borti vegkanten mens eg studerer ein maur som fraktar eit grasstrå fleire gongar større enn seg sjølv; eg høyrer ein bildør bli opna og lukka. Mauren ser ut til å vere erfaren innan grasstråfrakt.
 Problem med bilen? Stemmen er om lag slik eg hadde venta. Mørk, litt brummande, men venleg. Eg ser opp.
 Nei, neida. Eg trong berre litt luft. Ein blir visst søvnig. Han nikkar, anerkjennande til problemet.
 Jaja. Det tar på å sitje bak rattet heile natta. Er nok ei vanesak, seier han, halvvegs ut i lufta, før han fortset - Du var ikkje innom den bensinstasjonen ei mil tilbake? Eg skulle stoppe for ein kaffi, men fann ingen på jobb. Endå stasjonen var open og det heile. Eg opnar munnen utan å ha ord til å leggje i den. - Eg skjenka meg no ein kaffi og la pengar på disken, men. Han rister på hovudet. – Men, men.
 Jaha, jasså, er alt eg klarer å få ut. Lastebilsjåføren ser ut i lufta, hovudet skiftar rørsle, frå ristande til nikkande.
 Ja, eg sa det før eg køyrde. I natt er det noko med lyset, sa eg. Ein kan sjå det av og til, at ting kjem til å hende. Eg måler han opp og ned med blikket; det eg høyrer uroar meg. - Ein kan sjå det på lyset, gjentek han for seg sjølv. - Nei, eg må vel kome meg vidare. Du får ha lykke til på ferda, seier han før han snur seg og traskar mot lastebilen. Eg nikkar og mumlar noko ufullstendig, uviss på om han fekk det med seg og om han likevel eigentleg brydde seg. Så blir eg sitjande og lure på om lykke til på ferda er ein naturleg ting å seie, eller om det verkeleg er noko med lyset.

Det er nesten heilt lyst når eg set meg i bilen att. Eg tenkjer at eg får køyre til eg kjem til eit motell eg kan ta inn på til i morgon. Rett nok køyrer eg mot ein slags udefinert slutt, som eg seier, men eg treng likevel ikkje køyre meg i senk før eg har kome i gang. Det er ein vanesak. Eg får bruke eit par dagar på å køyre meg inn, tenkjer eg for meg sjølv, i det eg akselererar nedover den fortsatt tomme motorvegen. I løpet av dei neste dryge femti kilometrane registrerer eg ikkje anna teikn på sivilisasjon enn asfalt, gatelyktar og ei og anna naudtelefon langs vegen. Eg prøver å ikkje tenkje på bensinstasjonjenta, men det viser seg vanskeleg å gjennomføre. Det vanskelegaste er gjerne det ein ikkje skal gjere. Det ein ikkje skal gjere, kviskrar eg til meg sjølv, som for å teste stemmebanda og feile. Uregjerlege tankerekkar kjempar mot kvarandre fleire stadar inni meg, eg får vondt i skuldrene og overarmane fordi eg held så hardt rundt rattet. Det spreier seg vidare til nakken og opp i hovudet. Eg kjem til å tenkje på dei smertestillande tablettane eg kjøpte på ein ferie ein gong, som truleg fortsatt ligg i hanskerommet, og stoppar bilen. Dei ligg der. Dei har gått ut på dato for om lag eit år sidan, men eg har høyrd til og med legar innrømme at datostemplinga på medisinar er eit salstriks. Dei skal svelgjast med vatn. Eg har verken vatn eller andre væskeliknande substansar, men set mi lit til spyttproduksjonen. Tablettane er store, og tunge å svelgje. Men det går. Alt går. Eg blir sitjande uverksam mens eg ventar på at kroppen skal slå seg til ro, slutte å anstrenge seg. Kjensla kjem overraskande fort og eg kjenner korleis musklane har godt av å ikkje stritte, ikkje spenne. Eg trekk pusten og køyrer vidare.

[fortsetjast]

September, en stund før eller en stund etterpå.

2010-02-22T04:45:00.000-08:00

Nå er den blant kveldene jeg husker best, denne ene rare, hvor ingenting skjedde.

Alt hadde ledet til dette, dresskledde gutter, hvert sitt redskap. Jeg spiller kontrabass på kjøkkenet og har store problemer med å bestemme meg for hvilken jente jeg vil jage. Denne sitter fast.

Senere, når Henrik ligger i seng med Lise, og forsøker å unngå sex. Jeg ligger med Sara, og forsøker iherdig å få det, og ingen vet helt hva som skjer mellom Jon og Vilde, men puling ble det i hvert fall ikke.

Så jeg ligger her med Sara, etter en tur tvers over byen i Taxi. Victoria, tøffe VeniVidiVici tør ikke ta taxi alene. Hun vil ikke bli knivstukket, voldtatt eller ranet, sier hun til meg lavt, og med desperate øyne. Hun dytter fem hundre inn i hånda mi, og betaler for turen hjem igjen – Alene med sjåføren over utkant-Stavangers asfaltdekker – glir drosjelett gjennom lufta og suser forbi lyktestolpene mens Sara hvisker meg i øret gjennom mobiltelefonen.

Senere tør hun ikke ta av seg alle klærne. Senere snakker hun som en foss om absolutt alt, snakket hennes er en sterk strøm som mine ord ikke kan stanse, ikke endre kurs, bare butte mot og strømme rundt og over og – som hun snakker, og snakker, hun snakker meg ned, bedøver meg, og stanser ikke – bedøvet, og hun bare fortsetter. Jeg tenkte; hold kjeft nå Sara. Kan du ikke bare holde kjeft. Tyve år senere ville jeg bare smilt, og latt det gå.

Løva

2010-02-15T04:36:00.001-08:00

Langt der ute på flytebrygga, i ei kløft mellom betong og stålrammer. Over lang tid har det samla seg skit i kløfta. Mosen har lagt seg over. Asfalt støv flyr ut og landar på på det knudrete grøne teppet. Tungmetalla ligg i skiten. Sklir gjennom lag på lag, og blir liggjande og forgifte det vesle landet i kløfta. Livlaust. Berre mosen veks her, og kveler med den svartnande grønfargen. Eg ser opp på dei to kantane frå det grøne daudingelandet. Eg tar sats og ser dei nærme seg. Eg stikk hovudet mitt over kanten, og der står du. Du spring fram og hogg i meg med sånn ei kraft at hodet mitt flyr i tusen bitar. Bitane blir tatt av vinden og flyr ut over heile verda.

Eg ligg og kviler på giften. I daudingelandet er skiten alfa og eg omega. Støvet kitlar i porene mine. Eg ligg berre her og hold fast. Eg må kvele. Eg skrik når du trenger deg gjennom meg. Du fortsett å stige, og utan å høyre på ropa mine, stig du opp mot kanten. "Vend om! Kom tilbake!" Kor mange gangar har eg ikkje sett hodene gå i tusen knas og fly med vinden. Att ligg eg med kroppar som eg må senka ner i gifta. Ny næring til giften og skiten. Ut or deg stig ein ny som skal trenge gjennom meg og stige opp mot sola, berre for å falle ned på meg igjen.

Ein liten gut spring ned mot brygga. Han ber ei lita fiskestang som han har laga sjølv. Ein seljekvist med hyssing og ein bøygd spikar til krok. Han går ut for å komme ut på djupet der dei store berggyltene og rødnebbene leikar seg i kloakkutløpet. Han prøver å ikkje tråkke på strekane i brygga. Det luktar gammal råtten sjø her. Så lengje han kan hugse har dei knust skjell mot betongen og stålkantane. Ein gong hadde han tråkka på eit blåskjell for å knuse det. Då skar det seg langt inn hælen hans. Han måtte sy tre sting. Idet han går over streken, ser han eit lite hovud stikkande opp frå ei sprekk. "Flygeblomst!" ropar han, og langar ut med fiskestanga si. Flygeblomsten går i tusen knas og dei små fallskjermane seglar avgårde på vinden.

I eit land langt borte kjem fallskjermane dalande ned på jorda. Innbyggerane der spring jevnlig ut for å kjempe dei ned når dei oppdagar fienden. Dei synk ned i det lange graset, og byrjer organisere seg. Dei grev tunellar under bakken, og sprett opp overalt. Ein evig krig. Dei som bur i landet bygg murar og gjerder for å beskytte borgene sine, men fallskjermane dalar ned bak fiendelinjene. Dei øydelegg vegane og kveler der dei går.

Langt ute på parkeringsplassen trenger ein einsleg løvetann seg opp gjennom asfalten. Ingen kan trampa på han her som berre bilane kjøyrer. Heilt aleine her ute, kor han kan sjå sola, og trekke pusten djupt inn av deilig gift, som han blås ut igjen som rein livseliksir. Her kan ingen nå meg, sjå meg, nå meg, få meg eller flå meg. Her ute kan eg krige, som ei løve, i fred.

"Nei, gutter - nå går vi på Ricks og får oss noe fitte."

2010-01-27T14:00:00.000-08:00

NEI gutter, nå går vi på Ricks og får oss noe fitte.
nei GUTTER, nå går vi på Ricks og får oss noe fitte.
nei gutter, NÅ går vi på Ricks og får oss noe fitte.
nei gutter, nå GÅR vi på Ricks og får oss noe fitte.
nei gutter, nå går VI på Ricks og får oss noe fitte.
nei gutter, nå går vi PÅ RICKS og får oss noe fitte.
nei gutter, nå går vi på Ricks, OG får oss noe fitte.
nei gutter, nå går vi på Ricks, og FÅR oss noe fitte.
nei gutter, nå går vi på Ricks, og får OSS noe fitte.
nei gutter, nå går vi på Ricks og får oss NOE fitte.
nei gutter, nå går vi på Ricks og får oss noe FITTE.

2010-01-04T02:39:00.000-08:00

Koreografi

2009-11-23T19:05:00.000-08:00

I byrjinga

tar på deg

du snor deg

viklar deg inn

ein glød

som brenn

ein annan.

lat det skje

Kun en times forløp av nattens hendelser, tirsdag, natt til onsdag.

2009-11-12T03:20:00.000-08:00

Fem minutter over halv fire:

Det foregår en frenetisk aktivitet i rommet, som er fullstendig innhyllet i stillhet. Nummerene på digitalklokken bombarderer luften med lys, som skjærer gjennom tomrommet mellom klokken og veggen – hvor myriader av luftmolekyler arbeider intenst med å produsere det varmende suset vi forbinder med en sovende stillhet. I hjørnet ligger en person under en dyne, i en seng. Han puster jevnt og trutt. Utenfor vindusruten velter himmelen fram i skybrudd som gamle spanske galleoner ned mot huset. Det knirker idet soveromsvinduet lirkes opp, og en person tar seg inn, og faller som en sekk ned på gulvet. Blir liggende der, fortsatt i en byltlignende tilstand. Luften fra rommet strømmer til for å dempe de nye lydene, og vinner etter et par minutter mot lyder av klær, gulv og kropp. Stillheten kommer tilbake til rommet, nå med to personers åndedrett i forgrunnen til regndråpene som trommer på det halvåpne vinduet. Så et øyeblikk av fullstendig stillhet – den typen stillhet som kun kommer forut en handling. En inngripen i universet. Den sovende puster ikke, personen på gulvet puster ikke.

Bylten snakker:

Å FALLE som regn, falle har falt. Har allerede falt. Jeg har falt inn vinduet ditt. Våkne, Ezekiel – og hør Guds røst til mennesket, det herlige og forferdelige kanon! La-la-la-foof!

Hmm. Mm... Hva? Er det noen her?

Det er ingen her.

Hallo? Hallo? Hvem er det? Er det deg? Hva er klokka? Hvordan kom du deg inn? Jeg kan ikke se hvem du er i dette mørket!

Det er ingen som er her. Dette er en drøm av et slag. Ihvertfall for min del. Selv kan jeg ikke vite om du er våken eller ikke.

Hva er klokka, herregud – det er jo midt på natten – hvordan kom du deg inn?

Å komme inn, og å komme inn. Kom inn. Å komme inn var et mindre problem. Det er et større problem som ligger foran oss.

Hva? Er du i trøbbel? Hva har skjedd?

Trøbbel. Trøffel. Trøbbeltrøffel – trøffeltrøbbel. Svineri.

Hva skal dette bety? Hva gjør du egentlig her?

Et fantastisk spørsmål, gamle kujon. Jeg har kommet for å hjemsøke deg. Dette er i så måte en hjemsøkelse. Jeg var der ute, i gatene. Og så søkte jeg hit, til ditt hjem. Vårt hjem.

Vårt hjem? Hvorfor sier du det? Du har da ikke tilbragt tid her på så lenge? Bodde du noensinne her egentlig? Jeg husker ikke at du og jeg har vært i samme rom samtidig... siden... jeg vet ikke, siden... siden hun...?

Husker du at jeg fortalte deg om inspirasjonen min?

Inspirasjon? Hva er dette? Hvorfor har du kommet?

Kommer kun i mitt svakeste øyeblikk.

Er du svak? Heller syk.

Som en gjenfødsel. Barselsmerter.

Jeg burde kaste deg ut. Kan du ikke heller komme i morgen

Etter at jeg har vært ute i gatene.

Jeg ville blitt glad for selskap en annen gang

Og ropt i gatene, og gatene har ropt tilbake

Bare ikke i kveld

Etter at jeg har kastet all energien min ned i sprekkene

Jeg vet ikke

Ned i avløpene, ned i blandingen av mat, skitt og oppkast.

Hvorfor ikke nå, tross alt.

Neste dag, da – når jeg er på mitt svakeste

Det har bare vært så lite i det siste

Kommer det til meg, det er da det kommer

Jeg tenker nesten ikke lenger.

Jeg merker det umiddelbart.

Jeg tenker hverken på henne, eller noe annet.

Jeg merker det med en gang, allerede før jeg går utenfor

En skulle tro at et slik tomrom ville fylles

Jeg merker det i sofaen, når jeg ser ut av vinduet.

At noe annet ville strømme til etterhvert

Jeg har et vindu, som man bare ser himmel og skyer ut av, når man ser ut

Tomme tanker.

Første steg ut i verden – allerede da

Istedenfor er det bare tomhet.

Jeg merker det så godt.

Jeg har til og med forsøkt å tenke på henne igjen

Jeg er virkelig et menneske i verden.

Vet du! Jeg har forsøkt det!

Jeg er ute i det hele.

Det går ikke det heller.

Luften, lydene.

Det har vært så lite i det siste.

Jeg går opp forbi klosteret, og ser unger leke med den store husken der.

Jeg er kanskje glad for at du kommer nå.

Jeg er i dette, jeg er virkelig en del av dette

Tross alt.

Jeg føler meg aldri så i ett med mine omgivelser som da

Men jeg kommer ikke til å gi uttrykk for det.

Det er så fredfullt

Jeg tror jeg har savnet dette.

Og det er som, til tross for at jeg ikke passer inn i dette samfunnet

Samtalene våre

At jeg ikke passer inn i denne verdenen

Samtalene våre, hører du!

Til tross for alle hyklere

Det er for dumt.

Alle pengemaskinene

Det er for tomt.

Alle dressene

Det er forbi.

Og de nådeløst velbarberte leggene

Skal du ikke krype ut snart?

De leggene som angriper fortauet, bevæpnet med stilletthæler

Det er ingenting å si lenger.

De som låter som døende maskingevær i gatene

Det er ingenting i meg lenger

Til tross

Ingenting som vil ut

Så er det som om jeg akkurat da kan være trygg på at jeg er her

Ingenting som vil inn.

Og si at ja, jeg er en del av denne verdenen

Allikevel er jeg glad for at du kom.

På godt og vondt en del av denne verdenen

Hvorfor dro du?

Det er som om jeg kan begynne å leve da.

Du bare kommer, og går

Luften er frisk og kald mot huden

Som hun gjorde.

Lyset ekstra lyst, nesten blendende.

Det er som om jeg har stått på toppen av et fjell, og frøset

Og sett solen skinne nede i dalen

Som om at jeg endelig går ned i dalen

Og får ly fra vinden

Og får varme på kroppen

Her har du både ly og varme. Mitt ly, og min varme

Det kunne vært hvem som helst.

Men allikevel kom du hit?

Allikevel kom jeg hit.

Jeg forstår ikke hva jeg kan gi deg.

Du kan gi deg.

Med hva?

Med det der.

Jeg bare prater.

Du bare prater.

Det er tomt prat.

Men jeg pratet med noen helt andre en dag

Jeg vet ikke hva klokken er en gang.

Vi pratet bare, om forskjellig

Som om jeg er en person som har grunn til å tenke på klokken

Husker ikke akkurat hva.

Grunnene jeg har til å eie en klokke er for tiden dårlige

Han nevnte tilfeldigvis at han vanligvis ble veldig inspirert av slike dager

Jeg skulle kastet deg ut

Han hadde også vært ute i gatene, og ropt, og kastet, forkastet

Hadde jeg hatt noe å våkne uthvilt til

Så det er bare dette da.

Men i morgen våkner jeg bare til mer tid.

Inspirasjonen min – en falsk ting

Det er det samme som nå, den samme tiden

Bare en kjemisk ubalanse i hodet

Bare annerledes. Lysere.

Gift som forlater kroppen

Hver dag blir jeg eldre.

Jeg er ikke lenger trygg i verden

Enkelte ville sagt at jeg burde noe

Eller en del av verden

Burde gjøre noe

Ikke lenger i kontakt med noe

Med livet mitt

Ikke spesiell,

Du har ikke god tid, kunne de sagt

Ingen selvbekreftelse for spesialiteten

Du har heller dårlig tid.

Ingen spesialitet

Det kommer ikke tilbake.

Kun en fyllik.

Det er ikke noe som kommer tilbake.

Dårlig tid – hva er det for en ting å si, egentlig?

Hva er dette for et begrep?

Man kan jo ikke ha dårlig tid

Man har jo ikke tid

Jeg skulle så gjerne hatt det

Jeg skulle så gjerne hatt noe dårlig tid

Jeg skulle så gjerne hatt mengder av dårlig tid.

Her er ingen tid.

Her er for mye tid.

Vi har all tiden vi trenger

Du vet ikke hva jeg trenger.

Du trenger bare litt tid på deg

Jeg har jo sagt jeg har for mye tid.

Jeg kan ikke få nok tid, til å forklare meg

Nok tid. Nok om tid. Nok av dette.

Luften ligger enda i hjørnene av rommet, og langs gulvet, og opp under taket. Avventende. Regnet har sluttet å treffe vindusruten, som har blitt dyttet igjen av en svak vind. Ny luft ønsker seg en vei inn, noe den ikke finner. Må nøye seg med å se inn på de to utenfra.

Hva nå da?

Jeg tror jeg drømte nå nettopp

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke

Før du kom, om jeg ikke enda gjør det

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne isolere det spesielle i meg

Så tror jeg at jeg drømte at jeg satt ved vinduet

Og koke bort resten

Vinduet i stuen.

Hva jeg ønsker?

Men det var ikke en sliten bakgård jeg så utenfor

Jeg ønsker på et vis bare å fordufte

Det var ikke det jeg så ut på.

Fordampe

Jeg så en strand, og et hav.

Forsvinne

Hav, så langt jeg kunne se.

Nei, fordampe

Og sjøluften var i stuen min – og sanden, som små partikler

Tenk – å bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Konsentrere seg selv ned, til noe fantastisk

Et slags gyldent skjær i rommet

Og bli til damp

Som jeg ikke kunne se

Og stige opp i luften

Og jeg satt ved vinduet, så lenge jeg kunne huske

Og så falle som lett regn

Og kom til å gjøre det

Falle som et lett, og uventet duskregn over noen som ville forstå

Havet var grønt

Noen som er på tur ute en søndag

Og hvitt.

Oppe ved klosteret

Hvitt i skum.

Og de ville føle min storhet

Og noe i meg visste.

Min spesialitet

At hun hadde vært der

Treffer dem i pannen, og på kinnet

Ikke for lenge siden, men nylig

Faller som lett regn

Og jeg visste hun ville komme tilbake, ikke om lenge

Jeg vet ikke.

Men snart

Jeg bare ligger her.

Som et spøkelse.

Jeg ligger her.

Streifer rommet til tider

Jeg ligger her og jeg aner ikke.

Streifer et rom med gylne stråler.

Jeg ligger her på gulvet ditt, og jeg aner ikke.

Skulle komme tilbake.

Regnet har kommet tilbake utenfor, trommer utenfra. Bylt og sengeliggende er begge stille. Luften avventer situasjonen et par sekunder, før den igjen strømmer tilbake, og igjen arbeider intenst med å skape den statiske stillheten. Den strømmer til og svermer rundt munnene deres, demper lyden av åndedrettet. Den legger seg over kroppene deres. Den plasserer seg mellom hårstrå. Den legger seg på avstand, og venter. De puster begge, i utakt. Luften i rommet demper lydene av dette, skyver luften tilbake mot munnene. Regnet trommer på ruten utenfra. Skyene stormer fram mot vinduet, velter fram. Deretter et øyeblikk av fullstendig stillhet. Rommet holder pusten, det er fullstendig stille. Nok en gang den typen stillhet som kun kommer forut en handling, et øyeblikk. Fra hjørnet av rommet kommer det et lavt, skarpt klikk i alt dette. Klokkeradioen på nattbordet viser fem minutter over klokken halv fem.

Slutt.

2009-11-04T05:08:00.000-08:00

Langt ute

på indie-viddene

kor Mtv

investorane deira

forlengst har bygd villa

basseng fylt med brus

Me sitt og skrøner

leikar med fyrstikker

Heder og Ære

2009-10-22T02:06:00.001-07:00

I STARE INTO THE GLORY
I STARE INTO THE GLORY
I STARE INTO THE GLORY
whOle

Breigata, Storhaug. 28/10-2007

2009-10-21T02:34:00.002-07:00

Å kunne se et lite hus fra et annet. Vi kunne det en gang. Vi likte det, en gang, så fra topp til topp små trehus og trær og de langstrakte skyene bak minnet oss på at det fantes noe annet enn dette. De sjeldne dagene når skillet mellom regn og sol går rett over hodet ditt, og man ser mot solen, selvfølgelig, fra sin topp mot de andres topp, fra sin topp mot solen, turkist under skydekket over trekronene. Vind, bare der oppe i skyene – sterk dragning.

Nå har de bygget for høyt nede i dalen, nå har de bygget for stort i skråningene. Vi ser ikke hverandre lenger. De graver enda, skyver gjørme i slutten av høsten, bygget for høyt i denne byen. Bygget for stort, ser kun kolossene nå, og når vi går mellom dem ser vi ingenting. Er blant dem. Jobber der. Lever blant dem. Puster inn luften. Full av steinstøv. Lunken luft nede ved vannet. Bygget for høyt i denne byen. Et av de å stedene, en av de få gatene hvor man enda ser over til de andre, siste utpost, folketomt på søndag. På en betongvegg har noen skrevet ”DE LYGE!” med sprittusj.

Skillet har flyttet seg. Regn over begynner å dryppe. Begynner å gå hjem. Går nedoverbakke. Går inn mellom høyhusene og glemmer alt man har sett. Bor her nede. Lever her nede. Puster luften.

2009-10-15T02:10:00.001-07:00

# ikke legg for mye i det, mvh RDCD

2009-10-01T04:45:00.000-07:00

Det første
og siste
er raudfargen
som flyt over deg
Den blodskotne kroppen din

Ut sig hat
Eg tenner ild
no er det
me kastar skyggar

2009-09-16T11:58:00.000-07:00

Lørdag og søndag: Nordvest bris, opp i liten kuling 12 m/s på kysten, minkende, i kveld skiftende bris. Oppholdsvær og til dels pent vær. Fra i natt sørlig bris, til dels frisk bris 10 på kysten, søndag sørvest bris. Etter hvert skyet, perioder med litt regn og yr.

Mandag: Økning til stiv kuling utsatte steder, mandag formiddag sørlig stiv kuling 15 på kysten. Tiltykning til regn. Mandag ettermiddag dreining til sørvest opp i frisk bris 10. Regn, senere enkelte regnbyger.

Forholdene bedre, vil fortsette å bedres utover kvelden.

Værmeldingen knitrer ut fra høytalerne og inn i øret hans, knitrer og knaser, selv knaser han på et knekkebrød med smør. Til å drikke, et glass vann. Han finner en slags glede i dette, den spartanske frokost. Han tar en stor bit, tygger og bearbeider den behøvelig i munnen, de små skarpe bitene får munnen hans til å føles sår, de skjærer. Vannet hjelper da. Vannet skyller bitene ned, nedover i svelget og lenger ned. Vann som smøring. Han finner en glede i dette, å se smørlaget, som strekker seg over knekkebrødet som en blankpolert isbre – at den brekkes opp, at det dannes skarpe og markerte kanter. Radioen knitrer. Munnen knaser. Trakteren putrer – han nynner på noe mens han skjenker dagens første kopp, beina rake som tårn, overkroppen lent sidelengs ned mot trakter og kopp. Det er en dyp tone, som gjentas sakte – HM HM HM HM, og så en tone opp, noe som gjør at melodien kan oppfattes som lystig, hadde den ikke beveget seg så slepende sakte, isbre. Tonene klarer ikke helt å fylle tomheten i leiligheten. Kjøkkenet er her som en utpost, en forskningsstasjon, med en liten, men yrende aktivitet. Kaffetrakteren er et avansert refraktometer som spruter og putrer og knaser idet det er iferd med å analysere en prøve. Kjøkkenradioen er kommunikasjonsutstyr av fremste sort. Nynningen er ivrige diktafonnotater fra den eneste stasjonerte forskeren ved denne basen. Utenfor skyvedøren til kjøkkenet ligger det andre. Fullstendig stille. Et islandskap i vakum. Ytre roms isøde – stille soverom –stille stue – stille,

stille.

Den siste uken har han sovet på kjøkkenet, i feltsengen sin. Han har også flyttet arbeidsbenken sin inn hit, med keramikken. De fleste synes at det er underlig at han har gått to av tre år på kunstskole, når hans fremste medium er keramikk. De fleste tror det bare er til brukskunst. Denne tanken har aldri plaget han. Han har grodd et middels langt skjegg, maken til det hans morfar hadde. Han var fra Italia – Sicilia – bygget små mopeder på en stor fabrikk. Han møtte hans barnebarn to ganger mens han var i live. Hans barnebarn minnes han varmt. Det er ikke dårlig plass på kjøkkenet, til tross for at det har blitt forbedret med både feltseng og arbeidsbenk. En leilighet for spesielt interesserte, er setningen han har tenkt å artikulere til de som skal komme på visning om et halvt års tid. Kjøkkenet er enormt, og minner mer om et toppetasjes-atelier enn et kjøkken. Det er nå ganske lenge siden resten av leiligheten var i aktiv bruk – kolonisert og yrende – befolket av to nybyggere med en grandios interesse for leiligheten såvel som hverandre. Han er opptatt av langtidsplaner. Helst fire år fram i tid. Han er nå inne i år to av den nåværende planen. Foran han ligger et halvt år til med kunstskole, deretter et halvt år med søknadsforberedelser, og søknader til skolen i London, hvor hun også skal bo, og han med henne. Hun er for tiden bosatt der, men er på et tre måneders opphold i Brazil, utveksling.

Han drikker resten av kaffekoppen og tar et raskt blikk i speilet i gangen før han går ut døren. Mørkt krøllete hår, et lite ansikt, spisse former, og sin morfars skjegg. Han tar bussen inn til sentrum, for å dra på skolen.

Han går en omvei fra stoppet, slik at han må gå rundt halve vannet før han kommer fram. Vannet er urolig, det vispes opp av vinden. Dette er hans favorittrute til stedet. Går han den raskeste veien, kommer alt svært brått på, og opplevelsen ødelegges. Ved denne andre ruten, kommer skolen glidende fram fra bak et stort, tungt tre, som når man forsiktig tar et brev ut av en konvolutt. Den glir fram nå, han smiler. Han rusler med sekken sin på ryggen i lett oppoverbakke. Bygget byr seg foran han, en konfekteske av muligheter. Han smiler. Han finner en glede i dette – kanskje mer som i en gjenkjennelse av selve følelsen, enn gjenkjennelsen av selve stedet. Joggeskoene knaser og knitrer på vei opp bakken, gruser og gnurer i grusen.

Vel inne skifter han til arbeidsklærne sine Det er nesten ingen andre studenter her i dag, og de andres arbeider lager kun små lyder i et enormt lokale. Det er rolig her. Fredfullt. Han viser en av førsteårsstudentene forskjellige rydderutiner og andre nyttige ting han vil få bruk for i løpet av studieåret. I dette har han sin egen pedagogikk. Han liker å stanse opp litt, sende ut et lite, men velmarkert smatt som dannes når han åpner munnen sin for å snakke. Etter smattet, og ett til to sekunders pause, åpner han alltid med: ”Jeg liker å...” før han sakte og rolig forklarer sin måte å gjøre ting på. Han synes denne måten å si fra på, har en fin balanse mellom befaling, forslag og vennlighet. Det synes førsteårsstudenten også.

Han baker keramikken sin. Han finner en glede i dette – å høre materialene han har formet i flere timer knitre og knase og putre inne i ovnen, hvor varmen trekker vannet ut av leiren, og baker gjenstandene til en endelig og trygg form. Han liker varmen fra ovnen, og lyset fra den. Aktiviteten inne i ovnen. Han har over et kvarter til overs. Han smiler – han har avtalt å ringe Beate i omtrent dette tidsrommet. Han tar av seg arbeidsklærne. Han går litt bort fra de andre, selv om de allerede er langt borte. Han retter på skjorten, tar mobiltelefonen opp i hånden – kremter et par ganger – finner nummeret hennes på telefonlisten, kremter litt mer, og så trykker han på den grønne knappen. Telefonens høytaler våkner mot øret hans. Der det for et øyeblikk siden var mutters stille, suser det nå som i et sjøsskjell, svak knitring før det første ringesignalet durer. Noe i magen hans smelter, og sender en strålende kribling oppover i overkroppen hans mellom det første og det andre signalet. Det svarer i andre enden mellom femte og sjette signal. Han hører livlige lyder. Musikk i bakgrunnen, latter, sang og mange stemmer.

Hallo?

Det knitrer og knaser i andre enden, fingre og hender på andre siden av kloden som famler fram en mobiltelefon fra en veske.

Hallo?

...ei? hallo? ... tastelås, unnskyld!

Beate? Jeg hører deg ikke skikkelig. Hvor er du?

... ... ... ...trandfest .... litt bråkete ... dekning

Stemmen hennes, som allerede høres forvridd ut, annerledes. Stemmen hennes avbrytes i en ujevn rytme.

Det er dårlig dekning! Det kan være på min ende – men er ikke du på skolen? Jeg trodde du skulle ha lesedag der i dag? Hvor er du?

...avlyst, fest ... strand ... du? På skole?

Han hører enda de oppglødde lydene bedre enn hennes oppstykkede fortelling. Det knitrer og knaser i røret, slik han ser for seg at det knitrer og knaser mellom de bare tærne hennes på en strand et sted. Strålingen i magen har nådd halsen hans, og blitt demmet opp der for øyeblikket. Det dunker i kroppen. Han flytter utålmodig på seg, går et par meter i en retning.

Beate? Er det meg eller deg dekningen skyldes? Forsøk å flytt på deg, jeg forsøker forskjellige posisjoner nå, det har alltid vært dårlig dekning i enkelte deler av dette bygget.

Han går et par meter til.

Er forholdene bedre nå?

...enda ... hører ikke... skal være god dekning her...

Rastløsheten griper kroppen hans. Han flytter seg hit og dit, tester forskjellige posisjoner –

Beate, er forholdene bedre nå?

Kun knitring i øret.

Han blir motløs, men prøver en siste utvei. Legger mobiltelefonen i den ene hånden, og åpner døren ut fra lokalene. Han løper ned alle trappene, og dytter opp utgangsdøren med skuldrene, ut i friluft. Det er kaldt ute.

Beate, hallo? Er forholdene bedre nå?

Hei! Jeg hører deg! Heiii!

Å, der ja! Det var godt. Jeg løp utendørs!

Så godt å høre stemmen din. Men du...

Ja?

Kanskje det ikke passer så bra å prate nå, er litt midt oppi noe – vet jeg sa jeg skulle på skolen, men så ble det dette... er så mye i bakgrunnen nå, vanskelig å høre deg. Kan vi prates senere?

Vel, ja, selvfølgelig...

Ingen sier noe over linjen. Istedenfor fraktes lyder av sang, glede og rabalder 9800 kilometer mellom dem i et par sekunder.

Men kan ikke du ringe meg i morgen, eller en annen dag?

Jo, det er selvsagt. Klart det. Da sier vi det. Jeg savner deg.

Savner deg også. Nå må jeg gå til de andre... hadet!

Hadet.

Signalet brytes. Han står stille et par sekunder før han går opp trappene. Han tar på seg arbeidsklærne igjen, og tar keramikken ut av ovnen. Han er liten i de enorme lokalene. Når han har ryddet opp etter seg, skifter han til sine klær. Han tar på seg ryggsekken, og går ned trappene. Han går ut fra kunstskolen, og trasker ned grusbakken. Han går mot vannet, og grusveien som går rundt det. Han holder i stroppene på ryggsekken. Noe forknytt i grepet. Han tar bussen hjem, og låser seg inn i leiligheten. Radioen står enda på. Det hørtes ut som stemmer, en samtale ute fra gangen når han tok av seg skoene. Han ser ikke mot speilet i gangen før han går inn. Han smører seg kveldsmat, og blir sittende ved kjøkkenbordet. Han ser ut av vinduet, og blir sittende her helt til han går til feltsengen for å sove. Han slår av radioen, og lyset.

Utenfor kjøkkendøren ligger resten av leiligheten. Det har begynt å danne seg et fint støvlag over møblene i stuen.

Eg drøymer.

2009-09-15T11:25:00.000-07:00

Av og til ynskjer eg meg ting eg ikkje har. Som ein varmluftsballong eller eit munnspel. Men oftast ynskjer eg meg ein kjærast.

Ein kjærast eg kan halde i handa, gå tur med og dele seng med. Eg har leita etter ein kjærast, men har ikkje funne nokon som passar.

Andre gonger ynskjer eg meg ting som ikkje er funne opp enno. Som ei tidsmaskin. Ei tidsmaskin og ein kjærast, lukke.

Det er mykje ein kunne gjort med ei tidsmaskin.

Eg hadde reist attende i tida, til dagen då kjærasten min mista møydomen sin.

Eg hadde slådd henne i andlete og skrike til henne:
«Du laug til meg. Det er faen meg ikkje mykje vits i å ropa Fyrstemann! Når noko allereie har vore der!»

Det er mykje ein kunne ha gjort med ei tidmaskin.

- fritt etter sinnets vandring, mvh agent #1015

2009-09-07T13:42:00.000-07:00

DE
KON
STRU
K
S
J
O

N

Konrad K kommer inn i storkiosken hesblesende, oppkneppet skjorte og svetteringer under armene, glis som en nypult tenåring og glinsende panne – et oppsyn som forsvinner fort i konfrontasjonen med hyllene og reolene fylt med snacks, dopapir, ymse. Han smetter inn mellom to av disse, og synker inn i den velkjente shoppingapatien en ofte gripes av i møtet med butikkhyller. Øynene hans glir forsiktig over noe, jeg vet da saktens ikke hva, fortsatt en antydning til et smil i den ene munnviken. Hendene plassert i den beige linbuksen. Litt roligere nå.
Han kommer bort til meg og sier:

”Jeg har faen opplevd det sjukeste noensinne.”

Jeg forholder meg naturligvis reservert:

”Javel?”

”Jeg er faktisk mindre sikker på at du kommer til å tro meg i det hele tatt.”
Her tar han seg til håret, og stirrer tomt ut til siden, som om han virkelig tenker over det han akkurat sa, noe han naturligvis ikke gjør. Dette lukter planlagt, det lukter Konrad, og det lukter teatermimikk. Men allikevel.

”Da er det vel heller ikke noe poeng i å si det da, Konrad.”

Han ser opp på meg og smiler, vel vitende om at jeg skøyt ned bløffen hans.

”Hæhæ” Smilet blir til et glis – ”Men nå er det jææææ—hæææ-veliiiiiiiig viktig at du får vite én annen ting først, før jeg sier dette – dette svære, dette gigantiske!”
Jeg merker at jeg blir litt utålmodig. Jeg skulle jo egentlig ha vasket pølsegrillen for et kvarter siden, men bestemte meg da for å lese en artikkel i et eller annet magasin. Det skulle jeg da aldri ha gjort.

”Hvorfor det?”

”Nei, men hør nå da, det blir ikke stort uten denne tingen, eller, det blir stort, men det blir... hvasierman... eh, SATT I LYS av denne første tingen, kan man kalle den andre astronomisk. Legendarisk. Farlig spennende.”

”Kom igjen nå da”

”Okei, okei, okei – første saken først da, som de sier. Det første jeg må fortelle deg er fra da jeg var liten. Og bare slapp av, jeg skakke bli all emotional eller all that jazz, hehe, men du må forstå det, at da jeg var liten ...”

”Herregud, kom til poenget da, Konrad.”

Det står en fyr og lurer borti Zalo-land, som er helt i andre enden av kiosken. Jeg blir lett stressa.

”Herregud – herregud! Hvordan har du tenkt at jeg skal komme til poenget hvis du driver på og herreguder meg? Hør nå; og tørk av deg det derre omvendtsmilet ditt du har gående der. DAAAA jeg var liten, hadde jeg en kompis. Stian. Drillen, kalte vi han, var ganske spretten gutt, sterk for alderen. Vet ikke helt hva det hadde med ’Drillen’ å gjøre, men. Greia var at vi var skikkelig der, ikke sant, skikkelig tight og alt, sykla lange turer sammen – bada, så på jenter og alt mulig shit. Vi var sånn... hehe, hvor gamle var vi da? 7-8-9 år eller noe sånn drit. Rett etter at det var tøft å si at vi ikke så på barne-TV lenger selv om vi egentlig savna det litt-alderen, ikkesant? Hehe, husker til og med en gang, så fant vi naboens hundevalp, visste ikke at det var naboens fillebikkje da, men vi tok den med hjem til mamman hans, og spurte om vi kunne beholde den – verste var vel at hun var jo på gli som bare faen, like før hun ga bort naboens kjæledyr til to små guttisser med dådyrøyne, ikke sant...haha, herregud, de burde jo egentlig passa bedre på dyret sitt da, ikke bare latt det loke rundt på gresset helt alene, da – hæhæ.”

”Hehe, men samma faen – du kjente en fyr som het Drillen”

Zaloland-cruiseren har beveget seg fra hygieneproduktene, og ser nå på kjeks. Den langsomme, og utrolig irriterende turen hans mot kassen er omtrent halvveis.

”Jajajafaen. Drillen da, meg og han, ikke sant – der, tight shit & kompani. Men så fant de ubrukelige foreldra hans ut at de ville flytte da, jævla besteborgerlige noksagter, søke nye marker, og jeg vet da ærlig talt ikke hvilke grunner de ikke hadde. Men så kommer dagen der da, dagene løper forbi som potene til veddeløpshunder på amfetamin, og dagen kommer da vi står der på trammen hans, jeg og Drillen, snart er det ikke hans tram mer, og det veit vi begge jævlig godt, står der, to smågutter som bare vil leke sammen resten av sommeren.”

”Foreldra hans pakker inn siste restene i bilen i bakgrunnen – Drillen gir meg en lapp med den nye adressen på, og en tegning av en rød bil, og jeg gir han min lapp. Jeg tegna ikke noe da, men skreiv vår adresse ned med sånne feite boblebokstaver, så det var bra nok det liksom. Så står vi der. Jeg og Drillen. Drillen og jeg. Verdens beste fuckings venner. Og lover å holde kontakten, skrive, og alt, besøke og alt mulig, og jeg griner nesten, og det gjør han og. Så drar de, bilen kjører, er sånn ekkelt stille etterpå i gata. Varme asfalten, tomme huset ved siden av, og ekkel stillhet.”

”Det ekstra triste er uansett at det faktisk var det siste jeg noensinne så til Drillen. Det blei aldri noen brev, det blei aldri noen besøk, no nada nothing, zit.”

”Shit!”

”Ja, jeg veit. Det er ganske sprøtt i grunn, men det var nå sånn det ble, da.”

Vi står der et par sekunder i stillhet, tenker på Drillens minne, og ser på at Zalocruiseren skal legge til havn mot disken. Glir sakte fram mot glassmontrene med bakverk i. Et fjell av en mann glir mot disken min, glir like sikkert som Exon Valdez må ha gjort før kapteinen byttet ut arbeidet med annen rekreasjon. Glir, sakte og sikkert som isfjellenes vandring fra Norge, over til Danmark og videre nedover i Europa under siste istids ende. Han har noe virkelig merkelig gående med munnen, den er spent opp, som om den var holdt kunstig utvidet. Utvidet åpningstid, jeg vet ikke hva. Et skip av en mann glir mot kai, sakteseilende koloss. Vekker oppsikt i den lille kystlandsbyen – frittgående guttehøns løper på bryggene ved siden av og kaster stein mot skroget, måkene sirkulerer årvåkne over – mulighet for mat? Mulighet for noe? Nebbene er innsiktet. Vingene fininnstilt. Den nederste biten av glidelåsen på allværsjakken – en vederstyggelighet i seg selv – tapper forsiktig på glassruten, det eneste vernet mellom denne gigantiske tilstedeværelsen og en livredd solskinnsbolle. Toc-toc, plankverk faller fra dekk, og spretter av skroget før det stuper ned i sjøvannet –plasket druknes i de andre lydene på kaien. Konrad har senket hodet, og har luntende skuldre. En dårlig, ventende holdning, og et fårete blikk som han sender forsiktig mot Zaloland. Slunken. Venter på at bestemor skal vralte forbi oss i gangen, i konfirmasjonen eller bryllupet, slik at han kan fortsette på den alle-barna-vitsen som garantert ikke står i noen av bøkene. Pupillene høyt oppe i kranium. Mannen som nærer seg er nå nesten helt inne ved kai, det eneste som skiller han fra tilstanden saktegående seilas og tilstanden henvende-seg-til-kioskmedarbeider er vinkelen på overkroppen, som er marginalt vridd mot spilleautomatene istedenfor min avventende mine. Munnen hans da, herregud, her er det åpen dør for å si det slik. Vidåpen. Jeg legger bånd på meg selv for å ikke se etter drøvelen hans der nedi. Er tross alt på jobb. Yesyesyes-hvaskaldetvære-storkioskholdningen er på plass. Det er tross alt et serviceyrke dette også, man møter alle slags mennesker, man må holde maska. Konrad kunne aldri jobbet med dette, han sprekker og stiller spørsmålstegn ved alt han ikke forstår, eller kan ha forestilt seg. Men hva har vi egentlig i vente? Nå skjer det. Vinkelen vil tettes, rettes inn mot meg, kanonene på Navarone, Hubble-teleskopet, en enorm bakkeplassert sattelittskive – vrir seg sakte mot meg. Det sorte hullet som er denne personens munn står rett foran min egen nese. Det vil kanskje være feil å si sort hull, men effekten er ihvertfall den samme, oppmerksomhetsmessig sett. Et sluk så sterkt at ikke en gang oppmerksomhet unnslipper. Et varmt, rødt og overaskende lite fuktig hull, sannsynligvis på grunn av den ekstensive lufteprosessen som har foregått en god stund nå – han åpnet munnen sin allerede ved videofilmene, og har holdt den for

fullt gap siden. Stans.

Verden tar en pause et øyeblikk.

Chronos, tidens smed, løfter sin hammer høyt i stillhet.

Og der –

Setningen begynner som et innpust på allerede fulle lunger, med en liten siklelyd spilt i revers, et lite omvendt hikst. Stemmen er som en blanding av helium og havregrøt – En nasal, surklende, og litt mer grovkalibret versjon av en adelig i feststemning. Nesen er også høyt hevet, nå som det skal snakkes, og hendene har blitt trukket opp over hver sin hofte. Øynene ser man såvidt over kinnene, som et resultat av den hevede nesen. Noe sort og glinsende er allikevel å skimte over de små kinnkjøttberga, og selv om hjernen min har bestemt seg for å skrike ”BEVER! BEVER!” inne i hodet mitt, klarer jeg å holde maska.

”HAR dokker malt her i dæm siste månan?” I det første ordet ligger det så mye trykk og alvor at det nesten kunne dreid seg om en anklage. Konrad har snudd seg, og har nå hevet skuldrene og senket hodet så mye at det eneste beviset på at han faktisk har et, er toppen av sveisen. Jeg løfter blikket.

”Nei, det har vi forsåvidt ikke – eh. Nei.” Jeg smiler servicesmilet mitt.

” For at æ regagere nåkka heilt FORFÆRDELI når æ går roint i nymalte bøgg – nei men dåkk har ikkje malt næi” Han lar setningen henge videre i luften, slik at det er rom for innrømmelser dersom vi mot all formodning og alle tidligere uttalelser skulle ha malt her de siste månedene. Han snufser forsiktig, en understrekelse av allergien.

”Nei, men vi har nok ikke malt” sier jeg så jovialt og eplekjekt jeg bare kan og smiler enda bredere.

”Daaa blie tjue marlboro høndreds, å ein a sa her – stratos.”

”Jah! Da kommer det på nittito kroner til sammen da.” Jeg bipper og lager muntre lyder med kassaapparatet.

”Væshgo” En hundrelapp skyves kontrollert over glassdisken.

”Og åtte kroner tilbake – takk, og velkommen igjen!”

Konrad snur seg sakte i takt med Zalocruiserens avskjedsseilas – sakte mot utgangsdøren og nye eventyr - før det plinger i bjella for vår del, og farvannene er trygge og kjente igjen.

”Hehe – har du sneket deg rundt og malt igjen nå da – he he he.” Konrad har stukket fram hodet igjen.

”Haha, nei – skjerpings. He he.”

”Mendumendumendu! I går, sant – i går – så var jeg ute på by’n.”

”Du er nesten alltid ute på byen, Konrad” Jeg liker egentlig ikke å være sånn. Moralsk overbærende – hvorfor sa jeg det? Jeg liker Konrad ganske godt. Det er kanskje derfor jeg er så streng.”

”Jada, pakk inn åra du nå. Jeg var ute på byen. Standard drittsted, men du veit jo hvorfor jeg sniker meg rundt på sånne steder.” Jeg visste det godt. Det hører med Konrad at han kan snakke for seg, og at han kan damer. Det er nok utrolig mye annet Konrad kunne ha gjort her i verden utenom å snakke for seg og trives med damer, hvis han bare bestemte seg for det. Men han bestemmer seg jo aldri for det – blir kanskje da rett å si at han egentlig ikke kan? Uansett –

”Jovisst. Hvor var du da?”

”En eller annen luguber sportspub. Men du veit. Store sterke sportsgutta kommer, da kommer beibsa også, og da kommer jeg. Et nødvendig onde. Uansett så blei jeg stående i et mørkt hjørne med ei usannsynlig deilig jente. Fornuftig også! Altså, ikke meg-og-deg-fornuftig, men ikke helt brød. Egne tanker og meninger og så videre – egentlig ganske rart at hun hang på et sånt sted, men det er vel ofte på slike steder man blir overraska. Der studiner og intellektuelle vanker blir man jo regelrett kvalm og skuffet omhverandre. Det som skjedde var ihvertfall at jeg fikk sneket til meg telefonnummer, adresse – oooog!

- En avtale om å møtes neste dag, seksuelle undertoner som faen selvfølgelig. Hæhæ. Det som var litt rart var jo at hun ville møtes på et skikkelig tøflustidspunkt – typ etter klokka tolv, og før klokka tre på formiddagen.”

”Hva var greia der liksom, er hun gift liksom? Hehe – og dessuten er du jo i besittelse av the love-emporium-extragavanza-leiligheten din. Hvorfor ble hun ikke med dit?”

”Jeg aner ikke – hun var liksom sånn – særegen i sære retninger med mange små rare krav hit og dit. Men ikke faen om jeg skulle la det komme i veien for et bra ligg heller. Så i dag da – var dagen – klokka 12.30 for faen. Hehehe!”

”Var du der i dag – det er jo bare noen timer siden da! Sykt!”

”Det kan du si – men det sjukeste is yet to come, for å si det slik – jeg tropper opp da. Og ting tar oss ganske fort inn på soverommet, jævlig digg opplegg hun hadde gående der, med stor dobbeltseng og luksus. Blei ganske freaky-styley og hot shit også skal jeg si deg. Fantastisk bra formiddagssex, rett og slett. Uten å røpe for
mye, naturligvis, du veit, I don’t kiss and tell – hehe”

”Nåvel Konrad, synes nå du snakker ganske mye etter denne kyssingen din jeg—” Jeg gliser. Det er alltid meg han kommer til etter et vellykket tokt.

”Du skjønner da hva jeg mener din snabb – uansett så var vi virkelig midt oppi det, downright&dirty da det plutselig smeller i ei dør – begge to ganske sikre på at det var utgangsdøra. Så får vi et sånn der frys-til-øyeblikk, ikke sant – der alt i deg egentlig sier ’fare!’ ’fare!’, men man ligger der som et nakent sårbart dådyr og venter i stillhet uansett, ikke sant? Åååh, en lyd – hva kan det være?”

”Jaja – fortsett nå”

”Det som fulgte var liksom – et øyeblikk i tiden – for å høres ut som et forferdelig tørt nrkprogram, men øyeblikket liksom hang der, ikkesant? Tida sto stille litt, vi var nedi en bølgedal av tid, og det tårna seg opp noe skikkelige greier over oss ihvertfall.”

”Så det som skjer er at vi plutselig hører den høyeste lyden jeg har hørt et menneske lage. Et brøl, og ikke hvilket som helst brøl. Dette her er snakk om primalbrølet, urbrølet, det første brølet, det eneste brølet! Som stiller andre utrop i skamme. Som var så JH-ÆÆÆVLA høyt! Jeg sverger at det rista i senga. Jenta skvatt til siden og ble liggende med dyna trukket opp under haka i frykt, og jeg, ja, jeg ble liggende på akkurat samme måte! Så lammende og høyt og innihampen jævlig var dette brølet. Og så slutta det ikke! Når det hadde vart i over ti sekunder, og det er jævla lenge for et brøl av denne dimensjonen, kom det første smellet.”

”Hæ? Smellet?”

”Ja, og nå må du forstå en sak om hvordan casaen til denne lille forskremte snuppa var konstruert da. Fra inngangsdøra og til love-nestet kunne man strukket en bein og grei linje. Altså kunne man gå inn, og rett fram for å komme til soverommet. Men mellom her var det en masse rom, stue, kjøkken, gang, et cetera, med en hel skorv med dører da. Det hører med. Og det vi hadde hørt var den første døra mellom oss, og brølets forferdelige, jævlige kilde, hva enn det var, som ble SPRENGT opp av noe med STORE KREFTER OG STOR MAKT. Jeg kødder ikke, det føltes som om du lå inni et lite korthus, og et damplokomotiv for full maskin var på vei rett mot deg – SMELL så går den andre døra, og SMELL en til, og alt samtidig som det jævlige brølet bare varte og varte og ble høyere og høyere når avstanden mellom det og oss minska.”

”Herregud!”

”Herregud indeed, min venn – og det er ikke slutt her – Brølet øker, nå er det øredøvende, jeg skulle tatt meg til øra var jeg ikke så stiv av skrekk og forundring og SMELL – der ryker ei dør til og AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAH brølet varer og øker og så – og så –

SMELL!” Konrad smeller håndflata i disken. ”Så går den siste døra opp – døra inn til soverommet – inn til oss! Den smeller i veggen og spretter tilbake, og inn kommer – og jeg kødder ikke nå kompis – den største jævla fyren jeg har sett i hele mitt liv. Dette er snakk om silverback gorilla pluss. Det er snakk om bolekongen selv. Det er snakk om han du alltid hører om i historier, men aldri treffer på selv. Han bugner. Han beister. Han er et beist. Han er så jævla svær at han må dukke for å komme inn døra, og så jævlig brei at han har drevet og sprengt inn dørene sidelengs. OG HAN BRØLER ENDA – herregud som han brøler, og det er ikke mulig å høre en eneste annen lyd i hele verden – jeg ser bort på pia, og hun skriker av fulle lunger, åpent gap, men jeg hører det ikke, for han brøler. Han står der. Han tårner over oss som en mørk skygge, han er så – jævlig – svær – og han brøler – han tar et skritt fram, han ser henne – og brøler – og han tar et skritt fram, og ser meg rett inn i øynene...”
Konrad tar en kunstpause av de sjeldne.

”Ser meg inn i øynene, og ....
Stanser. Ikke mer brøl. Ikke mer lyd. Og et helt betutta ansiktsuttrykk – Det er tolkning nå – det er en nærliggende forståelse. Ansiktet hans vris fra et ansikt i sinne og smerte til et i noe helt annet – gjenkjennelse. Det piper i ørene. Det er
Drillen.”

”Nå kødder du. Du fucker med hodet mitt”

”Hvis du noen sinne skal tro skikkelig på meg, så må det være nå. Jeg kødder ikke. I shit you not. Det er Drillen som står der, i en blanding av sinne og sårethet og gjenkjennelse av sin gamle bestevenn, som inntil nylig har bollet seg i herlig forlystelse med hans svært så lille, lekre og smekre kjæreste.”

”Å. Herregud.”

”Hehe, det sykeste har ikke engang kommet enda min venn, slapp av.”

”Det som skjer nå er at han står der, ikke sant, og vi ligger her, og han har inntil nettopp vært helt klar for å kveste oss begge, slenge oss rundt, slå den ene med den andre, og sannsynligvis vært helt klar til å fortsette med brølet sitt, som by now sannsynligvis har skremt alt av fugleliv i mils omkrets. Men det som skjer her er at han står der, han står og står, og det er så jævlig stille i forhold til det som var før, han står, og så sier’n:

’Konrad... er det – er det deg?’
Og jeg svarer jo:
’Drillen... Stian. Det er meg.”

”Og du ser liksom, ja jeg har jo sagt det, hvordan ansiktet hans har forandra seg gjennom hele seansen, så ser du bare det bryter ut, bryter ut i det store stygge og nettopp truende boleansiktet hans så bryter det ut de samme rynkene og foldene og posisjonene til øyenbrynene som når vi var små og klappa den lille valpen, bare at nå er det jeg som er valpen, og han som er oss, og jeg lurer enda litt på om han kommer til å drepe oss begge to der vi ligger i senga. Det er som en geologisk bevegelse i fjeset på han – fjellskorper og kontinentalplater som glir mot hverandre og presser fram detta ansiktsuttrykket han er i ferd med å få – og det er blankt i øyet hans, jeg sverger at det blankner til i øya hans, det er snøsmelt, og han snufser – omvendt magmabevegelse i nesa, stort bolesnufs, den store mannen skal til å grine, og jeg er enda mer forvirra, og ereksjonen min som tidligere trona stolt og gjorde sitt i dette rommet klamrer seg nå med sine siste krefter til innsiden av låret mitt – det som tidligere var stramt og stolt er nå skrukkete og fåmælt og fuktig, som ansiktet til Drillen, akkurat som ansiktet til Drillen. Jeg føler meg så forferdelig naken der jeg ligger. Forferdelig lite som skiller min nakne kropp fra Drillen. Bare et lite, småflekkete laken. Sannsynligvis hans tynne, småflekkete laken, som han pleier å hvile den gargantuiske kroppen sin på. Jeg føler meg hudflettet foran solens fulle styrke. Men ansiktet hans er i geologisk bevegelse, og plutselig er hele han i bevegelse, i bevegelse mot meg må skjønne – herregud han kommer mot meg, ikke sant, han tar ett jævla steg med de oversiza beina sine så står han ved senga, og så bare scooper’n meg, han scooper meg opp som et lite barn, fanger meg opp med en sveipbevegelse med armene, og så tar’n ett steg tilbake, og så slipper han meg ned, og jeg står naken foran Drillen, og Drillen klemmer meg.”

Jeg har ikke mye å si akkurat nå.

”Kroppen min, liten i omstendigetene, er nå klemt inntil Drillen, som klemmer meg og feller tårer omhverandre. Tissen min, som for fem minutter siden var godt inne i madammen hans i en heftig seanse, klemmes utover dongeribuksa hans, og jeg kaster i et grufullt øyeblikk et blikk ned for å se at ja, den setter faktisk små fuktige merker på dongeribuksa hans. Dette er det drøyeste. Jeg tør ikke lenger se ned. Drillen hulker. Jeg begynner nesten å hulke selv, mest fordi jeg er redd for å daue. Dama hans ligger enda under lakenet, i samme forskremte stilling. Vi står sånn, lenge lenge. To-tre minutter. Og det er faen meg lenge i en sånn situasjon, skaljegsideg! Herregud. Men så kommer det da. Så kommer det. Han slipper da, og ser på meg med et smil. Det er omtrent her jeg blir overbevist om at jeg skal daue, og lurer på om jeg skal møte skaper’n med øynene oppe eller igjen – når han bare sier til meg, han sier:

’Du Konrad, bare ha meg unnskyldt et lite øyeblikk, okei?’

Som om jeg var elskeren hans, og han virkelig ikke ville gå.
Som om vi står på kjøkkenet til leiligheten vår, den vi kjøpte sammen, og jeg har vært ute på reise en stund, jeg har akkurat kommet hjem, og han bare må ordne noe kjapt før han kan gå tilbake til meg.
Som om jeg var noe lite og skjørt han vil være så forsiktig han bare kan med.
Jeg klarer selvfølgelig ikke å svare. Så går han bort fra meg da. Han går rett bort til dama, og så henger han liksom over henne et sekund, som et ondt varsel, før han tar tak i henne, plukker a opp, og slenger henne av all kraft inn i kommoden som står i det ene hjørnet av rommet. Du ser bare hele greia blir et virrvarr av bein og armer og møbel idet a lander, og så er’n over a. Og slår, og slår, og sparker, og han banker gørra ut av a, du kan faktisk SE at knyttnevene hans blir blodige og jævlige av å slå så mye, og kanskje det er litt av hennes blod også, jeg veit ikke, jeg er paralysert igjen - han står over a med ryggen til meg og leverer ut slag etter slag som en altkverkende og skrekkelig guddom, og han er over a, og han slutter ikke, han bare banker livsskiten ut av a, banker a rød og blå, det er akkurat som i verste Auschwittzhfilmene når naziene storkoser seg med en eller annen jøde og boltrer seg i vold, bare at der slutter liksom det verste i tide, men ikke her – her er alt på en gang, rett foran trynet mitt. Jeg tar meg instinktivt til tissen, og kjenner at saftene hennes har tørka på den skrukkete og nå ekle forhuden min, jeg ynker meg, men klarer ikke å gjøre noe – han fortsetter. Han grisebanker henne noe så grundig, og jævlig – jeg bestemmer meg for å komme meg til helvete vekk. Du kjenner meg da, jeg er ikke feig, men dette her var force majeure, dette var en naturkatastrofe fra helvete, ikke no som det sto i min makt å fikse rett og slett – så jeg beina på meg bokser’n, og jeg får beina på meg skjorta og buksa og sokka – jeg kødder ikke når jeg sier at jeg aldri har kledd på meg så fort før, ikke en gang når jeg forsover meg til jobbintervjuer kler jeg på meg så fort. Men når jeg står der og fikler med beltet, så er det plutselig stille. Lyden av knokler mot skjør jentehud har stoppa. Drillen har snudd seg mot meg.”

”Å faen!”

”Hold kjeft nå!” Konrad har latt historien gripe seg, og nekter seg tydeligvis alle avbrytelser. I og for seg greit nok.”

”Han står vendt mot meg nå, de store klubbene som er knyttnevene hans henger slapt ned på siden av kroppen hans, mørke og røde og hovne. Ansiktet hans er vendt mot bakken. Han er som en svær, makaber statue, og kunne lett hatt en pretensiøs tittel, kanskje noe så pretensiøst og ekkelt som ’ingen tittel’ ellernoeidenduren. Uansett. Han ser opp og lysner liksom – kommer mot meg, og stanser. Han sier:

’Du Konrad, det blei jo litt rart det her... men... fy faen så godt å se deg igjen da!’ Svetten står i panna hans og han har oppnådd boletreningsrus av konebankinga si. Kjæresten ligger i en pøl av lemmer, blod, gørr, tenner og bein i hjørnet og ser mest ut som en kvesta og forlatt edderkopp. Jeg står fortsatt og holder i beltespenna mi.

’Ja, du må kanskje gå du nå, men... hør her da, vi skulle jo fått til no – kanke jeg gi deg telefonnummeret mitt a?’ Jeg fester beltet og svarer:

’Joa, k-klart det Stian’ og fisker slapt telefonen min ut av lomma mi, og ser dumt på den. Mobilen er liksom totalt malplassert i hele situasjonen. Og så gir han meg nummeret sitt, og jeg lagrer nummeret, og så sier jeg at vel, vi prates vel da, og han sier ja det gjør vi, og smiler og er smørblid, og jeg går gjennom alle de oppsprengte dørene og kommer meg til helvete ut. Og så gikk jeg tvers over halve byen, og kom rett hit. Rett til deg.”
Konrad lukker munnen for første gang på en stund, og tar seg forsiktig til håret. Tydelig mer avslappet – etter-klimaks-stemning i øya.

”Herregud. Dette kan ikke være sant”

”Sant? Visst faen er det sant! SE da mann!” Konrad holder opp telefonen sin med en opphisset finger rettet mot displayet, hvor det ganske riktig er en oppføring bladd opp i telefonboka. ”StianDrillen” står det, med et nummer under. På en måte får jeg en slags syk endelig bekreftelse på at dette faktisk har skjedd, og at Drillen, eller Janus, faktisk finnes. Jeg tenker på kjæresten hans og lurer på om hun enda ligger i hjørnet som en ødelagt edderkopp. Om lyset har blitt slukka i rommet, om hun ligger der i mørket nå.

”Kreisi mann. Det er det villeste jeg har vært borti i hele dag ihvertfall...”

”Yep mann. Stuff of legends. Hæhæ - herregud, tenk at jeg overlevde den skiten der da.”

”Men liksom... hallo – skal du ringe opp Drillen nå da – heider! Koselig å se på at du grusa dama di her om dagen – kan vi gjenta det? Hva faen liksom.”

”Fy faen, jeg aner ikke jeg. Jeg tror jeg lar det nummeret her ligge ganske rolig en god stund framover. Drillen har jo tydeligvis utvikla seg til en god gammeldags psyko med åra. Lurer på hva som skjedde me’n. Stakkars Drillen.”

”Hehe. Ville ikke hengt i overkant mye med han, nei. Ikke gi han en valp, liksom, hæhæ.”

”Hæhæhæ. Men faen mann. Over til andre ting – hvor lenge har du igjen her nå?”

”I dag? Et par timer gitt. Slutter ikke før fem.”

”Slavedriverjævel han der eieren da. Jævlig lange skift.”

”Nei, han er okei. Dessuten skjer det jo faen ingenting utenom at du sleper deg inn med ett eller annet på hjertet uansett.”

”True spoken. Men faen, jeg beiner jeg. Jeg må gjøre litt research på kveitefiske på nettet, og så tenkte jeg meg ut på litt forsiktig-pilsern litt senere, hehe, sett i lys av dagens hendelser liksom.”

”Kveitefiske? Hva faen?”

”Ja, det er noe greier fattern stresser med. Vil ha meg med på kveitefiske på sine eldre dager da. Så tenkte jeg skulle møte forberedt til skolen, og gå og finne meg ei kveite på nettet.”

”Hehe, okei. Grei nok den. Men faen da, jeg får ta og poppe deg en lyd seinere når jeg er ferdig. Veit ikke om jeg er så hypp på pilsern, men uansett”

”Gjør det, gjør det! Men da beiner jeg, mann! Preiks!” Konrad bråsnur, og rusler mot utgangen med høyrehånda strukket langt i været, som en hilsende idrettsmann på medaljeplass etter fullført løp.

”Sneiks!”

Han går ikke rett ut, men tar en omvei om kjeks-country via magazine valley, samme undrende holdninga som når han kom inn ovenfor varehyllene. Jeg lurer på om alt dette er skikkelig undring, om han sjekker ut varene, eller om det bare er en innlagt rutine i butikk-exiten hans. Ut går han ihvertfall, noe den elektroniske dørbjellelyden gir meg en forsikring om. Jeg blir stående en stund etter den bløte lyden har gitt seg. Så tripper jeg litt rundt på avlastingsmatta bak disken før jeg går i gang med den jævla pølsegrillen. Mens jeg skrubber vekk karbon og ekkel matolje fra ståloverflaten, tenker jeg på Konrad, og hvem han egentlig er. Perifer, i meste fall, for meg. Jeg lurer på om det egentlig er noen han kjenner skikkelig, nok til å være med – eller røpe ting han tenker på innerst inne til. Jeg lurer på om han egentlig tenker på noe innerst inne, eller hvordan han egentlig fungerer, tenker. Finnes han egentlig, på skikkelig ut i verden? Det eneste jeg ser til han er her inne, når han kommer inn med en historie. Vi har hverandres telefonnummer, men vi er aldri i kontakt, unntatt her inne. Vi deler ingen venner. Tenk om Konrad var noen jeg fant på når jeg kjeda meg i kiosken, en som finner på jævlig mye rart som han kan fortelle meg om, underholde meg med. Men jeg veit jo egentlig at han finnes. Han gikk jo i klassen under en eller annen fyr jeg også kjenner litt. Mener jeg. Konrad er den mest definerte personen jeg vet om. Ikke den beste personen, eller den personen jeg helst ville vært med eller noe, men den mest gjennomførte av alle personligheter jeg vet om. Virker nesten konstruert, eller ihvertfall – gjennomtenkt på en måte man vanligvis ikke ser i folk. Folk formes etterhvert, ikke sant, ting vi opplever og ser og hører, som er helt fuckings random shit som kommer hulter-i-bulter når man tenker gjennom det. Derfor er folk sånn. Sammensatte. Et virrvarr av jævelskap skal til for å skape folk. Og så har du noen få, som – ja, jeg veit ikke. Det er omtrent som om de har skapt seg selv. Det er da man begynner å lure på om de er ekte. Hadde kanskje vært deilig da, eller kanskje dritkjedelig. Jeg veit ikke. Jeg er random virrvarr standardmodell, som alle andre som går rundt og føler seg spesi på grunn av alt det rare, forskjellige og selvfølgelige de har opplevd. Lurer på hvordan sånne personer oppstår – om det er et slags tomrom de fyller, om de oppstår som en universal nødvendighet – historiepådrivere, eller om de fikser ting helt selv. Jeg lurer på om de lurer på ting, sånn, hva de egentlig er midt oppi, kosmisk sett – livet og drit, eller om de bare lever. Rett og slett.

Pølsegrillen skinner som en børstraktor.

2009-08-30T23:35:00.000-07:00

...

2009-08-27T00:21:00.000-07:00

Når eg

grip pennen

utan å forstå

då blir det berre sånn

ord sprett fram

seier hei

eg ser på dei

dei liknar andre

men dei liknar ikkje meg

Fornuftige almisser...

2009-08-12T17:05:00.000-07:00

Kollekten
vil i dag
i fyrste omgang gå
til våre
aksjonærar

Prikkedøden

2009-08-08T11:42:00.001-07:00

Innan dette er over, skal eg måtte bryte alle mine prinsipp. Allereie i første setning har eg brote eitt; første setning er usann. Det er ein god start. Det er ein start, i det minste ein start. Om ein seier noko anna, så er det usant. Men heller ikkje det er heilt sant. Ein kan seie noko anna, noko som ikkje har noko relevans i høve til om dette er ein start eller ikkje, og det kan vere like så sant. Om ein skal seie noko usant i denne samanheng, så må det vere at dette ikkje er ein start. Då er ein like langt, ein har skapt eit slags ekvilibrium, ein sanningsbalanse, i tråd med den matematiske barneskuleregla om at minus og minus blir pluss. Ein har kontra ei usanning med ei ny usanning, og kan dermed byrje om att. Slik kan ein fortsetje med å nøytralisere sanningsverdien, og slik sett byrje om att og om att slik at ein heile tida har éi sanning å returnere til: dette er ein start. Med det vil ein kunne utsetje problemet, saka sin kjerne, ikkje gjennom å gå rundt problemet, men ved å halde seg to skritt bak det. Men å halde problemet framføre seg er og ei erkjenning av at det finst. Det finst ei grense for kor lenge ein kan omtale noko gjennom ikkje å omtale det. Her er den grensa. Ein gong m.tte eg n. den grensa. Dette er starten p. ein nekrolog. Dette er spr.ket sin nekrolog. Men meir enn det; dette er og eit drap. Spr.ket er ikkje dødt, spr.ket lev, det er levande. Men innan denne nekrologen er over, finst ikkje spr.k meir. D. er det over, d. kan me slappe av.
Eg vil ly.e fred over minnet, eg .eier ’minnet’ i be.temt form, fordi det for meg er eitt minne, minnet om .pr.kbruk, pro.e..en eg har gjennomg.tt .aman med .pr.ket, gjennom . ta det i bruk. .om alt godt, m.tte det og ta .lutt. For det har vore ein god pro.e.., før.t og frem.t god. Kan.kje er det difor eg no kjenner at det er p. tide og g. .lutten i møte; fordi noko .. godt, .. utopi.k, .om ein god pro.e.. utan ende, ikkje kan tillata.t . ek.i.tere. Ein .tart har alltid ein .lutt, og ein .lutt har alltid ein .tart, dei er avhengige av kvarandre p. .ame m.te .om alle mot.etnader er det; éin kan ikkje ek.i.tere utan den andre. .pr.ket m. dø fordi det er eit ko.mo. utan eit til.varande kao.. Eg g.r til angrep p. .pr.ket, ikkje fordi det har gjort .eg fortent til det, men fordi eg m.. Eg kan ikkje .j. at eg har noko val, eg tek p. meg den jobben .om ingen andre vil, eller kan, gjere. Og no .om eg har .tarta kan eg ikkje lenger .nu. Alle.eie idet eg fo.mule.te fø..te .etning, va. eg kla. ove. at ein .lutt m.tte følgje. Fø..te .etning va. .ta.ten p. .in eigen .lutt, .ta.ten p. .lutten av ein nek.olog .om p. .ett og vi. end. ikkje hadde .ta.ta, men .om likevel ikkje hadde noko anna val enn . følgje p.. . fullfø.e det .om alle.eie .ta.ta idet .p..k fo. fø..te gong blei teke i b.uk. Men i e.kjenninga av den fø..te .etninga, og i den p.følgjande e.kjenninga av denne .in .anningsverdi, ligg og ei moglegheit fo. .p..ket til . ove.leve eit ang.ep .om be..e ha. éin mogleg utgang. Moglegheita fo. at dette, alt dette, ikkje e. .ant. Det e. alltid mogleg fo. ei ut.egn . ve.e u.ann. At …k.et m. dø kan ..lei. og ve.e u.ant. Men eg e. o…ett .. . d.e.e …k.et, eg nekta. . ta om.yn til .anning og u.anning. Eg ha. be..e eitt m.l, og eg e. .. næ.e, .. næ.e. Det eina.te .om gjen.t.. e. . av.lutte. Ein kan ikkje unng. . av.lutte. Det e. det letta.te av alt, det e. uunng.eleg, det e. .eint ut logi.k naud.ynleg. Alt m. ta .lutt. Ingen ko.mo. utan kao.. .om eit mant.a .e.ete.e. eg det, om att, om att: Ingen ko.mo. utan kao.. Ingen ko.mo. utan kao.. ....ket m. dø, ….ket kan ikkje leve, ….ket lev. ….ket e. i live, det e. levande. ….k, ….k. ….k! Eg fo..øke. . ..ytte det ut, fo..øke. . kvele det. Men det e. ikkje .ant. Det ha. ald.i vo.e .ant. Språket kan ikkje dø. Det er ein start.

2009-08-04T03:05:00.001-07:00

Insert title here

2009-08-02T04:54:00.000-07:00

Ingen kreativitet?

Lysten på å dyrke død enkel mote som basicly er 100% by the book?

Lyst å være konform på en litt crazy måte?

Lyst å være en del av en bevegelse uten holdninger og retning?

Prøv rockabilly i dag!

-uttrykk (U-)

2009-07-13T07:43:00.000-07:00

krinsande rundt eit uttrykk som, utan å ville gi uttrykk for eit inntrykk av å gi uttrykk for noko utover det uttrykte, det reint uuttrykkjelege, er meint å uttrykkje det uuttrykkjelege utan inntrykk av eit slikt uttrykk; å gi uttrykk for at ein ikkje kan uttrykkje dette utan å gi inntrykk av at ein prøver å uttrykkje nettopp det som manglar uttrykk, med det resultat at ”uttrykk” mistar sitt uttrykk og eit ettertrykkjeleg inntrykk av at sjølv uttrykk er uuttrykkjeleg.

Bønne.

2009-07-08T14:01:00.001-07:00

Våre mødre og fedre fra før
dere som danser i ambisjonshorisonten.

La reklamespråket holdes unna,
la tørrvittighetene og ironisk distanse dempes,
la det bli mulig å få et nedslagsfelt større enn foreleggerens bankkonto.

Forlat oss vår nyrealisme
og vit at vi også vemmes av glad-naivismen.
Led oss ikke tilbake til modernismen,
men frels oss fra naturhelvetet og navlebeskuelsen.

La oss bane en ny vei for norsk litteratur,
som irriterer samtlige leire.

For æren er foreløpig kun deres
selv om
dere også
er underlagt
foreleggerens sjekkhefte
i all evighet, men fortsatt:

Skriv.

Nye Slyngelord - en begynnelse og en oppfordring

2009-07-08T13:55:00.000-07:00

Kom gjerne med deres egne slyngelord. Inspirasjon kan blant annet hentes her: http://www.fantomet.org/info/id/60/

Av og til kler Forfatteren seg i vanlige klær, og går omkring i byen som en vanlig mann.

Alt for sjeldent forlater Forfatteren sin blindende, mentale tåkekappe, og går på toalettet som en vanlig mann.

Alt for sjeldent tar Forfatteren av seg sine +/- 500.000-observatørbriller, og synker inn i verden som en vanlig aktør.

Alt for sjeldent kaster Stavangerforfatteren sine gatenavnskonstruerte krykker, og lar sin 70/80/90-tallsnostalgi skli ut i porselenet med resten av avføringen.

2009-05-28T05:50:00.000-07:00

Tog

2009-05-19T00:11:00.000-07:00

”Vi er andre mennesker nå...”

Enn da vi kom på –
Jeg kom – ravende inn fra den lyseste natten – du satt rolig, bekreftet posisjonen din for femhundrede gang – jeg skammet meg for lukten min, vrak - å måtte være så nær hverandre – nå av alle tider og her av alle steder –

”Vi er andre mennesker nå...”

Enn når vi begynte å rulle over skinnene –
nå åpner vi øynene i en ny uvirkelig dag og ser ut over ukjente trær og fjell ser utover hverandre – vi er nye mennesker nå – når vi endelig skjønner hvor vi er på vei, men ikke hvorfor.

Vi er andre mennesker nå;

Lukten og smaken av leppene er savnet, men er like fullt forsvunnet, forsvant et sted langt tilbake, når jeg lå i søvne, når du satt i drømme, og var et helt, helt annet sted.

Det sosiale prosjekt: Første forsøk, selvmordet.

2009-05-18T23:43:00.000-07:00

Lycaeon er et alter ego for en helt vanlig fyr, som opererer i en av landets fem største byer.

Del en: Innledning & Oppvarming.

”And All I’ve got is nothing.”

Du. Du som leser dette akkurat nå er sikkert en ganske vanlig person, vil du ikke si det? Sånn stort sett? Bak klesstilen, meningene, måten du snakker på, hvilket politisk parti du føler tilhørighet til, hvilke foreldre du hadde, hvem som plaget deg på barneskolen, hvem du plaget på ungdomsskolen, bak huset ditt, bak tingene du har kjøpt, bak de objektene du har rundt deg fordi du føler at de definerer deg, bak musikken du hører på, bak filmregissørene du liker, bak religiøs overbevisning, bak bøkene i bokhylla di, bak smak. Der er du egentlig en ganske vanlig person, vil du ikke si det? Litt snill, litt slem. Litt av alt – noe mer enn annet. En grei fordeling av godene. Litt sunn. Litt usunn. Fornøyd og misfornøyd med deg selv. Jeg føler meg ganske vanlig. Bak alt dette. Jeg er en person, som så ganske mange andre – som liker å fungere i en sosial dynamikk med andre mennesker. For det er jo i bunn og grunn de aller færreste som misliker å på en eller annen måte fungere sammen med andre mennesker. Man kan si ”æsj, jeg liker ikke folk. Eller andre mennesker” – men de aller fleste individer i et samfunn liker skryt. Misliker å få kjeft. Liker positive sanksjoner. Misliker negative sanksjoner. De aller fleste av oss spiller på de samme sosiale tangentene som alle andre, hele tiden. Vår ekstreme unikhet gir vi som oftest uttrykk for gjennom sterke meninger, sterk bekledning, sterk stemmebruk eller kanskje til og med sterk beruselse. Jeg er på denne måten. Bak alt det tydelige, sterke selvvalgte. En ganske vanlig fyr. Det som er spesielt med meg er kanskje at jeg er litt ekstra nysgjerrig. Jeg har også litt ekstra lett for å kjede meg. Men nå fornærmer jeg denne følelsen, ved å kalle den noe så ordnært som å ”kjede seg”. Fornærmer, ja, nesten forviser – ikke forsvinn, følelse! Ikke kjede – men kanskje lengte, strekke. Følelsen av å ha brukt opp noe. Enten det er ord, følelser, steder. Den følelsen. Og den følelsen som kommer etter man kjenner dette, når man strekker seg etter noe nytt, som slettes ikke alltid er der. Den følelsen. Den stemningen. Den har jeg ofte.

Jeg er en helt vanlig person. Utenpå mitt sedvanlige jeg har jeg mye spennende, og fristende. Mye som får folk til å snu seg, noe som får folk til å smile, andre ting som får folk til å ta kontakt med meg. Utenpå har jeg også ting som får folk til å fatte interesse for meg. Ting jeg kan snakke om. Fransk nybølgefilm, eller den siste plateutgivelsen til artist X. Hvor jeg fikk tak i designerklærne, som er designet på en slik måte at de ikke ser designet ut. Utpå har jeg mye. Jeg framstår som en ganske spennende person, med en sosial begavelse. De aller fleste liker meg. Det er vanskelig å la være, siden jeg kun viser hyggelige og fordelaktige sider til folk. Uvaner lukes ut og tilintetgjøres etter beste evne. Usaker også. Falskt, vil noen tenke – men – hva annet kan man gjøre i det sosiale spill, enn å forsøke å vinne, forsøke å mestre – forsøke å være så bra man bare kan, på alle mulige måter? Hvorfor skal jeg forsøke å være dårligere – for å ikke passe inn?

Av og til er bare alle situasjoner oppbrukt. Man er ute og drikker øl med venner. Men man vet allerede hva som har skjedd, og hva som kommer til å skje, hva som kommer til å bli sagt, og hvem som kommer til å le. Jeg tror jeg bare begynte å bli utrolig lei av alle disse scenearioene, som jeg hadde gjennomlevd tusen ganger før. Endelig helg-variantene, eller liksomspontanfylla i ukedags-variantene. Det kommer til et punkt der du har slitt bort all gummi fra dekkene dine, og virkelig skraper metall mot underlaget, gnistrer i frustrasjon og motvilje når man desperat ser seg om etter noe. Faen heller. Nå var det nok. For å gjenoppdage gleden og frykten i sosiale relasjoner måtte det sterke virkemidler til. Jeg ble ikke flau lenger. Jeg ble ikke overrasket lenger. Jeg ble ikke glad/sinna/oppgitt/fortvilet/forvirret/insert emotion/insert emotion/insert emotion lenger. Jeg valgte meg renselse. Katharsis. Jeg ville oppsøke konsentrerte og eksplosive versjoner av disse følelsene Jeg valgte meg en provosert gjenfødelse. Steg én i dette prosjektet ble det sosiale selvmord.

Det var sommer og midt i fellesferien. En perfekt årstid for litt eksperimentell aktivitet. Jeg trengte en plan. Min metode: et ukontrollert eksperiment, hvori jeg er den eneste part som er klar over eksperimentet. En slags eksplorativ etnografisk undersøkelse med forferdelig dårlige retningslinjer for etikk, og med forskeren som både subjekt og objekt. Det er snakk om å la flua på veggen vokse seg til en stor og ekkel spyflue, som til slutt presser deg ut av stua, og deretter gi den et forstørrelsesglass og et speil. Den ypperste hedonisme, og den grundigste navlebeskuelse. I den spede begynnelse var jeg ikke klar over hvilken retning jeg skulle ta for å oppnå målene mine, eller hvilke ressurser jeg kunne ta i bruk. I mellomtiden overrasket jeg meg selv ved å føle noe som lå ganske nært genuin entusiasme i forbindelse med planleggingen av prosjektet. Over store tankekart og idéskisser tok jeg meg selv i å smile, og glede meg. Jeg trengte en slags pilotstudie mens jeg ventet på den riktige anledningen til å gjennomføre plan A. Jeg trengte en prøveomgang. Jeg bestemte meg for å begynne med en total nedstripping av utvendig personlighet. Den frivillige anonymisering.

Så er vi altså tilbake til de grunnleggende faktorene. Alle ønsker å bli sett. Alle ønsker et sted dypt inne i seg å få forplantet seg. Påfugler har prangende fjær – mennesker har klær, hår, sminke og sko. Jeg visste at jeg innerst inne virkelig ikke ville være et ansikt i mengden, en del av den grå masse. Jeg visste også at jeg hadde et ganske gjennomtenkt forhold til de ovennevnte virkemidler vi bruker for å oppnå oppmerksomhet. Hva om jeg rett og slett bare fjernet alt dette? Hvordan ville dette føles? Jeg gikk i gang – A4klær. A4sko. A4-hår. A4-holdning. Og så tok jeg bussen inn til sentrum. Allerede da jeg betalte for billetten begynte det å klø innvendig. Ikke nødvendigvis på grunn av at jeg så ut nøyaktig som nesten alle andre på bussen, men fordi det på en måte slo meg at jeg ikke hadde noen som helst form for prosjekt. Det var ingen grunn til at jeg var kledd slik. Jeg var ikke på vei noe sted, jeg hadde ikke noe mål. Jeg hadde utrolig mye mindre enn et par timer før. Jeg følte meg ubetydelig, oversett. Jeg satt meg ned på et sete. Utfrikinga trappet opp i intensitet. Attraksjon, null. Blikk, null. Interesseverdi, null komma null. Nå begynte det å bli ekkelt. Jeg ville hjem. Jeg hadde gått rett inn i denne situasjonen, overhodet ikke klar over hvor mye det hadde å si for meg at jeg framsto som spennende og spesiell. Jeg var klar over at det var viktig, men i så stor grad? Jeg følte meg meningsløs. For en ydmykelse. Å bli gjort klar over sin egen forfengelighet på denne måten. Jeg måtte av. Jeg hoppet av bussen, og begynte å gå hjemover. Blandet med denne krypende følelsen av nullverdi, følte jeg, idet jeg var ute av den klamme sosiale settingen, en gryende optimisme i forhold til det overordnede prosjektet. Hvis et så lite grep, som egentlig ikke burde ha så mye å si, kan få meg til å føle såpass ubehag, er det bare å konstantere at forventningene til neste ledd i eksperimentet plutselig steg til skyhøye nivåer. Det var greit. Jeg var varm i trøya – og tanken på at jeg kanskje snart kom til å stå midt i salater jeg ikke kunne kontrollere, og et fullstendig uforutsigbart følelsesliv gjorde meg svært, svært spent. Men først måtte jeg finne ut hvordan det sosiale selvmord skulle foregå, under hvilke omstendigheter, og med hvilke konsekvenser. Lite ante jeg , der jeg gikk hjemover fra bussholdeplassen, forkledd som en fullstendig vanlig fyr, hvilken gavepakke som skulle ligge foran meg.

Neste – DEL II: Oppdagelse & infiltrasjon.

En liten pose oppmerksomhet

2009-05-11T22:40:00.000-07:00

Du har bare en viss mengde oppmerksomhet å gi. Det er som om du går rundt med en liten pose med oppmerksomhet. Hver dag deler vi litt og litt ut, men vi har rett og slett ikke nok oppmerksomhet til alt.

I disse dager vil alle ha litt oppmerksomhet. Musikere vil ha oppmerksomhet. Kunstnere også. TV vil ha masse oppmerksomhet. TV-en dør hvis den ikke får oppmerksomhet. Aviser, ukeblad, butikker, Facebook, Google, e-post, spåkoner, mobiler, Hollywood, MySpace, politikere, designere, bakterier, kafeer, tivoli, teater, bøker, bibliotek, uteliggere, Afrika, klesplagg, pupper, porno, arkitekter, reklamer, sportsutøvere, lange barberte unge ben i høyhelte sko og gutter med pene store glatte muskler vil også ha oppmerksomhet. Som ville dyr i et lite bur sloss de om oppmerksomhet. De stikker hverandre i ryggen med skitne klør og sender hverandre i døden. Midt i denne rasende stormen av hyl og skrik som i en arabisk basar drevet av djevelen selv, der sitter du med posen din, og prøver å dele ut så bra og lurt du kan. Egentlig, sitter du bare der så du kan bli sett selv.

Då eg var liten

2009-05-05T15:02:00.000-07:00

Ein kan ikkje klara leva
skal ein leva livet steil
og krangla knuffa skrika høgt
om kver ein halv og heil
då kan ein sjå i spegelen
og veta kva ein har
eit slete ansikt, gamle kler
og arr i frå han far

300 mann sku slost med meg
eg drap dei kvar ein mann
for eg har sett kor skjørt alt er
eg veit kva triks eg kan
dei lev jo berre i telefon
trådlaust og på nett
eg som har bygd jernbane!
Eg knuste dei med spett

No skal eg ut og kverka dei
og oppdra nokre fleir

Jahvist!
Fordømte femte avkom sveik
ein femte kolonist

Det kan vel ver dei greier seg
med bank og pryl og deng
heile jævla menneskeslekta
sendte rett i seng

dei rautar rundt som hundar
og syt på eit kontor
nei, sannelig eg seier deg
dei krøkast vel seint no

2009-05-04T18:32:00.000-07:00

Då drengen vakna

2009-04-30T05:49:00.000-07:00

Eg såg dauden
måla på veggen
av ljos frå natta ute
inn gjennom vindauge

Visst var han frykteleg
der daudingeskallen forma seg
Eit kvitt glis i mot meg
Ein glisande klisjé

heilt ufarleg for meg

Fysst då sola stod opp
då daudningen svann henn, slo det ned i meg
det einaste eg kunne vere sikker på
var at eg, den natta, hadde sett daudingen måla på veggen.
Då byrja ting skje inne i meg
klisjéen hogg seg fast og nekta
sleppe tak.

Kaffikroppar

2009-04-27T14:57:00.000-07:00

Eg skjønte aldri heilt det der med duken. Ei rein overflate var liksom ikkje god nok når ein skulle eta. Då måtte ein dekka på med rein fin duk. Ein fin kvit håndlaga duk. Me la han øve eit mørkt gammalt slete stovebord. Sjølv om alle me visste, då kaffibordet stod dekka som ei kvit brur, at då kaffi og kake var ferdig, ville hu vere flekka til og full av smular. smulane var no greie. Kaffiflekkane sleit eg meir med. Kaffien trengde ner gjennom fibra i duken og inn i treet. Bordet var laga i ubehandla eik og sjølv om eg vaska vekk flekken, ville kaffien ha trengd lengre inn i treet. Flekken vil alltid vere der inne, sjølv om han ikkje syns. Eg minnast då eg såg ei steining av eit yngre kjærastepar. Dei låg i ei hol, innpakka i eit kvitt klede. Ein ville ikkje visst kva dei var, om du utan vidare såg dei, liggande stille i det kvite stoffet. Når folk byrja å kaste stein, seig raudtfargen fram i stoffet. Raude flekkar. Sjølv om me hadde brukt plastikk eller liknande, ville eg visst at der inne i det kvita, fløyt det raude mellom kroppane deira. Store sterke steinar føyk gjennom lufta og velta kaffikoppar med raudt som rant ut på den kvite duken. Berre at no såg eg det frå innsida. Då dei grov igjen hola var dei begge borte. Alikevel visste eg med meg sjølv at dei enno låg der. Det raude i det kvite, innhylla i noko svart. Eg tar av duken og vaskar han. Sjølv om han blir rein, så veit eg med meg sjølv at djupt inne i fibra ligg kaffien alikevel. Om eg hadde strekt meg, så kunne eg lagd ein fing på overflata og kjent på det blaute mjuke over noko hardt. Ein bylt med fire bein som me står og sitt rundt. Eg kan bytte duk, men eg blir aldri kvitt flekkane.

eit forsøk

2009-04-11T17:13:00.000-07:00

I ein augeblink av stormannsgalskap forsøker eg å forstå; eg byrjar skrive ned ord. Eg les dei, studerer dei, seier, kviskrar, ropar dei. Eg tek frå dei all meining, lar dei liggje nakne på papiret, som nyfødde barn og eg seier
"dei er uskuldige, dei kan ikkje haldast ansvarlege for dette"
og eg ropar det og kviskrar det og ropar det og kviskrar og ropar det og kviskrar det heilt til orda er borte, berre lyd er att, berre denne messinga, ulinga, kviskringa
kviskringa
og ingenting er
å forstå.

UNNSKYLD

2009-04-11T14:24:00.000-07:00

”UNNSKYLD” – uten skyld, unn meg skyld, tvister, og træler i hendene. Gå på nå da, for helvete, gi på! Skyld unna, skylles unna, unnaskylles unnskyldes, skyller inn i, gå på da, må være mer her, gi mer, tyn tuben, press deg, gi på! Uten skyld. Unn meg å skylles videre – mer vann, berører ikke bakken, skyll videre, sølete papirbit over asfalten.

Kanskje 100 m

2009-04-11T14:06:00.000-07:00

På noen gater smiler folk mer enn andre gater. Men det skal være riktig type gate. Den bør være smal, eller på en annen måte gjøre at man må være nærere hverandre når man befinner seg i forflytningen.

Det er imidlertid ingenting ved gatens geografiske plassering eller fysiske utforming som skaper denne epidemien. Nei. Det begynner med en eller annen person som går alene og tenker for seg selv. Og det det tenkes, og vedkommende finner ut at hei, livet/kjærligheten/tilværelsen/ekteskapet/regningene/alderdom/ungdom/mamma/skolen/jobben/sinnsykdommen/avhengigheten/hun/han/det/verden ikke er så aller verst tross alt, tross alt så er det helt okei, kanskje til og med litt fint. Og så får man et av disse typiske smilene, blikket mot bakken og for seg selv, men klart til å hoppe opp mot én eneste forbipasserende i siste øyeblikk. Det trengs nemlig bare én. Dette subbete, avslappede og fullkomment nonchalante smilet. Som smitter.

//////--------------------> Go!

smitter smittende smitter smittede gjør et sprang over på en forbipasserende som tar det med seg femten meter bort, det trengs ikke mer, det allerede forplantet seg i den forbipasserendes forbipasserende, og så videre, og så videre, videre videre! Danner seg en etappe her, en strekning, en gate med flere smil enn andre steder. Fraktes fram og tilbake av alle forskjellige. Pleier ikke bli så lange disse midlertidige strekkene som strekker i leppene til folk og får folk til å strekke seg opp, og tankene deres strekker seg opp strekkers seg oppover, over bygningene, blir liggende under kaldere luftlag og se ned - her oppe fra

her oppe fra

her oppe fra kan man tydelig se at strekningen ikke egentlig er spesielt langt,

kanskje bare 100m til sammen.

M

Jammen så svøm då!

2009-03-25T18:00:00.001-07:00

Ja, men svarte faen
Du kan ikkje berre
stå her og hakka tenner
Kva kan du sei?

Kva faen skal eg gjer
det er jo knapt tenner
det er ikkje så lett å endre på noko
det er ikkje meir med meg

ja, men inni helvete
det er jo mørkt her
du kan jo sjå i mørkret
her i djupet

hold kjeften din
kva faen skal ein sei?

Svømme rundt og ete smårask
og passe seg for det store rasket
det må no faen meg
kunne vere eit minimum

Bilen trenger ikke diktanalyse.

2009-03-01T16:34:00.000-08:00

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2954287.ece

Bilen trenger ikke diktanalyse. Evne til å analysere og tolke tekst er ikke noe man kan reparere en bil med. Skal skolen kun forberede elevene på arbeidsliv? Da kan vi vel droppe seksualundervisning også kanskje? Kondomer fikser ikke bilen, og forsåvidt trenger vi jo befolkningsvekts. Aids fikser ikke bilen, men en med aids kan fikse bilen.

Hvilket perspektiv på verden har man, hvis man ikke klarer å se nytten i at mennesker i skolen, skal vokse til noe mer enn pulemaskiner og produksjonsmiddler? Og gjerne forbruke litt samtidig.

"Han sier at vi må passe på at det ikke blir et statushierarki i skolen. " (Bård Vegar azzå)
Bård vegar synes ikke vi må dele opp skoleplanene for allmennfag og yrkesfag, sånn at det blir høgverdig her og lavverdig der.

Nei, sannelig sier jeg dere, vi må passe oss for disse statushierarkiene i skolen. Statushierarkiene. Det høyrest skummelt ut. Desse må bekjempast der dei finnst.

Eg elskar norsk rikspresse og eg elskar Bård Vegar. Eg liker at han har forståelse for at ingen 17 åringar likar å analysere dikt. Og difor burde dei som berre skal reparere bil sleppe unna. Dei skal no døy litt tidligare enn kontorrottene uansett.

Det einaste eg elskar meir, er at Bård får komme i avisen for dette.

Endelig någe action

2009-02-26T06:19:00.000-08:00

Endelig någe action. Cementen liksom? Får billig øl der. Eg spelte ein birolle, akkurat som Stavanger spele ein birolle i mitt liv. Bare statister heile gjengen. Kongsgård, Kaizers. Statister. Eg kan gå i Stavanger i flerne timar uden å se någe eg ikkje har sett før. Action. Det e helg, og eg ska på Helgø, spisa pylsa fra Idsøe. Skulle drokke tau. Nå e tau bare ei fotnota i Stavangers historie. Hjemma så har eg alle bøkene te Renberg. Både hardcover og paperback. Paperback e så møje lettare når eg ska på hyttå i Sirdalen. Hardcover ser jævla fint ut i boghyllå. Far min jobbe i oljå. Mor mi jobbe i Oljå. Når eg blir voksen ska eg og jobba i oljå. Tenkte eg sku studera i Australia. Ta forberedane på Bali. Kanskje reisa litt først. Et halvt år i Thailand. Se Phuket og ta dykkerlappen. Av og te så reise eg te Oslo på konsert. Såg U2 på Valle Hovin. Tenkte eg sku få med meg Morten Abel i spektrum, men eg blei dridas så eg kom meg ikkje på konserten. Rakk ikkje flyet hjem heller. Det e godt i Stavanger. I andre byar e det så langt fra plass te plass. Cementen, Checkpoint, Folken, Burger King, Shawarma. De seie at Viking e bedre enn Brann. Sjøl om Bergen e ein større by. Men der regne det jo alltid. Eg tar Trien fra Kvadrat. Bussjåføren e polske, så det tar jævlige tid. Slide me å fylla på kortet mitt gjørr han og. Eg trenge bare to sonår. Han har sting i pannå ette nattbusskjøring i helgå. Brynefolk på fest i storbyen vett du. Det e livsfarlig vett du. Går av på byterminalen og går langs Breiavannet og ser bort på Kongsgård. Alle de goe folkå har gått der. Tore, Alexander, you name it. Stoppe opp på domkirkeplassen og tenne ein røyg. Tenk her fløy kulene . Vent te de lage film, og verden får se ka skjedde den påskemorningen. Vårt 911. Eg tar ut penger i minibanken. Tar ein tur ner på torge. Det e festival. Vettsje ka festival det e, men det e masse folk. Liv. Fisketorget e stengt. E det gladmaten dette? Eller e det volleyballen kanskje? Skjønne ingenting. Kor ska eg spisa henne? Ka ska eg spisa? Det e seint. Eg må gå på 7-11. Der har de så jævla goe pizza. Eg må finna ei dama. Trorkje eg går på Dickens. Bare bråg der. Checkpoint kanskje? Rockedamer e vel litt lettare å ha med å gjørr. Åtta øl seinare så står me i taxikøen. Den der udforbi posten. Jævlig lange kø. Skjønne ikkje koffor politikarane ikkje gjørr någe me køen. De e skikkelig drid. Tippe de får hørra det på bagsiå av RA på mandag. Jentå tar tak i meg og seie at hu har eit triks. Me går bort i gamle Stavanger og så bestille hu Norges Taxi. Då komme an me ein gang. Endelig e eg hjemma på Tjensvoll. Eg e så dridas. Skjønne ikkje at eg kan se så bra ut at hu aligavel vil vær med meg hjem. Sette på me to går alltid aleina. Hive av meg t-skjortå. Bankers med singlet og tribaltattovering. Hu kan vel ikkje motstå meg. Litt mer drikka nå så blir det klinings. Eg spør om hu e solten. Det e hvertfall eg. Grandi i ovnen. Det e så jævla godt. Uden paprika. Fint ska det ver. Tar me meg jentå inn i sengå. Hu e heilt me på det. Opp å ner å fram å bak. Lige at hu tar på seg sjøl. Tydelig at eg ikkje e så verst. Eg e så fodle at eg konne holdt på i timesvis. Plutselig e hu ferdig. Det gjekk for hu. Hu ser på klokkå. Ser tilfreds ut. Ha! Og eg har ikje komt eingang. Hu ska bare på do seie hu. Tar med seg klenå og veskå. Det slamre i ytterdørå. Det svimle. Eg orke ikkje gjør meg ferdig ein gang. Ud å roba på elgen. For ein kongekveld! Facebookmateriale for å sei det sånn. Faen, det lokte svidd.

Stavanger 2008

2008-12-05T03:01:00.000-08:00

Nå stenger kulturbyen.

Nå som det endelig er slutt på kultureuforien, kan Stavanger endelig igjen bli den byen den egentlig er. En liten by, i en fjord. En liten, men viktig utpost for oljesamfunnet Norge. En rolig by, hvor Arkaden og Kvadrat er de største severdighetene. En by hvor borgermesteren tidligere arbeidet som innehaver av en spilleautomat. Den beste byen i verden på vestlandet (kanskje utenom Bergen, men det snakker vi ikke høyt om). Den byen man kan bli født i, leve hele sittt liv i, og dø i. Selv om man har oppholdt seg her hele livet, vil man nok uansett ved sitt livs utgang si til seg selv: «Jeg har sett og gjort alt jeg ville. Mitt liv har hatt mening.» Nå er Stavanger blitt seg selv igjen. Kanskje hvis vi er heldige så roer alt kulturstyret seg nå. Hvis vi er ekstra heldige slutter noen av våre lokale musikere å spille i band, sånn at vi ikke må høre på gnålet om øvingslokaler. Da kan vi heller bruke midler på noe mer fornuftig, som for eksempel utbedring av Forus og opparbeiding av nye næringstomter i Stavanger sentrum. "Point of Peace" vil sannsynligvis forflytte seg litt lenger ned på kontinentet. Ikke altfor langt vil jeg tro, for man må passe på at menneskerett og slikt ikke kommer for nærme EU parlamentet, hvor enn det nå er. Uansett, nå stenger kulturbyen 6. desember, og jeg tenkte at det kunne være greit å gi deg, leseren, en oversikt over hvordan selve seremonien skal foregå i forhold til det programmet som er meg gitt:

11:00 Sevland og Miller møtes på Jans Mat og Vinhus og spiser lunsj\frokost.
11:35 Sevland og Miller kommer på at de skal jo avslutte kulturbyen Stavanger.
12:00 Sevland og Miller begynner i hver sin ende og jager alle trekkspillerene bort fra torget og vågen.
12:15: Sevland og Miller leker tikken med unge grafittikunstere i geoparken, og så etterpå kjører Trond Birkedal og Sevland ned grafittiveggene for å symbolisere stengingen av kulturbyen, mens symfoniorkesteret spiller konsert på taket til oljemuseet. De spiller et verk som er spesialbestilt av Fred Olsen og Stavanger Kameratene, komponert av finanstopper bosatt i Oslo, med adresse Kypros.
12:45 Samlingen ved oljemuseet beveger seg nå i en parade retning vågen. Restene av Geoparken blir satt i brann for å symbolisere ildsjelene i stavanger, innovasjon og fokus på profesjonalisering innenfor kultursektoren.
13:00 Paraden når sentrum, og Sevland og Miller må jage bort et par roseselgere som driver og plager noen prostituerte. Paraden kan snart fortsette så snart Sevland har fått uttrykket sin misnøye med disse roseselgerene som forstyrrer de stakkars prostituerte i sitt akk så uverdige, men nødvendige arbeid.
13:05 En gigantisk lekter Sevland har kjøpt på finn.no, som 2008 har leid av han til to tredeler av kjøpesummen blir slept inn av Stavanger Havnevesen(Gratis selvfølgelig). Og på den lekteren står en mengde lavotelt som Sevland forærer byens studenter. Ut av teltene kommer dansere fra både barnehager, danseskoler og lignende som danser en stor dans.
13:25 Michael Jackson kommer opp av sjøen i en Ubåt leid av et forsvarseid selskap kalt «UBÅT ENTERTAINMENT NORGE» og fremfører «We are the World» sammen med alle barna.
13:45 Barnas kulturverksted fremfører på torget et skuespill kalt «Barna i steinbruddet», skrevet av Tore Renberg. Et stykke som handler om en kongsgårds elev som sitter på Cementen eller Folken eller noe, og syns noe om noe, og har irritert seg over barnearbeid i India.
14:00 Seremonien tar pause mens Sevland og Miller tar seg pause på Allegro.
15:00 En gigantisk pappfigur av en mann i dress blir flydd inn fra Sirdal med helikopter. Figuren plasseres oppå lekteren som blir satt i brann og slept sakte ut i byfjorden, mens en tro kopi av USS ENTERPRISE flyr over himmelen. Dette skal symbolisere Sevland som Stavangers høye beskytter, som lyser i horisonten. Romskipet er bare tøft og dyrt.
16:00 Sevland og Miller tar en drink på Hall Toll.
17:00 Sevland og Miller diskuterer og oppsummerer kulturbyåret.
18:00 Valbergstårnet som har blitt fylt med femhundrelapper, blir sprengt i lufta, med 1.5 millioner kroner i fyrverkeri.
19:00 Alle går hjem og ser avslutningen fra Liverpool.
20:00 Alle ser MTV og er fornøyde.

Dødbringende lette valg, språk og sånt

2008-11-21T06:54:00.000-08:00

”Valget var lettere når de faglige rådene var så entydige. På alle kravene vi har stilt til et fly som skal forsvare Norge og norske interesser, så er JSF bedre, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap).”

Når man skal ta store og viktige valg, basert ut på rapporter, igjen basert på rapporter, i størrelse mellomstort pensum på et heltidsstudie, da har man en stor jobb foran seg. Men når alle de faglige rådene er entydige, da er valget heldigvis mye lettere. For meg ville det heller vært nærliggende å tenke at dette var for godt til å være sant. Tenk hvis du som en hvilken som helst vitenskapelig aktør, fikk en rapport i fanget, som sa at: ”Sånn er det.” Du kunne nesten ikke tro dine egne øyne. Og når alle de andre i miljøet rundt deg sa akkurat det samme, så hadde du nok begynt å lukte ugler i mosen. Hvis ting er entydige, så må de i hvert fall granskes. Ikke på noen områder, hvor debattsyken (som etter man nå har så gode medisinerfor at den ikke klarer å ta livet av noen ting lenger) har bredt seg, har ting tilslutt vist seg å være så entydige. Var de faglige rådgivernes råd til Hitler entydige? Han satt der i bunkersen sin og tok faktisk nesten over hele Europa. De omtalte det nok ikke som faglige råd den gangen, men det kan tenkes at man holdt diskusjonen på et meget saklig plan, og folk var nok litt nervøse for å tråkke på noens tær. Stoltenberg er ikke Hitler, men de to lederne sine respektive faglige rådgivere, deler nok flere likheter gjennom deres arbeid og metode. Hva kaller man disse som er oppvalgt til å gjøre denne jobben? Et begrep man gjerne bruker er fagråd.

Fag: 1. Avgrenset del av en større helhet;

2. Område, felt, gren av yrke, vitenskap eller kunst.

Råd: 1. Valgt eller oppnevnt forsamling.

(Norsk Ordbok på nett.)

Fagråd kan altså defineres som en forsamling som skal gi forslag, hjelp eller veiledning til noen, som noen har valgt. Flott å sitte i fagråd. Men hvem sitter i disse fagrådene? Folk med erfaring fra næringslivet, alskens komiteer og utvalg, politikere, organisasjonsfolk; You name it. Språkkomplikasjonsnivået i disse kretser har nok en tendens til å fokusere på intrikat internlingo som mot all formodning ingen ukvalifiserte deltakere i diskusjonens diskurs vil ha mulighet til å kunne danne seg klare meninger om. Språket som brukes i disse må passes på skal være såpass avansert, at man må skjønne at disse menneskene virkelig fortjener de uanstendige summene vi betaler for hva det nå er de gjør. Og på disse rådene, deres premisser etc. har vi altså gjort et valg. Og det valget var mye lettere enn alle skulle trodd. Det var lettere fordi de var basert på noe som for meg virker helt absurd. Dokumenter og rapporter som er så lange, at jeg ikke skjønner hvordan 43 sider med forretningsræl, og prosessbeskrivelser, metodikk, kvalitetssikring, og flere trendord enn alle tankepolitibetjenter i hele verden kunne kastet etter deg i løpet av ca. to universers eksistens i tiden.

(La oss nå spore av. Det viktigste du som leser tar med deg fra denne teksten er bråket i det teksten tar deg med vekk fra den klare oppstrekede riksvei, og kræsjer virkelighetsoppfatningen din, rett inn i fjellveggen. Kollisjoner er enkle ting.)

Apropos enkle ting, det hadde vært fint om pressen kunne ha presentert oss litt stoff som kunne ha belyst troverdigheten til forsvaret, som er en av hovedpremissleverandørene for dette store valget. Jeg kunne tenkt meg å bli fortalt hvordan forsvaret har stedt sitt forhold til det private næringsliv? Nei, det er nok ikke noe der å hente, for noen har allerede skutt toppen av isfjellet, da forsvarsskandalene ble rullet opp i fjor og i år. Kall meg gjerne paranoid, men er det ikke slik i de fleste systemer at hammeren faller hardest på dem som er på bunnen av et system? Bunnen av pyramiden, må i kollapsen ta av for fallet til de største blokkene på toppen. Det trengs to til tango, og når den ene partneren blir dømt for korrupsjon og må trekke seg og gå i fengsel, er det helt sikkert noen andre som vil danse.

”Landsführer Stoltenberg und das fliegen bringer des todes muss gestank das heilige boden im blut reiben”

Vi har valgt innholdet og formen jernsålen vår skal ha. Jernsålen som skal komme dalende ned fra himmelen på sivile, som vet så altfor godt at de er skyldige i synden over alle synder: De har bosatt seg på hellig grunn, som vi, herrefolket, er nødt til å øse blod over, slik at jordens høie herrer kan fortsette sin taktfaste marsj mot verdens ende. Vår så stolte økonomiske sone, er ute på shoppingtur, med pengene til folk flest. Vi trenger nye flygende maskiner som kan passe på sikkerheten til den økonomiske sonen vår. Hvis det trengs. Sikkerheten vår som blir utfordret, på hellig jord i Midtøsten. Ikke nok med at hammeren skal fly, den skal også være formet som et kors:

NATO er en grunnstein
i norsk sikkerhetspolitikk
Norges bilaterale forhold til sine
viktigste allierte
er en helt grunnleggende del av NATO-samarbeidet
og troverdigheten av de kollektive forsvarsgarantier
overfor Norge

Hvis du vil lese hele den såkalte rapporten og anbefalningen til forsvarsdepartementet finner du link under, men legg spesielt merke til at denne rapporten, for et vanlig menneske som ikke har tilgang på mer informasjon en det som er gitt oss, er helt ubrukelig, da den kun sier: ”Dette var hvordan vi vil gjøre det, og vi mener på bakgrunn av undersøkelser du ikke får vite noe om; dette.”

http://www.regjeringen.no/upload/FD/Temadokumenter/Fremtidig-kampflykapasitet_anbefaling_311008.pdf

http://www.regjeringen.no/upload/FD/Temadokumenter/Kampfly_Ekstern-kvalitetssikring_KS2_141108.pdf

SLUTT Å MAS! DET BARE ER SÅNN

Alle kjemper i vatnet

2008-10-22T08:30:00.001-07:00

alle kjemper
i kaotisk opprørt hav
nokre kan svømma
alle sin tankar
stig mot himmelen

nokon har drukna
då stig ein opp
på dei døde sine kroppar
og hald hovudet over vatnet

først når eg lar meg synke
til bunns ser eg tankeskya
der oppe kor dei blinde klamrar seg til fiksjon
men her ligg jo folk og døyr

blikket mitt
blir ei øy
og nokre av dei døyande
klarar å redde seg opp på ho
no druknar dei både i himmel
og hav

Krigserklæring og festinvitasjon til dem der føler seg invitert og intimidert.

2008-02-27T13:28:00.001-08:00

"War. War never changes"

Vi erklærer herved de kulturdestruktive markedsorienterte underholdningsleverandørene i krig.
Vi har sett oss lei av tyggegummien som serveres oss på hvert et gatehjørne, i hver en høytaler, på hver en skjerm og ledig vegg. Vi akter ikke som andre aktører, å spille til dans for adel og storfolk. Vi er ikke fornøyde med å ikke virke som annet enn underholdning. Kunst og kultur er ikke tidsfordriv og underholdning. Det er å skape, leve, speile, utfordre, observere, forklare, inspirere, å delta, sparke og rose. Vi kan ikke sitte og se på at en dødelig kake bakes og serveres i dette sure selskapet vi har klart å stelle i stand. Vi erklærer dere i krig, kulturkonsumenter. Vi går herved fra festen. Alle er inviterte til en ny, hvor alle må være med å bake litt selv. Festen, jo den nye festen, foregår på, ja akkurat, hvert gatehjørne, i hver høytaler, på harddisken din, på internet, på veggene, hjemme hos deg, på eteren, og ikke minst, inne i ditt eget hode. Vår krigserklæring er en festinvitasjon. Enten er dere med oss, ellers er dere passive.

2008-01-02T16:08:00.000-08:00